Gå til innhold
Hundesonen.no

Være med på avliving eller ikke?


MegaMarie

Recommended Posts

Det kommer garantert til å være noen som kjenner han der. Endten min mor, min bror eller meg. Eller alle sammen. Så det er ikke det det er snakk om her. Jeg er usikker om jeg skal være hjemme, være med men ikke helt inn til han, eller om jeg faktisk skal være med han der inne. Jeg kommer kanskje ikke til å beholde roen. Jeg begynner å grine nå bare på tanken liksom.

(Men han har spist en del nå, så vi får håpe han kan få medesiner og bare bli frisk :P)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge man ikke er helt hysterisk så mener jeg man skylder dem såpass. Jeg har alltid holdt dem i armene når de har sovnet inn. Det er hardt, men vi skylder dem det, og det gir fred i sjelen etterpå.

Signeres.

Jeg har vært med alle mine og angrer ikke på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er der hele livet for meg, da er det bare rett og rimelig at jeg er der på slutten med de.

Enig med deg :P

Og ja, jeg har vært med på alle. Hadde aldri i verden klart å etterlate dem alene før de var helt borte. Både Buffy, Schnappi og Ero har dødd i armene mine. Anubis sitt hjerte sluttet også å slå i armene mine, men sjelen hans var nok borte før jeg rakk frem til han. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var ganske ung når vi avlivet Balder, 14 år gammel. Jeg prøvde å være der inne, men klarte det ikke, jeg ble bare helt hysterisk, så jeg tok farvel og satte meg ut i venterommet mens min mor var inne med han. Best både for meg og han tror jeg. Men når noen av mine nålevnde skal bort skal jeg klare å være sterk nok, uten tvil, aldri om jeg overlater dem alene når de avlives :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, trist dette. Jeg har ikke måtte ta stilling til det selv enda, men hvor vondt det enn måtte være å være inne sammen med dem, så ville det vært værre å ikke ha vært med. Tror nok jeg ville angret veldig på og sendt de inn alene, synes man skylder dyra såpass, med mindre man er absolutt hysterisk, da det i værste fall smitter over på hunden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff for et trist tema.. Jeg vil at hunden min skal være den siste den ser, og den skal være trygg på at jeg er der. Åh, kjenner det er vanskelig å tenke på.. Jeg var med da Hera måtte dra. Å se henne dø var noe av det vanskeligste jeg var med på, og jeg angrer på å se det hele. Det var ekkelt å se henne dø. Hele litt surrealistik og rart å ta den siste turen med henne i skogen, og så kjøre bortover dit midt på natta. Det føltes helt utrolig feil hele greia..

Huff og huff, kjenner klumpen i halsen svir godt nå! Men det er en del av å ha hund, man må kunne si farvel. :P

Glemte å legge til at en måned etter måtte vi avlive katten min gjennom 16 år. Jeg ble med han inn til veterinæren, og så strøk jeg han når han fikk bedøvelsessprøyta, men så måtte jeg gå ut. Jeg klarte ikke se to dyr dø. Ikke to dyr jeg var svært glad i, på så kort tid.. Men jeg var med så langt det gikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var der når jeg tok min første egne katt. Når jeg avlivde Bessie og Bonnie.

Bonnie ble forresten avlivet her hjemme med hele familien rundt seg.

Jeg var ikke der når jeg avlivet en katt som vi måtte ta fordi han ikke stoppet å markere inne(selv etter kastrering). Hadde så stor skyldfølelse for å ta en katt det ikke var noe galt med og som var så ung at jeg klarte ikke å se han i øynene når han ble avlivd.

Bare leverte ham og dro og det angrer jeg på ennå.

Forøvrig så synes jeg det har vært lettest de gangene bestefar skjøyt kattene.

Gav de litt mat i en skål og pang så var de borte uten å ha skjønt noenting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå drog vi til dyrelegen i går. Jeg var egentlig bestemt på å være hjemme, men ombestemte meg i siste liten at jeg skulle være med. Om jeg så skulle vente på vente rommet eller være med helt inn. På bilturen bort var jeg kjempe nervøs, men jeg fant ut at jeg ikke skulle ta sorgen på forskudd. Han SKULLE bli frisk. Vi kom inn og veterinæren undersøkte han. Vi fant ut at han hadde feber og det kunne være det var pga en infeksjon. Hun gav han antibiotika kur og sa at vi skulle se om han ble bedre. Så skal vi komme igjen neste uke å kjøre noen tester på nyreverdier osv. Forhåpentligvis går alt fint med pus :whistle: Han har spist en del i dag, slikt for som jeg ba mamma om å kjøpe til han hele veien, og endelig gjorde hun det! Han virker mye friskere, så jeg håper det blir lenge til jeg må ta opp dette dilemmaet igjen.

Men når den dagen kommer, så gjør jeg nok slik som jeg gjorde nå. Blir med bort, og om jeg ikke klarer å være der når han dør, så får jeg vente utenfor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vært med til de (hund og katt) har fått "noe å sove på", og så har vi gått. Men, jeg tror ærlig talt ikke dyrene hadde syntes det var så veldig fryktelig om vi ikke var der da heller (så lenge de ikke hadde vært redde hos dyrlegen, da) - de vet jo tross alt ikke at de skal dø.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri vært med på avliving, men når Ask skal dra skal jeg være med han til det siste. Jeg kommer til å bryte fullstendig sammen, men jeg skal være der for han. Såpass syns jeg han fortjener, der og da er det han det handler om. At min verden faller i grus etterpå får så være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg personlig knekker helt i slike sammenheng. Men jeg er nødt å være med inn. Si

ha det og kose med han/hun. Både for min del og dyrets del.

I mitt tilfelle så grein jeg vel ca 3 uker før avlivningen skjedde så han var ganske

så vant til at jeg gråt. Tror han følte det var helt normalt :whistle:

Våre barn var også med. De fikk lov å velge. Vi forklarte alt på forhånd

å de bestemte at de ville være med. De tok det utrolig tung mens vi var der inne,

å ett par timer etterpå. Resten av dagen gjorde vi positive ting. "Feira" livet hans på

en måte som ungene hadde glede av.

Vi var kun med på første sprøyta fordi han skulle obduserer rett etterpå, det var

tungt, men en avgjørelse som vi tok i håp om at de en gang skal finne ut hva hva som gjør

at hundene blir syke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg måtte dessverre avlive ene hunden min i går, og for meg er det en selvfølge å være der helt til slutten... Hundene mine har alltid vært der for meg og det skulle bare mangle om ikke jeg er der for de... Ja, det er forferdelig vondt og jeg griner som en unge,men når jeg merka at ho slappa av i armene mine så er det greit at jeg sørger i hennes nærvær...Det samme gjorde jeg med forrige som blei avliva for 2 år siden, og det samme vil jeg gjøre for de to jeg har igjen og evnt framtidige hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For dyrets skyld synes jeg man skal være med til siste sekund.

For min egen del vil det være vannvittig vondt, men dyret vil jo føle seg tryggere med eieren der, og sannsynligvis være litt mindre bekymret.

Så svaret er enkelt.

Selvsagt er man med ved avliving av hund/katt/whatever!

Men jeg ville vurdert å gjøre det på en annen måte enn å hos veterinær.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig skal man det! Synes man skylder de såpass faktisk. Nå har jeg vært i den situasjonen at jeg har måtte tatt den avgjørelsen en del ganger, og jeg har vært med på alle untatt en hund, og da var min mor med den (spesielle omstendigheter, og jeg trur nok det var like greit at jeg ikke var med). Med Nirm skal jeg også selvfølgelig være med når det blir hans tur.

Men det er greit å kunne snakke litt om det med dyrlegen på forhånd også. Bogars avlivning ble veldig plutselig, og veldig vond og jeg fikk aldri tatt et skikkelig farvell med han i våken tilstand (avlivet i narkose). Og det er noe jeg ikke unner andre enn min verste fiende egentlig. Så det å ha litt "ryddige" forhold rundt det kan være greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er greit å kunne snakke litt om det med dyrlegen på forhånd også. Bogars avlivning ble veldig plutselig, og veldig vond og jeg fikk aldri tatt et skikkelig farvell med han i våken tilstand (avlivet i narkose). Og det er noe jeg ikke unner andre enn min verste fiende egentlig. Så det å ha litt "ryddige" forhold rundt det kan være greit.

Helt enig med den. Det er grusomt å ta det på den måten. Men jeg fikk heldigvis lov til å berolige da han fikk narkosen før operasjonen. Men han var litt døsig og hadde rimelig lyst til å være med, selv om han ikke kunne bevege seg. Men jeg tenkte på at vi kom til å se han snart igjen, men slik ble det ikke. Så på den måten var det grusomt å få en telefon fra veterinæren om tillatelse til å avlive når ting ikke kan stoppes.

Men jeg hadde en eller annen følselse allerede da han fikk den første sprøyten før operasjonen. Det var liksom som om sa "ha det", og det fantastiske lykkelige lyset slukket seg over ham. Men det ble aldri liksom et "skikkelig" farvel med han og meg.

Eneste jeg angrer på, er at vi ikke tok med kroppen og begravde ham, men jeg tenkte ikke klart på tiden. Det skjedde så altfor kjapt og uventet, og hodet mitt var fortsatt ikke klar over at han faktisk var død. Nå lever vi heller på de fine minnene vi hadde sammen.

Men sett i fra denne situasjonen, har jeg vært med de andre dyrene jeg har hatt, og det skulle bare mangle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...