Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund og røntgen


Guest Stella

Recommended Posts

Skrevet

Hei!

Etter å ha lest HD-tråden kom jeg til å lure på noe. Røntgen er jo stråling, og all stråling har en innvirkning på cellene i kroppen. Alt fra nyttige endringer under kontrollerte former til dødelige endringer. Når det gjelder mennesker anbefales det ikke at en mann befrukter en kvinne i en viss tid etter han er utsatt for stråling, være seg røntgen eller f.eks stråling mot kreft. Dette fordi slik stråling fungerer som mutagen og gir mutasjoner på f.eks kjønnsceller, og en mutert sædcelle vil kunne gi defekte foster.

Tenker man på dette på hund? Ikke bare etter HD-røntging, men også om hannen røntges ved utredning av skade el.l.

Skrevet

Dette har jeg aldri hørt noen tenke på.

Men:

En hund som er nyrøntget bruker en ikke i avl, siden en vel da vil ta hensyn til røntgenresultatet og derfor må vente til det er klart. Røntgenresultatet tar en ukes tid å få, innen da bør eventuell effekt ha gitt seg.

En hund som er røntget for å utrede sykdom vil en vel heller ikke bruke i avl, da en for det første ikke lar en syk hund parre og for det andre ikke bruker en syk hannhund før en vet om sykdommen er arvelig.

Jeg tror skade/sykdom i større grad påvirker både parringsevne og sædkvalitet, enn det en røntgenfotografering kan gjøre.

Skrevet

Det var ingen kritikk altså, bare en tanke som plutselig slo meg :icon_redface: . Jeg studerer toxikologi, og da er stråling et ganske stort tema. Ikke så mye fokus på reproduksjon, mer på kreft, men vi har streifet innom. Tydeligvis blir kreftpasienter frarådet å lage barn mens behandlingen pågår (som iblant skaper trøbbel, siden noen svært gjerne vil få barn med sin dødssyke mann). Etter hva jeg vet er det ikke så utbredt kunnskap at folk tenker på dette selv når de røntges, men det burde blitt opplyst om. Nå er ikke jeg mann, og røntges svært sjelden, så jeg aner ikke hvilke rutiner det er ved røntging av menn mht informasjon rundt dette.

Røntgig ved skade kan jo være at hunden har skadet et bein eller noe annet som ikke setter ned hundens funksjon veldig sterkt, og ikke er en arvelig lidelse. Det skjer jo.

Skrevet
Det var ingen kritikk altså, bare en tanke som plutselig slo meg :blink: . Jeg studerer toxikologi, og da er stråling et ganske stort tema. Ikke så mye fokus på reproduksjon, mer på kreft, men vi har streifet innom. Tydeligvis blir kreftpasienter frarådet å lage barn mens behandlingen pågår (som iblant skaper trøbbel, siden noen svært gjerne vil få barn med sin dødssyke mann). Etter hva jeg vet er det ikke så utbredt kunnskap at folk tenker på dette selv når de røntges, men det burde blitt opplyst om. Nå er ikke jeg mann, og røntges svært sjelden, så jeg aner ikke hvilke rutiner det er ved røntging av menn mht informasjon rundt dette.

Røntgig ved skade kan jo være at hunden har skadet et bein eller noe annet som ikke setter ned hundens funksjon veldig sterkt, og ikke er en arvelig lidelse. Det skjer jo.

Jeg tok det ikke som kritikk, jeg bare forestilte meg situasjoner hvor en hund er røntget, ble nysgjerrig selv. :icon_redface:

Siden du studerer temaet, vet du noe om hvor lang tid etter røntgen en bør vente, hva som anbefales mennesker?

Hvis min hannhund blir røntgenfotografert for en skade i et bein, vil i hvert fall ikke jeg la ham parre før jeg vet at han er fin i farta igjen - en skadet hund skal hvile og restitueres, mens parring kan være tjo og hopp og lek og flørting, deretter opp og ri, og så stå rett opp og ned inntil en time. Ikke det jeg tror legen mener med ro og hvile :icon_redface:

Men det kan selvfølgelig være situasjoner hvor røntgenfotograferingen ikke påvirker vurderingen av dyret som avlspartner, eller det er på grunn av skade annet sted enn i beina. Jeg har som sagt aldri hørt noen veterinær si "også må han unngå parring de neste fjorten dagene" - jeg kjøper eksempelet ditt om cellegift og langvarige behandlinger, dog.

Skrevet
Hei!

Etter å ha lest HD-tråden kom jeg til å lure på noe. Røntgen er jo stråling, og all stråling har en innvirkning på cellene i kroppen. Alt fra nyttige endringer under kontrollerte former til dødelige endringer. Når det gjelder mennesker anbefales det ikke at en mann befrukter en kvinne i en viss tid etter han er utsatt for stråling, være seg røntgen eller f.eks stråling mot kreft. Dette fordi slik stråling fungerer som mutagen og gir mutasjoner på f.eks kjønnsceller, og en mutert sædcelle vil kunne gi defekte foster.

Tenker man på dette på hund? Ikke bare etter HD-røntging, men også om hannen røntges ved utredning av skade el.l.

Jobber med radioaktiv stråling til dagen i industrien. Så små mengder stråling over så kort tid vil ikkje gi skader, og vil heller ikkje bli værende i kroppen etter at apparatet er slått av (snakker her om HD-RT eller lignende). Stråling gir skade dersom en er eksponert over lang tid, og det er stor mengde stråling.

Skrevet
Jobber med radioaktiv stråling til dagen i industrien. Så små mengder stråling over så kort tid vil ikkje gi skader, og vil heller ikkje bli værende i kroppen etter at apparatet er slått av (snakker her om HD-RT eller lignende). Stråling gir skade dersom en er eksponert over lang tid, og det er stor mengde stråling.

Ok, rart at vi da fikk dette forelest, av en fagutdannet. Jeg får gå tilbake i papirene mine og sjekke hvem, og hva som ble sagt.

Men det er jo bra da, om det er rett, så er det en ting mindre å tenke på :icon_redface:

Skrevet

Skulle gjerne likt å se kilder på at røntgenbilder er grunn til å la være med "parring", for etter hva jeg vet skal ikke røntgen i så små doser være noe problem? Vi blir jo bestrålt med samme type partikler hver dag gjennom atmosfæren, så det høres rart ut.

CT bør man nok være litt mer forsiktig med, der er stråledosen langt høyere. Forøvrig får mennesker beskyttelseslag om det skal røntges nær bekkenet og man ikke trenger å se det området, "for sikkerhets skyld".

En annen sak er jo at gener som er defekte allerede ved befruktning har en tendens til å lukes ut på naturlig vis, som tidlige spontanaborter (gjerne så tidlig at man opplever det som en vanlig eller litt forsinket menstruasjon). Hos hund ville nok det samme skje, at det dør tidlig og reabsorberes.

Skrevet

Tenkte bare jeg skulle nevne her at det er jo mange grunner til å røngte. Og hvis man f.eks. har en forstoppet hund, eller lig. så tar ofte veterinæren røngten.. bare for å finne ut at hunden har det fint f.eks.

Da er det vel ikke mange som tenker på at de tok røngten, hvis de har planlagt parring dagen etter eller noe?

Men hvis dere sier at det ikke er så farlig, er det vel ingenting å bry seg om.

Det er vel mer skadelig på valper og sånn, min ble ihvertfall røngtet en del som valp grunnet at vi ikke fant noe grunn til at hun skulle nekte å gå på et bakbein og et frambein, og ha KJEMPEsmerter. Da var jeg på hytta og eneste veterinæren i mils omkrets var en storveterinær, og hun prøvde så godt hun kunne og brukte mye røngten. Da jeg kom tilbake til min faste veterinær, så ble de veldig overrasket over de 6 bildene jeg kom med.

Skrevet

Jeg har alltid lurt på dette med røntgen, med tanke på å røntge en tispe for å se om hun er drektig eller ikke.. Er det egentlig så bra? Er ultralyd bedre?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...