Gå til innhold
Hundesonen.no

For oss som misliker apportøvelsen...


Shilamon

Recommended Posts

Inspireret av "hatøvelse"- tråden lage jeg nå en tråd for oss apportmotstandere (eller mislikere iallefall) der vi kan dele erfaringer, irritasjoner, frustrasjoner, gleder, gjennombrudd og de supreste triksene og tipsene.

Hovedproblemet i dette huset er at bikkja plutselig får det for seg at apporten er ekkel. Rundt huset og hjemme er en übergira og spinner omtrent rundt seg selv når jeg tar frem dummien. Men på tur kobler han helt ut og oppfører seg som ett barn som ikke vil ha tran (type sitter og vrir hodet til alle kanter og later som om dummien ikke eksisterer) når jeg prøver ta den frem. Irriterende!

Enda mer irriterende blir det når han får disse tulltakene hjemme. ARG! Ser virkelig ikke grunnen til det hjemme, på tur kan han lide av "naturen er mye morsommere"- syndormet, men hjemme? hmm

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det strider mot hundens natur å skulle gi fra seg byttet, sa treneren vår.

Vi trener med treapport mot LP øvelser. Det er en stor fordel å ha store hunder i denne øvelsen (også) har jeg funnet ut. Nå har jeg tatt klikkeren i bruk i et forsøk på at hundene skal skjønne at de skal holde til jeg klikker, helt på nybegynnerstadiet. De kommer på plass, men kaster apporten før jeg sier ifra. Hvorfor kan de ikke bare forstå hva jeg mener, ikke hva jeg gjør! *argh* :whistle:

Lurer på hvordan andre med små hunder fikk til at hunden ikke slipper før du har tatt tak i apporten og sagt takk. Man må jo sette seg ned på et kne for å rekke ned til hunden.

*nå ramlet det ned hvordan vi skal trene fremmadsending til kjegle*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oh, for en fantastisk tråd! Apporten er virkelig øvelsen jeg hater sterkest av dem alle.. Ella hater nemlig å ha ting i munnen, uansett hva. Æsj og ekkelt er det nemlig. Så nå har jeg jobbet, jobbet, jobbet og jobbet med dette i laang tid. (Har brukt klikk for å se på, klikk for å holde osv) Nå endelig har det løsnet litt. Hun kan apportere små ting, som sporpinner, terninger, klikkeren osv. I går apporterte hun faktisk sporpinnen gang på gang :whistle: Men lp-apporten bli nok værre. Den synes hun fortsatt er kjempe ekkel, men det kommer vel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker egentlig apportøvelsen veldig godt, og har aldri hatt problemer med å lære inn plukke, holde og komme inn på forskjellige hunder. Har heller ikke hatt problem med å få bort tygging. Problemene her ligger i det å ikke stemple apportbukken. Det er visst svært arvelig og en del av jaktatferden, og siden det ikke har fungert å legge apporten oppå noe eller inntil vegg (med en gang jeg fjerner hjelpen er vi tilbake i stemplingen), så sier jeg til Cita "rolig" før hun når frem til den, da tar hun det med ro og det ser ut til å fungere i lengden også. Og på Tia kaster jeg leken bak oss, før jeg kaster apporten frem, og hun må hente apporten og komme inn med den før hun får løpe etter leken. Siden leken er bak oss har hun for liten tid til å stemple, så jeg håper det også fungerer i lengden.

En annen side ved apporteringen som er litt dum, er når man har en altfor apportglad hund. Når man hele tiden må styre hunden til å ikke velge første og beste apport, som f.eks på neseprøve og apportering med dirigering :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet vårt er også dette med at apporten er fæl, slem og ekkel... Ute riktignok, inne er den stort sett kongekul (om ikke frk. matmor blir overgira og trener litt for mange søk....).

"det strider i mot hundens natur å gi fra seg byttet"... hva med de hundene som ikke vil ha byttet en gang? hmm, slippe har vi faktisk aldri slitt med, utenom en periode der jeg terpet hold. Da slapp han ikke før han var helt sikker på at jeg mente det:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker egentlig apportøvelsen veldig godt, og har aldri hatt problemer med å lære inn plukke, holde og komme inn på forskjellige hunder. Har heller ikke hatt problem med å få bort tygging. Problemene her ligger i det å ikke stemple apportbukken. Det er visst svært arvelig og en del av jaktatferden, og siden det ikke har fungert å legge apporten oppå noe eller inntil vegg (med en gang jeg fjerner hjelpen er vi tilbake i stemplingen), så sier jeg til Cita "rolig" før hun når frem til den, da tar hun det med ro og det ser ut til å fungere i lengden også. Og på Tia kaster jeg leken bak oss, før jeg kaster apporten frem, og hun må hente apporten og komme inn med den før hun får løpe etter leken. Siden leken er bak oss har hun for liten tid til å stemple, så jeg håper det også fungerer i lengden.

En annen side ved apporteringen som er litt dum, er når man har en altfor apportglad hund. Når man hele tiden må styre hunden til å ikke velge første og beste apport, som f.eks på neseprøve og apportering med dirigering ;)

Hva betyr egentlig å stemple?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Wohoo!! Gjett hva som skjedde nå!? Lille bollefrøkna apporterte selveste lp-apporten.... *stolt* Og ikke bare det, men om jeg nå mister ting på bakken el kan jeg faktisk be henne om å plukke dem opp, og hun gjør det ;) Jeg er fortsatt litt i sjokk over at trening faktisk hjelper.. Nå kan jeg nesten si at hun liker å apportere, men bare nesten. Skal se det kommer en dag det også :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*sende to stk gale JRT med hver sin apportbukk ned bakken til furuset* :blink:

*ler*

*kom på trening i lillestrøm en dag Benedicte skal dit :blink: * gubben din kan kjøre deg :wub:

;)

Hva med søndag? :P

Hva betyr egentlig å stemple?

Dvs at de trår på apporten, sparker borti den, dytter borti den med snuten etc. Det er en del av jaktatferden. Når man kaster apporten får man jo i gang jaktdriftene i hunden, og for å få liv i apporten igjen "stempler" de den så den kan jages litt til. Ser man på hvordan ulver, rev etc dreper små dyr, så stempler de dem på lik måte som hundene mine gjør på apportbukken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dvs at de trår på apporten, sparker borti den, dytter borti den med snuten etc. Det er en del av jaktatferden. Når man kaster apporten får man jo i gang jaktdriftene i hunden, og for å få liv i apporten igjen "stempler" de den så den kan jages litt til. Ser man på hvordan ulver, rev etc dreper små dyr, så stempler de dem på lik måte som hundene mine gjør på apportbukken.

Kongelig! vi har enda ett problem ;) he he, har lagt merke til denne atferden hos dyret mitt også. Bare ikke tenkt på at det finnes ett ord for det. Her i gården kommer det gjerne når han er overgira og da er det bare å roe ned hele dyret for så å gå på igjen:)

OG Ella og Maria: GRATULERER!! wiii!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OG Ella og Maria: GRATULERER! wiii!

Takktakk, jeg lever litt på skyer nå :P Dette er noe vi har slitt med leeenge (les i mange år, men uten å jobbe veldig aktivt med det).

Men vi har nok av problemer igjen.. Ser for meg at tyggingen nå kommer. Også må vi jobbe med utgangsstilling med apporten, farten og det meste annet. Heldigvis tar det nok litt tid før vi kommer oss til klasse 2 uansett, så har good tid. ;) Ser ut som om jeg slipper unna stemplingen i hvert fall, flinke hunden min!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sliter veldig med det med den hunden jeg trener nå.. Har endelig fått et gjennombrudd der hun griper over og holder til jeg klikker. Foreløpig i bare 2-3 sek.. Men troooor vi er over den værste kneiken.. Blir nok lettere å lære det til valpen tror jeg, for hun griper over ting naturlig, og hun bærer også en del ting naturlig..

Hun jeg trener med nå bærer aldri ting..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet vårt er også dette med at apporten er fæl, slem og ekkel... Ute riktignok, inne er den stort sett kongekul (om ikke frk. matmor blir overgira og trener litt for mange søk....).

Har du prøvd å eks feste noen rypervinger på dummien ? Da blir den gjerne mer spennende og morsom - selv på tur.

Jeg hadde start problemer på apporten men når det først løsnet har jeg fått en utrolig stødig og soldig apportør.

Og da er apport veldig morsomt. Gøy når det funker og enda mer gøy når man ser hvordan storkoser seg og blir spinnvill når jeg finner frem dummiene

Skal snart i gang å trene apport med lille smurfen. Han er veldig glad i å bære ting, men det betyr ikke at apporten blir lett av den grunn. Jeg er spent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde/har et forsvarsproblem med apporten. Norma har aldri hatt noen vanskeligheter med å verken plukke eller bære apporten, problemet var at hun ville ha den helt for seg selv. Hun smalt rett i andre hunder om de kom for nære (og hun er ikke utpreget kranglete sånn ellers) og hun ville aldri gå innenfor en viss radius i forhold til meg eller andre tobente med apporten. Om apporten var hos meg tok hun den ikke... Tankegangen hennes var mer eller mindre "får jeg ikke ha den selv, vil jeg ikke ha den i det hele tatt". Hun benyttet enhver anledning hun hadde til å stikke avgårde med den, og deretter bli stående over den og "passe på".

Vi har jobbet enormt mye med dette de siste ukene, og jeg tror jeg kommer til å trille baklengs (i oppoverbakke!) av glede når apporteringen endelig sitter 100%. Jeg har vært gjennom blåmerker, blod, svette og tårer mens vi har holdt på, men jaggu var det verdt det når det endelig løsnet bittelitt. Nå har vi kommet fram til at hun ENDELIG henter og kommer inn i utgangsstilling med apporten, men vi har fremdeles en lang vei å gå...

Noen som har gode tips med tanke på stempling, opptak og fart tilbake? ;) Hun er fortsatt litt i "den er min"-modus, så man kan trygt si at farten er bedre ut enn inn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dvs at de trår på apporten, sparker borti den, dytter borti den med snuten etc. Det er en del av jaktatferden. Når man kaster apporten får man jo i gang jaktdriftene i hunden, og for å få liv i apporten igjen "stempler" de den så den kan jages litt til. Ser man på hvordan ulver, rev etc dreper små dyr, så stempler de dem på lik måte som hundene mine gjør på apportbukken.

Takk for forklaring :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er problemet litt motsatt av de fleste. Rinalinaen elsker nemlig apporten, både metall og treapport. Hun plukker opp stort sett alt jeg vil hun skal plukke, men er rett og slett overivrig.

Så hun både stempler apporten, og, er så ivrig etter å få belønningen at hun rett og slett kaster apporten etter meg :ahappy: Veldig kjekt å få en metallapport i kneet *fnise*

Her må vi altså jobbe med ro, og gå helt tilbake til "holde til jeg sier takk" stadiet. Og tålmodighet er jo en dyd, så det ser jeg frem til :banana:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er problemet litt motsatt av de fleste. Rinalinaen elsker nemlig apporten, både metall og treapport. Hun plukker opp stort sett alt jeg vil hun skal plukke, men er rett og slett overivrig.

Så hun både stempler apporten, og, er så ivrig etter å få belønningen at hun rett og slett kaster apporten etter meg :ahappy: Veldig kjekt å få en metallapport i kneet *fnise*

Her må vi altså jobbe med ro, og gå helt tilbake til "holde til jeg sier takk" stadiet. Og tålmodighet er jo en dyd, så det ser jeg frem til :banana:

:)

My er mye på samme måten, bare at jeg slipper å få apporter kastet på meg *ler* Hun blir bare så ivrig at tyggingen kommer automatisk, og er hun glad nok (aussier er konstant glade, forresten) så sjonglerer hun med apporten rett og slett. Kaster den opp i lufta og tar imot, løper videre, stopper litt opp for å filleriste den osv.

Har mistanke om at apport er en lek for My :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:banana:

My er mye på samme måten, bare at jeg slipper å få apporter kastet på meg *ler* Hun blir bare så ivrig at tyggingen kommer automatisk, og er hun glad nok (aussier er konstant glade, forresten) så sjonglerer hun med apporten rett og slett. Kaster den opp i lufta og tar imot, løper videre, stopper litt opp for å filleriste den osv.

Har mistanke om at apport er en lek for My :ahappy:

Hihi, høres ut som Rina og My har samme tanker om apporten. Rina tror det er en leke, men det er stort sett min feil. Forrige hunden min syntes apportene var ekle, så med Rina introduserte jeg apportene med en gang, og gjorde de morsomme.

Nå gjelder det bare å finne en balansegang *ler* vil jo ikke at hun skal synes apportene er kjedelige. Men foretrekker virkelig å ikke få de kastet etter meg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har jobbet enormt mye med dette de siste ukene, og jeg tror jeg kommer til å trille baklengs (i oppoverbakke!) av glede når apporteringen endelig sitter 100%. Jeg har vært gjennom blåmerker, blod, svette og tårer mens vi har holdt på, men jaggu var det verdt det når det endelig løsnet bittelitt. Nå har vi kommet fram til at hun ENDELIG henter og kommer inn i utgangsstilling med apporten, men vi har fremdeles en lang vei å gå...

Lyst til dele noen gode råd om hvordan dere kom dere igjennom blod, svette, tårer og blåmerker og frem til gjennombruddet? Hva var det som ga gjennombruddet?

Her bruker vi mye tid på å roe ned om han begynner med stemplingen. Han får beksjed om å ta inn apporten, så roer vi han ned før han kommer ut i ett nytt søk/hente apport arbeid og så gjør han det stort sett greit uten problemer. Vahengige av dagen så gir vi oss ikke alt for lenge etterpå:ahappy:

MonicaT har du noen luretriks opp i ermet for å få til apporten ute? :banana: Og dette med å legge på krav om at han skal apportere, har du gjort det emd Toya? Og hvordan? Rypevingene skal jeg teste

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var ikke apportbukken interessant så vi har lekt litt og hatt "drakamp" (noe liknende) for å ha fått henne til å holde den skikkelig. Hun kan fint gå med den, og syns den er ganske kul. Noen ganger kulere enn belønningen og vil heller stikke av med den når hun får belønning. Men prøver jeg å få henne inn på plass slipper henne. Så jeg føler jeg ikke kommer noe lenger. Hva bør jeg gjøre? Bare trene mye apport i utgangsstilling? Eller er det andre råd som kan hjelpe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Toya fikk en dårlig opplevelse med apport da hun var 1 år gammel. Første gangen vi skulle trene apport og instruktøren tar en stor dummie og stapper i kjeften på henne.

Etter det ville hun ikke ha noe som helst og vegret seg.

Jeg meldte meg på et apport kurs og kjøpe en liten leke ( avlang tynn sak ) som jeg brukte som dummie siden hun ikke ville ha en vanlig dummie ( de er jo ganske tjukke )

Surre på noen rypervinger og vi lekte med denne. Hver gang hun tok den roste jeg masse. Etterhvert ble den ikke skummel og vi trente på å holde. Hun satt ved siden av meg og jeg puttet inn bukken og roste masse. Det gikk sakte men sikkert fremover. Etterhvert kunne hun sitte med den og gå på plass med bukken i munnen. Masse ros hele veien. ( de andre på kurset var laaaangt foran oss )

På slutten av hver kurskveld skulle de se hvor langt vi var kommet. De andre var der at bukken ble kastet ut og hunden hentet. Jeg måtte også være med på denne. De kastet bukken og Toya bare satt der. Jeg løp, hoppet og spratt bort til bukken( da ble Toya giret ) og når jeg tok opp bukken fra bakken så tok hun den ut av henden mine. Neste gang så løp hun faktisk ut og hentet bukken selv - jeg aner ikke hvorfor. Men etter det så løsnet det helt og apport er døds morsomt. Nå er hun helt gira og tent. Og det er så morsomt. Det hadde jeg aldri trodd når vi startet på apport kurset.

Min løsning ble masse lek og moro og etterhvert krav til at hun holder og kommer til meg. Hun har aldri plukket opp bukken og løpt en annen vei.

Jeg har med andre ord trent en form for konsekvens apport.

Nå henter hun store bukker også. Hun kan fortsatt være litt forsiktig om det er ting hun ikke har hentet før ( men så lenge jeg løfter bukken opp og vi tar en lek - så apporterer hun den uten problemer etterpå ). Eneste hun overhode ikke vil hente er måke ( som var krav på vannapport før ).

Jeg ville prøvd å sette på rypevinger (motivasjon )

Da blir det gjerne mer spennende å søke ute. Surr på to rypevinger.

Bare pass på at han ikke tygger på disse, for da får du starten på et nytt problem ( tygging på fugl ). Ute på tur er det jo mye spennende lukter og en kjedelig dummie er ikke så spennende da. Så kan hende at noen rypevinger gjør susen

Når det gjelder krav så har jeg alltid fullført øvelsen. Ligger bukken ute og hun ikke vil hente, så kaller jeg inn og vi sammen går bort til bukken. Plukker den evt opp selv og gir henne og vi går sammen tilbake til startstedet og jeg roser masse. ( derfor er det viktig å trene på å holde/bære - sånn at hunden kan dette ). Om jeg føler at det går så legger jeg ut en enda lettere apport - eks 20 m lengre bort på stien/veien slik at hun ser den og sender henne ut og masse masse ros om hun henter. ( sånn av vi avslutter positivt med at hun hentet den selv ) Om hun ikke henter her så gjør jeg det samme som først og avslutter der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville prøvd å sette på rypevinger (motivasjon )

Da blir det gjerne mer spennende å søke ute. Surr på to rypevinger.

Bare pass på at han ikke tygger på disse, for da får du starten på et nytt problem ( tygging på fugl ). Ute på tur er det jo mye spennende lukter og en kjedelig dummie er ikke så spennende da. Så kan hende at noen rypevinger gjør susen

Forskjellen på min ved apport av dummy og apport av rype er slik: "Kan jeg snart få lov til å slippe denne teite dummyen?" og "Rypen er min! MIN! MIIIIN! Om jeg kan slippe den? As if!" :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forskjellen på min ved apport av dummy og apport av rype er slik: "Kan jeg snart få lov til å slippe denne teite dummyen?" og "Rypen er min! MIN! MIIIIN! Om jeg kan slippe den? As if!" :ahappy:

Ha ha ha, der slo genene til gitt:P he he, god beskrivelse.

Det skal sies, når vi har vært på tur med pappa og han har hatt med den halvråtne (den ser iallefall slik ut etter ett par hunder:P) apportrypa si i sekken har Rex stort sett vært flink til å apportere. Men vi har ett godt stykke igjen til vi har noen sikker apportør her i huset...

Takk for tips angående fremdrift og krav MonicaT:) Vi hadde en litt ulykke med apportbukken her i huset også, i overivrig glede kom han løpende med den til meg og kræsjet med den i dørkarmen. Aldri har han sluppet noe så fort ut av munnen. Men dette har han faktisk kommet over, iallefall såpass at han kan apportere bukken nå. Det er bare dette med "alltid" som vi sliter litt med. Men rypevingene kan nok være ett triks å ta med;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
    • Da fikk vi trent trapp og lykkes med det Ikke en adferd vi fikk etablert med pålitelighet, men den kommer. I tillegg har vi fått trene heis, tog, roterende dører, ståk og kaos med ski og bagasje og rullestol og sikkert mye jeg ikke tenkte over. Tisse på asfalt og drite på perrong fikk hver sin ✅ på lista de også, fordi han ikke kan drite på cue ennå. Vi har altså vært på Trondheim Lufthavn Værnes i dag. Ingen trenger stille spørsmål ved mutterns motivasjon for å dra med Ede dit. View fra togvinduet forklarer mer enn et avsnitt med ord.  Allerede rett etter å ha forsert det skumle underlaget med farge og knatter og en stor sprekk i, uten å ha blitt gitt tid til å undersøke det nærmere på tur ut av toget, så møtte vi første virkelige utfordring: Jeg vurderte ikke prøve engang. Han hadde allerede blånektet de få trinnene fra sentralstasjonens hall opp til spor 1, hvor han måtte bæres av tidsnød. Manøvrerer fint i folkemengde på perrongen, men er ikke noen follower og måtte bæres ombord i toget også, av tidsnød. Ikke en god start på bekjentskapet med tog, men alternativet var å bli stående igjen på perrongen. Må man så må man. Vel inne i toget var han ikke fornøyd. Sutret og klagde fordi det var kjedelig, menneskene der inne ignorerte ham, han fikk ikke roame rundt i vognen og undersøke som han ville, men måtte ligge trangt på gulvet. Godisautomaten var skikkelig kjip og rasjonerte middagen hans som kommunistregimet i Venezuela, mens han var skrubbsulten. Hadde sikkert hjulpet om han kunne fått se ut vinduet, men hunder er forvist til gulvet, og der er det dørgende kjedelig.  Han er en skikkelig good boy. Utover litt klaging og sutring på et akseptabelt volum, bare noen få høye bjeff - forståelig som sulten og rastløs lite barn i en dørgende kjedelig situasjon hvor det duftet fulle lommer - så var han på ingen måte vanskelig å ha med å gjøre. Muttern fikk ta bilder av utsikten og tenke over hvordan dette myke, jakt-, beite- og jordbruksvennlige landskapet rundt den fiskerike fjorden full av blåskjell var et bra sted for forfedre å slå seg ned, mens stakkars liten måtte finne seg i å ligge på gulvet og kjede seg fordi dumme muttern glemte ta med noe å tygge på.    Etter å ha hastet ut av toget uten å få undersøke underlaget i tråd med HMS retningslinjer (leverte avviksmelding på den), blitt båret opp rulletrappen fra perrongen, så gikk han nonchalant gjennom den første roterende døren og fikk tisse på gress. Den neste roterende døren var heller ikke en issue. Inne i den travle ankomsthallen var det mye å ta inn, men muttern hadde et mål basert på et falskt minne om en kaffebar foran sikkerhetskontrollen på øvre plan. Viste seg at lagersjefen i hjernen hennes hadde effektivisert litt i overkant ved å sause sammen minner fra Værnes med minner fra Gardermoen. — Same/same og tar mindre plass på lageret, forsvarte han seg med. Jeg har gitt opp å krangle med ham. Det var altså ingen kaffebar oppe, men vi fikk ihvertfall tatt heis to ganger og sett og luktet mye rart, bl.a. en renholder med vasketralle som tømte en diger søppelbøtte rett foran oss og tok samme heis. Det luktet sterkt av vaskemidler fra den rare og skranglete tralla og de formene da hun åpnet den svære boksen og byttet sekkene var også store inntrykk. Heisen med glassvegger var helt ny, og Ede ble forfjamset da den beveget seg oppover. Genuint forfjamset. Tidligere har han bare tatt lukket heis med speil i, som han har antatt var en ekte sci-fi portal, uten å synes det var merkelig på noen måte. Å se heisens bevegelse var en Eureka opplevelse for ham.  Ede er god på læx lineføring gjennom søndagstravel flyplass. Passe folksomt. La inn noen sitt-ligg-stå for å stoppe en konsert han ville beære publikum med mens jeg sjekket prisene på kafeen vs Narvesen. Vi endte selvsagt på Narvesen hvor muttern tok til takke med en kjip latte fra maskin, uten sirup eller krem eller noe, og Ede fikk en wienerpølse. Ikke en hel på en gang, men muttern ble nødt til å kjøpe NOE for å bøte på sin manglende evne til å porsjonere ut en stor middag over et kjent tidsrom. Det krever gode bestikkelser å manøvrere ansvarlig sikkerhetspersonell mellom hyllene på Narvesen uten å undersøke noe. Han har en iboende pliktfølelse til å undersøke alt for å kvalitetssikre mutterns vurderinger av HMS. Vi hadde fortsatt mye å gjøre og jeg hadde vært for raus med godbitene, så wienerpølse ble en venn i nøden. Heller for mye motivasjon og glede enn for lite. Høy haleføring på trygg og selvsikker kropp i sånne miljøer er ikke noe jeg tør ta for gitt. Matserveringen hjelper trygge meg i troen på å få en miljøsterk og trygg voksen hund. Vi fikk besøkt et trangt toalett med kø av damer og Edeward lærte at det er sjarmerende og søtt å titte nysgjerrig under veggen til den fornødne ved siden av:  ✅ "Tnååå, så søt!" Vi oppdaget plutselig at roterende dører var rart, begynte bæde på dem og nektet entre. En grundigere sikkerhetssjekk ble foretatt ved å sitte på utsiden og se på et par rotasjoner, for å kartlegge mønsteret i bevegelsen. Den merkelige portalen fikk security clearance og ble ført tilbake på lista over ok ting det ikke er nødvendig å stille flere spørsmål ved.  Det ble tid til å blåse ut med lek etter så mye fokus og inntrykk. Utrolig befriende og skikkelig glad for å få hoppe og sprette og jage og kampe litt etter så mye øving på well behaved big boy gentleman rollen. En riesenschnauzer er alltid på vakt, though. Her lagde noen en lyd: ..men det var ikke noe som krevde nærmere undersøkelser. Mer heis, gullstol i rulletrapp og på egne bein gjennom roterende dører for å tisse før vi dro tilbake til perrongen med enda en failure på å gå opp liten trapp, men vellykket gjennom roterende dører og heis.  Ede ikke var super happy med å plutselig trenge drite på perrongen. Han så seg fortvilet rundt etter et bedre egnet sted, men måtte akseptere et folketomt område mot enden. Sånn kan det gå når en ikke har lært å drite på kommando ennå. Stor lettelse for ham og kanskje noen Shitbreak (American Pie) nykker redusert for fremtiden. Muttern var mest glad for at det ikke var morgendagens suppe av wienerpølse, og noterte seg at den bør siktes inn på et egnet sted.  På toget hjem påstod konduktøren over høyttaler at det ikke var lov med bagasje i midtgangen. Ede som har plukket opp at muttern tenker påføre ham stående spike hanekam (med stivelse) i puberteten, sånn bare for å kommunisere tydelig for omverdenen hvor landet ligger for tiden — han bestemte seg for å begynne øve på den rollen som teenage bøllefrø og holdt en sivil ulydighet protestaksjon. Her har konduktøren nettopp passert i den retningen:  Vi mistet bussen hjem med et simpelt minutt og fikk en hel time på sentralstasjonen, med potesokker, fordi muttern er langt mer germophobe angående togpassasjerer enn flypassasjerer.  Med en hel time til rådighet klarte Ede overkomme sin lammende frykt for trapper flere ganger. Bykset opp flere trinn. Den deilige mestringen han utstrålte da det løsnet var en vidunderlig gave. ..bare for å fryse til av skrekk og skuffelse da vi rundet hjørnet etter den første trappen og ble møtt med dobbelt så mye trapp. Trengte hjelp, men ikke like lammet av angst som før. Dette går seg til med mer trening.  Sitt og bli sittende fungerer fint i mange lange sekunder mens muttern tråkker rundt synlig på noen meters avstand i hallen. Våget på en bli stående som gikk over forventning. Reiste seg fra ligg før markør flere ganger før han koblet at min retur ikke var markøren. Det gikk seg til. Han er så flink gutt 💕 Sa fra om at han måtte tisse også. Skjønner fint forskjellen på inne og ute, selv på fremmede sentralstasjonen. Tisset dog rett på asfalten noen meter fra døren da vi kom ut, etter at jeg i mitt stille sinn hadde konstantert at her var det ingen egnede steder å tisse. Som om vi hadde en mental connection om situasjonen der, før han tok en selvstendig avgjørelse. Å klare dele soner av utendørs asfalt inn i grader av publikums aksept for å tisse på - her eller der borte - det er for mye forlangt av en 14 uker liten valp.  Jevnt over eksemplarisk adferd hele dagen, fra å stå i ro for å få på potesokker og løpe til bussen på dem hjemmefra. Har han tenkt fortsette sånn vil det være en ære å få bære ham opp rulletrapper i fremtiden. Such a good boy jevnt over, han kan få ha noen nykker. 
    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...