Gå til innhold
Hundesonen.no

Bitt som "låser seg"....?


trps

Recommended Posts

Hørte noen snakke om - etter et veterinærbesøk - at det var sagt at hos enkelte raser hadde bittet det med å låse seg...

Ble nysgjerrig: Hva er dette for slags fenomen? - er det rasebetinget? Hvis så skjer - hvordan får man hunden til å slippe igjen? ... i det hele tatt...?

Har slått opp med søkeord, men fant ikke tråder som virket relevante. Noen som vet noe om dette her?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Muligens de tenkte på Pitt Bull i arrangerte slosskamper?

At de biter seg fast og nekter å slippe, å må bruke brekkjærn for å åpne kjeften igjen.

Men om dette faktisk er en realitet vet jeg ikke.

Det er sånn på "Ulvehunden" :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hørte noen snakke om - etter et veterinærbesøk - at det var sagt at hos enkelte raser hadde bittet det med å låse seg...

Ble nysgjerrig: Hva er dette for slags fenomen? - er det rasebetinget? Hvis så skjer - hvordan får man hunden til å slippe igjen? ... i det hele tatt...?

Har slått opp med søkeord, men fant ikke tråder som virket relevante. Noen som vet noe om dette her?

Det er uvintende overtro som sier at bla Pit Bull og Amstaff har kjever som låser seg. (dvs at hunden ikke kan kontrollere bittet sitt selv, når de har bitt seg fast kan de selv ikke åpne munnen.) Fakta er at enkelte hunder (uansett rase) rett og slett nekter å åpne kjevene, og dermed må man brekke de opp, om man ønsker at hunden skal slippe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er uvintende overtro som sier at bla Pit Bull og Amstaff har kjever som låser seg. (dvs at hunden ikke kan kontrollere bittet sitt selv, når de har bitt seg fast kan de selv ikke åpne munnen.) Fakta er at enkelte hunder (uansett rase) rett og slett nekter å åpne kjevene, og dermed må man brekke de opp, om man ønsker at hunden skal slippe.

Takk! Det var det jeg tenkte. Er ufattelig mange som sier at de "låser" kjeven.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fakta er at enkelte hunder (uansett rase) rett og slett nekter å åpne kjevene, og dermed må man brekke de opp, om man ønsker at hunden skal slippe.

...og hvis man da skulle stå der en dag og skal skille to - av hvilkesomhelst raser - hunder, hvorav den ene nekter å slippe bittet - og man ikke har brekkjernet med seg akkurat den dagen, liksom :innocent:.......

Helt praktisk - de beste rådene - om noen har prøvd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de aller, aller fleste hunder kan man åpne kjevene ved å klemme helt inners (innerfor de innerste jekslene). Men noen hunder har så mye styrke (og ikke minst viljestyrke!) at de blåser fullstendig i våre fågengte forsøk å åpne munnen deres.

Da er det selvsagt bedre å si at kjeven er låst - enn at jeg greide ikke å få den opp...

Mistenker at dèt er årsaken til denne myten - det finnes nemlig ikke noe anatomisk på noen hunderase som utgjør en slik "lås".

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...og hvis man da skulle stå der en dag og skal skille to - av hvilkesomhelst raser - hunder, hvorav den ene nekter å slippe bittet - og man ikke har brekkjernet med seg akkurat den dagen, liksom :innocent:.......

Helt praktisk - de beste rådene - om noen har prøvd?

På de aller, aller fleste hunder kan man åpne kjevene ved å klemme helt inners (innerfor de innerste jekslene). Men noen hunder har så mye styrke (og ikke minst viljestyrke!) at de blåser fullstendig i våre fågengte forsøk å åpne munnen deres.

Da er det selvsagt bedre å si at kjeven er låst - enn at jeg greide ikke å få den opp...

Mistenker at dèt er årsaken til denne myten - det finnes nemlig ikke noe anatomisk på noen hunderase som utgjør en slik "lås".

Susanne

Som Susanne sier, du må få noe inn bak jekslene og bende. De fleste hunder slipper om man klarer å få inn noen fingre og klorer tak i tunga, men for de som virkelig holder fast må man ha mer kraft. Et kosteskaft, en kraftig gren, jekk osv. Man får bestilt spesiallagede "brekkjern" på nett, om man er bekymret for å skade tenner på hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vært vitne til en terrier av et eller annet slag (eller var det blanding?) som "låste bittet" under en slosskamp med en annen hund. Da tok eieren tak i bakbeina på hunden og løftet dem høyt opp, dvs over hodet på hunden (det hele så ganske komisk ut). Da mistet hunden balansen og slapp taket.

Hun hevdet at dette ville funke på alle hunder. Har ikke prøvd det selv da, heh..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vært vitne til en terrier av et eller annet slag (eller var det blanding?) som "låste bittet" under en slosskamp med en annen hund. Da tok eieren tak i bakbeina på hunden og løftet dem høyt opp, dvs over hodet på hunden (det hele så ganske komisk ut). Da mistet hunden balansen og slapp taket.

Hun hevdet at dette ville funke på alle hunder. Har ikke prøvd det selv da, heh..

Haha, jeg synes jeg ser noen gjøre det med en st. bernhard...!
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Låsing av bitt er en myte.

Men om hunder biter seg fast og ikke slipper kan de kveles til de besvimer - og så raskt skilles fra hverandre.

Stikk aldri fingrene ned i en hundeslåsskamp.

Om du tør å ta kvelertak på bikkja, så tør du stikke fingrene inn bak jekslene! Nå er det snakk om hunder som virkelig holder fast, ikke de som kjekser vilt rundt seg ( der hadde jeg holdt hendene langt unna).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stikk aldri fingrene ned i en hundeslåsskamp.

Om min hund står i fare for å bli skadet eller står i fare for å skade en annen, så gjør jeg det jeg må for å stoppe det. Om jeg får et høgg eller to i prosessen så får det bare være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du tør å ta kvelertak på bikkja, så tør du stikke fingrene inn bak jekslene! Nå er det snakk om hunder som virkelig holder fast, ikke de som kjekser vilt rundt seg ( der hadde jeg holdt hendene langt unna).

Var nok ikke presis nok der - forslår ikke kvelertak med hender nei. halsbånd, bånd eller line.

Selv om hunden holder et fast tak kan den finne på å skifte tak - da er det greit å ikke ha fingrene imellom. Og det skjer fort.

Jeg gir bare et vennlig råd - om folk virkelig vil stikke fingrene ned i noe sånt så er det helt greit for meg. Velbekomme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Familiehunden vår (eller mamma's, bor ikke hjemme lengre) har/hadde såkalt "krokodille-bitt". Ihvertfall så kalte vi det for det. Han "låste" munnen sin rundt det han hadde stjålet og nektet å åpne. Selvfølgelig var det bare hans vilje som ike lot kjeven åpne seg.

Og man kunne prøve det meste, dra i leppa osv. Noen ganger gikk det an å friste han til å få noe annet. F.eks. vifte en kylling filet foran nesen hans. Dette har riktignok blitt bedre med en del trening.

Men jeg er helt sikker på at dette har med oppdragelse å gjøre (bortsett fra i en hundekrangel). Så hun jeg har nå, slipper en kylling filet om jeg kommanderer det.

Men det er nok helt sikkert overtro! Det heter viljestyrke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...
Har vært vitne til en terrier av et eller annet slag (eller var det blanding?) som "låste bittet" under en slosskamp med en annen hund. Da tok eieren tak i bakbeina på hunden og løftet dem høyt opp, dvs over hodet på hunden (det hele så ganske komisk ut). Da mistet hunden balansen og slapp taket.

Hun hevdet at dette ville funke på alle hunder. Har ikke prøvd det selv da, heh..

Hunden min - bulldog - var i slåsskamp en gang. Han "låste" kjeven, det vil si, bet - og holdt. Det var en mye større hund han slåss mot (schæfer), så han ble kastet frem og tilbake og opp og ned. (Han fikk kink av denne kastingen, var nokså voldsom). Men bittet holdt, og til slutt gav den andre hunden seg. Når alt var "trygt og rolig", schæferen hadde lagt seg ned og gitt seg, og han fikk øyekontakt med eier, slapp han opp bittet.

Å låse bittet er slik jeg har forstått det noe sånt som dette. Man holder og holder til man f.eks har vunnet, det er en egen måte å slåss på. Har sett at bulldogene også ofte leker med dette, de lekeslåss ved å bite seg fast i hverandre, og holde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for allsidige og innsiktsfulle svar.

- Å låse bittet er slik jeg har forstått det noe sånt som dette. Man holder og holder til man f.eks har vunnet, det er en egen måte å slåss på.

- Har sett at bulldogene også ofte leker med dette, de lekeslåss ved å bite seg fast i hverandre, og holde.

- Det du beskriver her samsvarer i grunnen med min egen oppfatning av fenomenet i utgangs punktet - før jeg hørte disse damene snakke. (og jeg kommer forresten på at veterinæren hadde nevnt bulldog som en av rasene som hadde såkalt "låst bitt")

Noe rundt det praktiske her:

Det kunne jo ligge en "handlingsplan" i å ha is i magen og vente til RHP-forholdet (=resource-holding-potential, dvs nå prøver jeg bare å være korrekt ifht til dominansbegrepet for tida) var avklart? - som du gjorde?

Problematisk ifht til en slik strategi kunne være: Om hunden biter i skinnet så det går hull ( ikke bare som "signalbitt" i pelsen) - hva da med ansvarsforholdet ifht skader - eventuell dyrelegeregning f.eks.

Hvordan var f.eks omstendighetene i det tilfellet du beskriver?

- lekeslossing: dette har vel vært "signalbitt", eller?........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for allsidige og innsiktsfulle svar.

- Det du beskriver her samsvarer i grunnen med min egen oppfatning av fenomenet i utgangs punktet - før jeg hørte disse damene snakke. (og jeg kommer forresten på at veterinæren hadde nevnt bulldog som en av rasene som hadde såkalt "låst bitt")

Noe rundt det praktiske her:

Det kunne jo ligge en "handlingsplan" i å ha is i magen og vente til RHP-forholdet (=resource-holding-potential, dvs nå prøver jeg bare å være korrekt ifht til dominansbegrepet for tida) var avklart? - som du gjorde?

Problematisk ifht til en slik strategi kunne være: Om hunden biter i skinnet så det går hull ( ikke bare som "signalbitt" i pelsen) - hva da med ansvarsforholdet ifht skader - eventuell dyrelegeregning f.eks.

Hvordan var f.eks omstendighetene i det tilfellet du beskriver?

- lekeslossing: dette har vel vært "signalbitt", eller?........

Omstendighetene her var nok veldig klart på vår side. Min hund var i bånd, og passerte en schæfer som rev seg seg løs fra eier som stod ti meter borte og prøvde å holde ham fast. Hunden gikk til angrep, og hunden min vred seg under buken og bet seg fast i kinnet. Og der hang han han en stund, mens han ble kastet frem og tilbake. Det var ikke hensiktsmessig å prøve å rive dem løs fra hverandre, det kunne ført til alvorlige skader. Til slutt la altså schæferen seg ned og signaliserte at han gav seg. Når hunden min følte at faren var over, (angripende hund lagt seg ned og ligger rolig, eier gir tegn til at det er ok), løsnet han bittet og de respektive eierne dro hundene fra hverandre. Schæferen hadde litt blod rundt bittet, men ingenting dramatisk. Eier av hunden var fryktelig lei seg for at han glapp og "la seg flat" som det heter, hunden hadde et aggresjonsproblem, og dette kunne nok endt mye verre. Noen dager senere oppdaget vi at hunden vår hadde fått kink. (Som gikk over med smertestillende og ro.) Dessverre hadde vi ikke nummeret til eieren da. Både for dyrlegeregning, men også greit å høre at alt gikk fint med schæfer.

Angående lekeslossing: Mener du med "signalbitt" at man ikke berører hud, eller at det ikke blir sår? Vanlig lekeform her i heimen (mellom to bulldoger) er at de gaper og liksom prøver ut beste sted å jafse. De tar gjerne tak i huden også, mens de holder fast og biter, og noen ganger drar i bulldogrynkene. (Altså, de biter i den tøyelige huden, også draaar de.) Kan se nokså spesielt ut hvis man ikke er vant til lekeformen. Kan igrunn se nokså spesielt ut hvis man er vant til den også. Har sett at de har noen småsår iblant rundt munnen, så jeg prøver å passe på at det ikke blir altfor voldsomt. Dette er hvordan de to leker sammen, de leker ikke på den måten med andre hunder. Denne lekeformen viser jo hvordan de ville ha slåss hvis det ble alvor, det er vel en form for øvelse. Det er vel også en lekeform man bør være trygg på hverandre, og det er nok en fordel at de er av samme rase. Da har de samme koder, samme type lekemåte, samme tøyelige hud, og kanskje litt samme smerteterskel/mot. Jeg har som sagt ikke sett at de har prøvd å leke slik, *definitivt* ikke med hunder av annen rase, men tror heller ikke de har lekt på denne måten med hunder av samme rase. Det er nok like greit, det tror jeg kanskje jeg ikke ville tillatt.

Forøvrig var det en utrolig effektiv måte å slåss på. Hunden min var ikke fylt ett år, hadde aldri vært i slåsskamp, men klarte altså å få en hund med en vekt på tre-fire ganger sin egen i kne. Tar man bort alt det fryktelige med hunder som slåss etc. er det egentlig nokså imponerende. Han har heldigvis ikke vært i slåsskamp siden og ingen nevneverdige psyiske reaksjoner. Rett etter at slåsskampen var avsluttet, møtte de på et par løse fremmede hunder (tispe og hann). Det var bare lek og moro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for svar - innsiktsfulle kommentarer - interessant! :-)

Jeg så i utgangspunktet for meg gyselige skader som kunne oppstått på den andre hunden, når din hund ble slengt hit og dit, og kunne tenkt for egen del der og da, at det kunne tilsagt å gripe inn, tross alt - tross "ansvarfordelingen"

At den andre hunden bare fikk hull i skinnet (?) tydeligvis, forteller gjerne mer enn noe annet om hvor seigt bikkjeskinn er, og at man kan kanskje kan være avventende ifht å begynne å forsøke å bryte opp bitt?

(Dessuten er jeg egentlig imponert over at den andre hundens eier ikke ble "hysterisk" av å se sin hund bitt tross alt, og "forlangte" forsøk på å skille dem fra din(eller den som førte din hund) sin side. Det kom kanskje av at denne allerede i utgangspunktet så sitt ansvar for hendelsen, - la seg flat.)

- Angående lekeslossing: Mener du med "signalbitt" at man ikke berører hud, eller at det ikke blir sår?

Med "signalbitt" mener jeg nok først og fremst en ritualisert atferd som ikke har til hensikt å skade, men som tjener som kommunikasjon og/eller liksomtrening/lek på voksenferdigheter, som senere skal være alvor om nødvendig.

Dermed følger at det ikke oppstår skade - med skade mener jeg da at huden blir perforert tvers gjennom, eller verre: at muskler knuses og/eller det flenges av hud eller kjøttstykker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for svar - innsiktsfulle kommentarer - interessant! :-)

Jeg så i utgangspunktet for meg gyselige skader som kunne oppstått på den andre hunden, når din hund ble slengt hit og dit, og kunne tenkt for egen del der og da, at det kunne tilsagt å gripe inn, tross alt - tross "ansvarfordelingen"

At den andre hunden bare fikk hull i skinnet (?) tydeligvis, forteller gjerne mer enn noe annet om hvor seigt bikkjeskinn er, og at man kan kanskje kan være avventende ifht å begynne å forsøke å bryte opp bitt?

(Dessuten er jeg egentlig imponert over at den andre hundens eier ikke ble "hysterisk" av å se sin hund bitt tross alt, og "forlangt" forsøk på å skille dem fra din(eller den som førte din hund) sin side. Det kom kanskje av at denne allerede i utgangspunktet så sitt ansvar for hendelsen, - la seg flat.)

Jeg var ikke der, det var mannen min som gikk tur. Spurte ham litt til om hendelsen nå. Han sa at det tok tid før hunden vår ville slippe. Han er døv og blikket var nokså fiksert. Så det mannen min gjorde var at når kampsituasjonen var stille (schæferen hadde lagt seg ned og prøvde ikke å sakse etter den lille kleggen som hang fast i kinnet), så strøk han rolig på bakparten, til slutt klarte han å fange blikket og da løsnet hunden vår på grepet, mens schæfereieren dro hunden sin vekk. Huden var tydeligvis blitt perforert, så det var litt blod. Men altså lite dramatisk i forhold til hva man kunne forestille seg. Og ganske sikkert mindre dramatisk enn den saksebitingen noen raser har.

Tror det var flaks for alle parter at schæfereier og bulldogeier ikke var av den hysteriske typen. Å bryte inn i akkurat dette slagsmålet kunne nok ført til mye verre skader. I andre situasjoner er det sikkert riktig å bryte inn. Hvis jeg skal sette meg inn i schæfereieren psyke (dvs en mann jeg aldri møtte) tror jeg nok ikke det bare var at det var "hans skyld", men at det kanskje også var mindre truende når hunden vår var så liten i forhold, i tillegg til at kampen egentlig var ett bitt, og resten fåfengt kaving fra schæferens side. Og når du klarer å miste en hundeaggressiv stor hund som angriper en liten hund, så er det kanskje en enorm lettelse at kampen ender med at den lille tvinger din i kne, spesielt ved å bare henge på kinnet som en liten flått? Schæfere veier vel 30-40 kilo, og bulldogen min veide på den tiden 11-12 kilo.

Jeg forstår heller ikke at det ble så lite skader. Det var såpass mye kasting og steiling og forsøk på bitt fra schæferens side at hunden vår fikk kink i ettertid, at man skulle jo lett kunne se for seg avrevet kinn eller lignende groteske syn. Men det var altså bare litt blod, ingen gapende sår. Det kan jo bli dramatisk nok det, hvis det går betennelse, så en får jo håpe eieren renset det og fulgte med. Han har vel klart å holde et jevnt, fast trykk i bittet som ikke var ment som mer enn kontroll og holde seg fast. Jeg er veldig glad for det. Det ville vært fryktelig leit hvis han hadde skamfert en annen hund, selv om det var i selvforsvar.

Med "signalbitt" mener jeg nok først og fremst en ritualisert atferd som ikke har til hensikt å skade, men som tjener som kommunikasjon og/eller liksomtrening/lek på voksenferdigheter, som senere skal være alvor om nødvendig.

Dermed følger at det ikke oppstår skade - med skade mener jeg da at huden blir perforert tvers gjennom, eller verre: at muskler knuses og/eller det flenges av hud eller kjøttstykker.

Da er det nok signalbitt de driver med ja. Har sett at de får litt skrubbsår av det dog, så prøver å passe litt på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mer. Kvitterer med "min" historie på dette temaet :

Her var det voksne hunder av forskjellig rase (ingen bulldog) og kjønn, men like i størrelse, den ene ny i området, men som hadde møttes rimelig greitt "ute i bygda". Slik at eierne kunne stoppe og prate med hverandre, mens hundene finta litt, men endte med å vente eller aktivisere seg med hvert sitt. Nå kom den ekvipasjen som ble angrepet opp til gardsgrinda for å prate, og den hunden som angrep sendte masse signaler på motstand, som ble ignorert - den ble holdt fast, mens eierne skravler videre - den øser seg mer og mer opp - og så glipper taket.

Eieren til den hunden som angrep og ble holdt fast, prøvde så å skille dem med omtrent alle kjente strategier for å skille hunder, bortsett fra å pøse vann over dem.- ( også løfte "fastbitthunden" opp i lufta, både bare bakben, og så hele hunden, forresten)- uten at det hjalp, Dette tok sin tid, og var i grunnen forbløffende siden ikke noe nyttet, - deretter mistet denne eieren så fullstendig roen, kan man si.

Eieren av hunden med "fastbitt", som liksom hadde stått fastlåst i sitt eget hakeslepp mens dette utspilte seg, - gikk så inn og forsøkte så å bryte opp bittet til sin hund - kanskje av lojalitet og nabohensyn.

Da ble basketaket - som i utgangspunktet gjerne var en RHP-demonstrasjon på den enes territorialgrense, virkelig "blodig alvor".

Den hunden som ble holdt, sakset nå vilt rundt seg, traff både "bittfasthunden" og eieren dens. Fikk tak over håndledd, med større skader som resultat (sener og blodårer og betente fistler etterhvert).

"Bittfasthunden" gikk med dette i alvorlig forsvar for "seg og sitt", - klemte skikkelig til, og begynte å dessuten å "rykke" bittet.

Den som ble holdt, kom tilbake fra veterinæren med antibiotika-behandling for "knuste muskler"/hull, (dog ikke kirurgi).

Dessuten ble den redd "fastbitt-eieren", og ville gå lange veier utenom når han så denne, deretter.

Den "bittfaste hunden" fikk fryktaggresjon hund-hund, for den angripende i sær, samt ukjente hunder generelt, men omgås ellers fint andre hundevenner fra før episoden inntraff.

I det hele tatt...

Din manns strategi - is i magen - syntes å ha betydelig mindre kostnader, sammenlignet med dette.

"Fastbitt-hunden" slapp imidlertidtaket av seg selv, da de to eierne ble opptatt av den ene eierens håndleddsskader, trakk seg vekk og "glemte" hundene. Om det andre hunden da lå rolig nede, kan jeg ikke si for sikkert, kaotisk og dramatisk som det gikk for seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...