Sorg over mistet hund

[Synnikken]

Dagfinn, den første hunden min som kom inn i mitt "dagligdagse" liv fikk jeg aldri tatt farvell med, Dagfinn ble stjelt når han var ca halvannet år gammel. Jeg har aldri sørget over han, i det håp om at han en dag kommer tilbake. For mange syns sikkert dette er en barnslig tanke, men jeg vil holde på de gode minnene, jeg vil ikke ha minner fra Dagfinn hvor jeg tror han er tapt for evig.

Jeg har aldri mistet en hund ved død. Selvom så feller jeg mange tårer ved å lese det dere skriver, jeg kan våkne i mareritt om den dagen jeg må si farvell til Boris.

Jeg ser på Boris som min "sjelehund". Han er rett og slett "mannen i mitt liv". Om mine venner og familie ikke skjønner dette så får de bare ha det så godt. Å miste en hund er for de fleste mennesker som å miste en venn.

[Shilamon]

Jeg har vært med på å avvlive to av familiens hunder, men der ble sorgens mest at de ikke var der med. Det ble p en mte litt tomt, men samtidig har vi alltid hatt arvtageren på plass før de døde. Vi har til nå mistet 4 hunder i familien. To av alderdom, en av kreft og den siste var min første hund som døde så alt for brått og tidlig.

Det som skulle bli min store drøm da jeg overtok pappas unge supertalent, endte alt for fort. Jeg overtok Ronja i september (etter jakta da hun hadde fungert utmerket) og vi hadde en fantastisk måned sammen, før hun natt til halloween fikk ett ublidt møte med en bil på rv3. Det er nå 3 år siden men jeg husker fortsatt så innmari godt dunket vi hørte da vi lette etter henne. Alle tenkte bare "nei, det var nok ikke noe". Men da vi så en bil stoppe skjønte vi jo alle at det var virkeligheten. Det var ikke en hyggelig samtale å måtte ringe til pappa mitt på natta for å fortelle hva som hadde skjedd. Heldigvis døde hun momentant, og det priser jeg meg lykkelig for enda. Å slippe vurderingen om hva man evt skulle gjort om hun var skadet...

Det ble felt mange tårer den natta og jeg la meg vel egentlig aldri. Å gå tilbake til en tom og hundeløs hybel fristet på ingen måte. Dagen etter var det halloweenfest som jeg var ansvarlig for, så starten på sorgprosessen var vel egentlig å skyve hele situasjonen ut av hodet slik at jeg kunne holde masken. Neste gang jeg grått over hunden var når pappa hentet henne hjem så de kunne få henne i urne og begrave henne på hytta med de andre hundene våre.

Egentlig har jeg vel aldri bearbeidet sjokket og sorgen. Det hele har heller blitt skøvet til siden og blitt lagt bakerst i hodet. Men hendelsen har jo påvirket meg. Jeg er fortsatt panisk hver gang en hund jeg passer på forsvinner fra meg og jeg var ganske mutt og lite livfull i forhold til mitt vanlige jeg frem til jeg fikk Rex etter ett par måneder. Innad i familien prater vi fortsatt aldri om Ronja og det tok over ett år før jeg kunne prate om det til folk. Noe jeg forsåvidt fortsatt ikke gjør så alt for mye. Det er vel egentlig for vondt hele opplegget...

Jeg gikk på en skole med masse hundefolk så de første månedene var de fleste svært forståelsesfulle over sorgen. Men etter jul så begynte folk å bli ferdig med det og nå er det vel de færreste som forstår det at jeg fortsatt kan slite med en hund som døde for 3 år siden.

Rex ble min redning og klippe på mange måter og jeg gruer meg fælt til den dagen han dør. Håper på at han får ett langt liv der avgjørelsen til slutt blir enkel da det blir til det beste for han. Inntil da må han nok takle at jeg løper på leting etter han om han skulle forsvinne i nærheten av vei...

[Tearani]

Uffameg så trist Men bare tenk at hun har det bra der hun er og sikkert springer og leker med mange andre hunder på de grønne engene. Krysser fingrene for at du og Rex får mange, mange, mange gode stunder sammen

Ja miam, jeg er glad for at jeg tok det valget og kremerte Miko, tror jeg hadde angret på det idag vis ikke, men skal si, jeg begynner å gråte hver gang jeg kikker bort til "alteret" hans og begynner å tenke på alt det vi gjorde sammen og hvor mye jeg savner han idag, så det er ganske vanskelig også.

Jeg kjenner noen som er glad de ikke kremerte hunden sin når den måtte avlives. De har sagt det hadde blitt utrolig vanskelig å se urna daglig, og de er ikke sikre på om de hadde taklet det. Så å kremere hunden sin og ha den i en urne der man ser den daglig, kan både være lett og veldig vanskelig.

[Huldra]

Shilamon: det var utrolig trist å lese. Det er vondt å gå med sorg "helt alene", uten å bearbeide den. Virker som om du ikke helt har tatt inn over deg hva som skjedde, siden du måtte "ut i livet" rett etterpå, og kanskje aldri fikk tid til å sørge, eller tok deg tid, og plutselig var tiden gått..

---

Har den tilknytningen man har til en hund, noe å si for hvordan sorgen oppleves?

[Shilamon]

Shilamon: det var utrolig trist å lese. Det er vondt å gå med sorg "helt alene", uten å bearbeide den. Virker som om du ikke helt har tatt inn over deg hva som skjedde, siden du måtte "ut i livet" rett etterpå, og kanskje aldri fikk tid til å sørge, eller tok deg tid, og plutselig var tiden gått..

Jeg har vel egentlig aldri bearbeidet det på noen måte nei. Mye enklere å bare "skyve" det unna:P Men kan hende at Rex og fremtidige hunder hadde hatt godt av at jeg tok tak i det. Men så er det noe med å frivillig utsette seg selv for smerte...

---

Har den tilknytningen man har til en hund, noe å si for hvordan sorgen oppleves?

Et interessant spørsmål og det tror jeg så absolutt det har. Noen hunder er "bare" familiehunden, andre er "den spesielle" og noen er bare "en del av flokken". Men selv om man har 50 hunder er det jo ikke gitt at man blir mindre lei seg kontra om man har en. Men sorgen går kanskje ikke like hardt inn på en? Samme om man har hatt flere hunder og hvilken måte hunden dør på.

En gammel hund som er "mett på livet" er det nok enklere å miste enn en hund som dør som følge av ulykker, skader som ikke kan repareres eller plutselig sykdom i alt for ung alder.

[Argon]

Generellt sorg og sorgprosesser er jo et enormt tema og forsket mye på de siste 10-15årene. Uansett hva slags sorg det er så reagerer vi alle forskjellig. Og samfunnet rundt har ofte en "tidsfrist" for når en skal være ferdig.

De første hundene (i familien) husker jeg ikke noe spesielt utenom at jeg var litt lei meg fordi jeg var for barn og hadde ikke noe forståelse av døden som normalt alle små barn har.

Neste mann ut som ble avlivet var når jeg var 15år og det var en skikkerlig smell for meg som nærmest aldri dro et eneste sted uten den bikkja. Det er 10år siden og jeg kan enda i noen settinger få klump i halsen når jeg tenker på han. Men jeg tenker at det er sunt og selvfølgelig helt naturlig etter over 11år så tett med et så fantastisk vesen som en hund kan være.

Samtidig blir jeg nok lei meg fordi jeg overfører nok noen av følelsene til han eldste jeg har nå som jeg for ikke lenge siden trodde jeg måtte ta. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bli like lei meg når nestemann må avlives men jeg vil nok klare å forholde meg til sorgen på en annen måte da enn sist når sorg og krisehåndtering er en bit av jobben min.

Hvis den dagen kommer som jeg ikke blir like lei meg og savner den hunden jeg mister som de andre så tror jeg faktisk at jeg ikke skal skaffe meg flere dyr for da er det et eller annet som blir feil for meg.

Hilsen hun som hulket og gråt som bare det av siste scene i Den utrolige reisen da Shadow detter nedi hullet:)

[miam]

Ahw, Shadow!

[Poter]

Hvordan opplevdes det å si farvel til en kjær hund?

Har avlivet en hund og det var min første aussie, Brimi. Han hadde en ryggskade som bare ble værre og til slutt måtte vi bare innse at det ville være best for ham å sovne inn. Det var utrolig tøft og smertefult, men det var værst i forkant. All vurderingen frem og tilbake. Skulle vi, skulle vi ikke? Kunne vi gjort mer? Hva om han ikke hadde så ondt som vi trodde? Osv. I tillegg var det en helt absurd følelse å være ansvarlig for et annets individs liv. At jeg skulle bestemme om det skulle få leve eller ikke. Å ha det ansvaret, kjentes alt for mye ut og heller ikke helt rett. Natten før han ble avlivet og selve dagen var også veldig tøff. Etterpå ble det mer lettelse og en følelse av at vi hadde gjort rett, men innimellom har jeg kjent på anger også og rett etterpå kunne jeg lure på om jeg burde ha gjort mer, kunne ha gjort ting annerledes osv.

Hvor lenge siden er det?

2 1/2 år siden (oi, det kjennes mye lengre ut!)

Tenker du fremdeles på det?

Ja, jeg tenker på Brimi innimellom, men ikke så mye som jeg hadde trodd. I en lang periode etterpå var jeg mest bare lettet og hadde nesten litt dårlig samvittighet for det. Kunne man kjenne seg lettet, liksom? Jeg hadde mer forberedt meg på en periode med sorg og ikke lettelse, så det kom som en overraskelse. Den lettetheten har nok fulgt meg og de fleste gangene jeg tenker på Brimi, er det mest med glede og litt latter, ikke så mye sorg eller savn. Det kan gå lange perioder hvor jeg ikke tenker på Brimi i det hele tatt, så kan det være noe som minner meg om ham eller noe som får meg til å tenke på ham. Heldigvis er det med glede og ikke så stor smerte som jeg hadde fryktet.

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Jeg er av den oppfatning at man aldri "kommer over" en sorg, verken etter mennesker eller dyr. Sorgen bare forandrer seg og går over i andre faser (og det sier vel forskning noe om også), men det gjør ikke like akutt vondt. Den akutte smerten var vel nesten over dagen etter, tror jeg. Så ble det mer litt sånn vemodig innimellom, hvor jeg kunne felle en tåre når jeg tenkte på ham eller snakket om ham, deretter ganske greit, egentlig.

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Siden jeg bare har avlivet en hund, vet jeg ikke, men vi har omplassert en hund etter det og der var det også en sorg. Ikke helt den samme, men savnet og smerten over å miste en hund er der. Jeg tror kanskje det blir annerledes med den første hunden, for da er det første gang man går igjennom det, men ikke godt å si. Det er nok vanskelig uansett, men kommer vel an på hvor glade og knyttet til dem man blir.

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Ja, jeg fikk overraskende mye støtte og sympati, også fra ikke-hundefolk. Mine nærmeste er vant med sorg og skjønner nok at sorg er sorg, uansett.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Egentlig ikke. En person var det vel som mente etter tre dager at jeg ikke burde gråte mer, men han overså jeg galant.

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom? rolleyes2.gif

Nei, det synes jeg ikke. Alt med måte, selvsagt, men som jeg skrev lenger opp mener jeg at sorgen går i faser og utvikler seg iløpet av årene. Jeg synes det er helt naturlig og sundt at man innimellom blir trist og får tårer i øynene når man tenker på hunden man har mistet.

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Jeg tror man på mange måter aldri blir ferdig med å sørge, enn så trasig det høres ut. Å minnes en kjær som har gått bort med smil og glede er også en måte å sørge på. Hvis man mange år etter sitter og ser på bilder eller kommer på noe hunden (eller personen) ville gjort, så kan man bli litt vemodig eller glad eller hva man nå enn føler, og det er jo en del av sorgen. Den der akutte smerten, går jo imidlertid over og den varierer det vel i lengde hvor lang tid det tar. Jeg tror det er veldig individuelt hvor lang tid det tar.

[PsychoLynx]

Sorg ja.... Det er virkelig noe av det værste jeg noen gang har gjort, å ta den tunge veien til veterinæren med Buffy. Hun hadde fulgt meg i nesten 7 år, gjennom tykt og tynt og jeg tror nok vi reddet livet på hverandre. Veterinæren anbefalte oss å avlive henne da hun var 5 mnd gammel, så vi følte jo hele tiden at hun var hos oss på overtid. Men dagen for å la henne slippe, ble aldri "rett" uansett. før jeg følte at jeg måtte.... Nå i ettertid tenker jeg at jeg burde latt henne slippe før.

Sorgen etter Buffy er nok der fortsatt, men det er lenge siden tårene kom når jeg så på bilder av henne nå. Men fortsatt står urna hennes på stua her, med et lys og bilde av henne ved siden av, og valpebåndet hennes hengende på ramma. Det kommer nok til å bli stående der også, på ubestemt tid. I tilegg har vi et stort bilde av henne hengende over senga. Så Buffy er fortsatt med oss.

Mye mulig folk mener jeg burde blitt ferdig med dette osv, men det er uansett ingen som har sagt det til meg. I februar nå, så er det faktisk 4 år siden hun ble avlivet.

Sorgen har jo kommet på avstand ettersom tiden er gått, selv om den fikk et skikkelig tilbakeslag da jeg mistet Anubis (kattungen) her i januar.

Men pr nå så er det nok mer katten og Ero som fortsatt kan gi meg tårer i øynene.

Anubis døde dramatisk her hjemme ved å få en høyttaler over seg. Jeg hadde 1 time tidligere tatt de herligeste skøyer-kattunge-bildene av han, og på bare sekunder var det hele over. Fra høytaler'n veltet til pus sluttet å puste gikk det et minutt, men det er det lengste minuttet i livet mitt. Så mye blod, den panikken som kom, og følelsene. Det tok meg LANG tid før selve tårene og sorgen kom etter han. Før det, var det bare sjokket, skrekken, og savnet. Om man kan skille på det.

Først når jeg fikk Anubis sine små søsken i hus her i august, så kom sorgen skikkelig etter Nubis. Jeg så igjen han i dem, og frykten for at det ska skje noe lignende med dem er her daglig. Og da jeg så Iblis sprelle i fanget til Lars her 3 uker etter han kom i hus (han sprellet for å komme seg under teppet), så var det som å få en knyttneve i magen. Jeg så for meg sprellinga til Anubis under høytaleren og tårene bare sprutet. Lars har nok sagt flere ganger han at jeg ikke burde hatt Iblis og Sitri nå, siden det går så inn på meg og tankene på Anubis blir så fremtredende. Men jeg tror det også er en hjelp i sorgen.

Når det kommer til Ero så var jeg nok "hard" der og da. Han ble avlivet kun et par måneder etter Anubis døde, og jeg hadde fortsatt ikke tatt det innover meg med pus. I tilegg hadde Ero kun vært hos oss i få uker, og man skulle kanskje ikke tro man fikk den samme følelsen for en hund man har hatt så kort tid, som med Buffy som var hos oss i nesten 7 år.

Men jeg tror kroppen min stenger sorgen ute, til den selv føler den kan takle det... Og nå i høst har det nok kommet skikkelig innpå meg med Ero. Jeg savner han så jeg blir syk til tider. Han, for den han var, for det han gjorde for Bridie, og for at vi ikke klarte å hjelpe han.

Og i slike situasjoner som nå på onsdag da oppdretter ringer meg og forteller hun har funnet sin hund død i hundegården samme kveld, så velter all sorg opp igjen. Både Buffy, Ero, Anubis og ikke minst Schnappi.

Men, som andre her også sier så blir det litt forskjellig fra situasjon til situasjon... På Buffy var vi "forberedt" i hele hennes levetid nesten. Men samtidig så var hun så mye for meg, at hun alltid vil stå som noe spesielt videre.

Schnappi ble syk søndag morgen (i feb. 08), og fra å begynne så smått å vise problemer med å puste den morran, til å knapt klare å trekke pusten 20 t senere. Vi maste på vet'n hele natten, men desverre ville de vente til de åpnet før vi kunne komme med han. Det var en lettelse å se pus sovne inn. HAn hadde så store smerter og så problemer med å puste, at det virkelig var godt å se han få slippe. g jeg angrer enda for at jeg virkelig ikke bare stod på mitt om at vet'n skulle komme på natta og la han få slippe. Schnappi var Lars sin katt, så jeg hadde ikke det forholdet til han som til mine egne.

På anubis ble det jo bare et sjokk.. Og på Ero bare trist trist trist...

dette ble langt, imponert om noen har orket lese alt. Men sånn i bunn og grunn kan man vel si at jeg er en person som virkelig bruker tid på følelsene mine. Men ingen har noengang sagt at "det er bare en hund/katt" til meg. Jeg har fått ha sorgen min i fred. Folk kan ha tenkt sitt, men ingen har ytret tanker om det.

Hmmm.. nei, gi meg nå jeg...

[ida]

Det er jammen sterkt å lese historiene deres. Jeg husker også psykokatten som fikk høyttaleren over seg. Du skrev jo om det her inne. Det er ufattelig grusomt.

Kan jeg få komme med en OT? Da min datter Ane var 20 måneder fikk hun meningitt av den aller farligste typen. Det var en svært traumatisk periode, selvfølgelig og vi ble i første omgang sendt hjem fra legevakten med beskjed om at hun hadde omgangssyke. For å gjøre en lang historie kort, gikk jo alt bra til slutt og hun ble frisk og helt uten mèn. Året etter begynte jeg på vernepleierskolen og i en forelesning lærte vi om sorg og "sorgspiralen". Det var en slags forklaring på ulike stadier i en sorgprossess og man skulle da etterhvert komme seg gjennom denne spiralen og ha sørget fra seg. Da vi skulle komme med egne erfaringer, fortalte jeg om denne biten av mitt liv og sa at jeg fremdeles fikk panikk når jeg så bårer med barn på TV, eller barn på sykehus i det store og det hele, selvom programmet handlet om noe helt annet. En av mine medstudenter begynte da å skulle belære meg om at jeg måtte bearbeide sorgen min og bla bla, du bør gjøre slik og sånn for å komme gjennom det. Hadde jeg ikke vært så veloppdragen, hadde jeg flydd på henne. Det eneste jeg klarte å si, var at for meg føltes det veldig riktig å reagere slik og at jeg ikke ønsket å bearbeide noe som helst, takk. Det var mitt barn, min skrekk og det var alvoret i situasjonen som bestemte hvor lang tid det ville ta for meg å få det på avstand. Ikke en teoretisk forelesning som hadde satt griller i hodet på en ung student. Siden har jeg fått et barn til som var svært syk med astma og diverse lungebetennelser i mange år. Hadde vi levd i en annen tid, ville jeg mistet henne for lenge siden. Mine barn har gjort meg sterk. Jeg har stått over henne på sykehuset og nektet cruellasykepleiere å plage henne. Jeg har nektet turnuskandidater å stikke i henne, fordi jeg visste at bare barnelegen fant blodårer. "Så vekk ham, da."

Litt det samme blir det med våre kjære hunder. Det er nok ikke bare for utenforstående å komme her og komme her og fortelle oss hvordan det er riktig å reagere i en krisesituasjon, eller når de dør. For meg er det helt uaktuellt å ta med noe annet en lenke og halsbånd fra dyrlegen, etter å ha tatt livet av hunden min. Det ville bli litt sånn helgendyrkelse og en smule sykt å ha asken til bikkja på peisen. Men slik er det for meg. Hva som er riktig for andre, kan da ikke jeg sitte og bestemme.

[Gjest]

Har mistet tre hunder. Den første, Laila ble påkjørt av toget da jeg var 12 år, og det var også første gang jeg opplevde å miste noen jeg var glad i. Det var forferdelig og jeg hadde veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde funnet henne før det skjedde. Hele familien sørget sammen.

Veldig trist da, men bare koselig å tenke på henne nå og alle de gode minnene.

I ettertid var det verre å miste Trixie som var så glad og lykkelig kvelden før.. og så våkne til at hun lå nesten livløs med blod, oppkast og diare.. også skulle prøve å få henne med til dyrlege som brukte så alt for lang tid med å hjelpe henne, slik at jeg følte at hun led lenger enn nødvendig.

Det vondeste er at hun hadde fortjent en mye bedre avslutning, hun var så uendelig god og snill og glad... Skulle ønske hun kunne levd til vi stille og rolig hadde tatt henne med til veterinæren når tiden var inne istedet, selv om det ansvaret ikke er så lett å ha.

Clara er det mindre enn et års tiden, og jeg savner henne veldig for den hun var. Men hun ble gammel for rasen og var ganske sprek til hun etterhvert ikke orket mer. Da var hele familien samlet og fikk tatt farvel, og hun sovnet stille og rolig med alle rundt seg uten noe dramatikk. Så det gjør ikke så vondt sånn sett, det var liksom greit.

Men i situasjonen med Clara opplevde jeg noe annet litt vondt. Fikk lov til å komme senere på jobb for å kunne være med å ta farvel. (Og jeg følte at mamma trengte meg der, for hun var enda mer lei seg enn meg..)

Det syntes de fleste kollegaene mine var helt ok. Og en av de gav meg en klem og sa, å så leit og sånn da jeg traff henne. Men fra de andre fikk jeg høre at hun hadde sagt at det gikk virkelig ikke ann å være borte pga av en hund på den måten. Da syntes jeg det var utrolig falskt av henne å gi meg en klem!

Av disse tre hunden er det Trixie som gjør mest vondt, og som kommer til å gjøre vondt lenge tror jeg. Og det er nok litt pga den grusomme avslutningen, som jeg fortsatt blir veldig lei meg av å tenke på.

[Guest Belgerpia]

Hvordan opplevdes det å s i farvel til en kjær hund?

Jeg har avlivet flere hunder. Noen har det vært trist med der og da, andre har igjen satt dypere spor og har vært tyngre å miste. Det var tungt å miste min første hund, og min første groenendael - og jeg gråt mine modige tårer den gang men begge disse kunne jeg relativt raskt tenke på uten å bli melankolsk og nedfor. Vixen - ei ung tervueren tispe som bare ble halvannet år var også svært tung å miste. Allikevel - jeg kan tenke på også henne uten å gå i oppløsning.

Timo - han er fortsatt i tankene mine hver dag, han var mitt livs store kjærlighet - og fortsatt kommer tårene når jeg tenker på han. Savnet er inderlig, og reelt - og jeg aner ikke om jeg noen gang kommer til å komme over det. Jovisst husker vi mest de gode tingene men kanskje er det også derfor jeg savner han sånn.

Dilla - min lille solstråle, om mulig var hennes død ett enda større slag enn Timo sin. Hun var ung, hun var mitt muntrasjonsråd i en tung stund - og det føltes så blodig urettferdig å miste henne bare ett år etter at Timo gikk ut av tiden.

Disse to er fortsatt savnet, og det går skjelden en dag uten at jeg tenker på dem.

Tenker du fremdeles på det?

Timo og Dilla er fortsatt i mine tanker, hver dag vil jeg si.

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Jeg tror aldri jeg kommer over savnet av disse to - de satte dype spor etter seg på hver sin fantastiske måte.

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Ja, det er forskjell - men for meg spiller det ingen rolle hvem jeg kom langt med og ikke. For meg er det hunden i seg selv som er spesiell. Kontakten, samspillet, dynamikken, følsomheten - det at man har en hund som bare VET hva du føler hele tiden og som leser deg som en åpen bok og uten at du merker det bare er der når du trenger det. De som "forstår".

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Mine nærmeste venner vet at jeg fortsatt savner disse to, og de lar meg gnage videre - min familie derimot er ikke helt sikker på om de forstår hvorfor jeg i det hele tatt sørget.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Ovenfor familien følte jeg nok det, og for meg så var det greit - for det var MIN sorg, og JEG var i min verden den eneste som var berettiget å sørge over disse to - så at de ikke "brydde seg" var helt greit.

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Jeg har blitt så gammel nå at jeg ikke bryr meg om hva folk tror om jeg, er jeg trist en dag fordi jeg tenker på en av de fantastiske to - ja, så er jeg trist og så får de tro det de vil.

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

..si det..... Jeg tror at sørge gjør man før og etter man minster en kjær hund, deretter går man over til å savne. Savn og sorg er ikke det samme. Jeg sørger nok ikke så mye lenger over de to - jeg savner dem, og jeg savner dem for det de var og det de betydde for meg. Men sorgen er jeg ferdig med, jeg blir melankolsk ja - og av og til litt nedfor, men jeg sørger ikke. Jeg savner.

Når man er så heldig som jeg er - å i ettertid få en valp av sin spesielle hund - ja, da blir kanskje ting enda nærmere, for det er jo ingen tvil om at man vil se likheter, særegenheter osv. hos også den nye. Jeg ser det hver dag i min Noah - allikevel har jeg ett helt annet forhold til Noah enn jeg hadde til hans far. Noah er Noah - han gir mye, og han gir med hele seg - jeg vet at når den dagen kommer og han skal vandre ut av tiden så kommer sorgen og savnet til å være minst like stort som det var/er med Timo og Dilla. Noah har fått sin plass, han krever stor plass og som oftest i hverdagen så klarer han å skygge over melankolien og savnet som ligger på lur.

Jeg tror det kan være vanskelig for verden rundt å forstå akkurat hvor mye det er mulig å savne en hund. Det er slettes ikke alle som får oppleve slike altoppslukende forhold - de vil vel neppe heller føle den samme sorgen og savnet.

"Get over it" - vel, man kommer over det - og man aksepterer at sånn er det - men ingen, absolutt ingen har rett til å forlange at man slutter å tenke.

[Argyr]

Hvordan opplevdes det å si farvel til en kjær hund?

Med nummer en var jeg rolig og gråt stille til veterinæren hadde konstatert at hun var død. Så fikk jeg nærmest panikk og strigråt, klarte ikke sitte inntil henne lenger. Det var et skall, og det var bare ekkelt. Jeg hadde ventet lenge på at hun skulle avlives, og var nok følelsesmessig fjern lenge før beslutningen ble tatt - men der og da kom sorgen som et bombenedslag.

Med nummer to var jeg bare kvalm, trist og redd for hvordan gubben tok det. For min del gikk det greit, kanskje fordi jeg denne gangen ikke kunne gå opp i liminga.

Tenker du fremdeles på det?

Nei, egentlig ikke

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

De ble avlivet begge to sommeren 2006, og jeg er ihvertfall over det nå. Nummer to kom jeg raskt over, selv om det var trist at han var borte lenge etterpå. Nummer en var veldig av-og-på, sorgen var så sterk at jeg kun taklet den i små doser. Det verste var å tenke på hvor kald jeg var den siste tiden, angret grusomt på at jeg ikke brukte den tiden bedre, sammen med henne.

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Den første egne hunden er vel spesiell for alle, vil jeg tro. For min del handlet det ikke om at hun var den første, men at hun knyttet seg så fort og voldsomt til akkurat meg.

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Jeg følte ikke at det ble fnyst av, men jeg snakket heller ikke mye om det. Mine nærmeste gikk gjennom det sammen med meg, og hadde det nok verre.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Nei.

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Jo, man burde det. Det er livets gang at folk og dyr dør, og det er ikke "riktig" at man skal være så trist flere år etterpå. Klart, det kommer jo an på hva man snakker om, som andre har nevnt. Sitter man og mimrer kan man jo bli trist, men om noen spør "hvor ble det av Bonso?" er det vel ikke helt sunt om sorgen er så sterk at man tar til tårene etter tre år.

Mine svigerforeldre sørget dypt, inderlig og lenge over "sitt tredje barn", en hund. De er nok i enden av skalaen når det gjelder hvor mye man kan sørge over en hund, og de var lenge ute av stand til å se bilder eller høre navnet hans uten å begynne å gråte. Men nå, to år senere, kan de uten problemer snakke om ham, selv om jeg vet de savner ham noe vanvittig (det tok vel minst et år før de kom dit). Og for noen som var så glad i hunden sin som de var, synes jeg ikke det er rart i det hele tatt.

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Ferdig og ferdig, vanskelig å si. Sorgen bør man bli ferdig med, man kan fortsatt føle seg trist over savnet. Igjen, som noen har nevnt - sorg og savn er forskjellige ting, og man bør ikke dyrke sorgen, da gjør man seg selv en bjørnetjeneste.

Til Margrete: Ja, det er nok tabu å IKKE savne hunden sin, man vil jo spørre seg hvorfor han ble beholdt så lenge. Det må jo ha vært en grunn, og det er vanskelig å forestille seg at noen beholder en hund i så mange år uten å føle noen form for kjærlighet til den. Likevel tror jeg det er mye forståelse på et forum som dette for å ikke ha noe særlig savn for en hund som ikke var hyggelig å ha i hus, når man først tar beslutningen.

Kanskje sorgen handlet mer om defekten hos hunden, og er bearbeidet mens hunden levde, kanskje er man bare sint - på hunden, på seg selv, på oppdretteren, på omgivelsene, på situasjonen eller omstendighetene. Kanskje er man ikke i stand til å føle noe som helst. Man har forskjellig forhold til hundene sine, man avliver/mister dem under forskjellige omstendigheter og av forskjellige grunner, og man sørger forskjellig.

Uansett tror jeg det er lurt å si hva man føler når man får andres sorg presset nedover hodet - de mener det nok godt, og vil prøve å trøste deg så godt de kan, og man kan ikke (vel, man kan jo det) bli sint på folk som gjør sitt beste når man ikke sier hvordan man vil ha det. Sånn jeg ser det, så handler vel lånehunder mest om å fylle tomrom (om det så bare handler om turvaner eller vante lyder) og avlede litt enn det handler om å bearbeide sorg.

[Margrete]

Til Margrete: .

Jeg hadde skrevet mye nå, men siden jeg har bestemt meg for å sitte på hendene så må jeg bare si at det var en grunn til at han ble så lenge, og det var en grunn til at han gikk, og det er en grunn til at jeg gråter nå...

[Argyr]

Jeg hadde skrevet mye nå, men siden jeg har bestemt meg for å sitte på hendene så må jeg bare si at det var en grunn til at han ble så lenge, og det var en grunn til at han gikk, og det er en grunn til at jeg gråter nå...

Jeg håper virkelig ikke det var noe jeg sa? For jeg mente overhodet ikke noe vondt med det jeg skrev!

[Huldra]

Noe av det verste da jeg avlivet Casper, var følelsen og tanken om at ting ikke "ble som de skulle blitt".. At han var som han var, og ble som han ble, så redd at jeg ikke lenger kunne si han taklet å leve. Det var jo ikke sånn det var meningen at det skulle bli! Å ha en hund skal jo være et liv fylt med mest positive opplevelser; glede og oppturer, ikke nedturer, skam, kanskje sinne, frykt, alle disse vonde følelsene man kan gå og bære på når man har en hund som ikke er helt enkel. Åh, så mange ganger jeg har tenkt disse ordene: "det var ikke SÅNN det skulle være!", og jeg har grått mine modige tårer fordi jeg ikke klarte å håndtere han bedre; hva om noen andre hadde klart det? Hvor mye mer kunne jeg gjort - sikkert mye!? Men så må man innse at jo, ting ble dessverre sånn, det gikk ganske enkelt og likevel så vanskelig - galt. Å ta avgjørelsen om at "nå er det nok", uff, den var tung. Innerst inne visste jeg jo det; ingen andre ville ha en slik problemhund, og jeg vet jo i dag at selv om jeg hadde visst det jeg vet nå, ville jeg nok likevel ikke klart å håndtere han; han var syk på ett eller annet vis. Dyrlege var liksom uaktuelt pga hundens angst for slike; det var jo ikke gøy. Og hva så om vi hadde fått undersøkt han? Fått påvist svulst i hjernen eller en forferdelig vond rygg? Avlivning ville jo stått høyt oppe på listen da også. Jeg tror nok en avskjed er mye enklere når hunden er gammel og "mett av kake" som typen sier, men selvsagt gjør det vondt likevel. Men tankene om hva om, dersom, hvisomatte.. de kommer kanskje ikke så sterkt? Den bitterheten man føler over et avsluttet hundehold man opplevde som omtrent totalt mislykket, den dusten man føler seg som hundeeier som ikke klarte mer, eller anger for at man ikke gjorde mer, og det sterke savnet etter den hunden man håpte og visste egentlig var god innerst inne.. Og jeg er ikke alene om å ha opplevd vanskelige tanker rundt en slik avskjed ser jeg..

[Emilie]

Jeg tenker på mine tidligere hunder nesten hver dag, men sjelden på en vond måte, likevel er de savnet. Å miste en hund er tungt, men ikke så tungt som å miste venner eller familiemedlemmer.

Hva andre måtte mene om mitt bånd mellom meg og mine hunder, og mitt savn til dem jeg har mistet, betyr lite for meg. Likevel er det ingen som har "fnyst" over hverken min sorg eller mitt savn etter dem, av en eller annen grunn har jeg ikke så mange slike mennesker rundt meg

[Margrete]

Jeg håper virkelig ikke det var noe jeg sa? For jeg mente overhodet ikke noe vondt med det jeg skrev!

Jo, men det går bra Du tuppet litt borti såre ting, og som jeg regner med at folk tenker. Det er litt vondt å tenke på at jeg ga opp og ikke greide det + at jeg ikke engang føler den helt store sorgen over å ha "mistet" han.

[Guest 2ne]

Jo, men det går bra Du tuppet litt borti såre ting, og som jeg regner med at folk tenker. Det er litt vondt å tenke på at jeg ga opp og ikke greide det + at jeg ikke engang føler den helt store sorgen over å ha "mistet" han.

Jeg tror du undervurderer folk. De fleste jeg vet om, skjønner det du har gått gjennom med han bedre enn du føler at vi gjør..

[Kathja]

Hvordan opplevdes det å s i farvel til en kjær hund?

Chico shæferen min.. uff det gjør fortsatt vondt ..det er nå 22 år siden..Var den gang 16 år gammel

Han var da 8 år gammel og vi hadde fått beskjed om at han hadde kreft med spredning i magen.

(Pga en testikkel som ikke hadde falt ned og i 1987 gjorde man ikke noen inngrep osv. Steinen ble der den var)

Pelsen fikk favoritt maten sin,ekte indrefilet av okse til middag dagen før vi hadde time til avlivning.

Jeg tror jeg rett og slett ikke forstod HVA som skulle skje..Surra rundt og hadde ikke grep om noen ting

Dagen kom.. Møtte opp hos vetrinæren pappa,bikkja og jeg. Jeg skalv veldig husker jeg uten egentlig å forstå hvorfor.

Vi ble tatt inn på et eget rom..Hos oss hundefolk visste vi at dette var endestasjons rommet..

Snakker med vetrinæren og han forteller oss litt forskjellig som skal skje.Jeg orka ikke sitte og se på at Lulle (kosenavnet jeg gav han)skulle dø

Pappa klarte heller ikke å se det siste og vetrinæren sa at vi bare kunne gå. De skulle ordne alt.Men fy F så vondt det føltes.Ble liksom kastet ut av rommet mer eller mindre

selv om jeg ikke ville se,ville jeg heller ikke at bikkja skulle dø aleine. Sa i fra til vetrinæren at bikkja kan åpne dører så vær litt obs.

Klemte pelsen min masse,tårene rant og jeg sa ha det lillebror..Jeg elsker deg

Så gikk vi ut av rommet og skulle betale. Jeg hang over disken husker jeg,tårene rant og alt var så vondt.Plutselig kjenner jeg et lite nyp i baken og snur meg

JO da..det står pelsen og vifter med halen. Hersens vetrinær hadde latt han gå løs inne i rommet og pelsen hadde da åpnet døra og fant oss..Kjempestolt selvfølgelig!

Vet'n kom da løpendes og henta bikkja mens han mumlet noe om at "hadde ikke trodd han skulle klare å åpne døra jeg" Idiot!

Da var det en ny runde med snørr tårer og avskjed...

Vi fikk betalt og åpnet hoveddøra for å gå til bilen..Gjett hvem som kom løpendes ut etter oss? Jodda pelsen det

Da eksploderte pappa.! Har vel aldri sett han så sinna i mitt liv..Men jeg har full forståelse for nettopp det.Det skal da vel ikke være mulig å være så inn i H teit?

Da pappa hadde tatt bikkja tilbake igjen,knakk jeg sammen.Lå langflat utenfor vetrinæren og skreik som en unge

Min elskede lillebror- Lulle var borte! Livet føltes såå tung og uten mening.Komme hjem fra skolen,fant halsbånd og kobbel, Roper : Lullle Kom skal vi gå uuuut!

Men så slo det meg ...Lulle var dø han..

Min bestevenn i livet var borte for alltid..Pr. i dag kjenner jeg fortsatt at det stikker og gjør vondt.Tårene kommer av seg selv.

En veldig spesiell hund for meg,jeg var mobbet i mange år og min eneste venn var nettopp Pelsen.Uten han var jeg liksom ingen igjen..Ingen jeg kunne prate med,gå turer med

Har kommet over den verste smerten og savnet.Men det gjør vondt å se bildene av han samtidig som jeg må smile litt..Minnene og alle tingene vi opplevde sammen gir meg glede i dag

og har større del av hjertet enn smerten. Det å skrive ned dette igjen,var vondt.

Hvor lenge en kan sørge? Det kommer vel ann på personen det vel.

Min pels i dag,Zhigan orker jeg ikke tenke på at skal bli borte.. Noen ganger tror jeg at jeg er en person som ikke burde ha hund.. Så mange følelser og tanker..Guriland som jeg elsker den bikkja..

[Argyr]

Jo, men det går bra Du tuppet litt borti såre ting, og som jeg regner med at folk tenker. Det er litt vondt å tenke på at jeg ga opp og ikke greide det + at jeg ikke engang føler den helt store sorgen over å ha "mistet" han.

Det var ikke meningen å såre deg altså, jeg bare kom med mine tanker rundt akkurat det temaet. Og så synes jeg du skal huske på at du holdt ut LENGE, og med tanke på det han gjorde, måtte det være slutt. I og med at du ikke føler noen sorg over det, burde det kanskje tilogmed skjedd før?

Dette er i det hele tatt et sårt tema for de fleste..

[Margrete]

Dette er i det hele tatt et sårt tema for de fleste..

Ja det er det... uansett hvordan og hvorfor så er det ett sårt felt å tråkke inn på. Du er tilgitt i går omtrent du

[Argyr]

Ja det er det... uansett hvordan og hvorfor så er det ett sårt felt å tråkke inn på. Du er tilgitt i går omtrent du

Det var bra!

[patricia]

Et sårt tema, ja det skal være sikkert. For bare noen måneder siden mistet vi to hunder med kort mellomrom. Gamle mopsen hadde hjerteproblemer, så det kom ikke som noen bombe da hun måtte vandre. Min elskede labbegutt derimot, fikk en stygg skade i et bein, som ikke lot seg reparere. Jeg er ikke den som får en hund amputert, og det var en fryktelig tung dag da vi mistet den livsglade, klønete sjarmøren vår.

I årenes løp har jeg mistet mange hunder, og sorgen føles forskjellig hver gang. Noen ganger har det gått fort over og jeg har kost meg med minnene. Andre ganger har jeg slitt med sorg, sinne og fortvilelse i lang tid. Heldigvis omgås jeg stort sett hundefolk på fritiden, som skjønner og godtar.

Å dyrke sorg tror jeg er litt farlig. Jeg kjenner folk som aldri blir ferdig å mase om Fido som døde for ørten år siden, det virker litt sykelig på meg. Hunder dør, folk dør, men livet fortsetter for oss som er igjen. Det er selvsagt vemodig å se bilder av forhenværende hunder, men samtidig er det godt å hygge seg med minner og gode historier. Hundene mine kremeres, urnen graves ned i skogen, i hagen, eller asken strøs i innsjøen der de elsket å bade.

[MariaN]

Det fins ingen fasitsvar på dette.

Noen finner det tåpelig å ligge å grine på sofaen i ukesvis "bare" pga en hund.

En griner jo som oftes ikke i ett strekk, men til tider så kommer vel tårene i bøttevis.

De som ikke liker dyr og aldri har hatt ansvar for et, vet heller ikke hvordan det føles å miste en pelskledd du har vært glad i.

Jeg har mistet to Groenendael. De dro med to års mellomrom, i -00 og den andre -02.

Hannvalpen nekte foten bare syv måneder gammel. Jeg husker det som det var i går. Tispa vi fikk to måneder senere, dro pga epilepsi. Jeg husker det som det var i går! Jeg tenker på hundene enda. Særlig den siste, siden jeg hadde henne lengst. Men jeg gråter ikke over de lengre. Kanskje fordi jeg har en ny hund som tar all min tid.

Den smerten og sorgen over å ha mistet en god pelsvenn er forferdelig! Jeg gråt og gråt....

Jeg håper VIRKELIG jeg slipper å avlive min nåværende hund pga noe dritt som skade eller sykdom !

Diesel må være her leeenge

Dyrene lever ikke lenge nok ! 10 år, hva er det liksom. Ingenting.

Det var jaggu meg mange sterke historier skrevet her! Jeg har telt en tåre eller tre