Sorg over mistet hund

[Huldra]

Det er mange her som har mistet hunder de har vært glade i; noen har dødd av alderdom (eller alderdomsplager), andre har måttet avlive en ung/yngre hund. Hvordan opplevdes det å s i farvel til en kjær hund? Hvor lenge siden er det? Tenker du fremdeles på det? Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda? Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund? "Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid? Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Noen ganger opplever jeg at det er litt "tabu" å sørge over en hund, i alle fall hvis man sørger veldig lenge. Det er liksom noe man skal bli "ferdig med" relativt kjapt. Det er også generelt lite forståelse for at man kan sørge skikkelig over en hund, et dyr bare, så "hardt" og så lenge.. Det finnes flere, man kan bare kjøpe seg en ny, det er bare en hund, osv. Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

[Benedicte]

Jeg har bare mistet en hund, og jeg tenkte at han stod meg så nært som noen hund noen gang kommer til å gjøre. Men jeg føler meg enda mer knyttet til Cita, og gruer meg til den dagen jeg må ta farvel med henne. Jeg var ganske ung, det er 5 år siden, men jeg husker det utrolig godt, hele prosessen. Det går fortsatt ikke en dag uten at jeg tenker på han, og det hender jo at jeg blir skikkelig trist over det. Det vanskeligste syns jeg, var tiden før han ble avlivet. Jeg visste at tiden ville komme og jeg var frustert, lei meg, oppgitt og alt på en gang. Da følte jeg at folk ikke hadde forståelse for det, at jeg var såpass frustrert. Men når han var død fikk jeg god til å sorge, selv om jeg merket presset til at folk begynte å dytte meg ut i dagliglivet etter 2-3 uker. Når jeg tenker tilbake, så er det kanskje bra at jeg ble litt presset til å fortsette. Men jeg husker jeg ble rasende og pissur hver gang noen sa "du må gå videre", for jeg VILLE ikke gå videre, men jeg forstår jo hva folk mener med det nå. Det er bare utrolig tungt å høre når man har mistet hunden sin.

[Guest Jonna]

Jeg har vel egentlig bare vært i sorg over en av hundene mine. Jeg har mistet 3 stk.

En ble avlivet pga forstørret hjerte og var eldre.

En døde på operasjonsbordet pga magedreining. Da hadde ikke jeg hunden lengre, men hadde jobbet med ham i over 3år.

Jeg sørget over dem to en kort stund, men jeg føler ikke sorg over dem lengre.

Den jeg sørget over og fortsatt kan sørge over var en valpen jeg avlivet pga brudd i kneet. Det er nå faktisk 5år siden.

At jeg sørget over hunden ved avliving og en stund etter på ble møtt med forståelse av famillie og venner. Alle er dyrekjære i famillien min. At jeg fortsatt kan sørge av en eller annen form er nok litt rart, men det er ikke noe jeg føler for å snakke om heller. Det er min private sorg.

Jeg tror noe av grunnen til at akkurat den sitter igjen er at dette var en valp og en hund er stellet med nesten 24 timer i døgnet, unntagen når jeg var på jobb, i 4-5 mnd. Det var ingen brå død eller at hunden åpenlyst kom til å lide eller dø når behandlingen startet. Det var også en avgjørelse jeg selv måtte ta over en åpenbart ellers frisk hund som var glad og lykkelig.

Så nei, jeg og mine nærmeste ser det ikke som tabu å føle sorg over en hund.

[LeneG]

Jeg mistet først en hund som vi fikk som omplasseringshund og hadde i 3 1/2 år.

Jeg sørget mye over henne men fikk meg relativt fort ny hund som fyllte tomrommet på en måte.

Når jeg måtte ta livet av hund nr.2 innen 2 år etter første så ble det veldig tøft.

Merker at jeg sørger mye over begge hundene og sliter veldig med dårlig samvittighet over siste hunden.

Synes det er deilig å prate med hundefolk om savnet for de forstår det mye bedre.

Ellers er faktisk folk rundt meg ganske forståelsesfulle. Ihvertfall de nærmeste.

[Margrete]

Hvordan opplevdes det å s i farvel til en kjær hund?

Det var tungt, men ikke så tungt som jeg følte det burde være... altså slik andre forventet at jeg skulle føle det. Så det går nok begge veier, jeg "burde" nok sørget mer enn jeg gjorde

Hvor lenge siden er det?

ca 2,5 mnd (herremin, er det ikke lenger?)

Tenker du fremdeles på det?

Lite

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Jeg er vel ikke helt ferdig med det... jeg husker fortsatt svært få av de gode egenskapene til Z. Alt det vonde overskygger det meste ennå. Det er litt tabu veit jeg

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Den som var tyngst å miste var Faro. Han var bare stor, enkelt og veldig snill. Han var tung å miste...

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Jeg følte meg mer forstått med Z, enn med Faro.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Jeg har ikke fått noen følelse av det nei. Så sørget ikke jeg så lenge heller.

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Jeg får ikke det, men respekterer at andre får det, så lenge man ikke gnager på det dag ut og dag inn, da bør man på en måte komme over det snart...

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Tja, jeg er av den kyniske typen, så jeg blir relativt fort ferdig med ting. Jeg respekterer at andre sørger lengre, men er det mas og sorg, snørr og tårer selv etter en viss tid (flere mnd) så blir jeg bittelitt lei. Da tenker jeg at personen bør komme seg videre.

[Raksha]

Jeg har sagt farvell til fire hunder, hvorav kun en var gammel. Man har vel forskjellig forhold til alle hundene, og selv om jeg var like glad i alle, så var det Rikke det var vanskeligst å ta farvell med. Det var den første hunden jeg avlivet, jeg ante ikke hvordan det foregikk, jeg hadde aldri sett en død hund før, og aldri vært med på å avlive et dyr før. Jeg er kontrollfreak, så at det var en "ny" opplevelse - var nok noe som bidro til å gjøre det ekstra ille. Samtidig så var Rikke min sjelevenn, om man kan snakke om sånt ang. hunder. vi var en perfekt match, hun krøyp inn under huden min og ble der. Jeg måtte ut i "verden" igjen med en gang pga. jobb og skole - men fikk tid til å sørge likevel av de fleste.

Sorgen over Aro og Abby var like reell og sterk, men det var på en måte lettere fordi jeg hadde vært gjennom det før - jeg visste mekanismene i både sorg og selve prosessen med avlivning. Jeg var også mer bevisst på hva som kom etterpå - fra den bitende angeren til den ufattelig ubehagelige lettelsen over å slippe å følge med på en syk hund konstant.

Rexie var en gammel hund, hun ble nesten 12,5 år, og jeg var forberedt på å miste henne pga. kreftsvulst da hun var 7 - så de siste årene var bare en bonus. Samt at jeg ikke bodde hjemme med henne de siste årene. Hun er dypt savnet fremdeles - og jeg liker meg ikke i huset der uten henne. Men jeg så henne bare noen dager før hun fikk slippe, og da visste jeg at det var på tide å la henne gå, jeg fikk sagt farvell til henne på min måte og angeren som kom etter de tre andre, har ikke kommet etter Rexie. Det var bare riktig.

[trevi]

Stjeler "uthevingene" til Margrete:

Hvordan opplevdes det å si farvel til en kjær hund?

Tungt, trist og veldig tomt etterpå. Hadde heldigvis Roma på 6 mnd i hus da jeg måtte ta farvel med gamlingen. Det var veldig mye tanker frem og tilbake om hvorvidt jeg hadde gjort det rette, om han noen gang kom til å "tilgi" meg fordi jeg ikke prøvde mer og også tanker om jeg skulle gjort det før.

Han ble 11,5 år...

Hvor lenge siden er det?

3 år siden om nøyaktig en uke.

Tenker du fremdeles på det?

Ja...

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Det tok lang tid. Måneder, eller kanskje tilogmed et år. Jeg har vel kommet over det, men av og til kommer tankene tilbake. Mer i den forstand at; "jeg skulle ønske han var her, og kunne hjulpet meg i på alle de punktene han var enestående"

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Jeg har kun måttet si farvel til én foreløpig, da han var min første... Men jeg er like glad i alle hundene mine, og de er familiemedlemmer allesammen. Så jeg vet at det blir tungt og trist uansett hvem som må tas farvel med, og når....

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Ja, jeg føler jeg fikk rom. I og med at jeg var 12 år da jeg fikk han, var han jo på en måte også mine foreldre sin hund. Vi bodde jo der begge to, og han var en stor del av familien. Han hadde sine "greier" som vi slet med gjennom hele livet hans, og ble på en måte mer knyttet til han pga. det enn om han var en "enkel" kar... Så vi alle sørget på hver vår måte... Men selvsagt var det de som synes jeg var helt teit som sørget på den måten jeg gjorde.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Nei... Egentlig ikke...

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Det er opptil en hver. Enkelte dager er det vondt, andre dager ikke...

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Som over; det er vel opp til enhver...

[LouDan]

Jeg sa farvel til min første hund for rundt 12 1/2 år siden, og jeg var ca. 5-6 år. Hun var min beste venn i hele verden, og jeg savner henne fortsatt. Det er ikke lenger sånn at jeg kan begynne å gråte når jeg tenker på henne, men det er ikke mange år siden det tok slutt. Lissi var en fantastisk snill og god hund. Jeg husker ikke hvordan jeg hadde det den første tiden etter at Lissi ble avlivet annet enn da mamma kom ut av bilen uten hund og trakk på skuldrene etter å ha vært hos vet'n med henne. Den kvelden husker jeg så alt for godt. Hele familien satt nede i stua og gråt. Den værste kvelden i mitt liv. Jeg har et bilde i hodet mitt fra den siste tiden før Lissi ble avlivet. Hun fikk sukkersyken og ble dårligere veldig fort. Helt mot slutten klarte hun ikke å reise seg for å hilse på gamle venner. Hun lå bare på plassen sin. Stakkars lille jenta mi

Lissi kommer til å være med meg hele livet, hun betydde utrolig mye for meg, selv om vi ikke trente noe eller gjorde noe spesielt. Hun var min beste venn.

Nå har vi Romeo på ca 10 1/2, og jeg merker jeg er veldig obs på alt som skjer med han. Jeg er ekstremt opptatt av at han ikke blir stiv, ikke har vondt, har gode tenner og er lykkelig sånn at han kan leve et så langt og godt liv som overhodet mulig. Heldigvis er det ikke jeg som må ta avgjørelsen med han. Han bor hos mamma og pappa og det er de som må ta avgjørelsen.

Hver enkelt hund jeg har eid, og kommer til og eie kommer til å ha en spesiell plass hos meg. Sånn er det bare, og det går ikke an å bare glemme et familiemedlem.

[Hampus]

Jeg har hatt hund siden jeg var 15 år, og har på disse 22 årene måtte si farvel til 2 herlige hunder, Jonas og Rambo.

Sorgen etter å ha mistet disse to hundene var helt forskjellig for mitt vedkommende...

Jonas var min første hund, en fantastisk hund, blanding mellom golden og grønnlandshund.

Han var 9 mnd da jeg fikk han, jeg var 15 år.

Jonas fulgte med på flyttelasset da jeg flytta hjemefra.

Dessverre angrep han en sau og måtte avlives bare 5 år gammel.

Dette var utrolig tungt å komme over...

Å måtte avlive en frisk og rask hund som hadde flere år foran seg var utrolig tøft.

Og det tok lang tid å komme over.

Rambo var også 9 mnd da vi fikk han.

En blanding mellom Karelsk bjørnehund og et snev av border collie.

Omålasseringshund med en hel del kjipe opplevelser innabords.

Rambo var en flott herremann, snill som dagen var lang.

Og vi fikk 14 flotte år sammen.

6 mnd etter at Hampus ( min DSG som vi har fortsatt ) sovna Rambo stille inn i armkroken til min samboer her hjemme.

Vi valgte å avlive han da han begynte å bli fryktelig gammel, og rett og slett var mett av dage.

Stiv, støl og sliten.

Fryktelig trist, men på en annen side "greit" da han hadde levd et langt liv og fortjente å avslutte før han fikk smerter og alvorlige plager.

Sorgen over han var tung den og, men gikk på en måte over i vemod ganske fort.

Det er jo riktig at gamle dyr dør liksom...

Så for meg har det noe å si med alder og omstendigheter når jeg mister et dyr.

At hesten min brakk foten på beite og måtte avlives i hui og hast, tok veldig lang tid å komme over.

Det var en tøff tid.

Men at vi måtte avlive vår nesten 15 år gamle katt Zerrick nå i høst, det var trist, men rett om dere skjønner.

Har vært gjennom et stort generasjonskifte de siste 3 årene, da jeg har mista Rambo, Zerrick og Romperara, samt 5 kaniner i alderdom.

Så nå håper jeg virkelig at det er lenge til jeg må ta farvel med noen av dyra som vi nå har...

[Tuskelusken]

Vår forrige hund hund døde 27. juli 2008, ikke så velding lenge siden. Hun var 14 år så vi visste jo at dagen begynte å nerme seg. Men det skjedde så brått. Vi var på hytta og plutselig ble hun veldig syk, to dager senere døde hun. Når vi reiste til hytta den sommeren ante jeg ikke at Tussi ikke skulle bli med hjem.

Det var kjempetrist! Selvom hun lenge hadde vært gammel og treg, var det veldig tomt uten henne og resten av dagene på hytta var bare triste, for meg hvertfall.

Jeg tenker fremdeles på det. Jeg kommer aldri til å glemme Tussi, hun var virkelig en god venn og kjærlig hund.

Det tok lang tid før jeg virkelig kom over det, det hjalp en del når Luna kom i hus i november samme år. Men det er avogtil jeg virkelig savner henne så sterkt og bare ønsker at hun kunne komme tilbake. Jeg savner henne virkelig.

Tussi var hunden jeg vokste opp med. Hun vil alltid ha en spesiell plass i hjertet.

[Tonje]

Hvordan opplevdes det å s i farvel til en kjær hund?

Jeg har mistet to av mine/våre tidligere hunder. Schæferen Micos var 12år gammel og ble nokså akutt syk,så det var ikke så vondt iom at han hadde levd et langt liv. Cockeren Mia var det verre med for meg,for hun var min første egne hund, og hun måtte avlives bare 7år gammel. Det føltes uansett alldeles forferdelig på veterinærkontoret begge gangene,og jeg gråt mye over dem begge.

Hvor lenge siden er det?

7 år siden Micos og 5år siden Mia.

Tenker du fremdeles på det?

Ikke så mye

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Det husker jeg ikke helt, men det gikk vel over innen grei tid. Kan ikke huske at noen pushet på om at jeg skulle gå videre ihvertfall.

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Mia var spesiell siden hun var min første egne. Men jeg kjenner nå at det å miste Ike kommer til å bli noen hakk verre ja....

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Jeg følte meg vel egentlig forstått ja, for ingen sa noe annet enn at det var greit å være lei seg.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Nei

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Det er jo så forskjellig. Jeg har ikke grått over hundene så lenge etter at de døde, men har forståelse for at andre vil gjøre det.

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Jeg vet ikke helt jeg. Men som noen andre skriver; etter noen mnd burde man kanskje være ferdig med tårer og snørr...?

[Wildah]

Jeg har mistet to hunder. Den første pga alderdom og kreft. Tenker enda på ham, men verken sørger over ham eller savner ham spesielt. Han hadde liksom levd sitt liv, hatt det godt og var klar for å dra til de evige jaktmarker.

Hun nummer to, derimot, hun ville vært 4 år på lørdag som var. Og det er 1,5 år siden jeg mistet henne. Jeg feller fremdeles en tåre eller to over henne, savner henne omtrent like mye som da jeg nettopp mistet henne, og jeg tror aldri jeg helt vil komme over det tapet.

Det rare er, da første hunden døde, sa min far: "Det er bare en hund, livet går videre."

Før den andre hunden kom i hus sa han "Den skal ikke jeg ha noe med å gjøre, så ikke tro du kan komme hit for hundepass" Etter at hun kom i hus var han den første som stilte opp for å leke med henne eller passe henne mens jeg var på jobb

Og da hun døde, var det han som ringte meg og fortalte det. Og han gråt da han fortalte det.

Vi prater fremdeles om henne, og hele familien sørger fremdeles over det tapet. Egentlig er det bare veldig godt for meg å vite, at hun ikke bare snek seg inn i mitt hjerte, men at hele familien falt for henne, og at de alle savner Sarijenta mi.

[Djervekvinnen]

Hvordan opplevdes det å si farvel til en kjær hund?

Rett og slett helt grusomt vondt. Noe av det værste jeg har opplevd på flere år.

Hvor lenge siden er det?

ca 4 mnd

Tenker du fremdeles på det?

Ja. Men ikke like mye som da det var ferskt.

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Det var absolutt værst den første uka. Ble bedre med tiden. Følte ikke det så vondt inni meg når jeg tenkte på det 3-4 uker etterpå, men samtidig kan jeg begynne å gråte hvis jeg ser noe på tv som får meg til å minnes den kvelden jeg sa farvel, eller når jeg diskuterer om det som skjedde og sånn (får litt klump i halsen nå faktisk). jeg ble skikkelig deppa da jeg så Marley and Me, på film og på slutten når hunden skulle avlives, ja så ble det for likt episoden med Hera, og da måtte jeg bare gråte.

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Det er noe spesiellt med den første hunden. Men så er jo alle hunder spesielle, så tror nok det blir like ****** neste gang..

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Jeg og samboeren min sørget sammen. Det var veldig "godt" å ha noen å dele sorgen med. Ellers følte jeg at i familien var det okei å være trist, men jeg hadde på meg "vanlig" fjeset rundt dem og jeg gråt ikke foran familien. Jeg holdt det til jeg var alene. I min familie er det ikke like "normalt" å sørge så mye for et dyr. Det blir liksom bare en hund for dem. jeg fikk derimot mer sympati av naboene og noen venner(hundefolk)

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Ja følte at når det hadde gått en ukes tid, "burde jeg være kommet ove det", på en måte. Men ikke innan hos meg, da kunne både jeg og samboer sørge så mye vi ville. Alle har sine tider for å komme over ting.

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Tja.. det er jo forståelig å være trist når man minnes og ser i fotobøker, eller ja felle en liten tåre hvis man ser en koselig video av hunden. Men å skikkelig gråte når man snakker om hunden, år etterpå blir kanskje litt mye..

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Ingen fasit, alle er forskjellige! jeg vet hvor ekstemt glad man blir i en hund, så jeg dømmer ingen som blir lei seg og bruker lang tid.

[ida]

Hvordan opplevdes det å si farvel til en kjær hund?

Det skjedde så mye den tiden min første hund ble avlivet, så der kom vel sorgen litt på etterskudd. Det var min eldste datter og søsteren min som tok henne til vetrinæren mens jeg lå på sykehus. Hun hadde vært gammel og stiv lenge. da hun begynte å glefse etter Anes venninner når de var på besøk, visste jeg at tiden var inne. Likevel hadde jeg stadig en unnskyldning, så tilslutt ba jeg familien gjøre det for meg en gang jeg var ute av stand til å forhindre det. Sikkert kjempefeigt, men jeg klarte det bare ikke. Hun var min aller beste venn og hadde betydd enormt mye gjennom tolv år. Enda står hun for meg som den perfekte hund, noe hun ganske sikkert ikke var. Da hund nummer to ble syk tretten år gammel, hentet jeg Ingvild på skolen, så dro vi til dyrlegen alle tre. Det var riktig og viktig å ha med jentene, slik at vi fikk tatt skikkelig farvel. Han ble syk på en søndag kveld og mandag formiddag var han død. Dette var nest siste dag får skoleferien, så jeg sa fra at Ingvild ikke kom på skolen mer og så reiste vi alle ned til Larkollen der min mor var på hytta vår. Hun var også glad i Bimbo, så vi bl noen dager der og grein og lo og fikk lov til å være bare triste og samtidig glade for at vi hadde hatt alle årene med gullgutten. Hele sommeren ble litt rar, men det var godt for oss alle å kunne styke en annen over kinnet fordi vi forsto at akkurat nå ble den andre litt trist, uten at vi trengte å si så mye hele tiden.

Hvor lenge siden er det?

Hund èn døde for seksten år siden. Hund to døde for fem år siden.

Tenker du fremdeles på det?

Ikke så ofte. Vi har et rimelig fullpakka hundeliv i hverdagen, så det blir mest sånn; "Husker du da Bimbo løp etter han livredde iranske gutten på sykkel. Han var ikke bare snill den bikkja, heller."

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Min første hund, blir jo for alltid min første og viktigste hund. Hun var en del av meg på en måte som bare barna mine kan matche.

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Ja, den første er nok mer spesiell for meg. Den andre var jo Ingvilds første, så kanskje han er mest spesiell for henne.

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

De rundt meg, er jo familien min, så vi sørget sammen.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Nå har jeg aldri snakket så mye om hundene mine på jobben og slikt, så jeg tviler på om andre enn de aller nærmeste har merket så mye til min sorg.

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Herregud, jeg griner når vi synger "lille fugl" på skolen, jeg. Om jeg skulle få en klump i halsen over en av mine døde hunder, regner jeg med at andre ville tålt det. Uansett så driter jeg i om andre mener at jeg burde være over det. Sorg er en privatsak.

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Hva du bærer med deg, er din sak. Hva du plager andre med, kan du jo kanskje justere litt sånn etterhvert.

[Mardina]

Det er mange her som har mistet hunder de har vært glade i; noen har dødd av alderdom (eller alderdomsplager), andre har måttet avlive en ung/yngre hund. Hvordan opplevdes det å s i farvel til en kjær hund? Hvor lenge siden er det? Tenker du fremdeles på det? Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda? Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund? "Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid? Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Noen ganger opplever jeg at det er litt "tabu" å sørge over en hund, i alle fall hvis man sørger veldig lenge. Det er liksom noe man skal bli "ferdig med" relativt kjapt. Det er også generelt lite forståelse for at man kan sørge skikkelig over en hund, et dyr bare, så "hardt" og så lenge.. Det finnes flere, man kan bare kjøpe seg en ny, det er bare en hund, osv. Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Jeg synes det var veldig tungt å si farvel til min hund. Det er første gang jeg har avlivet hund og gruet meg veldig til den dagen:(

Det er snart et år siden jeg avlivet Dina...

Ja, jeg tenker på det fremdeles... For meg er det litt unaturlig å ikke gjøre det...

Jeg er fremdeles ikke kommet over det egentlig... Det som "plager" meg, er tanken på at jeg aldri skal få se min kjære Dina igjen... Hun var perfekt i mine øyne...

Ja, jeg føler at jeg fikk forståelse for hva jeg gikk gjennom... Folk visste hvor mye Dina betydde for meg og hvor inderlig glad jeg var i ho:) Det var en god støtte å få at folk visste forståelse:)

Har ikke opplevd at jeg måtte "bli ferdig å sørge" nei... Jeg bruker uansett den tiden jeg trenger på det:)

[Huldra]

Hva har det seg at noen sier noe sånt som "sorg er en privatting, og vil folk sørge, må de få lov til det". I neste setning står det noe sånt som "hvis folk fremdeles griner etter flere mnd, burde de komme over det". Og likevel er ikke sorg over en hund tabu? Jeg forventer ikke at folk som ikke har hund, skjønner hva sorg er, men hundefolk skulle man tro skjønte litt. Men når til og med hundefolk presterer å si at man burde komme over det, være ferdig, osv, da sier det seg selv at å sørge ikke er det man helst skal bedrive tiden med så veldig lenge..

[Margrete]

Hva har det seg at noen sier noe sånt som "sorg er en privatting, og vil folk sørge, må de få lov til det". I neste setning står det noe sånt som "hvis folk fremdeles griner etter flere mnd, burde de komme over det". Og likevel er ikke sorg over en hund tabu? Jeg forventer ikke at folk som ikke har hund, skjønner hva sorg er, men hundefolk skulle man tro skjønte litt. Men når til og med hundefolk presterer å si at man burde komme over det, være ferdig, osv, da sier det seg selv at å sørge ikke er det man helst skal bedrive tiden med så veldig lenge..

En hund er bare en hund. Jeg er himla kynisk ser det ut til, men jeg kommer over det kjapt, jeg har forståelse for at andre sørger, men så bør det på en måte være slutt. Jeg orker ikke å høre om Fido som død i fjor sommer og tørke snørr og tårer ennå, og da samtidig se den nye på halvannet år som blir litt glemt oppi dette. Det er slettes ikke tabu i det hele tatt, sørg i vei. Jeg er nå litt slik med mennesker å jeg da... (jeg vet ikke hvordan det blir med mine nærmeste ennå, takk og lov) Det er en grav på gravlunden som fortsatt etter to år ser ut som en blomsterbutikk, med bilder og lykter som alltid er tent. Da tenker jeg at noen trenger litt hjelp faktisk. Man har lov å minnes, man har lov til å felle en tåre om noe spesielt (jul, bursdager osv) dukker opp, man har lov til å le av alt som skjedde, man har lov til å grine for alt som ikke skjedde. Man har lov til å savne. Men når sorgen og savnet tar helt overhånd og man fortsetter i åresvis, da bør man kanskje få hjelp...

Jeg er nok kynisk fordi jeg har holdt på så lenge i hestemiljøet der hester gikk til nødslakt titt og ofte, jeg har sett hunder hos veterinæren og ingen har skånet meg for død og sorg når jeg var liten. Så min "kynisme" kommer nok derfra ja. Så selv hundefolk kan nok være kyniske og vanskelige med sorg. Det verste er at jeg tror at det er familiehunden som er den som er sterkest savnet, vi som driver aktivt med hund, klarer å se når nok er nok og man går ikke å er egoistisk i lang tid fordi man er jo så glad i hunden.

Nå er jo min greie også tabu, man skal jo sørge, man skal være trist og lei og alt som er og var og kommer til å ikke bli, for ikke å snakke om at man skal huske alt det gode. Jeg ble ferdig med Z dagen etter at han var død... det var tomt, og jeg savnet noen som tasset rundt, men jeg savnet ikke Z. Det gjør jeg ikke ennå og kommer nok aldri til å gjøre. Jeg savnet altså fyllet i det tomme rommet. Og er ikke dette tabu vet ikke jeg Jeg savner faktisk ikke hunden min og jeg kan den dag i dag grine for all den dritten han utsatte meg og andre for. Men grine for at han er borte, nei, det var bare en lettelse det. Sånn lukk igjen munnen, jeg har lov til å sørge på MIN måte, så kan andre sørge på SIN måte. Jeg ble faktisk sinna når folk mente jeg skulle sørge "riktig" og prøvde å presse lånehunder på meg, var så himla viktig med pelsterapi. Jeg ville ikke ha det og jeg hadde lyst til å skrike det ut, og be folk holde kjeft! Det maset der ødela mer enn noen aner faktisk! (nå kommer min eder og galle ut). Jeg slett mer FØR jeg tok livet av han.

[Huldra]

Jeg må bare si at jeg takker for alle svar, og synes dette er interessant! Folk har selvsagt sine egne måter å sørge på; om det tar lang tid eller kort tid.. Det at jeg skriver at sorg over hund kan være tabu, da mener jeg ikke at man går rundt og griner konstant foran alle og enhver, men at man i sitt "stille sinn" savner hunden, og kanskje blir trist når det dukker opp spesielle minner. Kanskje er det også noen som sørger veldig lenge (inni seg), og det er heller ikke alltid like "akseptert". Etter en viss tid føler man at man ikke kan dele dette med noen - si at det er gått et halvt år/år etter at hunden døde, men man savner og sørger fremdeles over den. Hvem skal man dele dette med? Joda, hundevenner kan nok forstå at man blir lei seg når hunden dør, men som labbis nevner så får man av og til høre "kom over det", og det er ikke alltid like enkelt. Det er liksom forventet at man skal være over et tap etter en viss tid, og i noen tilfeller er ikke det alltid saken.

Synes også det er interessant å lese om andre følelser som kan dukke opp, spesielt når man har avlivet en hund: lettelse, anger for at man ikke prøvde mer før man tok avgjørelsen, klander, sinne... Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan man skal sørge; det er opp til hver enkelt å finne ut av. Men selve sorgprosessen synes jeg er et interessant tema som sagt. Fortell gjerne mer!

[Raksha]

Jeg savner de jeg har mista, hvertfall tre av dem, masse, masse enda. Skulle byttet mye for å ha dem friske og raske ved beina mine den dag i dag. Jeg kan fremdeles grave meg ned i sorgen når jeg titter på bilder, leser bloggen og felle noen tårer - men jeg bruker heldigvis mer tid på å savne dem på en god måte, standarden nå er "Åh - Aro hadde elsket å bo her!" Men jeg hadde ikke noe tidspunkt på hvor det sluttet å gjøre innmari vondt å snakke om dem.

Nå skal det også sies at jeg vet også hvor vondt det er å miste menneskelige familiemedlemmer - og selv om jeg ble rasende på min mor da hun sa det etter at jeg mistet Rikke, men sorgen over hunder er en enklere sorg - for meg hvertfall. Sorgen over mennesker varer ofte lenger, er mer intens og er mye mer selvmotsigende. Hvertfall er det min erfaring. Selv om også der hadde jeg litt sånn - et gammelt menneske som er sliten og trøtt av livet - som sovner fredelig inn, er mye enklere å takle enn et ungt menneske som dør "helt uten grunn" eller av en eller annen sykdom.

[Guest 2ne]

Hvordan opplevdes det å si farvel til en kjær hund?

Det kommer an på hvordan man sa farvel til den kjære hunden Med Tommy (Gubbelille) så var det ikke så ille, han var en gammel hund, det er mer normalt å miste en sånn en. Med Hero (Herverket) og Zar (Zarten) var det vondere, begge ble avlivet før de var 2 år gamle, jeg hadde jobbet mye med begge pga atferdsproblemer (ikke de samme problemene), og det å gi opp og si at "dette kan jeg ikke fikse" var utrolig vondt. Det føles meningsløst å måtte avlive så unge hunder også, de burde jo fått minst 10 år til, liksom..

Hvor lenge siden er det?

Hero ble avlivet i februar 2005, Tommy i mars 2005, Zar i august 2006.

Tenker du fremdeles på det?

Nja.. Man glemmer de jo ikke selv om de er døde. Men det er ikke noe jeg tenker på daglig..

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Hva legger man i "komme over det"? Med Tommy var jeg godt forberedt i og med at han var så gammel som han var, jeg hadde gått og vurdert når nok var nok i noen måneder allerede (han hadde forkalkninger i bekkenet etter en bilulykke), og når nok var nok så var det egentlig mer en lettelse enn noe annet. Men han hadde hatt et langt og forhåpentligvis godt liv, så igjen - det var mer "normalt".

Følte vel noe av det samme med Zar, selv om hans "sykdom" var mer psykisk enn fysisk. Jeg visste jeg hadde gjort alt jeg kunne for han, teoretisk sett så skulle han vært en veltilpasset og avbalansert hund.. Det ble mer "han er bare sånn", og det får jeg ikke gjort noe med, og jeg tror oppriktig at han har det bedre som død enn når han levde..

Med Hero.. Han tror jeg ikke at jeg kommer over. Jeg syns han var en fantastisk hund, tross alt. Akkurat sånn en belger skal være, så sant den er hos folk som kan håndtere det. Dessverre for han (og meg.. Og oppdretteren hans) så var han hos folk som ikke kunne håndtere en hund med så mye i seg først, så med han føler jeg mer at det var et oppdragelses-problem - et alvorlig oppdragelsesproblem, men allikevel, det hadde ikke trengt å bli sånn. Det er kjipt, om man kan kalle det det. Totalt bortkasta, rett og slett..

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Selvsagt er det forskjell på hunder. Noen har man bedre kjemi med enn andre, noen blir mer spesielle enn andre, selv om man blir glad i de alle..

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Jeg er forholdsvis privat akkurat der. Min sorg er min sorg, og jeg foretrekker å sørge alene. Jeg syns det er sært når alle rundt skal forstå og være like trist som jeg er når jeg mister min hund - jeg føler jeg har litt enerett på å sørge, tror jeg? Og jeg irriterer meg når folk på død og liv skal fortelle meg hvor trist DE har det når JEG har mista min hund. Det er greit at de er lei seg og alt det der, men drit i å dytt det på meg..

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Det er fordeler med å være så sær som jeg er De jeg snakker med om sånt, forstår..

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Definer ferdig? Tommy og Zar var jeg ferdig med ganske fort, men med de så var jeg forberedt. Jeg følte ikke at det var noe igjen å prøve, at jeg kunne gjort så mye anderledes. Da avreagerer man greit Med Hero sørger jeg fortsatt. Ikke fordi jeg mener at det var feil avgjørelse å ta, men fordi at jeg måtte ta den avgjørelsen, om man ser forskjellen?

[Maja&Twinki]

Hvordan opplevdes det å s i farvel til en kjær hund?

Helt forferdelig!

Hvor lenge siden er det?

April i år.

Tenker du fremdeles på det?

Av og til.

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Planlegging av ny hund tok til med en gang, og vil si jeg kom over det når ny valp kom i hus i sommer.

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Har bare mistet en hund, men gruer meg til den dagen jeg må si forvel til Twinki som var min første hund og som har lært meg alt jeg kan om hund.

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Fikk den tiden og det rommet jeg trengte. Alle var veldig støttende.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Jeg har ikke fått noen følelse av det nei.

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Tror alt kommer an på situasjonen.

[Ilja]

Det å miste en hund er nok ikke likt for NOEN det er snart 1,5 år siden jeg mista min lykke liten ho var en omplaserings hund på 3 og året var 97 jeg gikk på vidregående og flytta hjemme i fra lykke var en hund som krevdes å jobbe med for som mange omplaserings hunder hadde ho med seg bagasje men ho ble fin vi var sjele venner fosto hverandre uten ord ho var lyset og klippen i mitt liv vi gjorde allt sammen vi kom oss gjennom arbeidsløshet og vetrinær utgifter eks på tann trekking en av revet klo osv når typene hviste seg og være fulle av dritt ho var der for meg i tykkt og tynt mine følelser for henne går ikke å sette ord på ho og jeg savner ho enda selv om ny hund har hjulpet så blir det ikke det samme jeg er veldig glad i den nye også og vil sørge den dagen ho også må vidre men lykke har en plass i mitt hjerte ingen kan ta og for meg var ho ikke bare en HUND!!

Den dagen ho fikk slippe husker jeg at jeg var sint på verden allt gikk vidre som ingen ting hadde hent de så ikke at jeg sørget og hadde det vondt selv om allt gikk rolig og fint for seg hjemme hos familjen alle var sammlet for og si farvell ho sovnet stille inn i mitt fang urnen står på sjekksjonen med diktet jeg skrev til henne på. og jeg sørger vell litt enda men ingen bearbeider sorgen likt alle må få bruke den tiden de trenger på det og ingen burde presse noen til og komme vidre det gjør mann med tiden for den leger faktisk sår

[Aya]

Hvordan opplevdes det å s i farvel til en kjær hund?

Har avlivet to hunder. Det var i begge tilfeller absolutt tyngst i forkant, og hos veterinæren.

Hvor lenge siden er det?

2.5 år og 3.5 år, sånn ca.

Tenker du fremdeles på det?

Nei

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Kom raskt over det. Begge hundene var syke, det var en veloverveid men vanskelig beslutning, og da den først var tatt var det bare "godt savn" igjen. Med begge bestemte jeg meg raskt for å få ny hund, og å "utnytte" hundepausen til å nyte å ha hundefri (det høres grusomt kynisk ut, men sånn var det). Gråt og savnet hundene et halvt år i ettertid, men som sagt, på en sunn og grei måte.

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Det tyngste var å ta avgjørelsen da hunden var psykisk dårlig, myye vanskeligere enn den fysisk syke hunden. Det var også tyngre å miste den jeg hadde hatt fra valpestadiet. Begge døde unge- det blir nok myyye verre å miste kjære lille knottisen.

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Tja. Jeg hadde ikke så behov for mye sørgetid, på en måte ... Jeg hadde tenkt på dette i såå lang tid, og det var omtrent det eneste jeg tenkte på i månedene og ukene før, så det var en lettelse å endelig å latt de slippe over til den andre siden. Faktisk.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Nei.

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Jeg får ikke det, men jeg skjønner jo at andre har det sånn.

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Når man er klar for det selv. Viktig å ikke dyrke sorgen ..

[Tearani]

Den første hunden jeg virkelig kunne kalle min, måtte jeg avlive i november da han ble syk. Han var da 10 år gammel. Jeg sørger vel enda over han da han var min aller beste venn men jeg vet han har det mye bedre der han er nå.

Jeg var litt ego når jeg bestemte meg for å å kremere han og ha han i en urne. Den står nå i en hylle, med en engel, ett dikt til min kjære og ett av favorittbildet mitt av han. Du kan vel si det er hans alter.

Dette kan for mange høres ganske dumt og tåpelig ut, men for meg var det viktig. Dette var min spesielle måte å sørge på som har hjulpet meg veldig mye.

Han kommer aldri til å bli glemt

[miam]

Hvordan opplevdes det å si farvel til en kjær hund?

Det er noe det værste jeg har vært med på, faktisk. Selv om det "bare er en hund"... Han måtte avlives veldig plutselig, så tror det har en sammenheng med hvor grusomt lei meg jeg ble. Jeg bare gråt og gråt i et døgn, før jeg måtte tørke tårene og gå på jobb. Det var utrolig sårt for spesielt meg, siden hunden ble regnet som min. Familien vår hadde hatt hunden siden jeg gikk i 6-7 klasse og var mer som en lillebror enn et kjæledyr. Han betydde svært mye for meg, og jeg har angret dypt i ettertid på at jeg ikke alltid var like flink å gå tur med han hele tiden, og diverse andre småting som jeg ville ha endret på nå. Savner han veldig...

Hvor lenge siden er det?

2,5 år siden.

Tenker du fremdeles på det?

Ja, men ikke like ofte som kanskje for et år eller lenger siden.

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Jeg har ikke kommet over det, og det tror jeg ikke at jeg vil heller, men det er jo ikke så vanskelig å bære lenger

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Jeg har hatt bare denne hunden.

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Venner forstod ikke tapet, fordi ingen andre av mine venner hadde på det tidspunktet hund. Og jeg tror ikke de kan vite hvordan det er å miste en, uten å noen gang ha eid en. Pappa var veldig lei seg på grunn av at vi måtte avlive, men prøvde å si til meg, etter han var død, at nå var det på en måte litt lettere, etter han var død. Mamma og søsteren min også var lei seg, men ingen hadde et nærere forhold til hunden enn meg, så tror jeg sørget mest. Mamma har sverget på at hun aldri mer skal ha hund, for hun hadde ikke klart å avlivd en til.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Jaa, til en viss grad. Jeg pratet egentlig ikke så veldig mye om det med venner, for de skjønte det ikke. Kjæresten var god å ha, han bare var hos meg, og trøsta meg. Det hjalp

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Alt blir jo lettere med tid Men jeg synes ikke det gjør noe at man kanskje feller en tåre i ny og ne. Det gjør jo ingen skade akkurat!

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Når man selv føler det er rett. C vil alltid ha en stor og spesiell plass i hjertet mitt, og jeg vil aldri glemme hvilken fantastisk hund han var! Han var min første hund, som jeg hadde hovedansvaret for, og jeg vil alltid savne han

Det er fint å tenke på hvor glad han ble når han fikk løpe rundt på beitemarkene og sånt rundt eiendommen vår, og når han fikk bade i sjøen, og når han lærte et nytt triks Ta vare på de gode minnene!

Den første hunden jeg virkelig kunne kalle min, måtte jeg avlive i november da han ble syk. Han var da 10 år gammel. Jeg sørger vel enda over han da han var min aller beste venn men jeg vet han har det mye bedre der han er nå.

Jeg var litt ego når jeg bestemte meg for å å kremere han og ha han i en urne. Den står nå i en hylle, med en engel, ett dikt til min kjære og ett av favorittbildet mitt av han. Du kan vel si det er hans alter.

Dette kan for mange høres ganske dumt og tåpelig ut, men for meg var det viktig. Dette var min spesielle måte å sørge på som har hjulpet meg veldig mye.

Han kommer aldri til å bli glemt

Jeg angrer fryktelig på at jeg ikke hadde anledning og fikk være med når han skulle avlives. Og jeg ville definitivt kremert ham, og fått laget en flott urne til ham. Synes du gjorde det rette for deg! Litt lei meg pga at jeg ikke fikk gjort dette