Gå til innhold
Hundesonen.no

Drakamp


Wheaten terrier

Recommended Posts

Etter det jeg har lest rundt omkring på nettet, blader og bøker er det delte meninger om dette. Vanskelig å vite hva man skal forholde seg til som førstegangs hundeeier...

Det er jo de som mener det er helt greit å ha drakamp med hunden som lek eller belønning, og er ikke så nøye på hvem som vinner til slutt.

Så er det de som sverger til lederskapet i leken, at det er greit med drakamp så lenge eieren alltid vinner og dermed bekrefter sitt lederskap ovenfor hunden. Og så er det de som nærmest mener leker som drakamp er roten til alt ondt, og at det er direkte farlig og ødeleggende å leke drakamp med hunden, spesielt hvis de er av en rase som opprinnelig har vært brukt som kamphund.

Hva mener dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen verdens erfaring på området, men jeg prøver meg på ett svar likevel :ahappy:

Drakamp synes jeg er en super måte å variere belønningen på, men jeg tror ikke den burde bli for voldsom. Det jeg tror er best er hvis man gjør det rolig, og at hunden har alle fire bena på bakken. Tror ikke det gjør noe om hunden vinner, tvert om, den får vel bare mer intensitet neste gang :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bruker drakamp som belønning, fordi det er en fin måte å "dra opp" Stitch på. Han blir mer fokusert på meg, fordi jeg er morsom og leker med han, også blir han mer gira i treningen. Nå kan jo vi herje ganske voldsomt, for han blir ikke så veldig intens (som en viss annen jeg stiftet bekjennskap med for ikke lenge siden :ahappy: ) ) Jeg lar han også vinne, men så han kommer bestandig bort og vil kampe mer - og det er meg som avslutter leken. Jeg syns det er en fin måte å belønne på og det der med lederskap har jeg ingen tro på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

JEG digger å kampe med bikkja. Synes det er skikkelig moro å kampe skikkelig. Han kastes rundt, jeg knurrer til han, han knurrer til meg (lekeknurring, of course) jeg dytter i han, og vi har det skikkelig moro! :ahappy: Jeg har av erfaring merket at hvis hunden aldri vinner mister den motivasjonen og kampingen mister all moro for både hund og eier. Derimot, hvis hunden ofte vinner bygges intensiteten og kampingen blir en bedre og bedre belønning for hver gang.

Jeg snakket med en erfaren engelsk staffordshire terrier eier en gang, og hun sa det at å kampe med en staffe er helt greit, så lenge det ikke blir for heftig, og at du ikke kamper fremover og bakover. Hvis det blir for heftig går øynene bak i hodet og hunden blokker fullstendig og instinktene tar over.

Jeg vokste opp med å høre at hunden aldri måtte vinne fordi den da var sjefen over deg. Etter å fulgt denne oppskriften en stund, gadd ikke hunden min å kampe skikkelig lenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

JEG digger å kampe med bikkja. Synes det er skikkelig moro å kampe skikkelig. Han kastes rundt, jeg knurrer til han, han knurrer til meg (lekeknurring, of course) jeg dytter i han, og vi har det skikkelig moro! :ahappy: Jeg har av erfaring merket at hvis hunden aldri vinner mister den motivasjonen og kampingen mister all moro for både hund og eier. Derimot, hvis hunden ofte vinner bygges intensiteten og kampingen blir en bedre og bedre belønning for hver gang.

Jeg snakket med en erfaren engelsk staffordshire terrier eier en gang, og hun sa det at å kampe med en staffe er helt greit, så lenge det ikke blir for heftig, og at du ikke kamper fremover og bakover. Hvis det blir for heftig går øynene bak i hodet og hunden blokker fullstendig og instinktene tar over.

Jeg vokste opp med å høre at hunden aldri måtte vinne fordi den da var sjefen over deg. Etter å fulgt denne oppskriften en stund, gadd ikke hunden min å kampe skikkelig lenger.

Må bare pirke litt altså...:lol: Det er ingen rase som heter engelsk staffordshire terrier! det er enten staffordshire bull terrier (staff) eller amerikansk staffordshire terrier (amstaff)...:ahappy:

Når det er sagt bruker jeg ofte drakamp som belønning for min staff...Han storkoser seg, og dersom han vinner kommer han alltid tilbake for at vi skal leike mer...Har enn ikke opplevd at Ailo har blokka ut pga heftige drakamper, men nå er jo staffer også forskjellige da...:lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare pirke litt altså...:lol: Det er ingen rase som heter engelsk staffordshire terrier! det er enten staffordshire bull terrier (staff) eller amerikansk staffordshire terrier (amstaff)...:ahappy:

Det vet jeg jo egentlig :lol: Gikk litt fort her :) Det var en staffordshire bull terrier det var snakk om :ahappy:

Når det er sagt bruker jeg ofte drakamp som belønning for min staff...Han storkoser seg, og dersom han vinner kommer han alltid tilbake for at vi skal leike mer...Har enn ikke opplevd at Ailo har blokka ut pga heftige drakamper, men nå er jo staffer også forskjellige da...:lol:

Det er mulig hun kun snakket om sin egen hund, men der virket som om hun snakket om staffer genrellt, men jeg har ingen erfaring der. Bare sier det hun sa til meg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mye drakamp med Tia, og jeg tror hun hadde gått rimelig lei dersom det kun hadde foregått rolig og med alle fire beina på bakken. Hun har noen regler hun må forholde seg til, som å ikke glefse inn mot hånden min og slippe når jeg ber henne om det (da får hun ofte ny leke, lov til å dra mer eller bytte med godbit - noen ganger ingenting). Jeg prøver også å unngå at det blir for belastende, selv om hun elsker å fly gjennom luften og prøve å ta den, for så å gå rett på trynet.

Noen ganger vinner jeg, noen ganger vinner hun, noen ganger ber jeg hun slippe den før noen av oss vinner, noen ganger kaster jeg den etter at jeg har vunnet og bytter med ny når hun kommer inn, noen ganger får hun løpe rundt med den etter seier mens jeg "jager" henne, evt står jeg bare og ser på. Jeg gjør mye forskjellig for å variere slik at hun skal synes det er spennende. Variasjon øker intensiteten hennes, ikke bare å la henne vinne hele tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Drakamp er en alle tiders belønning og heldig er den som har hund som digger drakamp! Jeg har selv kun hatt 2 hunder som likte det, vel 2 og en halv, tomsingen likte i utgangspunktet ikke drakamp men er det en kim til det i hunden, så kan det vel læres inn - han liker det ihvertfall veldig bra nå.

Det viktigste med drakamp synes jeg er at man kan stoppe den øyeblikkelig når man selv ønsker, dvs at man har kontroll. Jeg forsøker å leke forsiktig drakamp med valpen, såfremt den er interessert da, (men man får lett på pukkelen for det også da.. "hva med tannstilling"-problematikken.. sukk) nettopp for å få inn den der kontrollbiten tidlig.

Forøvrig så er det vel kjedelig med drakamp hvis hunden aldri vinner? Og så får også hunden lært at drakamp er morsomst hvis det er noen som drar i den andre enden, slik at når man lar den vinne vil den ofte komme tilbake for å kjempe mer (og i det ligger også en måte å få inn kontrollen - slipper den ikke når man sier slipp - nei da er det slutt på leken, men slipper den på kommando - nei da er det ikke måte på så mye me rheftig lek det blir!). Men dette forutsetter altså at hunden liker å kampe - noen hunder liker gjenstanden best og er som mest lykkelig når de kan få gjenstanden/filla/kongen og stikke seg bort for å tygge på den!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Jeg har hatt hund med dominans-issues, og han la litt mer i drakamp enn bare lek, så jeg er ikke bombesikker på at man skal se helt bort fra dette med lederskapsproblemer. Hvor utdatert og gammeldags det enn måte høres ut :ahappy:

Har man en hund med litt ressursforsvar og litt kamp, så kan det fort bli konfliktfylt å få avslutta drakamp. Jeg syns det er ironisk at lederskapsteorien blir møtt med en sånn forakt når folk ofte bruker drakamp for å bygge opp selvtillitten til hunden - en forsiktig hund får alltid lov til å vinne (også av andre hunder, faktisk), hvorfor er det da så ufattelig at det finnes hunder som ikke burde kampes med, og som ikke burde få vinne, lurer jeg litt på da :ahappy:

Nora syns at drakamp er skrekkelig artig og som legger litt mer enn bare lek i det, selv om jeg har vært nøye med å lære henne å slippe på kommando helt fra hun var 8 uker gammel, og hun får alltid belønning for å slippe. Hun slipper alltid når hun og jeg leker - så sant det ikke står andre hunder rundt oss som også vil ha det vi kamper om, da slår ressursforsvaret såpass inn at hun kan nøle med å slippe. I drakamper med andre hunder, så slipper hun aldri frivillig. De gangene hun taper de lekene, så er det ytterst motvillig (og hun protesterer høylydt når hun taper - hun tendenserer til å bli ganske ufin rett og slett, så hun får ikke lov til å leke sånn lenger).

Nå er ikke Nora noen tøff hund på noen måte, så jeg er ikke redd for at hun har en hemmelig agenda med å ta over kontrollen i flokken - til det så er hun for godt oppdratt. Men jeg har vært klar over at ressursforsvar kunne bli en greie, så jeg har jobbet med det fra dag 1.

Jeg har ikke noe i mot drakamper, jeg syns det er en kjempefin måte å leke med hunden på, men jeg syns ikke man skal avskrive at man KAN få konflikter av sånn type lek. Når det er sagt, så er jeg ikke så nøye på hvem av Nora og meg som vinner, så lenge jeg kan avslutte leken når jeg vil, og hun slipper når jeg gir beskjed om det. Men jeg syns at akkurat den delen - altså at man har kontrollen - er såpass viktig når man skal kampe med hunden, at det burde nevnes i en tråd som dette..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forøvrig så er det vel kjedelig med drakamp hvis hunden aldri vinner? Og så får også hunden lært at drakamp er morsomst hvis det er noen som drar i den andre enden, slik at når man lar den vinne vil den ofte komme tilbake for å kjempe mer (og i det ligger også en måte å få inn kontrollen - slipper den ikke når man sier slipp - nei da er det slutt på leken, men slipper den på kommando - nei da er det ikke måte på så mye me rheftig lek det blir!). Men dette forutsetter altså at hunden liker å kampe - noen hunder liker gjenstanden best og er som mest lykkelig når de kan få gjenstanden/filla/kongen og stikke seg bort for å tygge på den!

Kom også på at drakamp er også med på å bygge selvtillit. La hunden vinne terreng og slippe når den drar som mest, og skryter av hvor uhorvelig sterk den er. Juta vokser ekstremt på det! Jage er å fint da *ler* Juta synes det er superstas og først vinne den fra det svake svake menneske og så løpe det forteste man kan vekk fra det treige treige menneske. Hun blir litt frekkere både her og der, men jeg ser ikke på det som noe klatring på stigen, snarere som at hun får bedre selvtillit og at jeg må sette inn noen grenser andre steder.

Edit: Leste 2ne sitt nå og jeg kom jo på at man har disse som faktisk bruker drakamp for å hevde seg og slår over i aggresjon. Tror de fleste her har svart utifra hunder som ikke går over i aggresjon. En ser forskjellen, brått blir det alvor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi bruker mye drakamp som lek og moro og som belønning.. Har fra starten av vært nøye på at det er jeg som starter og avslutter leken. Hun simpelthen elsker drakamp og jeg ser ikke noe galt i det så lenge man har kontroll og det ikke slår over i aggresjon slik som det blir sagt ovenfor her.

Hun slipper alltid når jeg ber henne om det i en drakamp, fordi hun vet at matmor gidder ikke å leke om det ikke skjer på matmor sine premisser :ahappy: Eneste gangen hun ikke har sluppet på drakamp var under FA, da ble hun litt for glad i filla og jeg måtte bytte med godbit for at hun skulle slippe. Der var det nok litt ressursforsvar inne i bildet.. Det var en del tilskuere og det var ikke hennes leke, hun har også en tendens til å stikke av med andre hunders leker på feks hundetreff... Så det jobber vi med :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to hunder med vidt forskjellig reaksjonsmønster på drakamp. Den ene, terriern, eier ikke ressursforsvar ovenfor meg på noe som helst vis, og det er ikke mulig å fremprovosere sosial kamp engang. Hun er den typen hund som alltid syns drakamp er gøy, men er fort ferdig når jeg er ferdig (FOR fort ferdig spør du meg). Jeg må være påpasselig med alltid å avslutte med å bytte; hvis jeg bare river den fra henne (noe som er rimelig enkelt siden hun er så liten), så blir hun litt "furten" og gidder i alle fall ikke leke med meg mer, for jeg er jo bare kjedelig! :ahappy:

Springeren derimot, kan i noen tilfeller få innslag av sosial kamp om leken. Jeg merker stor forskjell på henne når det bare er lek, og når hun går inn for å vinne. Da blir hun mer rå, mer uforsiktig, mer generelt. Jeg har valgt å ha en fast leke hvor hun får kampe på den måten, og alle de andre er det bare lek om. Da kan jeg variere hvordan jeg vil avslutte leken med de "vanlige" lekene; om jeg vil bytte, kaste den, la henne få den, osv. Med "heftig-leken" vinner jeg alltid, noe som trigger henne til mer kamp. Hun blir rimelig stresset av den, får mye lyd, men gir også mer når vi trener hvis det er den hun får mulighet til å ta. Når jeg tar frem den, er hun i fyr og flamme, og med en gang hun har fått tak på den, er det bare å prøve å rive den fra henne med alt jeg har av krefter. Har jeg først klart det, er det om å gjøre å få leken i "sikkerhet" før jeg kan be henne om noe nytt. På den leken har vi ingen slippkommando, jeg kan ikke bytte med noe, og i det hele tatt er det den ultimate leken i følge henne. Når hun leker med den, er det på grensen til hva jeg syns er okei i drakamp, men siden jeg vet det kun gjelder den, og ikke alle leker, tillater jeg det.

Mitt nåværende syn på drakamp er at det for mange hunder er en fin form for belønning, men at man selvsagt må ta hensyn og tilpasse lekingen til den hunden man leker med: noen hunder er mer eller mindre "rå" enn andre, og da må man leke på en sånn måte at man oppnår det man vil. Man kan leke på en sånn måte at hunden blir mer rå, eller på en måte som gjør at hunden blir mindre rå. Noen hunder bør man kanskje ikke leke så mye med i det hele tatt, mens andre kan man leke med "hele tiden". Imidlertid tror jeg det er viktig med regler for leken; faste "ritualer" kan være nyttige, at man vet hva man gjør og er bevisst på hvorfor man gjør det sånn og hvilken effekt det har på hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er litt overdrevent nå man liksom ikke kan leke drakamp med hunden fordi den blir provosert frem til å MÅ vinne hver gang... Og at den derfor blir dominerende og "tar over hele rangsystemet". Tror ikke det er slik hunder tenker.. Men det blir jo ikke noe morro for hunden å måtte "tape" hele tiden bare for at eier skal vise at h*n er sjef.

Det er jo ment som lek og da skal man ikke måtte opptre superdominant ved å la hunden tape hele tiden? Man skal ha det gøy sammen..! Og drakamp som belønning så skal man jo la hunden vinne uansett, slik at den blir motivert til å jobbe for leken neste gang også. Den blir stoltere.

Tila synes det er morsomt å trekke i den andre enden og jeg duller med henne og vi "prater" til hverandre.. Hun har det helt topp da.. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bruker drakamp som belønning, fordi det er en fin måte å "dra opp" Stitch på. Han blir mer fokusert på meg, fordi jeg er morsom og leker med han, også blir han mer gira i treningen. Nå kan jo vi herje ganske voldsomt, for han blir ikke så veldig intens (som en viss annen jeg stiftet bekjennskap med for ikke lenge siden :ahappy: ) ) Jeg lar han også vinne, men så han kommer bestandig bort og vil kampe mer - og det er meg som avslutter leken. Jeg syns det er en fin måte å belønne på og det der med lederskap har jeg ingen tro på.

Slik er det til meg også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Drakamp. Drakamp er en ypperlig belønningsform. Men alt med måte. Selv søker jeg å belønne med jaktlek. Fille eller kong med tau som dras langs bakken i sikk-sakk bevegelser hvorpå hunden må jakte på kongen. Men krapylet mitt er mer sånn balljente. Men generelt sett når den får fatt på filla/kongen så kamper vi og den VINNER alltid. Når hunden kommer tilbake så sier jeg slipp, og hunden slipper. Da iverksetter jeg leken igjen og gjør dette i så mange runder som jeg selv orker. Dette fordrer at hunden KAN slipp. Det forutsettes også at hunden tror at den ALLTID får kongen ved å slippe den. Og i 8 av 10 ganger gjør den jo det. Når man da avslutter etter slipp, så putter jeg kong i lomma, sier ferdig og gir hunden en godbit. Vinn-vinn situasjon for hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at drakamp er noe av det viktigste man kan lære en hund som skal jobbe. Det handler om å lese hverandre og få en god kommunikasjon/samspill. Hunden bør somregel vinne, slik at når den en gang blir "snytt" for leka, blir den gira og er veldig klar for å jobbe for å vinne leka + at hunden får høyere selvtillitt av å vinne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Drakamp kan være en flott måte å få opp stress og motivasjon hos hunden. Samt brukes som en belønning for å gjøre en selv som fører mere kul. Men en bør vite hvorfor en bruker det. Et bevisst valg og at en får det en vil ut av det.

For det er jo ikke til å stikke under en stol at når vi driver med drakamp med bikkja så holder vi på med opptrening av jakt og avlivning hos et rovdyr, og ikke alle eiere og hunder takler denne "leken" like bra og vet når de skal bruke den eller hvor lenge de skal holde på osv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi bruker drakamp som belønning :lol: Når vi fikk valpen var han ikke så veldig giret på det, men vi har 'lært' han at dette er morro :lol: Vi bytter masse, og han har null ressursforsvar på leker. Vi lar ofte han 'vinne' og så må han komme og tilby oss leken for at vi skal leke mer. Dette er også veldig hjelpsomt under innlæring av apport.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...