Gå til innhold
Hundesonen.no

Fysisk straff


Mirai

Recommended Posts

Skrevet

Det hender jeg tar Kiara for ting hun gjør som er helt uakseptabelt.

Men det beste for å få hunden til å lære at det den gjør er å ta de på fersken og virkelig komme uanmeldt.

En hund som skvetter vil tro at det den har gjort er drit skummelt.

Men det gjelder selvfølgelig og ta det akkurat da det skjer.

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Phuh...godt å høre :D

Jeg kommer forsåvidt med en advarsel først jeg og,en sinna lyd som låter litt som "kutt"...tror jeg .....stort sett :oops:

Skrevet

Loke :D du skriver kule innlegg. :P

Jeg har også bakgrunn med nervøse (gallopp)hester og ridehester som jeg drev å skulle redde/rehabilitere som liten jente :D :roll: + at mine hunder er.. nr 1. ekstremt følsom/nervøs, nr. 2. veldig følsom/ førermyk (men glad, vill og gal enda, så han ser mer robust ut på førsteinntrykket )+ en rase jeg vet tåler aggresjon dårlig.

Og ja.. jeg tror jeg har en naturlig veeeeldig god beherskelseevne (av type TIL den evt. renner over, hehe, men det skal ting til som ikke hunder klarer ihvertfall. Mao. det må ondsinnede intensjoner og en likeverdig motstander til for at jeg skal tenne på pluggene. Hundene er jo mest bare klønete eller sånn). Psykologutdanningen bidro muligens noe til at prosessene blir flyttet opp til hodet før utagering. *ler* Og mye høring på tung musikk letter trykket bra også. :P Så ingen faking med resulatene nei :wink:

Skrevet

ja jeg får veldig dårlig samvittighet etter jeg har tatt han :D ikke ofte jeg tar han i nakken eller noe sånn,men får han til å se meg inn i øynene så holder jeg kjeften gående..

men noen ganger vist jeg har en dårlig dag osv så hjelper det ikke at vi er på tur å han bare skal tøye grensene...da blir jeg sur..å han vet jo hva nei er!

men jeg angrer like mye hver gang.. :P

blir så sur å oppgitt over meg selv når jeg gjør sånn :D

men endel mener jo at de "forstår" på den måter..

ulver å andre dyr tar jo hverandre på den måten..

Skrevet

De to gangene jeg har revet Chessea vakk fra noe i nakkeskinnet fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet. Aldri mer.. :D

Skrevet
Seriøst?

:? Er jeg og IW den eneste som mister besinnelsen og er skarpere mot hunden enn det som var tenkt?I utgangspunktet driver jeg aldri med fysisk avstraffing rett og slett fordi det aldri ville blitt en effektiv metode for meg,og jeg har (altfor) god erfaring med nervøse hunder som knapt tåler en brå bevegelse før de går i forsvar.(panegutten og min forrige groenen)

I tillegg er jeg halveis oppvokst på en stall som tok inn "problem"travere(les:nervøse hester) til trening og nyinnkjøring Så jeg innbildte meg liksom at etter mer eller mindre 19 års erfaring med smågale dyr så burde jeg være mer enn gjennomsnittelig tålmodig?

Greit at Loke her er en herlig prøvelse når han ikke sover; en times rabiat kamp på toget med en groenendael tilsynelatende på en slags kjemikalrus er vel slike opplevelser som tilmed Ghandi hadde blitt smågrinete av.... :roll:

Men allikevel så skjønner jeg ikke hvordan dere klarer å aldri miste besinnelsen mer enn et skarpt nei når bikkja er helt skrudd i hodet sitt?

Jeg prater ikke om når den gjør noe smågalt som å trekke i båndet eller stikke av med sokkene til mor,da klarer jeg og beherske meg og.Men hva når de gjør noe som gjør vondt eller at dere blir redde,er det aldri mer enn et nei da?

Jeg vet jeg har lettest for å miste besinnelsen når Loke biter når jeg er stressa eller ikke får gitt han timeout.Når han løper alt han kan for så å stoppe i beina mine (han er en "jackass"tilhenger) ,og den ene gangen han plutselig bestemte seg for å kaste seg forann en bil for å ta en pinne som lå på andre siden av veien.

Er det meg som ikke er så tålmodig som jeg trodde? :oops:

Eller er jeg og IW litt ærligere akkurat på det området?

Eller er det bare min hund som er gal ?:wink:

Ja, det kan virke som om det bare er deg og meg :D Så enten er det sånn at 1, bikkjene våre er de eneste som er uppdragne (sæærlig) 2, vi er de eneste med samvittighet, 3 vi er de ærlige her :D

Det var en spøk.

Men jeg går hvertfall ikke rundt og pynter på resultatene her i gården. Da får jo folk sjokk når de en gang møter både bikkja og meg!

Skrevet
Loke :P du skriver kule innlegg. :D

Jeg har også bakgrunn med nervøse (gallopp)hester og ridehester som jeg drev å skulle redde/rehabilitere som liten jente :P :roll: + at mine hunder er.. nr 1. ekstremt følsom/nervøs, nr. 2. veldig følsom/ førermyk (men glad, vill og gal enda, så han ser mer robust ut på førsteinntrykket )+ en rase jeg vet tåler aggresjon dårlig.

Og ja.. jeg tror jeg har en naturlig veeeeldig god beherskelseevne (av type TIL den evt. renner over, hehe, men det skal ting til som ikke hunder klarer ihvertfall. Mao. det må ondsinnede intensjoner og en likeverdig motstander til for at jeg skal tenne på pluggene. Hundene er jo mest bare klønete eller sånn). Psykologutdanningen bidro muligens noe til at prosessene blir flyttet opp til hodet før utagering. *ler* Og mye høring på tung musikk letter trykket bra også. :P Så ingen faking med resulatene nei :wink:

Joda,når jeg hadde Pan så klarte jeg helt fint å beherske meg i situasjoner hvor jeg sliter med Loke.

Jeg hadde rett og slett ikke noe valg:det tok meg ett år å kunne håndtere han på en normal måte uten fare for å bli bitt.Enhver aggresjon fra min side ville ødelagt alt.Det var en av grunnene til at jeg valgte å avlive han når jeg gjorde;jeg tok så hardt i han for å averge at han beit et barn at tilliten sannsynligvis uansett var brutt.

Men Loke er en helt annen type.Han tester grenser kontinuerlig og tåler en trøkk.Han er en normal unghund med mye guts.

Og min tålmodighet daler deretter :wink:

Men du kan godt få lov til å låne han noen måneder fremover :D

Skrevet

Men allikevel så skjønner jeg ikke hvordan dere klarer å aldri miste besinnelsen mer enn et skarpt nei når bikkja er helt skrudd i hodet sitt?

Jeg prater ikke om når den gjør noe smågalt som å trekke i båndet eller stikke av med sokkene til mor,da klarer jeg og beherske meg og.Men hva når de gjør noe som gjør vondt eller at dere blir redde,er det aldri mer enn et nei da?

Jeg vet jeg har lettest for å miste besinnelsen når Loke biter når jeg er stressa eller ikke får gitt han timeout.Når han løper alt han kan for så å stoppe i beina mine (han er en "jackass"tilhenger) ,og den ene gangen han plutselig bestemte seg for å kaste seg forann en bil for å ta en pinne som lå på andre siden av veien.

Er det meg som ikke er så tålmodig som jeg trodde? :oops:

Eller er jeg og IW litt ærligere akkurat på det området?

Eller er det bare min hund som er gal ?:wink:

Count me in! Jeg tar aldri hunden for sånne småting som å dra i båndet, eller noe annet småtteri. Men senest i går mistet jeg besinnelsen, dessverre. Var på besøk borte og pelsen var rabiat ganger tusen (yes, annette, jeg har også overtatt en unghund som ikke har fått den oppveksten han skulle ha..), spratt rundt i flere timer, gjorde alt han kunne for å terge opp den digre rottisen som BOR i huset der (smarte lille dyret mitt, stjeler Marcos draleke og vifter med den foran ansiktet hans), og etterhvert begynte snappingen å nærme seg ansiktet til husverten.. Etter utallige forsøk på å roe han ned eller få han til å legge seg, så gira han seg bare eda mer opp, og til slutt mistet jeg besinnelsen og toket lite tak i nakkeskinnet på krapylet. Selvsagt, det gjorde jo saken bare værre, og selvsagt, hadde en samvittighet som kull etterpå, men det kan være vanskelig å kontrollere seg også for oss mennesker.. Vi er jo tross alt ikke Jesus'er hele gjengen..

(historien endte med at puma fikk en time out i buret til Marco der han ble liggende å skule på oss.. )

Skrevet

Før tok jeg henne mye oftere, nå går jeg mer og mer over til klikkermetoden... Og overser for det meste eller dytter henne hardt vekk...

Mister besinnelsen av og til ja, kan bli så sint på den hunden, men da prøver jeg som regel å roe meg og sette henne vekk en stund, sette henne ut litt eller på et annet rom, så får både jeg og hun roet oss.

Eller jeg bruker alt jeg har av viljestyrke for å prløve å forstå hva hun egentlig vil..

Vil hun bare "erte" og begynner å bli altfor ivrig sånn at det blur vondt setter jeg henne på plass ved å ta henne rundt snuten og si nei eller (det er egentlug sjelden jeg gjør det) tar henne i nakken.

Men når jeg tar henne i nakken er det som regel når vi er ute og hun hopper rundt meg, ikke vil gi seg, glefser og biter. Og det er ikke ofte hun gjør det, sjeldnere og sjeldnere.

Om hun bare vil ha oppmerksomhet og jeg vet hun har fått lite aktivisering eller oppmerksomhet den dagen hjelper det faktisk av og til å bare sette seg ned med henne, kose eller leke masse med henne og avslutte positivt.

Følelsen jeg har når jeg staffer henne?

Det kommer an på, om jeg vet jeg kunne gjordt det annerledes eller på en annen måte har jeg dårlig samvittighet... Men hvis hun bare er helt rabiat og biter og glefser og jeg setter henne på plass da har jeg ikke dårlig samvittighet.

Skrevet

ja, det hender jeg mister besinnelsen også.

Enkelte dager er man mer sliten og lei enn vanlig. Og når bikkja da finner ut at hu har veldig lyst å hilse på den hunden der 50 meter borte, du har masse å bære på, bikkja er sterk og drar deg i nedoverbakke. Du holder på å rulle nedover der mens du prøver å stoppe detta monsteret i bånd, samtidig som du ikke vil miste alt du bærer på.

Da greier ikke jeg holde meg lenger hvertfall, og alt som heter prinsipper og tolmodighet forsvinner opp i lufta. Brølet og rykket i båndet gir en indre tilfredsstillelse før du finner ut at det ikke funker og blir ennå sintere. Sinnet koker og du mister besinnelsen ett lite øyeblikk og du får sinnsyktlyst å gi hunden bare et bitte lite tupp i rævva. Og før du får tenkt langt nok til å innse at det ikke er rette måten å gjøre det på er det forseint.

Skrevet
Seriøst?

:? Er jeg og IW den eneste som mister besinnelsen og er skarpere mot hunden enn det som var tenkt?I utgangspunktet driver jeg aldri med fysisk avstraffing rett og slett fordi det aldri ville blitt en effektiv metode for meg,og jeg har (altfor) god erfaring med nervøse hunder som knapt tåler en brå bevegelse før de går i forsvar.(panegutten og min forrige groenen)

I tillegg er jeg halveis oppvokst på en stall som tok inn "problem"travere(les:nervøse hester) til trening og nyinnkjøring Så jeg innbildte meg liksom at etter mer eller mindre 19 års erfaring med smågale dyr så burde jeg være mer enn gjennomsnittelig tålmodig?

Greit at Loke her er en herlig prøvelse når han ikke sover; en times rabiat kamp på toget med en groenendael tilsynelatende på en slags kjemikalrus er vel slike opplevelser som tilmed Ghandi hadde blitt smågrinete av.... :roll:

Men allikevel så skjønner jeg ikke hvordan dere klarer å aldri miste besinnelsen mer enn et skarpt nei når bikkja er helt skrudd i hodet sitt?

Jeg prater ikke om når den gjør noe smågalt som å trekke i båndet eller stikke av med sokkene til mor,da klarer jeg og beherske meg og.Men hva når de gjør noe som gjør vondt eller at dere blir redde,er det aldri mer enn et nei da?

Jeg vet jeg har lettest for å miste besinnelsen når Loke biter når jeg er stressa eller ikke får gitt han timeout.Når han løper alt han kan for så å stoppe i beina mine (han er en "jackass"tilhenger) ,og den ene gangen han plutselig bestemte seg for å kaste seg forann en bil for å ta en pinne som lå på andre siden av veien.

Er det meg som ikke er så tålmodig som jeg trodde? :oops:

Eller er jeg og IW litt ærligere akkurat på det området?

Eller er det bare min hund som er gal ?:wink:

Jeg blir sint på meg selv da heller.. Hehe.

Slår til ett tre, sparker i en stein.

Alt utenom hunden. Dessuten er Chow'er ganske lette å ha med å gjøre, så er ikke mangen gangene jeg har blitt sint..

Skrevet
Seriøst?

:? Er jeg og IW den eneste som mister besinnelsen og er skarpere mot hunden enn det som var tenkt?I utgangspunktet driver jeg aldri med fysisk avstraffing rett og slett fordi det aldri ville blitt en effektiv metode for meg,og jeg har (altfor) god erfaring med nervøse hunder som knapt tåler en brå bevegelse før de går i forsvar.(panegutten og min forrige groenen)

I tillegg er jeg halveis oppvokst på en stall som tok inn "problem"travere(les:nervøse hester) til trening og nyinnkjøring Så jeg innbildte meg liksom at etter mer eller mindre 19 års erfaring med smågale dyr så burde jeg være mer enn gjennomsnittelig tålmodig?

Greit at Loke her er en herlig prøvelse når han ikke sover; en times rabiat kamp på toget med en groenendael tilsynelatende på en slags kjemikalrus er vel slike opplevelser som tilmed Ghandi hadde blitt smågrinete av.... :roll:

Men allikevel så skjønner jeg ikke hvordan dere klarer å aldri miste besinnelsen mer enn et skarpt nei når bikkja er helt skrudd i hodet sitt?

Jeg prater ikke om når den gjør noe smågalt som å trekke i båndet eller stikke av med sokkene til mor,da klarer jeg og beherske meg og.Men hva når de gjør noe som gjør vondt eller at dere blir redde,er det aldri mer enn et nei da?

Jeg vet jeg har lettest for å miste besinnelsen når Loke biter når jeg er stressa eller ikke får gitt han timeout.Når han løper alt han kan for så å stoppe i beina mine (han er en "jackass"tilhenger) ,og den ene gangen han plutselig bestemte seg for å kaste seg forann en bil for å ta en pinne som lå på andre siden av veien.

Er det meg som ikke er så tålmodig som jeg trodde? :oops:

Eller er jeg og IW litt ærligere akkurat på det området?

Eller er det bare min hund som er gal ?:wink:

Dere er da ikke de eneste ? At mine brøl ikke har gitt utslag på richter skalaen noen ganger, fatter jeg ikke... :roll:

Og Odin har fått sine smekk/knips han. Min lille fjortis er veldig flink til å lukke øra sine,og etter noen "nei", så forsterker jeg ordet med handling.

Og skitten samvittighet?Hehe...-skulle den være dårlig for noe sånt, så hadde jeg vært på Sandviken for lenge siden...

:wink:

Skrevet

Har ikke dårlig samvittighet for mine utfall mot Lisa, unntatt de gangene hvor jeg har vært i dårlig humør, sint eller lei meg og latt det gå ut over henne ved at jeg ha fiket til henne unødig eller ropt og skreket. Utover det har jeg ikke dårlig samvittighet :D

Skrevet

Jeg har nok en usedvanlig god tålmodighet :D Jeg blir veldig sjelden sint. Dessuten er ikke bikkja mi så gal som deres :D hehe.. Eller hun er i alle fall i en annen størrelse, så det gjør ikke så mye om hun er litt gal. Dessuten tar jeg meg av saken lenge før det blir så ille at jeg eventuelt ville blitt sint. Hmm.. Dette hørtes litt merkelig ut, men sånn er det nå. Jeg blir heller sint på meg selv enn hunden, det er jo tross alt jeg som ikke har gjort jobben min skikkelig hvis bikkja er tussete..

Skrevet

Loke og IW og sånt...

Hunden jeg/vi har nå, altså belgerpelsen, og også forsåvidt pommen er det veldig, veldig sjeldent man trenger ta i. De lærte inn nei fra starten av, og også betydningen av dette.

Med setteren derimot, som forsåvidt var en omvendt crossover-hund, fra misforstått pølsedressur (ja - det var det man kaller godbitautomat, omplasseringshund) til Nordenstam skjedde det oftere, når dette derimot ble satt i system ved hjelp av kurs og trening og vi ble bevisst hva det gikk i og klarte skape læring og ikke bare en usikker hund så gikk det over det også, etter ikke altfor lenge holdt det å si et vennlig nei eller kremte litt, og det holder ennå. (Hunden har ikke vært trent aktivt på lang tid, halvanne, to år kanskje, men går den dag i dag et perfekt LP1 program, i tillegg til alle øvelser vi lærte inn utenom, hehe)

En hund som ikke har vært trent konsekvent, som feks Loke som plutselig har fått en aktiv tilværelse med litt rammer, så vil det klart dukke opp situasjoner man bare må, hunden innehar ikke læring nok til å kunne styres eller gis alternativer (eks ligge i dekk på toget i stedet for å klatre på vegger) Cluet er bare å la det gå læring i det, ikke bare knøvle (som skrevet før), som folk sier, det hjalp ikke å ta i nakken, klype i øret osv, ikke så rart, hunden skjønner jo ikke hva som skjer, den blir bare overfalt.

Målet må jo uansett være å holde det på et minimum, la det gå læring i ting så man unngår gjentakelser. For noen vil det bare bli en overgangsperiode (som med Loke til han har lært seg manerer og vennet seg til sitt nye liv), mens andre førere aldri klarer å få det til, dens oppfatninger av hund, dressur og hundehold er eneste riktige, vedkommende gjør ingen feil, men likevel må man knøvle hunden i tide og utide.

Skrevet
Loke og IW og sånt...

Hunden jeg/vi har nå, altså belgerpelsen, og også forsåvidt pommen er det veldig, veldig sjeldent man trenger ta i. De lærte inn nei fra starten av, og også betydningen av dette.

Med setteren derimot, som forsåvidt var en omvendt crossover-hund, fra misforstått pølsedressur (ja - det var det man kaller godbitautomat, omplasseringshund) til Nordenstam skjedde det oftere, når dette derimot ble satt i system ved hjelp av kurs og trening og vi ble bevisst hva det gikk i og klarte skape læring og ikke bare en usikker hund så gikk det over det også, etter ikke altfor lenge holdt det å si et vennlig nei eller kremte litt, og det holder ennå. (Hunden har ikke vært trent aktivt på lang tid, halvanne, to år kanskje, men går den dag i dag et perfekt LP1 program, i tillegg til alle øvelser vi lærte inn utenom, hehe)

En hund som ikke har vært trent konsekvent, som feks Loke som plutselig har fått en aktiv tilværelse med litt rammer, så vil det klart dukke opp situasjoner man bare må, hunden innehar ikke læring nok til å kunne styres eller gis alternativer (eks ligge i dekk på toget i stedet for å klatre på vegger) Cluet er bare å la det gå læring i det, ikke bare knøvle (som skrevet før), som folk sier, det hjalp ikke å ta i nakken, klype i øret osv, ikke så rart, hunden skjønner jo ikke hva som skjer, den blir bare overfalt.

Målet må jo uansett være å holde det på et minimum, la det gå læring i ting så man unngår gjentakelser. For noen vil det bare bli en overgangsperiode (som med Loke til han har lært seg manerer og vennet seg til sitt nye liv), mens andre førere aldri klarer å få det til, dens oppfatninger av hund, dressur og hundehold er eneste riktige, vedkommende gjør ingen feil, men likevel må man knøvle hunden i tide og utide.

Loke er ikke akkurat min første omplasseringhund,(eller hund overhodet)og jeg visste akkurat hva jeg gikk til når jeg dro for å se på han.

Han har faktisk overasket meg postivt.. :D

Bortsett fra ei lita blandingstispemed HD jeg fikk av noen slektninger for noen år siden er han faktisk den enkleste hunden jeg har hatt.

Enkel fordi han er trygg og tøff.

Nei,han har aldri hatt noen rammer og må oppdras helt på nytt,men tusen ganger heller det enn en hund som er ødelagt av nerver (omplasseringsbelgeren som var trent nordenstam)eller som er ekstremt fryktaggresiv(min forrige hund).

Det er sånne hunder man lærer en ting eller to av.Ikke de som tåler "alt" :wink:

Skrevet
Aldri påstått annet, derimot veldig enig... :D

Ok.. :D Da skjønner du kanskje at jeg egentlig ikke er så bekymret :P

Oppgitt til tider kanskje,men det er bare en periode vi må igjennom.Han er allerede blitt mye bedre enn han var når han kom :P

Når han fortsatt trodde han kunne skremme meg... :P

Skrevet
En hund som ikke har vært trent konsekvent, som feks Loke som plutselig har fått en aktiv tilværelse med litt rammer, så vil det klart dukke opp situasjoner man bare må, hunden innehar ikke læring nok til å kunne styres eller gis alternativer (eks ligge i dekk på toget i stedet for å klatre på vegger)

For noen vil det bare bli en overgangsperiode, som med Loke til han har lært seg manerer og vennet seg til sitt nye liv

Veldig klar over at det er noe du må gjennom og også veldig klar over at resultatet kommer til å bli strålende når han først har skjønt sin nye tilværelse :D

Skrevet
Veldig klar over at det er noe du må gjennom og også veldig klar over at resultatet kommer til å bli strålende når han først har skjønt sin nye tilværelse :lol:
Er ikke så sikker på at det blir strålende ,men er(hittill)trygg på at det blir tilfredstillende :)

Han kommer nok til å bli akkurat så rampete som jeg liker han tenker jeg :lol:

En rolig og forutsigbare belger er ingen ordentlig belger synes jeg :wink:

Skrevet

Jeg har aldri straffer Elwira fysisk. Hvi man trener syns jeg det er helt feil å straffe uansett om hunden ikke hører. det er alltid en grunn til at den ikke gjør som du sier. Gjør det heller lettere for hunen. Hunden bør jo helst se på trening som noe positift og da bli det jo feil å straffe. Jeg straffer aldri elwira under trening. Ikke ett nei engang. Bare gjør det lettere. Og da hjelper det. Hunden blir da ikke redd for straff under trening. Tvert imot, den forbinner det da med noe positivt.

Skrevet

Ja uff dessverre så har jeg lite tålmodighet og kort lunte, så når han gjør noe galt riktig galt, eller er helt raptus så mister jeg besinnelsen og tar han, gjett om samvittigheten min er elendig etterpå da :oops:

Men om han gjør noe han ikke har lov til som han vet at han ikke har lov til så har jeg ikke dårlig samvittighet om jeg tar han. som oftest slutter han når jeg sier nei.

men nå har han ikke kommet i puberteten ennå da :roll:

Skrevet

Gled deg! :roll:

Det er veldig vanskelig å ikke miste besinnelsen når du er sliten og trøtt og hunden bestemmers seg for å strekke grensene litt og springer rundt bordet, tar jeg høyre tar hun også høyre og omvendt #-o :roll: :roll:

Skrevet
Gled deg! :roll:  

Det er veldig vanskelig å ikke miste besinnelsen når du er sliten og trøtt og hunden bestemmers seg for å strekke grensene litt og springer rundt bordet, tar jeg høyre tar hun også høyre og omvendt #-o  :roll:  :roll:

:lol: Lær av det og ikke tren når du eller hunden er sliten og trøtt. Du får mye mer ut av treninger når du og hunden er motivert :lol:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...