Små hunder=dårlig gemytt?

[Artemis]

Jeg har gjort meg noen betraktninger etter å ha hilst og håndtert x antall hunder på en dyreklinikk, og etter samtale med dyrepleiere og veterinærer. Konklusjonen er den at det er slett ikke rottweilere og andre "skumle" raser som det er mest problemer med, det er de små hundene. Senest i dag glefset en liten puddel etter meg, og ellers er det chihuahua, papillon, dverg/toypuddel, lhasa apso, tibetansk spaniel osv. som skaper problemer. Når veterinærene forteller om gangene de har blitt bitt, så er det de små hundene som står på listen... Det håndteres mange middelsstore og store hunder, og det er slett ikke slik at alle hunder over ankelhøyde/av skummel rase har på seg munnbind. Det er faktisk slik at det utbrytes "wow, i dag traff jeg en SNILL chihuahua/papillon!"

Jeg synes rett og slett at mange av hundene er skikkelig uspiselig når det kommer til gemytt. De tåler ingen ting, blir hysteriske av å klippe klør og hyler til av den minste ting. Gneldrer på alt og alle, og sjelden særlig veloppdragen.

Har jeg vært maks uheldig med alle småhundene jeg har truffet på? Er det eierne som ikke kan oppdra dem? Eller er det kanskje ukritisk avl på kun utseende?

Noen som har noen betraktninger, eller som kanskje har egne erfaringer?

[xxx12345]

Tror nok dette gjelder først og fremst hunder som bor hos folk som har kjøpt seg sofapute. Nå treffer jo jeg stort sett på dvergschnauzere og et og annet terrierdyr, og vil ikke si at noen av disse har særlige gemyttproblemer.

[ipadda]

Det kommer veldig ann på hvem som har og håndterer hundene, tror jeg.

Vi har jo små hunder, av to forskjellige raser. Dverg Pincher og Gårdshund.

Her blir hundene behandlet som hunder, og det blir satt grenser fra de er små av, ergo vet de hva som er lov og ikke!

Det er på INGEN måte lov å vise seg fra ufine sider, hverken her hjemme, eller ute blandt folk.

Jeg syns det er synd at så mange skaffer seg små hunder, uten og vite hva de går til!

Vi har hatt en hund her hos oss nå i 3 uker, den reiste på tirsdag, den har vært her på "brat camp" fordi eierene aldri setter grenser og dermed ikke vet hvordan de skal håndtere hunden når den setter seg på bakbenene. Når hunden ikke vil noe viser den frem sin fine tanngarde, og eierene rygger. Her er det helt andre ting som blir gjort, hunden er IKKE redd, bare ikke vandt til grenser... om hunden VIL hoppe inn i bilen eller ikke, er ravende likegyldig, det SKAL den når den får beskjed om det, så enkelt er det!

Men, dette ble OT?

Og poenget var: at hunder, små som store trenger grenser!

[Papillon]

Jeg tror mye av grunnen er fordi endel av miniatyrhund-opdrettere verdsetter utstillingspremiering fremfor gemytt..

[henrikke]

Jeg tror mye av grunnen er fordi endel av miniatyrhund-opdrettere verdsetter utstillingspremiering fremfor gemytt..

stygt rett du har rett...

samt at mange skaffer seg liten hund fordi "det er mindre jobb" Klart det..

Blir oppgitt når folk med hund sier de vil skaffe seg cavalier som hund nummer to...

"Vi skal ha en hund som bare er til kos..."

Små hunder kan brukes til alt!

[Papillon]

stygt rett du har rett...

samt at mange skaffer seg liten hund fordi "det er mindre jobb" Klart det..

Blir oppgitt når folk med hund sier de vil skaffe seg cavalier som hund nummer to...

"Vi skal ha en hund som bare er til kos..."

Små hunder kan brukes til alt!

Enig med deg!

[Lola Pagola]

Har samme inntrykk, utrolig mange småhunder jeg treffer på, de fleste egentlig, er ganske uspiselige rett og slett. Glefsete og sjef over eieren.

[simira]

Jeg har møtt hunder av begge typer. Og for meg er det helt tydelig at små hunder som blir behandlet som hunder, dvs. hunder jeg kanskje treffer på kurs og treninger, eller hvor eieren tydelig jobber med hunden, de er like greie som en hvilken som helst labrador eller setter.

Men jeg tror nok at terskelen for mange for å skaffe seg en miniatyr er mye lavere enn for å skaffe seg stor hun. En liten hund kan da ikke kreve så mye... Men sannheten er jo at det tar like mye tid og tålmodighet å trene opp en liten hund til å bli lydig, som en stor en. Det er vel det folk prøver å si med "stor hund i liten kropp" (en klisjé jeg forøvrig hater). Og når de da ikke gidder å bruke denne tiden, "den er jo så liten likevel", så blir hunden dårlig tilpasset. I tillegg mistenker jeg i mitt fordomsfulle sinn at de samme folkene kanskje ikke har satt seg allverdens inn i hvordan man burde håndtere en hund heller, slik at mange av disse små i tillegg blir ukomfortabel av å bli håndtert av fremmede.

[Ganzie]

*klipp*

Jeg har nå jobbet 1,5 år på en dyreklinikk, og både jeg og mine kollegaer har akkurat samme oppfatning. Selvsagt er det unntak begge veier, men jevnt over er "sofahundene" mors/fars lille gullegull og har aldri lært seg grenser. De har lært at knurring/vise tenner = jeg får viljen min.

Fryktelig synd Det underbygger jo bare folks oppfatning av at små hunder er "gale" gneldrebikkjer.

[MartineH]

Da jeg jobbet på dyreklinikk ble jeg bitt/nappet/glefset til endel ganger ved kloklipp, vaksiner og annen behandling. Det var uten unntak miniatyrer. Eller jo - det var en katt også, men der har man jo fancy tvangsbur

[TonjeM]

Jeg synes rett og slett at mange av hundene er skikkelig uspiselig når det kommer til gemytt. De tåler ingen ting, blir hysteriske av å klippe klør og hyler til av den minste ting. Gneldrer på alt og alle, og sjelden særlig veloppdragen.

Jeg må innrømme at jeg blir litt harm når det oppstår sånn "standard småhund-hetsing". Småhundene omtales alltid med dyp forakt, eierne deres likeså og etter å ha sett dyrleger/dyrepleiere i aksjon så ser man ofte deres forakt i den noe ufine måten å behandle småhunder på. Man går rett på og håndterer dem litt røft rett og slett fordi de er små og så skal de liksom få "smake hvordan "ordentlige" hunder skal behandles". Jeg tror ikke små hunder biter og knurrer hos dyrlegen fordi de er nødvendigvis er ufine, ekle eller vemmelige - de knurrer og biter fordi de er redde. Selv synes jeg ikke nødvendigvis at hunder som sier ifra har dårlig gemytt - det er ikke meningen alle hunder skal ha setter-gemytt. Jeg har da sett store hunder knurre også og man håndterer straks disse litt mer forsiktig - men er det en liten hund som gjør det - nei da er umiddelbart røffe mot-tiltak.

Jeg har en liten basenji, hun ser søt ut - og hun er dritredd hos dyrlegen. Jeg har vært borti flere dyrleger som øyeblikkelig tar på bikkja munnbind og brøler til den vettaskremte basenjien min, (og selvfølgelig sier jeg ifra, men jeg blir sikkert satt i bås som "hysterisk kjerring med klimakteriepølse" og blir gjerne oversett), og basenjien reagerer med å bli en knurrende, snerrende, frådende, sprellende liten kropp av den typen som beskrives i innleggene ovenfor. Så at små bikkjer blir "ekstra ille" hos dyrlegen har jeg full forståelse for. Selv er jeg overlykkelige for de som gir en godbit, som spør hvordan det er best å gå frem - og tenk - det er ikke lyd i basenjien om jeg får holde henne fast, og hun slipper snutebind, da er hun helt håndterbar og finner seg i alt - helt uproblematisk å ha med å gjøre.

Selvfølgelig er det idiot-eiere blandt småhund-folket akkurat som det idiot-eiere som har store hunder, men jeg har ofte inntrykk av at små hunder behandles dårligere av "hundekyndige" kun fordi de er små.

[MegaMarie]

Jeg var hos en av ihvertfall Bergen's mest kjente dyreleger for litt siden. Når hun skulle undersøke Blondie så sa hun:

"Ja, da får vi se da. Dette er slike jeg har pleid å bli bitt av."

Så det er nok mange små hunder som finner på slikt, ja. Hun var gammel og har nok mye erfaring.

Jeg vil også tro at de fleste er sånn fordi de er en hund på armen, en hund som får spise kake med bordet når det er gjester på besøk osv. Rett og slett lille babisen i huset. Dermed syns de bare syns i hunden hele tiden. Hadde det ikke vært for mamma så hadde nok min blitt slik også. Jeg var livredd for å klippe neglene til Blondie når hun var liten, og jeg syns stadig synd i henne. Så pga at jeg var nervøs hver gang jeg satt og skulle klippe 1 negl for å lære meg det, så lærte hun at "dette syns mamma er skummelt, så da liker jeg det ikke". Etter dette sprelte hun mye når vi skulle klippe neglene, men mamma tok godt tak i henne og sa hardt i fra om at hun SKULLE ligge i ro når vi klipte negler. Jeg begynte å grine, det var så synd i lille vofsen min som ble tvunget til det der. Huff og huff. I dag ligger hun helt i ro og halv sover når vi klipper negler Og jeg vet såklart at det å syntes synd på hunden, hjelper overhode ikke. Det er nok derfor hun i dag er utrolig usikker på andre hunder.

[Papillon]

Jeg må innrømme at jeg blir litt harm når det oppstår sånn "standard småhund-hetsing". Småhundene omtales alltid med dyp forakt, eierne deres likeså og etter å ha sett dyrleger/dyrepleiere i aksjon så ser man ofte deres forakt i den noe ufine måten å behandle småhunder på. Man går rett på og håndterer dem litt røft rett og slett fordi de er små og så skal de liksom få "smake hvordan "ordentlige" hunder skal behandles". Jeg tror ikke små hunder biter og knurrer hos dyrlegen fordi de er nødvendigvis er ufine, ekle eller vemmelige - de knurrer og biter fordi de er redde. Selv synes jeg ikke nødvendigvis at hunder som sier ifra har dårlig gemytt - det er ikke meningen alle hunder skal ha setter-gemytt. Jeg har da sett store hunder knurre også og man håndterer straks disse litt mer forsiktig - men er det en liten hund som gjør det - nei da er umiddelbart røffe mot-tiltak.

Jeg har en liten basenji, hun ser søt ut - og hun er dritredd hos dyrlegen. Jeg har vært borti flere dyrleger som øyeblikkelig tar på bikkja munnbind og brøler til den vettaskremte basenjien min, (og selvfølgelig sier jeg ifra, men jeg blir sikkert satt i bås som "hysterisk kjerring med klimakteriepølse" og blir gjerne oversett), og basenjien reagerer med å bli en knurrende, snerrende, frådende, sprellende liten kropp av den typen som beskrives i innleggene ovenfor. Så at små bikkjer blir "ekstra ille" hos dyrlegen har jeg full forståelse for. Selv er jeg overlykkelige for de som gir en godbit, som spør hvordan det er best å gå frem - og tenk - det er ikke lyd i basenjien om jeg får holde henne fast, og hun slipper snutebind, da er hun helt håndterbar og finner seg i alt - helt uproblematisk å ha med å gjøre.

Selvfølgelig er det idiot-eiere blandt småhund-folket akkurat som det idiot-eiere som har store hunder, men jeg har ofte inntrykk av at små hunder behandles dårligere av "hundekyndige" kun fordi de er små.

Jeg er 100% enig!

[Victoria]

Jeg skjønner hva som blir ment, for jeg ahdde lust på en hund som ikke var altfor stor, men samtidig var det veldig viktig for meg å ha en hund som er glsd i barn og mennesker og i andre dyr, for jeg vil at hunden kan omgås med alle de jeg omgsås med. Etter å ha lest mye så var det vel ensten bare mopsen som jeg satt igjen med å var sikker på jeg ville ha.

Jeg er forøvrig veldig fornøyd med det valget, og for ofte kommentarer som "oi bjeffer han ikke" eller " så snill han var da" osv. Viktig for meg at jeg kan være trygg på at alle kan hilse på han uten at de får en finger for lite. Og itillegg var det avgjørende for leietakeren min at det var mops jeg hadde.. Han googlet rasen først, og når han fant ut at de lagde lite lyd fikk jeg leil.

Tispen til foreldrene mine(MOPS DET OG) er litt skarpere, men ikke annet enn at hun bjeffer litt på andre hunder. Og det er kun fordi hun vil leke. Dette kom etter første løpetiden

[Guest 2ne]

Får vel hive litt bensin på miniatyrhund-bålet jeg da..

Det er ikke det at oppdrettere bare tar hensyn til utstillingspremier som gjør at små hunder slipper unna med atal oppførsel, for det finnes store raser også som kun avles etter utstillingspremieringer også - og de er ikke nødvendigvis angstbiterske av den grunn. Men, jeg håndterer heller en illsint basenji (sorry, TonjeM) enn en illsint akita (ja, gi meg gjerne et bruksområde den avles etter, om den avles for noe annet enn utstilling) - den illsinte basenjien får ganske enkelt bare ikke vært like skummel.. Det er rett og slett ikke like alvorlig, ikke for oss menneskene ihvertfall..

Jeg mener, jeg fikk tilbud en gang om å ta over en kinesisk nakenhund med samme problem som første tervhannen min - dominansaggressjon.. Og min første tanke var "hva så?".. Hva så om den har dominansaggressjon? Hva får den gjort, liksom? Ja, den kan bite, og ja, det kan gjøre vondt, men den er ikke i nærheten av å kunne skade meg (eller andre) så alvorlig som terven kunne ha gjort. Derfor tar man ikke gemyttet på små hunder like alvorlig - konsekvensen av en rasende miniatyr er langt mindre enn konsekvensen av en rasende stor hund.. Kjipt for bikkja, men sånn er det å være liten..

[Maja&Twinki]

Jeg syns det er både og. Av uspiselige hunder på klinikken jeg jobber er det både store og små hunder. Enig i at mange av dem er redde. Og det er ikke så veldig rart siden flere av eierne er redde selv. Hjelper ikke akkurat den redde hunden når eieren er dritredd og går ut av rommer og overlater hunden til disse menneskene som tydeligvis er "kjempeskumle". Noen av disse hundene er jo ikke håndtert annet enn å klipse på og av båndet og da er det ikke rart de er redde når dyrlegen begynner kikke inn i ører og munn.

Når det er sagt syns jeg vi ser flere og flere slike valper også. Valper som får panikk når dyrlegen begynner ta og kikke på dem. En valp på 8 ukers eller 3 måneders kontroll burde ikke få helt spader av en fremmed som tar litt på dem. Er ikke noe problem at de trekker seg unna, men når en valp klikker helt og prøver bite da er det fare på ferde. Og da snakker jeg ikke om biting hvor de slenger litt rundt på kjeften, men når de hyler og virkerlig går inn for å bite på dyrlegen bare han kikker litt på øyne og øre. Da tror jeg faktisk det er noe galt med avlen. Utstillingshunder som er avlet mer for utseende enn gemytt. Tror kanskje endel oppdrettere tenker at siden de er så små så gjør det da ingenting om gemyttet er så som så. Det er også flere og flere oppdrettere innenfor smårasene, dette mener jeg kan være at det er mye enklere å ha et kull med 4 små valper enn 13 labradorvalper feks.

Er ellers enig i denne setningen fra TonjeM: "Jeg har da sett store hunder knurre også og man håndterer straks disse litt mer forsiktig - men er det en liten hund som gjør det - nei da er umiddelbart røffe mot-tiltak." Man tuller ikke med en stor mastiff som knurrer, men en papillon er det enkelt å fortsette med.

[Ia]

Jeg tenker at eiere av små hunder ofte ikke er like nøye med oppdragelse av hundene som folk med større hunder. Om en liten hund for eksempel har utfall mot sykler eller barn, kan de jo bare løfte opp hunden og gå.

Om en Chihuahua trekker i bånden, merker man det jo ikke like godt som om en Schæfer gjør det samme?

Tror en del småhundeiere rett og slett er litt slepphendte med oppdragelsen, fordi de ikke tenker over at deres hund er like mye hund som en hvilken som helst annen. Dermed får hunden fort uvaner.

[Ganzie]

Jeg forstår veldig godt hva du mener, TonjeM, men det skal sies at alle på klinikken vår, fra veterinærer til dyrepleiere, er veldig nøye med oppførselen. Ser vi at en hund ikke suynes dette er no stas, så gir vi godbit, setter oss ned ved den og tar ting helt med ro. Vi vil ikke bryte bikkja i bakken og "vil du ikke, så skal du". Men veldig veldig ofte så er det slik at de store bikkjene roer seg ned etter dette, mens "klimakteriepløsene" setter tanngarden i fingrene våre. Og vi må ikke engang tenke på å ta på dem. Jeg mener det er oppdragelsen det skurrer på. De er vant til å slippe unna med et knurr og glefs, mens en stor hund som gjør det samme blir irettesatt.

[TonjeM]

Men, jeg håndterer heller en illsint basenji (sorry, TonjeM) enn en illsint akita (ja, gi meg gjerne et bruksområde den avles etter, om den avles for noe annet enn utstilling) - den illsinte basenjien får ganske enkelt bare ikke vært like skummel.. Det er rett og slett ikke like alvorlig, ikke for oss menneskene ihvertfall..

Jeg mener, jeg fikk tilbud en gang om å ta over en kinesisk nakenhund med samme problem som første tervhannen min - dominansaggressjon.. Og min første tanke var "hva så?".. Hva så om den har dominansaggressjon? Hva får den gjort, liksom? Ja, den kan bite, og ja, det kan gjøre vondt, men den er ikke i nærheten av å kunne skade meg (eller andre) så alvorlig som terven kunne ha gjort. Derfor tar man ikke gemyttet på små hunder like alvorlig - konsekvensen av en rasende miniatyr er langt mindre enn konsekvensen av en rasende stor hund.. Kjipt for bikkja, men sånn er det å være liten..

Veldig enig med deg 2ne (så spar unnskyldningen til en gang du trenger den!) men det var ikke helt mitt poeng. Selvfølgelig har størrelsen mye å si vedr hvor mye man "tør/kan" gå.

Mitt poeng er vel mer at små hunder behandles med en del forakt, de får liksom ikke noen sjanse og oppførselen til den lille hunden blir derfor mye deretter også. Man tar seg ikke tid til å godsnakke litt med et lite utyske (man skal jo ikke dille med dem heller, ikke sant? Men større hunder kan dyrlegen ta seg tid til å klappe litt på og snakke med før undersøkelsen begynner for det er jo ikke dilling må vite) den er liten og motbydelig og det er bare en måte å behandle dem på liksom - og man kan selvfølgelig gjøre det for det utvilsomt mindre risky med en liten illsint (og eventuelt tannløs!) basenji enn en stor akita eller en mektig mastiff. Men ta seg 1 min ekstra med en liten hund først uten å skremme livskiten av den, så vil den kanskje ikke være så skrekkelig? Nå snakker vi spesifikt om "hos dyrlege-situasjonen", og jeg liker ikke at min basenji behandles foraktfullt bare for at hun veier under 10 kg og ser søt ut.. og det er akkurat den forakten jeg vil til livs. Jeg har jo hatt større "ordentlige" (i den grad man kan kalle flatter for det da, men schäferblandingen var ihvertfall en skikkelig hund) hunder og synes det ofte er stor forskjell på hvordan de er blitt møtt av dyrlegepersonell enn basenjien med sine store øyne og bekymrede mine. Men de 2 dyrlegene vi går til nå, unge dyrleger, de er jeg lykkelig for, for de tar seg litt tid med lille basenji, viser ingen åpenlys forakt,og vips så er det greit å gå til dyrlegen for henne også - etter snart 11 år! (Vel, vi har truffet hyggelige dyrleger og dyrepleiere før også altså, men de har sannelig vært i fåtall)

Jeg syns det er både og. Av uspiselige hunder på klinikken jeg jobber er det både store og små hunder. Enig i at mange av dem er redde. Og det er ikke så veldig rart siden flere av eierne er redde selv. Hjelper ikke akkurat den redde hunden når eieren er dritredd og går ut av rommer og overlater hunden til disse menneskene som tydeligvis er "kjempeskumle". Noen av disse hundene er jo ikke håndtert annet enn å klipse på og av båndet og da er det ikke rart de er redde når dyrlegen begynner kikke inn i ører og munn.

Når det er sagt syns jeg vi ser flere og flere slike valper også. Valper som får panikk når dyrlegen begynner ta og kikke på dem. En valp på 8 ukers eller 3 måneders kontroll burde ikke få helt spader av en fremmed som tar litt på dem. Er ikke noe problem at de trekker seg unna, men når en valp klikker helt og prøver bite da er det fare på ferde. Og da snakker jeg ikke om biting hvor de slenger litt rundt på kjeften, men når de hyler og virkerlig går inn for å bite på dyrlegen bare han kikker litt på øyne og øre. Da tror jeg faktisk det er noe galt med avlen. Utstillingshunder som er avlet mer for utseende enn gemytt. Tror kanskje endel oppdrettere tenker at siden de er så små så gjør det da ingenting om gemyttet er så som så. Det er også flere og flere oppdrettere innenfor smårasene, dette mener jeg kan være at det er mye enklere å ha et kull med 4 små valper enn 13 labradorvalper feks.

Er ellers enig i denne setningen fra TonjeM: "Jeg har da sett store hunder knurre også og man håndterer straks disse litt mer forsiktig - men er det en liten hund som gjør det - nei da er umiddelbart røffe mot-tiltak." Man tuller ikke med en stor mastiff som knurrer, men en papillon er det enkelt å fortsette med.

Flir.. nei.. man kvier seg vel litt for å krangle med en mastiff skulle den sette seg på tverke. Når det gjelder hysterisk redsel hos små valper, så synes heller ikke jeg det høres bra ut. Små valper skal da ikke være så vanvittig redde.. på den annen side hvordan den situasjonen håndteres har fryktelig mye å si for hvordan fremtidige dyrlegebesøk kommer å bli!

[KristinL]

Jeg tenker at eiere av små hunder ofte ikke er like nøye med oppdragelse av hundene som folk med større hunder. Om en liten hund for eksempel har utfall mot sykler eller barn, kan de jo bare løfte opp hunden og gå.

Om en Chihuahua trekker i bånden, merker man det jo ikke like godt som om en Schæfer gjør det samme?

Tror en del småhundeiere rett og slett er litt slepphendte med oppdragelsen, fordi de ikke tenker over at deres hund er like mye hund som en hvilken som helst annen. Dermed får hunden fort uvaner.

Tror du har helt i rett i det du sier.. Små hunder og deres eiere slipper unna med mye mer, rett og slett fordi hunden er liten. Hvis en liten hund knurrer eller bjeffer mot en forbipasserende er det mange som ler og sier "nemmen, åh er du så sinna du da". Hvis en rottwieler gjør det samme hopper folk unna.. Fryktelig dumt at det er sånn, for da tenker vel mange småhund-eiere at det ikke er så farlig om deres hund er uoppdragen.

Hvis det er sånn som enkelte her skriver, så skjønner jeg i hvertfall hvorfor dyrlegen nesten virket overrasket over at lille hunden min hadde så koselig gemytt og logret på undersøkelsesbordet

[Maja&Twinki]

Flir.. nei.. man kvier seg vel litt for å krangle med en mastiff skulle den sette seg på tverke. Når det gjelder hysterisk redsel hos små valper, så synes heller ikke jeg det høres bra ut. Små valper skal da ikke være så vanvittig redde.. på den annen side hvordan den situasjonen håndteres har fryktelig mye å si for hvordan fremtidige dyrlegebesøk kommer å bli!

*klippe klipp*

Veldig enig! Viktig at dyrlegen er tålmodig med valper og tar den tiden de trenger. Og på de fleste valper fungerer det finfint! Men man ser også valpene som blir hysteriske unghunder og skumle voksne. Dette gjelder både store og små hunder. Har sett både en pommevalp, en rottisvalp og en shibavalp bli hysterisk i det siste. Ikke bra!

Jadde..litt OT.

Men sant, syns faktisk endel småhunder har dårlig oppførsel, men det er ikke gemyttet det er noe galt med til å begynne med. Papillon er noe av de mest bitete hundene vi har inne, særlig de som har vokst opp hos et eldre ektepar og blitt behandlet som et barnebarn. I tillegg til flere elghunder og dachser (som jeg regner med blir mest håndtert i jakta) Og så er endel av chow'ene skumle! Får jo ingen advarsler før de biter, det gjør du iaf med papillon. Nå skal det sies at jeg etter 4 år på dyreklinikk har blitt bitt 2 ganger, og en gang var av et marsvin og den andre gangen var av ei katt, så vi er da forsiktige *flir*

Ja tydeligvis er konklusjonen fra min side at det finnes både små og store raser med gemyttproblemer! Jeg syns ikke det er spesielt for småhunder.

[hanne]

Om en stakkars person som ikke vet bedre kjøper seg en bitte liten nusselig miniatyrhund for å kle på den, ha den i veska, og trille rundt med den i vogn forstår jeg godt at de blir grettne og sure. Hundene dulles med opp og ned og i mente og får ikke være HUND. Klart man blir usikre da når en stoor skummel dyrlege kommer og skal kjenne på kroppen dens, får vel sjokk stakars for den er jo ikke vandt med annet en at matmor tar på den.

Og ja, småhundeiere er kanskje mere slepphendte med oppdragelsen fordi det er en selskapshund, ikke en brukshund. Ikke at jeg på noen måte synes det er greit, men folk skaffer seg somregel en hunderase som passer deres livs stil, og mangen desverre på feil grunnlag.

Jeg har selv måtte holde meg selv i nakken når jeg er på tur med mine små (på tur ja, de går faktisk på sine egne ben), spesielt på plasser som strender der det er mye løse hunder. Kommer det en hund susende som ser litt sint ut er det veeeldig fristende å ta de opp for å beskytte de, men hva gjør man da??? Jo, man ødelegger selvtilitten til hunden. Og neste gang lille nusse nurket ser en annen hund resulterer det i gneldring som kommer av usikkerhet.

Jeg er veldig optatt av at mine hunder skal være HUNDER på lik linje med alle andre hunderaser.

Sosialisering er i mine øyne ekstremt viktig helt fra hunden er liten.

Jeg får mye snåle komentarer da jeg har en typisk "motehund"

-Kan de være ute uten klær på???

-kan du gå tur med de?? etc etc etc. Jeg prøver å forklare at det er en hund det er snakk om, ikke en porselensdukke.

Jeg var hos ny dyrlege med ene tispa mi for en stund tilbake og hun ble overasket at hunden stod på bordet som en påle mens hun undersøkte, løftet på, klemmte på. Hun hadde også samme opfattning av at denne rasen var sky og hissige.

Det er den ikke, og det er heller ingen andre miniatyr raser som er det. Det er eieren som skaper hunden, og gjør eieren en god nok jobb med sin miniatyr som andre med større raser gjør, har de en like lydig, selvsikker, smart og lykkelig hund som alle andre...

[Raksha]

På kennelen hos oss har vi faktisk stort sett veldig trivelige småhunder. Noen er det mye lyd i, og varierende renslighetsgrad - men eneste hunden jeg har bitt av der, var en molosser - og han beit fordi han var kjemperedd. Ellers har vi hatt rottiser som står og viser colgategliset når jeg skal flytte dem, belgere som flakser i nettingen bare noen går forbi, labradorer som kaster seg i døra når vi ser på den, akita vi ikke håndterte i det heletatt, schæfer som er grei helt til du blir streng i stemmen, schæfere som spiser opp gulv, blandinger som spiser opp vegger aaaand so on. Nå har vi mest mellomstore hunder og oppover i størrelse - men med untak av irriterende hylebjeffing så er småttisene stort sett veldig greie.

[MonicaT]

Jeg har hatt litt fordommer mot små hunder inntil ei vennine av meg kjøpte. Liker hennes hunder veldig godt og det har nok endret synes mitt på småhunder.

Kan godt tenke meg at små hunder fort kan oppleve litt røffere behandling hos dyrlegen som TonjeM skriver.

[Huldra]

På kennelen hos oss har vi faktisk stort sett veldig trivelige småhunder. Noen er det mye lyd i, og varierende renslighetsgrad - men eneste hunden jeg har bitt av der, var en molosser - og han beit fordi han var kjemperedd. Ellers har vi hatt rottiser som står og viser colgategliset når jeg skal flytte dem, belgere som flakser i nettingen bare noen går forbi, labradorer som kaster seg i døra når vi ser på den, akita vi ikke håndterte i det heletatt, schæfer som er grei helt til du blir streng i stemmen, schæfere som spiser opp gulv, blandinger som spiser opp vegger aaaand so on. Nå har vi mest mellomstore hunder og oppover i størrelse - men med untak av irriterende hylebjeffing så er småttisene stort sett veldig greie.

Jeg satt og tenkte på akkurat det samme! På pensjonatet der jeg jobber, blir vi sjeleglad når vi ser at det kun er småhunder vi har, og når vi får bestillinger på store hunder gjør vi faktisk en vurdering av hunden før vi sier ja eller nei (på grunnlag av hvordan eier beskriver hunden, eller på grunnlag av hvordan den har vært når den var her før). Det er ingen som er så greie som småhunder! De holder kjeft og gneldrer ikke (bortsett fra DS), faktisk er sjansen MYE større for at store hunden bjeffer enn for at små gjør det. Store hunder stresser også mer, og i det hele tatt kan de være særs uoppdragne; jokkete og innpåslitne på andre hunder/tisper, kranglete og hissige, trekke i båndet, osv osv. Små hunder er faktisk stort sett veldig veldig greie. Hva som er grunnen aner jeg ikke..

Når det gjelder dyrlegehåndtering, har jo jeg hatt en stor hund (IS/labbis/BC mix eller noe sånt) som var hysterisk hos dyrlegen. Han fikk en dårlig start under valpesprøyten da dyrlegen kom busende mot han og skremte vettet av han - han stod bare og snuste litt på gulvet, plutselig hadde noen tatt han i nakkeskinnet og stukket han. Han fikk flere uheldige opplevelser hos dyrleger som gjorde at han ble bare mer og mer redd. Og nei, da skulle de slett ikke dille og klappe og kose med han; det var tvang fra første stund. Jeg forsøkte å be de om å ta det litt mer piano, men neida - vil man ikke, så SKAL man! Det kan muligens fungerer for visse typer hunder, men for noen tror jeg rett og slett ikke at det går. Jeg tror de blir mer redde, og jeg tror det fører til en verre hund neste gang.

Nå har jeg heldigvis to som er helt greie å stelle og undersøke. Aynï kommer faktisk løpende og piper når hun hører at jeg klipper klørne til Tulla..! Og sånn ellers, så vet jeg utmerket godt hvem av de det er mest lyd i, hvem som har flest egne meninger, og hvem av de som er mest krevende.. ..og det er ikke minste hunden..