Gå til innhold
Hundesonen.no

Farvel, Nemi min...


Ia

Recommended Posts

5. Juli 2009.

Jeg var på vei hjem fra Hemsedal. Etter en fantastisk ridetur, tilbake på ryggen til den første hesten jeg noen gang satt på, i nydelig vær og med fantastisk fjellluft svevde jeg i en herlig lykkerus.

Men selvsagt kunne ikke herligheten vare. Mobilen ringer, det var mamma. Jeg var sikker på at hun bare ville høre alt om min fantastiske tur, så før hun har rukket å si et ord har jeeg allerede fortalt det meste.

Så avbryter hun meg, og først da hører jeg at ikke alt er som det skal være. "Nemi har flydd ut" sier hun. Jeg skjønte ingen ting. Nemi? Ut? Ja, særlig. Pinglete pippipen som aldri har turt å fly ut av soverommet mitt en gang. Ikke før mamma gjentok det, skjønte jeg at det var sant. Nemi var ute. Og siden jeg aldri har klart å temme den lille, søte pingla mi, kom hun ikke når mamma ropte på henne heller. Eller satte burdet på grena hun satt på. Eller, jeg vet ikke helt hva hun gjorde. For jeg var i Hemsedal.

Det tok fire timer fra Hemsedal til drammen. Så tok det en time fra drammen til Oslo S, og deretter enda en time før jeg var hjemme (jeg rakk akkurat ikke bussen hjem).

I seks timer satt jeg og stirret ut i luften. Jeg verken tenkte eller snakket. Da jeg satt på toget fra drammen strømmet tårene nedover kinnene mine. Men jeg tenkte egentlig ikke.

Ikke før jeg var hjemme og så det tomme buret hennes stå i vinduskarmen skjønte jeg at hun virkelig var borte. Den bitte lille jenta mi var ute i den store verden helt alene.

Jeg satt ved skrivebordet og stirret ut av vinduet. Lenge. Ut av CD-spilleren strømmet yndlingssangen hennes. "Wake Up" av Hillary Duff. Hun pleide alltid å sette seg på CD-spilleren når jeg spilte den, og jeg tenkte at den, sammen med en tøffel, en drømmefanger og buret hennes (yndlingstingene hennes) kanskje ville lokke henne tilbake. Men hun var borte. Jeg har ikke sett snurten av henne.

Jeg er så redd for at hun skal fryse i hjel i natt. Eller at skjærene skal ta henne. Jeg har ingen bilder av henne, så jeg får ikke hengt opp savnet-plakater heller.

Herregud. Hva kan jeg gjøre? Annet enn å gråte og klandre meg selv?

Hun har fulgt med meg i fem år nå. Hun har sørget for at jeg aldri var helt alene.

Jeg har så dårlig samvittighet. Hvordan kunne jeg la vinduet stå på gløtt? Hvordan kunne jeg ta det for gitt at hun ikke turte å fly ut? (Jeg trodde ikke hun kunne komme seg gjennom en så smal sprekk om hun prøvde en gang). Hvordan kunne jeg la vær å temme henne som liten fugl? Da hadde hun kanskje kommet tilbake, og sluppet å lide. Lille englebarnet mitt kommer til å dø i natt. På grunn av meg.

Jeg har aldri følt meg så hjelpeløs før.

Farvel, Nemi...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke mist håpet, det er sommer nå, og undulater er ganske hardføre når det gjelder :whistle: Finn et bilde av en undulat som ligner, med samme farger, og lag plakater. Ta kontakt med lokalavisen også, og følg med der de nærmeste dagene. Jeg har hørt om flere undulater som har kommet til rette etter å ha fløyet ut, også på vinteren.

Håper inderlig hun kommer tilbake, er også min store skrekk at Ludde skal fly ut...

:ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få henne tilbake. Skulle bare ønske jeg visste hvor hun var. Jeg aner jo ikke om hun lever fortsatt en gang.

Jeg får iallefall håpe at noen finner henne. Noen som vil ta seg av henne, om de ikke finner meg. Om jeg finner ut at hun har dødd eller lidd på grunn av meg, kommer jeg aldri til å tilgi meg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Så forferdelig trist! Vi hadde også undulat for mange år siden og den fløy ut vinduet. Det er så trist! Vi hadde buret på verandaen i flere uker, men til slutt tok vi det inn.

Savner fryktelig den lille gule.

Jeg krysser alle fingre for deg og håper så inderlig at han kommer tilbake!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje dere kan sette frem buret, mat leker osv. på en veranda e.l.? :whistle:

Vi har hatt buret i vinduet med hirsekolber og mat. Dessuten har Hillary Duff sunget for hele nabolaget til langt på kveld, for Nemi elsket å danse på CDspilleren når hun sang. Men bortsett fra at hun var i trærne rundt huset hele den første dagen, har vi ikke sett snurten av henne... :P:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Hei,

Nå kunne jeg ikke se hvilken type fugl eller hvilken farge din savnede nemi er, men ei jeg kjenner på facebook fant en blå undulat rundt den tiden din ble savnet, har vært et innlegg i avisen.

http://www.ostlendingen.no/article/2009070.../967011653/1108

MvH

Lillian

Nå er Ida og Ingvild på ferie på Kreta, så de ser nok ikke dette på ett par uker.

Men er det mulig for en liten undulat å fly fra Oslo til Elverum?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er desverre ikke Nemi som er funnet. Jeg søkte på Nemi i dette forumet og fant et bilde Ida hadde lagt ut, og det var ikke samme fugl som i artikkelen :wub: Hvis ikke hadde jeg sendt dem en melding på telefonen.

Edit: IMG_0351.jpg

Her er bildet av Nemi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...