Kremeres eller begraves?

[Tapper]

Dere som sier dere ikke klarer å levne hunden hos veterinæren når den er død.... Jeg antar dere vet at det er veterinæren som tar seg av innsending for kremering osv? Slik at dere MÅ la hunden være igjen der når den er død, for så å få den "tilsendt" senere i urne?

Ja, når du sier det så, så vet jeg jo selvfølgelig det, men jeg å ærlig innrømme det ikke var noe jeg hadde tenkt på.

Men når man sender til kremering, er man da sikker på at det bare er sin hund man får tilbake, og at ikke sin egen hunds aske er godt blandet med andre dyrs aske?

Jeg kan jo fortelle hva jeg/vi har gjort med andre dyr jeg har mistet...

Jeg er oppvokst med katter, og det har vært en del katter oppigjennom årene. Noen, tre fire fem seks sju, er begravd bak huset, noen er begravd i fjæra (da det har vært vinter og det ikke har vært mulig å få hull i bakken andre steder, tror jeg), og noen har dessverre nok blitt kastet i søpla (ikke med min tillatelse i alle fall). Og noen er blitt spist av andre dyr.

Bare èn katt har vi avlivet hos veterinær. Dette var en liten og trist (ja, faktisk) kattunge som hadde problemer med bena og kunne ikke løpe skikkelig. Hun var faktisk trist p.g.a. det. Det var vinter da, så vi hadde ikke andre råd enn å pakke henne inn i tepper/putetrekk og legge henne i en isboks i fryseboksen til det ble såppss mildt at vi kunne få gravd et hull i bakken. (nå glemte vi henne av og hun ble liggende der noen år, men det spiller nå ingen rolle. Stakkars Gerda)

Mitt første egne dyr (noen av kattene var jo "mine", men ikke MINE, om dere skjønner) var en kanin. Da hun uten forvarsel døde, så begravde vi henne bak garasjen. Det besøker jeg henne fra tid til annen og prater litt med (les. til) henne.

Men men hunden min nå..jeg vet jaggu ikke hva jeg skal finne på. Klarer ikke å bestemme meg, så jeg tror pinadø jeg må kutte han i to og begrave ene halvparten og kremere andre halvparten. (huff, nei, nå begynte det å bli litt groteskt her, så jeg avslutter innlegget mitt NÅ)

[MonicaT]

Gamle hunden er kremert og gravlagt på hytta, samme med katten.

Dit skal Toya også når den tid kommer.

[SFX]

Jeg husker så altfor godt den første hunden vi måtte avlive. Jeg var da seks-syv år, og jeg har klare minner av hele prosessen. Etter at hunden var erklært død, fant veterinæren fram en sort søppelsekk og stappet henne oppi, og spurte hva vi ønsket å gjøre med liket...

Det var en så kald og ille håndtering av et familiemedlem foran to foreldre og deres to barn, og før neste måtte gå var familien veldig klar på hva vi ønsket og hvordan vi ønsket prosessen. Ingen søppelsekk innblandet.

Vi har hatt separat kremering på alle de 12 hundene vi har måttet si farvel til så langt. Urnene står et eller annet sted hos pappa. Det er snakk om centimeter med jord ned til grunnfjellet, så å grave ned har aldri vært noe tema. Jeg tror heller ikke det hadde vært praktisk, med tanke på hvor mange hunder har blitt etter hvert. Noen ganger må emosjoner vike for praktiske hensyn. Noen marsvin og kaniner er begravd i ei steinrøys, men de ble aldri oppsøkt etterpå. Borte er borte, minnene er annet steds. Men nå går ikke jeg til menneskegraver heller. Likevel er det en del av avslutningen å få de hjem igjen, i egen urne, og å vite at det er bare Laike, eller Darkie, eller Minnie, eller en av de andre. Det er ingen fremmeds hund der.

Noen ganger har vi kjørt den døde hunden til kremateringsanlegget selv, men det har føltes veldig feil.

[Ingidano]

Valgte felleskremering sist, og det har vi gjort med de to andre hundene vi har hatt også. Hundene er borte, og eg føler det blir veldig feil å ha asken stående på peishylla. Bilder og minner klarer en alltid å plukke frem uansett.

[Guest Gråtass]

Nå er det faktisk ikke tillatt å grave ned hund i egen hage lenger pga fare for å forureine grunnvannet. Men mange veterinærer overser det faktumet når en hund blir avlivet. Så i dag er det slik at om en hund avlives av veterinær skal levningene sendes til smådyrskrematoriet uansett, så er det opp til eiere om de vil ha seperat eller felleskremering.

For meg så er det slik at mine hunder betyr mye for meg når de lever, men den dagen de er borte, så er de faktisk borte for meg også. De går til felleskremering. Ingen retur av aske i urne å ha på peishylla. Men det er jo så personlig at man må velge det som er riktig for en selv.

[Vala]

Dyrene destrueres, dvs kremeres. Asken blir så blandet med avfall som skal brennes, f.eks til fjernvarmebruk. De blir altså kremert to ganger.

Fantastisk at det kan nyttiggjøres på en slik måte!

Bare èn katt har vi avlivet hos veterinær. Dette var en liten og trist (ja, faktisk) kattunge som hadde problemer med bena og kunne ikke løpe skikkelig. Hun var faktisk trist p.g.a. det. Det var vinter da, så vi hadde ikke andre råd enn å pakke henne inn i tepper/putetrekk og legge henne i en isboks i fryseboksen til det ble såppss mildt at vi kunne få gravd et hull i bakken. (nå glemte vi henne av og hun ble liggende der noen år, men det spiller nå ingen rolle. Stakkars Gerda)

OT:Sorry, men akkurat dette fikk meg til å flire skikkelig!

On topic:

Altså, jeg er usikker på hva jeg vil gjøre jeg. MEN, valget med å begrave hunden er virkelig ikke reell i mine øyne. Man skal grave dem godt ned dersom man skal unngå at andre dyr graver dem opp igjen. Hadde det ikke gått litt tid før kattenes halsbånd ble funnet i hagen min, så hadde jeg syntes det var grusomt. Men siden det gikk en stund før det skjedde så må jeg innrømme at jeg så det humoristiske ved det. Kattene har blitt begravet fordi de er av "den" størrelsen. Men etter altså å funnet halsbåndet til to av dem over bakkenivå, så gjør jeg nok neppe dette mer. Det er helt unødvendig for meg å ha noen grav å gå til (er knapt nok nødvendig med de menneskene jeg har mistet underveis også) og tøtto er nå i en slik alder at hun heller ikke har noe behov for det.

Så da står valget mellom å kremere og få urnen tilsendt hjem eller bare la dyret bli hos dyrlegen. Og ja, etter alt maset med forrige hunden som ble kremert og flyttet rundt på innomhus så er det mulig at jeg sitter med dyret til det ånder helt ut og så tar med meg kobbel og dill hjem- uten hund. Det er tross alt i hjernen alt sitter, alle minnene. Det neste er vel at norske folk skal kreve dyrekirkegårder også (eller har dette kanskje blitt en realitet allerede?)..... mm,..... for all del... (jada, sikkert kynisk av meg, men sitter her med en dundrende hodepine akkurat nå og synes at folk blir litt ekstreme til tider... det er tross alt dyr vi snakker om)

[PsychoLynx]

Men når man sender til kremering, er man da sikker på at det bare er sin hund man får tilbake, og at ikke sin egen hunds aske er godt blandet med andre dyrs aske?

Tja, her har det vel vært diskutert mange ganger ang dette. Og forskjellige historier har versert. Jeg snakket med veterinæren min om dette, og han hadde vel forskjellige historier å høre fra et kjent kremeringsselskap. (der jeg kremerte Buffy. Men jeg liker å iallefall TRO at det er kun min Buffy alene som ligger i urna her)

Min veterinær har byttet sted å kremere nå, og han stoler 100% på det stedet de nå har valgt. Der er det blitt sagt at eier skal kunne legge en bit av metall i hunden når den sendes til kremering, og man skal da finne igjen denne blandt asken.

Når det kommer til håndtering av dyr som er døde, så kan man vel kanskje ikke forlange at hverken veterinær/assistent eller den som henter dyrene fra kremeringsselskapet skal håndtere dyret som det var sitt eget... (VEL OG MERKE ETTER at eier har reist). De må tross alt håndtere døde dyr mulig flere ganger om dagen. Ja, de skal legges pent i posen, ikke kastes nedi, og håndteres normalt. Men kan man forlange at han som skal lesse døde dyr på en bil hele dagen skal bære hvert eneste dyr med verdighet? (ja, kunne så absolutt tenkt meg at det var sånn, men er man realistisk så....)

FØR eier har forlatt klinikken derimot, skal veterinær/assistenter behandle dyret som det skulle vært laget av gull osv. For eier sin del. Og jeg har aldri opplevd (mens jeg jobbet på dyreklinikk, eller når jeg har avlivet dyr) at dyret er blitt fjernet fra bordet før jeg har forlatt klinikken. Bortsett fra med Nubis der vet'n spurte om han skulle ta han vekk så jeg slapp å se på det blodige dyret.

[Red Merle]

Min hund, Misty, ble kremert. Urnen står i seksjonen, med to lys og yndelingsleken ved siden av.

Egentlig skulle hun ikke kremeres, men jeg fikk gjort det om og fikk dyrlegen til å sende henne til kremering dagen etter at hun ble avlivet. Å få urnen hjem, hjalp mye på sorgen.

Jeg tror jeg alltid kommer til å få mine dyr(hunder) kremert. Jeg vil ikke at kroppen skal brennes og kastets på en avfallsplass. Selv om hunden er død, og sjelen har vandret, så føler jeg det 'trygt' å ha urenen hos meg/spre aksen/begrave den et sted hunden elsket å være.

Ja, jeg er sær.

[Izziebelle]

Huff jeg hater å måtte tenke på det her, men jeg har jo bestemt at Marco skal leve til han blir 15 minst (bestemora hans er 14 og det er ikke uvanlig, lappiser har høy levealder) Men den dagen han skal få slippe eller dør selv skal han kremeres. Jeg vil ha asken tilbake til meg og at han skal spres utover vårt favoritt sted som er et vakkert tjern. Der finnes det en benk ved siden av et tre som feller store oransjegule blader om høsten og så skal jeg gå tur dit, sette meg ned med mine nye hunder og mimre om den vakreste hunden som en gang var. Men det blir mange år til enda.

Bikkja til onkelen min ble kremert og han hadde urna på et eget lite bord i stua. Litt sært ja, men det verste var at han vær dag i 3 år snakket med urna..

Skal nevnes at han ble litt syk på sinnet etter tapet av bikkja og at han ikke lenger er gift med tante.. hehe

Nei for meg er det viktig å ha et sted å gå til.. For min egen sjelsro rett og slett. Kattene som vi har hatt har nok havnet i felleskremeringer osv..

EDIT: nei forresten.. Den ene katta mi ble funnet av noen å kasta i restavfalldunken.. (Stusselig å høre om for ei 10 år gammel jente..)

[Argyr]

De begraves på hytta. Der ligger det nå tre hunder ved siden av hverandre, med hver sin gravstøtte i form av stein.

Er ikke komfortabel med kremering - felles kremering føles totalt respektløst, og jeg stoler ikke på løftet om individuell kremering. Dessuten er ikke forbrenningen så effektiv at det man får tilbake i en urne faktisk er det som er igjen av dyret - kremering er ikke veldig effektivt, og det blir en del bein igjen etter en slik prosess. Dermed får man jo ikke tilbake dyret, bare en del av det. For meg fortsetter plikten overfor hunden etter at den er død - sånn er det bare. Jeg bryr meg om dyrets skjebne etter døden på samme måte som man gjør med menneskelige familiemedlemmer.

Avlivingen foregår helst hjemme, i vante omgivelser.

Er det egentlig lov til å begrave dyr her i Norge?

Og morbid som jeg er, så klarer jeg ikke helt å la være å tenke på faren med at andre dyr kan grave de opp igjen...

De jeg har fulgt til dyrlegen siste gangen har vi fått tilbake i urner og de er begravet i hagen hos mamma og pappa. Og tipper det blir sånn for snuppene jeg har nå og, når den tid kommer, om sånn ca 50 år... Det er lov til å håpe, er det ikke...?

Det vet jeg jaggu ikke, men jeg innbiller meg at så lenge man eier grunnen og sørger for at det ikke innebærer noen forurensningsfare for andre (holde seg langt unna andres drikkebrønner for eksempel) så er det lov?

Seks fot skal man vel ned for å unngå dette. Det er ganske dypt, 1,80 eller så? Derfor kan det være lurt å legge et lag betong nedi der, før man graver over.

[Guest janson]

Da Richie plutselig fikk anfall litt over et år siden ble vi plutselig litt obs på at vi ikke kom til å ha han for alltid. Så da tok vi diskusjonen om hva som skulle gjøres den dagen det var slutt. Ingen av oss hadde lyst til å begrave han hel et sted, hvem vet hvor lenge mor og far bor her pluss at å kjøre en død hund til hytta (7 timers reisevei) var ikke et alternativ. Så da det plutselig var slutt i august ble det kremering, men urne var også uaktuelt, det føltes nesten litt makabert å ha Richie stående på peishylla. Så det ble til at asken ble tatt med til hytta. Han elsket å være på hytta og vi hadde en fantastisk uke der på sommeren, det var lenge siden han hadde vært så frisk og så glad (og tre uker senere var det slutt). Mor tok også med en litt spesiell stein og en busk fra der hvor han pleide å ligge her hjemme som ble plassert ved graven hans. En gravstein føltes også veldig feil for oss, så for andre som ikke vet det så er det ingenting som tilsier at det er en grav. Tanken med steinen var også at om hytta en dag skulle bli solgt så ville jo asken være borte, men da kunne man ta med steinen videre som et slags symbol på han.

Om 9 dager er det et halvt år siden det var slutt. Selv om jeg har vært hjemme flere ganger siden den gang så ventet jeg meg nesten at det skulle stå en logrende svær bamse i gangen da jeg kom hjem i går.

[Aina&Kaizer]

De begraves på hytta. Der ligger det nå tre hunder ved siden av hverandre, med hver sin gravstøtte i form av stein.

Er ikke komfortabel med kremering - felles kremering føles totalt respektløst, og jeg stoler ikke på løftet om individuell kremering. Dessuten er ikke forbrenningen så effektiv at det man får tilbake i en urne faktisk er det som er igjen av dyret - kremering er ikke veldig effektivt, og det blir en del bein igjen etter en slik prosess. Dermed får man jo ikke tilbake dyret, bare en del av det. For meg fortsetter plikten overfor hunden etter at den er død - sånn er det bare. Jeg bryr meg om dyrets skjebne etter døden på samme måte som man gjør med menneskelige familiemedlemmer.

Avlivingen foregår helst hjemme, i vante omgivelser.

Det der ville jeg ikke vite...

[Kathja]

Jeg ønsker at når det blir Zhigans tur til å rusle,at han kan få sovne inn hjemme.Han hater vetrinærkontoret.Og jeg vil ikke at hans siste tanker og følelser er stress og redsel.Teit muligens men slik føler jeg det.Dessuten vil jeg kremere han og ta med hele familien ut i skogen og "slippe" han løs en siste gang...

[MarieR]

Jeg trur jeg helst vil at Ask skal kremeres separat, og så få tilbake urna. Om jeg skal spre den et sted eller ta vare på den vet jeg ikke enda. Om han dør av ukjent årsak skal han selvfølgelig obduseres, både fordi jeg trenger å vite hva det var, og fordi det kan være nyttig info om arvelige/skjulte/skjeldne sykdommer på rasen feks.

[MartineH]

Felleskremering, men kommer til å sørge for veterinærkontor som har jevnlig flyt med bilen som henter de døde. Min hund skal ikke ligge i en fryser i et år eller to.

[Hampus]

Er det forresten lov å spre aske av kjæledyr der man måtte ønske det?

For spredning av aske etter mennesker er lovregulert, og skal søkes fylkesmannen faktisk.

Spredning på åpent hav og høyfjell skal visstnok være greit å få godkjent, mens spredning i egen hage, eller på hytta ikke er lov faktisk.

Mener ikke å være frekk nå, men for meg blir en urne i reolen veldig makabert rett og slett.

Helt utenkelig faktisk...

[Tapper]

OT:Sorry, men akkurat dette fikk meg til å flire skikkelig!

Hehe, ja, det var jo litt festlig når noen skulle hente is i fryseren... "Pass på at du ikke tar Gerda! "

[patricia]

Mine hunder blir kremert separat. Noen urner er begravd under bærbuskene i hagen, noen i skogen. De to siste hundene er strødd utover vannet der de elsket å svømme. Hver gang jeg går tur forbi der, stopper jeg opp litt og hygger meg med minnene. Har nesten litt følelesen av at de betrakter meg...

Det blir aldri aktuelt med felleskremering, jeg vil vite hvor kompisene mine er. Det blir heller aldri aktuelt med urne i bokhylla, eller gravstein og blomster.

[Artemis]

Har en hund sjel? Har et menneske sjel? Hva er egentlig en sjel?

Hva som skjer med hunden når den er død bryr jeg meg lite om. I en urne på peisen vil jeg i hvert fall ikke ha den.

[PsychoLynx]

Hehe, ja, det var jo litt festlig når noen skulle hente is i fryseren... "Pass på at du ikke tar Gerda! "

hehe, vi var hele tiden skeptiske på om mamma hadde "Terror-stuffing" i kalkun vi spiste et par måneder etter Terror døde

[MariaN]

Min første hund er begravd.. Den andre ble igjen hos dyrelegen, og trolig kremert sammen med andre døde dyr

Hva jeg skal gjøre med Diesel orker jeg ikke å tenke på.

[Fjollebolle]

De to første ble kremert sammen med andre, Dibah ble kremert separat og jeg har urnen (som er nedbrytbar). Den skal begraves i hagen, men har ikke funnet helt ut hvor enda.. Ting var en smule hektisk tiden hun be avlivet (mine to siste besteforeldre døde med 3 ukers mellomrom rett før jeg måtte avlive Dibah), og det er en del ting som skal ordnes i hagen før vi finner den rette plassen. I tillegg var Luno en meget flittig gartner i sommerhalvåret som var, og det hadde liksom ikke vært så kult om han hadde gravd den opp igjen, så må nesten vente å se om det har roet seg før den graves ned. Grunnen til at jeg valgte å gjøre det sånn er at hun betød ekstremt mye for meg, og tror nok jeg kommer til å gjøre det samme med Luno (forhåpentligvis om mange mange år..)

[Lemen]

Sophus ble begravet på hytta, graven er markert med en pen stein og blomster. Vi har flere hundegraver på hyttetomten (som ca 36 mål) og har ikke opplevd problemer med brønnvannet (det blir testet hver vår og høst), men så er det logisk å begrave vekk fra brønnen også da.

For vår del var det ikke aktuelt å kremere, felles kremering virker feil for meg og individuell kremering har vi ikke behov for siden vi har en fin plass å begrave hund på. Dette er uansett en veldig personlig avgjørelse og alle må gjøre det som er riktig for de.

[Vala]

Hehe, ja, det var jo litt festlig når noen skulle hente is i fryseren... "Pass på at du ikke tar Gerda! "

*flire* Det ble jo ikke mindre morsomt nå heller dah

[¤renate¤]

Dere som sier dere ikke klarer å levne hunden hos veterinæren når den er død.... Jeg antar dere vet at det er veterinæren som tar seg av innsending for kremering osv? Slik at dere MÅ la hunden være igjen der når den er død, for så å få den "tilsendt" senere i urne?

Så klart...

Det jeg tenker på med at jeg ikke kommer til å klare å levne dem igjen er det å la dem bli der og aldri se dem igjen liksom, og ikke vet jeg hva som har skjedd med dem osv...

Når de blir igjen for å sendes til kremering så kommer de jo tilbake til meg etterhvert, så det å snu ryggen til, og forlate voffsegutta mine blir(Tror jeg da, siden jeg jo enda ikke har opplevd det) mye enklere i en slik situasjon..