Gå til innhold
Hundesonen.no

Kremeres eller begraves?


Tapper

Recommended Posts

Ja, kom til å tenke på dette om å begrave eller kremere hunden sin når den (huff...) dør.

Hva synes dere om å begrave, og ikke minst kremere hunden sin? Eller vil dere la dyrlegen ta seg av hundens kropp etter at den har gått bort? (er det ikke en slik orndning...?).

Vil dere la dyrlegen ta seg av den døde kroppen, for etter at hunden har dødd, så er det jo ikke "noe mer å hente" på en måte, sjelen har gått videre. Derfor er det ikke noe poeng i å begrave eller kremere den (selv om man selvfølgelig var glad i hunden)?

Vil dere begrave den for å ha en grav å gå til, og kroppen er ikke like "borte" som en blir ved kremering..?

Eller vil dere kremere den for å fortsatt kunne ha den "nært" den (i urne), eller for å kunne spre asken på et sted som betydde mye for hunden?

Eller kanskje dere mener at å kremere er idiotisk, og synes det er sykt å skulle ha den døde hunden stående i krukke i stua?

Ja, dette ble nok veldig rotete innlegg, men jeg er ute etter å vite hva dere synes om disse forskjellige tingene? Og hva dere har gjort, eller kommer til å gjøre med deres hund(er)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 50
  • Created
  • Siste svar

Mitt ansvar som dyreeier er å ta vare på dyret, oppfylle dets behov og gi det et så bra liv som mulig.

Samt å avslutte livet deres når dagen kommer da det å leve ikke lenger er det beste for dyret.

Prøver så godt jeg kan å oppfylle dette.

Men må ærlig innrømme at nei, jeg begraver eller kremerer ikke døde dyr.

Min forrige hund Rambo ble avlivet nesten 14 år gammel hjemme hos oss for litt over 2 år siden.

Brukte gladelig de ekstra pengene i skyss for veterinæren for å la han sovne inn i omgivelser der han følte seg trygg.

Da alt var over ble han pakket inn i et laken, og tatt med til klinikken.

Har ingen problemer med å tenke på dette, og trenger ei heller noen grav da jeg har hodet, fotoalbumet og videokassetter fulle av gode minner om en flott hund.

Både katter og kaniner har blitt avlivet hos veterinæren, og etterlatt der opp gjennom årene i tillegg til Rambo og min første hund Jonas.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle våre familiehunder har blitt gravlagt. Nå leier jeg jo, så om en skulle dø nå, ville jeg ha kremert den og funnet en fin plass i skogen og gravd ned asken. Når/om jeg eier selv, vil den nok bli begravd i hagen, ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder skal begraves når de en dag forlater denne verden. Ikke for at jeg skal ha en grav å gå til, men for min egen skyld. Det er dette jeg ønsker. Heldigvis har vi traktorgraver og egen jord, så uansett på året når det måtte skje så får vi begravd kroppen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva gjør egentlig veterinæren med døde dyr som blir etterlatt? Jeg ser liksom for meg at de slenger dem i en blodig kontainer i en bakgård, selv om jeg egentlig tviler sterkt på at det er tilfelle. :whistle:

Jeg har ikke måttet ta det valget med noen hunder ennå, så jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å bestemme meg helt før den tid kommer heller. Jeg føler meg ikke helt komfortabel med noen av måtene nemlig... Men det jeg heller mest mot nå er kremering. Tanken på å brenne et vakkert dyr er litt ekkel, men om jeg skal begrave alle sammen i en hage må den vel være nokså stor, siden jeg har planer om å ha en del hunder i løpet av livet...

Huff, noen synes sikkert at jeg virker ufølsom nå, men det er jeg altså ikke. Jeg gråter som en liten unge hver gang jeg tenker på at hunden min kommer til å dø... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle dyrene våre har blitt begravet i hagen til barndomshjemmet mitt, men Chicka er såpass stor at jeg velger å kremere hun den dagen hun er død.

Chicka kommer ikke til å bli avlivet på en klinikk, men stille og rolig her hjemme og hun skal kremeres etterpå

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva gjør egentlig veterinæren med døde dyr som blir etterlatt? Jeg ser liksom for meg at de slenger dem i en blodig kontainer i en bakgård, selv om jeg egentlig tviler sterkt på at det er tilfelle. :whistle:

Dyrene destrueres, dvs kremeres. Asken blir så blandet med avfall som skal brennes, f.eks til fjernvarmebruk. De blir altså kremert to ganger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har både begravd og etterlatt hos veterinæren, riktignok ikke med hund, da mine to første fortsatt lever i beste velgående, men med gnagere og katt.

Gnagerne ble begravet på en eiendom vi har, da vi ikke engang har hage her vi bor akkurat nå..

Gamlekatta mi ble etterlatt hos veterinæren..

Og begge delene har føltes riktig for de dyrene det har vært snakk om.

Hundene derimot, de kommer til å bli kremert,.. Jeg tror ikke jeg vil klare å etterlate dem hos veterinæren, og å begrave dem er ikke et alternativ, det ville blitt en enorm hundegravplass etterhvert, og det er, for å være ærlig, ikke noe jeg vil ha i hagen/på tomta mi, det er kun "iveien" om man bestemmer seg for å bygge et eller annet eller endre noe på tomta..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror nok jeg velger kremering denne gangen. Så lenge vi har en tomt med kun stein og fjell, så er nok kremering beste løsning. Vil ha det minnet etter Troya...

Jeg har bare avlivet en hund, og han står kremert i seksjonen i stua vår.. I en terracotta urne. Mange som synes det er sært, men vi leier bare leilighet, og det er ikke aktuelt å grave han ned i en hage som jeg må flytte fra, og det var heller ikke aktuelt å levere han fra meg til veterinæren for så å aldri få vite hvor levningene av han tok veien. .Mange synes det er sært å ha en urne i stua, men slik er det hvertfall her hos oss. .Og jeg tror faktisk ingen heller tenker over hva det er i den urna om de ikke spør eller vet det fra før :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke jeg. Kunne jeg på en eller annen måte fått begravet dem på gården til moren og stefaren min, så ville jeg gjort det. Vet at det finnes klinikker der døde dyr ligger i fryseren lenge, lenge, fordi de vil "spare" opp til fryseren er full før de sendes til destruering. Det vil ikke jeg at min døde hund skal være med på, samme hvor død den er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det egentlig lov til å begrave dyr her i Norge?

Og morbid som jeg er, så klarer jeg ikke helt å la være å tenke på faren med at andre dyr kan grave de opp igjen...

De jeg har fulgt til dyrlegen siste gangen har vi fått tilbake i urner og de er begravet i hagen hos mamma og pappa. Og tipper det blir sånn for snuppene jeg har nå og, når den tid kommer, om sånn ca 50 år... Det er lov til å håpe, er det ikke...? :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant å høre hva dere gjør :)

Hva synes dere om de alternativer som dere ikke gjør,da?

Jeg vil ikke levne igjen min hund hos veterinæren, jeg kommer til å føle at jeg svikter han på en måte. Så gjestår det å begrave eller å kremere.

Hvis man begraver, så er det godt å ha et sted å gå til, og det er godt å vite at kropper "er der". Mindre godt er det å tenke på at hunden faktisk ligger der i den kalde jorda helt alene. (jada, jeg vet det er litt teit).

Men kremere derimot, så er de jo det at det er litt kreepy på en måte. Og det å brenne kjære gullet mitt?? Det siste "beviset" på dens eksistens liksom. Men det er jo fint å fortsatt ha dyret inne i stua, da, så slipper man å tenke på at det er kald og alene under jorda :whistle:

Men forhåpenltigvis får man masse (gode) år på å tenke gjennom hva man skal gjøre og ikke gjøre :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er jo fint å fortsatt ha dyret inne i stua, da, så slipper man å tenke på at det er kald og alene under jorda :whistle:

Ja vet du, jeg er faktisk så kokko at jeg synes det er litt "godt" å ha han her også jeg. .Og er det en dag jeg savner han ekstra, så går jeg bort til urna hans som halsbåndet hans henger over, ser på bilder av han og tenner lys for han :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke hva det er, men jeg takler ikke tanken på å kreme dyrene mine. Jeg vil at hundene mine skal begraves i hagen til pappa i Bergen, hvor newfoundlandshunden min er begravet, og jeg håper at min far blir boende der for resten av livet for jeg vil ikke at fremmede skal lage bed over og grave opp hundene mine :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere som sier dere ikke klarer å levne hunden hos veterinæren når den er død.... Jeg antar dere vet at det er veterinæren som tar seg av innsending for kremering osv? Slik at dere MÅ la hunden være igjen der når den er død, for så å få den "tilsendt" senere i urne?

Jeg har vokst opp med katter i hus. De fleste av dem ble vel bare skutt eller ihjelkjørt. Disse ble gravd ned på et bestemt sted like utenfor hagen hjemme hos foreldrene mine.

Mitt første egne dyr som døde var en rotte. Han døde på vintern, og man KASTER tross alt ikke kjæledyrene sine i søpla, så Terror gutten fikk ligge godt innpakket i en eske i frysern til min mor og far, til den dagen det var så tint i bakken at vi fikk gravd et hull. PÅ samme sted som tidligere katter også ligger. Og min brors eks sin kanin osv.

De senere kattene som mamma og pappa har hatt, som er blitt avlivet hos veterinær, er blitt sendt til felleskremering.

Da Buffy måtte få slippe, ble det hele noe annet. Jeg var ikke i det hele tatt klar for å gi slipp på henne. Så hun ble sendt til separat kremering, og kom tilbake til meg i urne 3 uker senere. Da var hun hjemme. Planen var å enten sette ned urna på samme sted som dyrene nevnt over her, hos mine foreldre, eller å strø asken hennes i vannet hjemme på Trevatn. Stedet Buffy elsket mest på jord.

Men, det er ikke blitt sånn... Jeg føler meg nå, 3 år etter på (på fredag faktisk), enda ikke klar for å gi slipp på Buffy. Så urna hennes står på en kommode her på stua, sammen med et bilde av henne, og et lys. Der mistenker jeg at hun blir ganske lenge enda.

Da Schnappi, katten til Lars døde, kom spørsmålet til han opp hva han ville gjøre med SIN katt.... Men hans opplevese av døden og det hele, var at Schnappi selv hadde gitt uttrykk for at han ikke ville tilbake hit, men være fri nå. Så han ble sendt til felleskremering.

Da Anubis døde, valgte jeg det samme. Han døde jo her hjemme, men veterinæren kom på vakt med det samme, og jeg leverte Nubis der nede 15 min etter han døde. Jeg føler vel nå at mye av grunnen til at jeg ikke vurderte separat kremering på han, var fordi jeg hadde hatt han så kort tid.Han rakk jo kun å være hos oss i 6 uker før han brutalt ble revet vekk. Kun 14 uker gammel, lille babyen. Men på den tiden rekker man ikke knytte seg til dem på samme måte som en som har vært med i 6 år. Derfor valgte jeg å ikke ta han tilbake. Selv om jeg savner han sykt enda, og på noen måter sku ønske jeg hadde et minne om han mye nærmere, og noe annet enn bilder... De klarer jeg enda ikke se på.

Bridie vil nok også bli kremert separat, og komme tilbake til meg. Katten er jeg jammen usikker på. Det føles helt helt feil å IKKE få de tilbake. Men alt til sin tid. Vil tro de havner i huset her igjen de også.

Så får jeg se om det blir en gravplass for mine kjære etterhvert, eller om det blir et "gravkammer" i huset :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere som sier dere ikke klarer å levne hunden hos veterinæren når den er død.... Jeg antar dere vet at det er veterinæren som tar seg av innsending for kremering osv? Slik at dere MÅ la hunden være igjen der når den er død, for så å få den "tilsendt" senere i urne?

Oi, det tenkte jeg ikke på. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri følt behovet for å ta vare på levninger til dyrene jeg mister.

Jeg vil heller levere dem til forskning til veterinær høyskolen om dem vil ta i mot levningen (avlive hunden der).

For meg er det mye viktigere med med ett bilde, eller som den siste jeg avlivet hvor jeg fikk tegnet ett bilde som henger på veggen den dag i dag. Det er noe jeg håper jeg får mulighet til å fortsette med.

Hexateckning1w.jpg

Om noen lurer så er det ikke Talli, selv om hun har mye av utseende. Men det har med linjer å gjøre. Talli er ett resultat av en linjemessig lik parring som Hexa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri følt behovet for å ta vare på levninger til dyrene jeg mister.

Jeg vil heller levere dem til forskning til veterinær høyskolen om dem vil ta i mot levningen (avlive hunden der).

For meg er det mye viktigere med med ett bilde, eller som den siste jeg avlivet hvor jeg fikk tegnet ett bilde som henger på veggen den dag i dag. Det er noe jeg håper jeg får mulighet til å fortsette med.

Jeg er enig med deg. Når Tinka en dag ikke er her mer, er hun nettopp det - ikke her mer. Da vil jeg mye heller minne henne med flotte bilder og hundehår som fremdeles dukker opp overalt, enn å ha henne kremert på peishylla eller råtnende i hagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øsj, det er en ekkel tanke. Jeg kommer ikke til å klare å forlate henne på noe klinikk, men jeg har ikke hage til å grave henne ned på - og jeg kommer slett ikke til å kunne ha en død kropp i nærheten av meg. For meg har det ikke så mye med ettertiden å gjøre, men mer meg og mine følelsesmessige bånd. Kanskje avlivning hjemme hvorpå veterinæren tar hunden med seg.

Fyttef, jeg blir helt emo av å tenke på det. Avlivningen av gammelbikkja sitter enda i kroppen :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mine to siste hunder er kremert og står i glass-skapet i stua. har hengt halsbånd, og bilde av dem på urnen. hyskyen som ble 16 år, har jeg i tilegg tatovert bilde av på skulderen. det gjorde jeg for maaange år siden mens han fremdeles var i live. kommer til å kremere hundene mine i fremtiden. gamletispa mi(husky) ligger gravlagt i sørkedalen inni skogen der jeg bodde. var en jeger som "tok" henne... :whistle: hun ligger å hviler der hun elsket å løpe rundt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene som blir igjen hos dyrlegen, blir lagt i fryseren og blir vidre sendt til felles kremering med de andre avlivete dyrene..

Velger man seperat kremering så lar man også dyret bli igjen hos veterinær, og den legges også i fryseren. Man har også de som blir lagt i fryseren, hvor eieren kommer å henter den senere (fordi dem ikke har plass til oppbevaring selv f.eks).

Jeg er enig med deg. Når Tinka en dag ikke er her mer, er hun nettopp det - ikke her mer. Da vil jeg mye heller minne henne med flotte bilder og hundehår som fremdeles dukker opp overalt, enn å ha henne kremert på peishylla eller råtnende i hagen.

Tenker det samme her. Og jeg valgte felleskremering på Rex, ikke fordi han ikke betydde nok for meg - for det gjorde/gjør han virkelig. Men jeg vil sitte igjen med de gamle minnene, se på bilder av han og tenke tilbake. Aske på peishylla er liksom ikke hunden jeg engang hadde. Han er ikke her mer, rett og slett.

Det samme valget tok vi med den forrige bikkja vår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...