Kremeres eller begraves?

[Tapper]

Ja, kom til å tenke på dette om å begrave eller kremere hunden sin når den (huff...) dør.

Hva synes dere om å begrave, og ikke minst kremere hunden sin? Eller vil dere la dyrlegen ta seg av hundens kropp etter at den har gått bort? (er det ikke en slik orndning...?).

Vil dere la dyrlegen ta seg av den døde kroppen, for etter at hunden har dødd, så er det jo ikke "noe mer å hente" på en måte, sjelen har gått videre. Derfor er det ikke noe poeng i å begrave eller kremere den (selv om man selvfølgelig var glad i hunden)?

Vil dere begrave den for å ha en grav å gå til, og kroppen er ikke like "borte" som en blir ved kremering..?

Eller vil dere kremere den for å fortsatt kunne ha den "nært" den (i urne), eller for å kunne spre asken på et sted som betydde mye for hunden?

Eller kanskje dere mener at å kremere er idiotisk, og synes det er sykt å skulle ha den døde hunden stående i krukke i stua?

Ja, dette ble nok veldig rotete innlegg, men jeg er ute etter å vite hva dere synes om disse forskjellige tingene? Og hva dere har gjort, eller kommer til å gjøre med deres hund(er)?

[Hampus]

Mitt ansvar som dyreeier er å ta vare på dyret, oppfylle dets behov og gi det et så bra liv som mulig.

Samt å avslutte livet deres når dagen kommer da det å leve ikke lenger er det beste for dyret.

Prøver så godt jeg kan å oppfylle dette.

Men må ærlig innrømme at nei, jeg begraver eller kremerer ikke døde dyr.

Min forrige hund Rambo ble avlivet nesten 14 år gammel hjemme hos oss for litt over 2 år siden.

Brukte gladelig de ekstra pengene i skyss for veterinæren for å la han sovne inn i omgivelser der han følte seg trygg.

Da alt var over ble han pakket inn i et laken, og tatt med til klinikken.

Har ingen problemer med å tenke på dette, og trenger ei heller noen grav da jeg har hodet, fotoalbumet og videokassetter fulle av gode minner om en flott hund.

Både katter og kaniner har blitt avlivet hos veterinæren, og etterlatt der opp gjennom årene i tillegg til Rambo og min første hund Jonas.

[tulip]

Alle våre familiehunder har blitt gravlagt. Nå leier jeg jo, så om en skulle dø nå, ville jeg ha kremert den og funnet en fin plass i skogen og gravd ned asken. Når/om jeg eier selv, vil den nok bli begravd i hagen, ja.

[Anita F]

Mine hunder skal begraves når de en dag forlater denne verden. Ikke for at jeg skal ha en grav å gå til, men for min egen skyld. Det er dette jeg ønsker. Heldigvis har vi traktorgraver og egen jord, så uansett på året når det måtte skje så får vi begravd kroppen!

[Linda Marie]

Tror nok jeg velger kremering denne gangen. Så lenge vi har en tomt med kun stein og fjell, så er nok kremering beste løsning. Vil ha det minnet etter Troya...

[Aina&Kaizer]

Men hva gjør egentlig veterinæren med døde dyr som blir etterlatt? Jeg ser liksom for meg at de slenger dem i en blodig kontainer i en bakgård, selv om jeg egentlig tviler sterkt på at det er tilfelle.

Jeg har ikke måttet ta det valget med noen hunder ennå, så jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å bestemme meg helt før den tid kommer heller. Jeg føler meg ikke helt komfortabel med noen av måtene nemlig... Men det jeg heller mest mot nå er kremering. Tanken på å brenne et vakkert dyr er litt ekkel, men om jeg skal begrave alle sammen i en hage må den vel være nokså stor, siden jeg har planer om å ha en del hunder i løpet av livet...

Huff, noen synes sikkert at jeg virker ufølsom nå, men det er jeg altså ikke. Jeg gråter som en liten unge hver gang jeg tenker på at hunden min kommer til å dø...

[Renate A]

Alle dyrene våre har blitt begravet i hagen til barndomshjemmet mitt, men Chicka er såpass stor at jeg velger å kremere hun den dagen hun er død.

Chicka kommer ikke til å bli avlivet på en klinikk, men stille og rolig her hjemme og hun skal kremeres etterpå

[tulip]

Men hva gjør egentlig veterinæren med døde dyr som blir etterlatt? Jeg ser liksom for meg at de slenger dem i en blodig kontainer i en bakgård, selv om jeg egentlig tviler sterkt på at det er tilfelle.

Dyrene destrueres, dvs kremeres. Asken blir så blandet med avfall som skal brennes, f.eks til fjernvarmebruk. De blir altså kremert to ganger.

[¤renate¤]

Jeg har både begravd og etterlatt hos veterinæren, riktignok ikke med hund, da mine to første fortsatt lever i beste velgående, men med gnagere og katt.

Gnagerne ble begravet på en eiendom vi har, da vi ikke engang har hage her vi bor akkurat nå..

Gamlekatta mi ble etterlatt hos veterinæren..

Og begge delene har føltes riktig for de dyrene det har vært snakk om.

Hundene derimot, de kommer til å bli kremert,.. Jeg tror ikke jeg vil klare å etterlate dem hos veterinæren, og å begrave dem er ikke et alternativ, det ville blitt en enorm hundegravplass etterhvert, og det er, for å være ærlig, ikke noe jeg vil ha i hagen/på tomta mi, det er kun "iveien" om man bestemmer seg for å bygge et eller annet eller endre noe på tomta..

[Blondiemamma]

Tror nok jeg velger kremering denne gangen. Så lenge vi har en tomt med kun stein og fjell, så er nok kremering beste løsning. Vil ha det minnet etter Troya...

Jeg har bare avlivet en hund, og han står kremert i seksjonen i stua vår.. I en terracotta urne. Mange som synes det er sært, men vi leier bare leilighet, og det er ikke aktuelt å grave han ned i en hage som jeg må flytte fra, og det var heller ikke aktuelt å levere han fra meg til veterinæren for så å aldri få vite hvor levningene av han tok veien. .Mange synes det er sært å ha en urne i stua, men slik er det hvertfall her hos oss. .Og jeg tror faktisk ingen heller tenker over hva det er i den urna om de ikke spør eller vet det fra før

[Raksha]

Jeg har kremert mine, og mamma valgte det samme for gamlemor. For meg er det en bit av sorgprosessen. Jeg har heller ikke noen plass å grave dem ned, hadde jeg hatt det så hadde jeg gjort det.

[Mirai]

Vet ikke jeg. Kunne jeg på en eller annen måte fått begravet dem på gården til moren og stefaren min, så ville jeg gjort det. Vet at det finnes klinikker der døde dyr ligger i fryseren lenge, lenge, fordi de vil "spare" opp til fryseren er full før de sendes til destruering. Det vil ikke jeg at min døde hund skal være med på, samme hvor død den er.

[Marianne]

Er det egentlig lov til å begrave dyr her i Norge?

Og morbid som jeg er, så klarer jeg ikke helt å la være å tenke på faren med at andre dyr kan grave de opp igjen...

De jeg har fulgt til dyrlegen siste gangen har vi fått tilbake i urner og de er begravet i hagen hos mamma og pappa. Og tipper det blir sånn for snuppene jeg har nå og, når den tid kommer, om sånn ca 50 år... Det er lov til å håpe, er det ikke...?

[Tapper]

Interessant å høre hva dere gjør

Hva synes dere om de alternativer som dere ikke gjør,da?

Jeg vil ikke levne igjen min hund hos veterinæren, jeg kommer til å føle at jeg svikter han på en måte. Så gjestår det å begrave eller å kremere.

Hvis man begraver, så er det godt å ha et sted å gå til, og det er godt å vite at kropper "er der". Mindre godt er det å tenke på at hunden faktisk ligger der i den kalde jorda helt alene. (jada, jeg vet det er litt teit).

Men kremere derimot, så er de jo det at det er litt kreepy på en måte. Og det å brenne kjære gullet mitt?? Det siste "beviset" på dens eksistens liksom. Men det er jo fint å fortsatt ha dyret inne i stua, da, så slipper man å tenke på at det er kald og alene under jorda

Men forhåpenltigvis får man masse (gode) år på å tenke gjennom hva man skal gjøre og ikke gjøre

[Blondiemamma]

Men det er jo fint å fortsatt ha dyret inne i stua, da, så slipper man å tenke på at det er kald og alene under jorda

Ja vet du, jeg er faktisk så kokko at jeg synes det er litt "godt" å ha han her også jeg. .Og er det en dag jeg savner han ekstra, så går jeg bort til urna hans som halsbåndet hans henger over, ser på bilder av han og tenner lys for han

[Benedicte]

Jeg vet ikke hva det er, men jeg takler ikke tanken på å kreme dyrene mine. Jeg vil at hundene mine skal begraves i hagen til pappa i Bergen, hvor newfoundlandshunden min er begravet, og jeg håper at min far blir boende der for resten av livet for jeg vil ikke at fremmede skal lage bed over og grave opp hundene mine :closedeyes:

[PsychoLynx]

Dere som sier dere ikke klarer å levne hunden hos veterinæren når den er død.... Jeg antar dere vet at det er veterinæren som tar seg av innsending for kremering osv? Slik at dere MÅ la hunden være igjen der når den er død, for så å få den "tilsendt" senere i urne?

Jeg har vokst opp med katter i hus. De fleste av dem ble vel bare skutt eller ihjelkjørt. Disse ble gravd ned på et bestemt sted like utenfor hagen hjemme hos foreldrene mine.

Mitt første egne dyr som døde var en rotte. Han døde på vintern, og man KASTER tross alt ikke kjæledyrene sine i søpla, så Terror gutten fikk ligge godt innpakket i en eske i frysern til min mor og far, til den dagen det var så tint i bakken at vi fikk gravd et hull. PÅ samme sted som tidligere katter også ligger. Og min brors eks sin kanin osv.

De senere kattene som mamma og pappa har hatt, som er blitt avlivet hos veterinær, er blitt sendt til felleskremering.

Da Buffy måtte få slippe, ble det hele noe annet. Jeg var ikke i det hele tatt klar for å gi slipp på henne. Så hun ble sendt til separat kremering, og kom tilbake til meg i urne 3 uker senere. Da var hun hjemme. Planen var å enten sette ned urna på samme sted som dyrene nevnt over her, hos mine foreldre, eller å strø asken hennes i vannet hjemme på Trevatn. Stedet Buffy elsket mest på jord.

Men, det er ikke blitt sånn... Jeg føler meg nå, 3 år etter på (på fredag faktisk), enda ikke klar for å gi slipp på Buffy. Så urna hennes står på en kommode her på stua, sammen med et bilde av henne, og et lys. Der mistenker jeg at hun blir ganske lenge enda.

Da Schnappi, katten til Lars døde, kom spørsmålet til han opp hva han ville gjøre med SIN katt.... Men hans opplevese av døden og det hele, var at Schnappi selv hadde gitt uttrykk for at han ikke ville tilbake hit, men være fri nå. Så han ble sendt til felleskremering.

Da Anubis døde, valgte jeg det samme. Han døde jo her hjemme, men veterinæren kom på vakt med det samme, og jeg leverte Nubis der nede 15 min etter han døde. Jeg føler vel nå at mye av grunnen til at jeg ikke vurderte separat kremering på han, var fordi jeg hadde hatt han så kort tid.Han rakk jo kun å være hos oss i 6 uker før han brutalt ble revet vekk. Kun 14 uker gammel, lille babyen. Men på den tiden rekker man ikke knytte seg til dem på samme måte som en som har vært med i 6 år. Derfor valgte jeg å ikke ta han tilbake. Selv om jeg savner han sykt enda, og på noen måter sku ønske jeg hadde et minne om han mye nærmere, og noe annet enn bilder... De klarer jeg enda ikke se på.

Bridie vil nok også bli kremert separat, og komme tilbake til meg. Katten er jeg jammen usikker på. Det føles helt helt feil å IKKE få de tilbake. Men alt til sin tid. Vil tro de havner i huset her igjen de også.

Så får jeg se om det blir en gravplass for mine kjære etterhvert, eller om det blir et "gravkammer" i huset

[Kristiin]

Hundene som blir igjen hos dyrlegen, blir lagt i fryseren og blir vidre sendt til felles kremering med de andre avlivete dyrene..

[Aina&Kaizer]

Dere som sier dere ikke klarer å levne hunden hos veterinæren når den er død.... Jeg antar dere vet at det er veterinæren som tar seg av innsending for kremering osv? Slik at dere MÅ la hunden være igjen der når den er død, for så å få den "tilsendt" senere i urne?

Oi, det tenkte jeg ikke på.

[PsychoLynx]

Oi, det tenkte jeg ikke på.

[Guest Jonna]

Har aldri følt behovet for å ta vare på levninger til dyrene jeg mister.

Jeg vil heller levere dem til forskning til veterinær høyskolen om dem vil ta i mot levningen (avlive hunden der).

For meg er det mye viktigere med med ett bilde, eller som den siste jeg avlivet hvor jeg fikk tegnet ett bilde som henger på veggen den dag i dag. Det er noe jeg håper jeg får mulighet til å fortsette med.

Om noen lurer så er det ikke Talli, selv om hun har mye av utseende. Men det har med linjer å gjøre. Talli er ett resultat av en linjemessig lik parring som Hexa.

[Ingvild]

Har aldri følt behovet for å ta vare på levninger til dyrene jeg mister.

Jeg vil heller levere dem til forskning til veterinær høyskolen om dem vil ta i mot levningen (avlive hunden der).

For meg er det mye viktigere med med ett bilde, eller som den siste jeg avlivet hvor jeg fikk tegnet ett bilde som henger på veggen den dag i dag. Det er noe jeg håper jeg får mulighet til å fortsette med.

Jeg er enig med deg. Når Tinka en dag ikke er her mer, er hun nettopp det - ikke her mer. Da vil jeg mye heller minne henne med flotte bilder og hundehår som fremdeles dukker opp overalt, enn å ha henne kremert på peishylla eller råtnende i hagen.

[Gjest]

Øsj, det er en ekkel tanke. Jeg kommer ikke til å klare å forlate henne på noe klinikk, men jeg har ikke hage til å grave henne ned på - og jeg kommer slett ikke til å kunne ha en død kropp i nærheten av meg. For meg har det ikke så mye med ettertiden å gjøre, men mer meg og mine følelsesmessige bånd. Kanskje avlivning hjemme hvorpå veterinæren tar hunden med seg.

Fyttef, jeg blir helt emo av å tenke på det. Avlivningen av gammelbikkja sitter enda i kroppen

[Cathrine og Killja]

mine to siste hunder er kremert og står i glass-skapet i stua. har hengt halsbånd, og bilde av dem på urnen. hyskyen som ble 16 år, har jeg i tilegg tatovert bilde av på skulderen. det gjorde jeg for maaange år siden mens han fremdeles var i live. kommer til å kremere hundene mine i fremtiden. gamletispa mi(husky) ligger gravlagt i sørkedalen inni skogen der jeg bodde. var en jeger som "tok" henne... hun ligger å hviler der hun elsket å løpe rundt

[Wanderlust]

Hundene som blir igjen hos dyrlegen, blir lagt i fryseren og blir vidre sendt til felles kremering med de andre avlivete dyrene..

Velger man seperat kremering så lar man også dyret bli igjen hos veterinær, og den legges også i fryseren. Man har også de som blir lagt i fryseren, hvor eieren kommer å henter den senere (fordi dem ikke har plass til oppbevaring selv f.eks).

Jeg er enig med deg. Når Tinka en dag ikke er her mer, er hun nettopp det - ikke her mer. Da vil jeg mye heller minne henne med flotte bilder og hundehår som fremdeles dukker opp overalt, enn å ha henne kremert på peishylla eller råtnende i hagen.

Tenker det samme her. Og jeg valgte felleskremering på Rex, ikke fordi han ikke betydde nok for meg - for det gjorde/gjør han virkelig. Men jeg vil sitte igjen med de gamle minnene, se på bilder av han og tenke tilbake. Aske på peishylla er liksom ikke hunden jeg engang hadde. Han er ikke her mer, rett og slett.

Det samme valget tok vi med den forrige bikkja vår.