Gå til innhold
Hundesonen.no

Skryt av grønnlandshunder


Poter

Recommended Posts

I går traff jeg en grønnlandshund i byen. En stor, svær hanhund som lignet litt på en malamute av utseende. Han hadde bare ei sånn utstrålning at det var umulig å ikke legge merke til ham eller å gå bort til eieren for å spørre om å hilse på :) En så rolig, autoritær, sindig og god hund er det noe eget å møte. Han bare stakk det store hodet sitt bort til meg og bare STOD der. Veldig berørende. Akkurat da var jeg litt lei meg også, men det å stå der ved siden av den hunden og klappe ham på hodet var veldig til trøst. Jeg opplever det jo innimellom med mine egne hunder, men aldri med en fremmed hund før. Han bare stod der, staut og stødig og gav av seg selv, liksom. Veldig spesielt! På sin helt egne måte som bare spisshunder kan. Nei, de er herlige!

Det er noe eget med polarhunder, synes jeg. De har en utstråling av ro og... hm, jeg vet ikke helt om jeg finner ordet. De har noe med seg!

Noen med lignende opplevelser?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig, polarhunder har noe ved seg, noe helt spesielt! Jeg har den store glede å møte en malamute tispe og hennes eier, når jeg er ute på tur med mine to foxer. Hunden ser oss på lang avstand, og gjør da noen imponerende hopp rett til værs! Med all tydelighet viser hun at hun gleder seg til å treffe mine hunder. Hun hilser rolig på dem, de blir jo svært små i forhold til henne, og det virker det som hun forstår og tar hensyn til! Vi står å prater en stund, eieren og jeg, og lar hundene leke og kose seg. Jeg hilser også på hunden, og det er som du sier, hun utstråler stor ro og verdighet. En strålende hund, som det er stor glede å treffe, både for meg og mine hunder! Må jo legge til at jeg har stor sans for polarhunder, spesielt malamute.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fiine hunden!

Har ikke opplevd helt det samme, men Kahlo gjorde det med en av byens løse fugler, en gammel sliten mann, på t-banen etter jul. Hun var så rolig og avbalansert og gikk resolutt bort til han og la hodet i fanget hans, og der stod hun til han skulle av. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Jeg har vokst opp med grønnlandshunder, og noen av våre, samt noen av naboens, har virkelig satt sine spor i/hos meg.

Den siste vi hadde selv var en slik en, hun var min aller beste venn og vi tilbringre mesteparten av fritiden sammen. Når jeg var glad, var hun glad, var jeg lei meg og trist, kom hun bort til meg og la hodet i fanget mitt (eller hoppet opp i senga til meg). Hun var en mer "innehund" enn en utehund, men vi var uadskillelige når jeg skulle trene, da var hun fast "innventar".

Naboen hadde en hannhund, liten av vekst, men desto gigantisk hjerte. Naboen mente at denne hunden ikke var "helt god", men skiftet mening da han fikk se meg og denne hunden sammen :D

Vet ikke hvordan jeg skal klare å beskrive de, men verdige med en "råskap" og store hjerter :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Malamuten til søsteren min har denne utstrålingen, verdighet. MEN søsteren til denne hannen(som søsteren min også hadde, døde 10 år gammel, hadde ikke denne verdigheten, hun var rett og slett ikke blandt de skarpeste :D )

Men opplevde noe spes med min egen hund. Vi var på stranda og bada. Simba stod med vann halvveis opp på brystet. Var en far med sønn med Down Syndrom, sønnen var kanskje rundt 8 år. Plutselig kommer gutten mot oss, ser rett på Simba. Jeg undrer meg over at faren ikke stopper sønnen sin, og bare lar han dure fram slik uti vannet mot en svær hund. Og jeg så for meg at gutten skulle kaste seg rundt halsen på Simba. ca 2 m. unna stopper gutten ett lite øyeblikk, før han går litt roligere mot Simba, stopper rett foran han, og klapper han på hode. Da kommer faren bort og forteller at gutten aldri før har hilst på en hund før. Han har alltid ønsket og vært opptatt av hunder, men aldri tord å gå bort til de. Simba stod helt rolig og tok i mot disse ''hærlige'' klappene på hode. Gutten fikk også gi han godbit. Og faren var helt målløs.

Jeg undret meg lenge over hvorfor denne gutten valgte Simba som sitt første møte med hund, og ikke før læringsteorikurset fikk jeg svar...Foreldrene hadde valgt feil ord når de skulle få sønn til å hilse; ''han er ikke farlig'', ''han biter ikke'' istede for å si f.eks''han er søt'' osv. Jeg hørte jo faren etter hilsemøte på stranda si ''pass deg for manetene, de brenner'' ''jeg har jo sagt mange ganger at det er farlig'' ''det er farlig å gå langt ut''. Jeg likte jo mye bedre min tolkning, gutten så godheta i min Simba-gutt :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fiine hunden!

Har ikke opplevd helt det samme, men Kahlo gjorde det med en av byens løse fugler, en gammel sliten mann, på t-banen etter jul. Hun var så rolig og avbalansert og gikk resolutt bort til han og la hodet i fanget hans, og der stod hun til han skulle av. :D

Så fantastisk! Utrolig rørende.

Jeg har ikke opplevd det, men pappa har det. Det var en gang han var på en slags kafè, og da kom det en stor hund bort til ham, og bare la hode sitt rett ned i fanget hans! :D

Ser det for meg... :D

Tenk det! ;)

Coyote gjorde slikt flere ganger med ulike personer. Helt utrolig hvordan noen hunder er... Senest i går la Arn seg ved siden av meg når jeg tok avspenning på gulvet etter en joggetur. Jeg har det tøft om dagen og det merker så klart han. Han holder seg i nærheten (og det gjør også katten). Vanligvis går han et annet sted når jeg tar avspenning, men i går la han seg tett inntill meg, først på den ene siden, så på den andre. Etter ca ti minutter begynte han å klovne og gjøre seg til. Stikke snuten i ansiktet mitt, rulle, stikke rumpa til værs og lage mange morsomme lyder. Kan jo ikke annet enn å le da og da ble han så fornøyd :P Herlige hunden!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter jeg mistet Trixie i høst, og spesielt etter at valpesyken rammet meg temmelig hardt, så syntes jeg at de hundene jeg møter har merket at jeg 'trenger' dem. Eller så kan det hende at de bare merker at jeg har en veldig glad / god energi overfor dem e.l

Men har ihvertfall fått mye kos og trøst av spesielt en basenji, en husky og en toller.. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har opplevd noe lignende med en Leonberger. Det er noe spesielt med den rasen. :D

Ellers så synes jeg Akitane ser veldig snille og forståelsesfulle ut. :D

Men kan ikke si så mye om det, har ikke truffet så mange av den rasen.

Kanskje det generelt er noe ekstra med de litt større rasene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ikke som jeg kan se. Du vil få beskjed hvis en tråd fjernes, med mindre du åpenbart er en spam-bot. Simira med Moderatorhatt
    • Kan hende det bare er jeg som er fullstendig glemsk her altså, men jeg var så sikker på jeg hadde laget en «min hund» tråd til Karma, men isåfall er den borte nå. 🙈  Kan dere se på «bakrommet» om tråder har eksistert og er blitt slettet av en eller annen grunn? Eller er den sporløst borte isåfall?  Vil jo gjerne unngå at det skjer igjen om det er en grunn til at den er borte og det ikke bare er jeg som innbiller meg at jeg laget den tråden. 😂
    • Om du får til å taime vekkerklokke og morgenrutine sånn at valpen sover når dere forlater bilen den første tiden, så får du mer tid til å trene den mer forsiktig og gradvis på å være alene.  Meninger om tyggesaker uten tilsyn er delte mellom teoretikere og praktikere. (Det meste KAN i verste fall drepe hunden ved kvelning eller blokkering av tarm, men barn kan brekke nakken av å falle skeivt ut av en høy seng også, og en bekjent snublet på en skogssti og døde momentant av å lande med hodet på en stein. Det er mye potensielt veldig farlig som veldig sjelden skjer.) Fra flere tiår med skadefri altmuligtyggere våger jeg banne i kirka og trosse de mest forsiktige ved å anbefale en fordøyelig tyggesak, f.eks. okse*****, eller en fryst Kong, så har valpen noe annet å fokusere på enn at den er forlatt alene. Beste er selvsagt om den sover i bilen i starten, så du får mer tid til å venne den til å være i buret alene.   
    • Ved henting tenker jeg at stoffburet er helt greit. Når dere kommer hjem ville jeg hatt transportburet inne, hjemme, med et mykt pledd og noen godbiter i. La valpen utforske buret og oppfordre den til å være der litt, uten å lukke. Så ville jeg prøvd å ta med buret i bilen allerede første dag, og kaste noen godbiter eller legge inn en god tyggeting de 10 minuttene du skal levere. Hvis valpen kommer fra en skikkelig oppdretter bør den har erfaring med bilkjøring fra før, selv om det ofte er med mor og/eller søsken. Hvis valpen IKKE er trygg alene de 10 minuttene så er den tryggere i et solid bilbur enn et stoffbur den kan tygge seg ut av... Hvis det viser seg å være et problem ville jeg fått noen til å sett etter den den korte tiden leveringen tar.
    • Jeg får valp imorgen. Vi er godt forberedt og skal ha fem uker fri.    Det jeg stresser med er at barnet mitt skal i barnehagen neste uke for å gi valpen litt mer ro den første uken. Det jeg bekymrer meg for er at jeg må ha den med i bilen når jeg leverer i barnehagen. Er det innafor å la den være i bilen de 10 minuttene det tar å levere barnet?    til vanlig skal jeg ha hunden i et transport bur bak i bilen, men tenker at den skal få være i et Stoffbur i passasjersetet ved siden av meg når jeg henter den imorgen og den første uken.  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...