Skryt av grønnlandshunder

[Poter]

I går traff jeg en grønnlandshund i byen. En stor, svær hanhund som lignet litt på en malamute av utseende. Han hadde bare ei sånn utstrålning at det var umulig å ikke legge merke til ham eller å gå bort til eieren for å spørre om å hilse på En så rolig, autoritær, sindig og god hund er det noe eget å møte. Han bare stakk det store hodet sitt bort til meg og bare STOD der. Veldig berørende. Akkurat da var jeg litt lei meg også, men det å stå der ved siden av den hunden og klappe ham på hodet var veldig til trøst. Jeg opplever det jo innimellom med mine egne hunder, men aldri med en fremmed hund før. Han bare stod der, staut og stødig og gav av seg selv, liksom. Veldig spesielt! På sin helt egne måte som bare spisshunder kan. Nei, de er herlige!

Det er noe eget med polarhunder, synes jeg. De har en utstråling av ro og... hm, jeg vet ikke helt om jeg finner ordet. De har noe med seg!

Noen med lignende opplevelser?

[ToNo]

Jeg er helt enig, polarhunder har noe ved seg, noe helt spesielt! Jeg har den store glede å møte en malamute tispe og hennes eier, når jeg er ute på tur med mine to foxer. Hunden ser oss på lang avstand, og gjør da noen imponerende hopp rett til værs! Med all tydelighet viser hun at hun gleder seg til å treffe mine hunder. Hun hilser rolig på dem, de blir jo svært små i forhold til henne, og det virker det som hun forstår og tar hensyn til! Vi står å prater en stund, eieren og jeg, og lar hundene leke og kose seg. Jeg hilser også på hunden, og det er som du sier, hun utstråler stor ro og verdighet. En strålende hund, som det er stor glede å treffe, både for meg og mine hunder! Må jo legge til at jeg har stor sans for polarhunder, spesielt malamute.

[Poter]

Verdighet var virkelig rette ordet!

[Raksha]

Fiine hunden!

Har ikke opplevd helt det samme, men Kahlo gjorde det med en av byens løse fugler, en gammel sliten mann, på t-banen etter jul. Hun var så rolig og avbalansert og gikk resolutt bort til han og la hodet i fanget hans, og der stod hun til han skulle av.

[Wilma]

Jeg har ikke opplevd det, men pappa har det. Det var en gang han var på en slags kafè, og da kom det en stor hund bort til ham, og bare la hode sitt rett ned i fanget hans!

Ser det for meg...

[Guest Dratini]

Jeg har vokst opp med grønnlandshunder, og noen av våre, samt noen av naboens, har virkelig satt sine spor i/hos meg.

Den siste vi hadde selv var en slik en, hun var min aller beste venn og vi tilbringre mesteparten av fritiden sammen. Når jeg var glad, var hun glad, var jeg lei meg og trist, kom hun bort til meg og la hodet i fanget mitt (eller hoppet opp i senga til meg). Hun var en mer "innehund" enn en utehund, men vi var uadskillelige når jeg skulle trene, da var hun fast "innventar".

Naboen hadde en hannhund, liten av vekst, men desto gigantisk hjerte. Naboen mente at denne hunden ikke var "helt god", men skiftet mening da han fikk se meg og denne hunden sammen

Vet ikke hvordan jeg skal klare å beskrive de, men verdige med en "råskap" og store hjerter

[busy]

Malamuten til søsteren min har denne utstrålingen, verdighet. MEN søsteren til denne hannen(som søsteren min også hadde, døde 10 år gammel, hadde ikke denne verdigheten, hun var rett og slett ikke blandt de skarpeste )

Men opplevde noe spes med min egen hund. Vi var på stranda og bada. Simba stod med vann halvveis opp på brystet. Var en far med sønn med Down Syndrom, sønnen var kanskje rundt 8 år. Plutselig kommer gutten mot oss, ser rett på Simba. Jeg undrer meg over at faren ikke stopper sønnen sin, og bare lar han dure fram slik uti vannet mot en svær hund. Og jeg så for meg at gutten skulle kaste seg rundt halsen på Simba. ca 2 m. unna stopper gutten ett lite øyeblikk, før han går litt roligere mot Simba, stopper rett foran han, og klapper han på hode. Da kommer faren bort og forteller at gutten aldri før har hilst på en hund før. Han har alltid ønsket og vært opptatt av hunder, men aldri tord å gå bort til de. Simba stod helt rolig og tok i mot disse ''hærlige'' klappene på hode. Gutten fikk også gi han godbit. Og faren var helt målløs.

Jeg undret meg lenge over hvorfor denne gutten valgte Simba som sitt første møte med hund, og ikke før læringsteorikurset fikk jeg svar...Foreldrene hadde valgt feil ord når de skulle få sønn til å hilse; ''han er ikke farlig'', ''han biter ikke'' istede for å si f.eks''han er søt'' osv. Jeg hørte jo faren etter hilsemøte på stranda si ''pass deg for manetene, de brenner'' ''jeg har jo sagt mange ganger at det er farlig'' ''det er farlig å gå langt ut''. Jeg likte jo mye bedre min tolkning, gutten så godheta i min Simba-gutt

[Poter]

Fiine hunden!

Har ikke opplevd helt det samme, men Kahlo gjorde det med en av byens løse fugler, en gammel sliten mann, på t-banen etter jul. Hun var så rolig og avbalansert og gikk resolutt bort til han og la hodet i fanget hans, og der stod hun til han skulle av.

Så fantastisk! Utrolig rørende.

Jeg har ikke opplevd det, men pappa har det. Det var en gang han var på en slags kafè, og da kom det en stor hund bort til ham, og bare la hode sitt rett ned i fanget hans!

Ser det for meg...

Tenk det!

Coyote gjorde slikt flere ganger med ulike personer. Helt utrolig hvordan noen hunder er... Senest i går la Arn seg ved siden av meg når jeg tok avspenning på gulvet etter en joggetur. Jeg har det tøft om dagen og det merker så klart han. Han holder seg i nærheten (og det gjør også katten). Vanligvis går han et annet sted når jeg tar avspenning, men i går la han seg tett inntill meg, først på den ene siden, så på den andre. Etter ca ti minutter begynte han å klovne og gjøre seg til. Stikke snuten i ansiktet mitt, rulle, stikke rumpa til værs og lage mange morsomme lyder. Kan jo ikke annet enn å le da og da ble han så fornøyd Herlige hunden!

[Peers]

Rørende historier dere kommer med Jeg er nesten skuffet over å ikke ha opplevd noe slikt selv...

[Aisa]

Får litt tåre i øye når jeg leser dette ja Hunder er herlige vesener!

[Gjest]

Etter jeg mistet Trixie i høst, og spesielt etter at valpesyken rammet meg temmelig hardt, så syntes jeg at de hundene jeg møter har merket at jeg 'trenger' dem. Eller så kan det hende at de bare merker at jeg har en veldig glad / god energi overfor dem e.l

Men har ihvertfall fått mye kos og trøst av spesielt en basenji, en husky og en toller..

[TollerRetriver]

Har opplevd noe lignende med en Leonberger. Det er noe spesielt med den rasen.

Ellers så synes jeg Akitane ser veldig snille og forståelsesfulle ut.

Men kan ikke si så mye om det, har ikke truffet så mange av den rasen.

[Poter]

Har opplevd noe lignende med en Leonberger. Det er noe spesielt med den rasen.

Ellers så synes jeg Akitane ser veldig snille og forståelsesfulle ut.

Men kan ikke si så mye om det, har ikke truffet så mange av den rasen.

Kanskje det generelt er noe ekstra med de litt større rasene?