Gå til innhold
Hundesonen.no

Sykemeldt vs. "sykemeldt"


Hundepsyk

Recommended Posts

Jeg lurer litt på hvordan holdningen er på arbeidsplasser generelt når det kommer til folk som er sykemeldt eller aktiv sykemeldt.

Der jeg jobber er det litt blanda holdninger (det er en stor arbeidsplass med mange ansatte), men sånn jevnt over virker det som om de fleste tenker at den som er sykemeldt bare faker (i mangel på bedre ord, hodet mitt er tett i dag) og har fått legen til å skrive sykemelding fordi vedkommende ikke gidder å komme på jobb.

Bare måten setningen blir sagt på ("Nei, h*n kommer ikke i dag. H*n er sykemeldt") er skikkelig nedlatende og antyder på lang vei at den som er hjemme fra jobb i dag egentlig er lat og ligger hjemme og drar seg, eventuelt er ute på byen og koser seg.

For, ja, det skjer det også, for all del! Det er folk som leverer inn egenmelding over en lav sko fordi de ikke orker å komme på jobb. Sånne mennesker finnes det mange steder, men jeg mener at de ødelegger for dem som faktisk blir syke og ligger hjemme med smerter eller feber eller noe annet.

Jeg vet om folk som, med èn gang de har fått fast avtale på jobben, hiver seg ut i sykemelding. Jeg har også hørt en medarbeider si: "Hvorfor skal jeg komme på jobb når jeg har aktiv sykemelding? Da kan jeg jo bare være hjemme og kose meg."

Uhm, jeg trodde aktiv sykemelding gikk ut på at om man føler seg bra en dag så skal man komme på jobb, men dersom man har en dårlig dag så kan man bli hjemme?

For en stund siden var det noe snakk om at det skulle bli vanskelig å skrive ut sykemeldinger, fordi arbeidsplassen skulle tilpasse arbeidet til den som ikke klarer å gjøre visse typer arbeid. Noen som føler at dette har gjort at sykefraværet har gått ned? Det har ikke skjedd på min arbeidsplass!

Jeg har også snakket med kolleger som ikke fikk bytta bort vakta si den og den dagen, som sier: "Vel, jeg kommer ikke, jeg går bare til legen og får sykemelding". Er dette en vanlig holdning blant folk i jobb?

Som et resultat tør jeg nesten ikke sykemelde meg, i frykt for rykter, fordommer, stempling og ikke minst for at jeg slutter å få ekstravakter fordi sjefen er redd for at jeg skal sykemelde meg. (Ja, for det skjer også titt og ofte, folk som tar på seg ekstravakter og leverer sykemelding dagen etter, eventuelt bare ikke dukker opp.)

Jeg vet også at det er flere på min arbeidsplass som tenker som meg. De sitter heller med vond rygg i timesvis, fordi de er redde for å bli satt i bås sammen med "dem" (de som sykemelder seg over en lav sko). Noen sier at "Nei, det er ikke så lenge siden jeg var syk sist", derfor kan de ikke sykemelde seg på nytt fordi da blir det "for ofte". Dette er stort sett de menneskene som kommer syke på jobb, hoster på alle og sprer smitte :shocked: Noe som resulterer i flere sykemeldinger (fordi det er ikke alle som kommer på jobb med feber).

I midten av alt dette finner man dem som kanskje er kronisk syke, eller som sliter med vond rygg for eksempel. De som faktisk er syke og klarer ikke jobben sin 100%. Det er jo dem det går værst utover, for de havner i samme bås som de som sykemelder seg fordi de har lyst på en fridag. (Noe helt annet: HVOR ER ALLE DISSE LEGENE SOM SKRIVER UT SYKEMELDINGER I HYTT OG GEVÆR???)

Dette neste avsnittet er litt slemt, så jeg kan jo si at dette er noe jeg har observert på min arbeidsplass. Det er ikke nødvendigvis sånn alle plasser, men jeg opplever at kolleger "litt oppe i årene" (35-40+++) er mindre sykemeldt og oftere på jobb enn den yngre generasjonen. De som såvidt har passert 18-20 år er de som gjerne sykemelder seg ofte og snakker åpenlyst om at egentlig hadde de andre ting de skulle gjøre i helga og det passer ikke at de har vakt. Eller det er dem som man ser på byen i ei god fyllakule, etter at de har ringt jobb og bedyret at de ligger hjemme med 40 i feber.

Hva tenker dere om dette? Er det bare min arbeidsplass som er sånn, eller er det andre som kjenner seg igjen? Noen med sommerfugl-historier (jeg trenger å vite at det ikke er sånn overalt, please!)?

Man må jo ta litt høyde for hvilken jobb man har. Det er ikke alle yrker man kan komme med feber på jobb osv., men når man er fysisk og psykisk i stand til å utføre jobben sin, er det da greit å sykemelde seg?

Beklager rotete innlegg, men noen som har (litt mer ryddige) tanker?

EDIT: lenge leve kommaet, men det får være grenser...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler som deg, at ingen tar en sykemelding alvorlig med mindre det er noe f. eks synlig eller lett merkbart for andre (eksempelvis migrene eller depresjon). Så jeg liker ikke å få det for min migrene, selv om det er 100% riktig :wub:

Har ikke så kraftig inntrykk som deg om at det er mange som gjør det "hele tiden", men at det er en del juksing med sånt, det tror jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm, det er en svært vanskelig problemstilling og ikke lett å gi noen gode svar. I mine øyne bør en leder, en god en sådann heve seg over dette og ikke leke med tanken om hvem som kanskje sykemelder seg uten en holdbar grunn. Dette vil bare føre til unødvendige spekulasjoner og en stigmatisering av f.eks den "yngre garde". Min holdning til det er at jeg er syk når jeg er syk, folk får tro hva pokker de vil men jeg går ikke på jobb for å smitte andre.

Det vil alltid være noen mennesker med en dårlig arbeidsmoral, men for å rydde opp i dette må man nødvendigvis anklage folk som ikke utnytter systemet også og det er en risiko man ikke kan ta. Snyltere finnes overalt i alle mulige versjoner så jeg tror man bare må heve hodet og kjøre sitt løp. Så lenge man vet at man har rent mel i posen så får vel folk tro hva pokker de vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm, det er en svært vanskelig problemstilling og ikke lett å gi noen gode svar. I mine øyne bør en leder, en god en sådann heve seg over dette og ikke leke med tanken om hvem som kanskje sykemelder seg uten en holdbar grunn. Dette vil bare føre til unødvendige spekulasjoner og en stigmatisering av f.eks den "yngre garde". Min holdning til det er at jeg er syk når jeg er syk, folk får tro hva pokker de vil men jeg går ikke på jobb for å smitte andre.

Det er ikke leder på jobb som har disse holdningene, det er alle arbeidskollegene. Lederen sier ingenting, h*n kan ikke si noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å klare opp i noe. Det er ikke du som sykmelder deg, det er legen. Dermed er det legen som vurderer din helsetilsand som uforenelig med å være i arbeid.

Er du i aktiv sykemelding, har du en avtale mellom deg, arbeidsgiver og legen. Da skal du arbeide så mye du orker, etter avtale med legen og arbeidsgiver, men arbeidsgiver skal ikke "regne med" deg, for du er pr definisjon sykmeldt.

Har du en gradert sykmelding, skal du jobbe f.eks 50%. Den tiden du da er på jobb, skal du utføre alle de oppgaver som naturlig hører til din jobb på lik linje med dine kollegaer.

Det burde være en selvfølge at man er på jobb når man er frisk og borte fra jobb når man er syk. Det er like irriterende med folk som kommer med snørr og feber, diarè og andre sykdommer, bare fordi de har et skinnhellig forhold til å "ofre" seg for jobben. Enten smitter de oss andre, gjør en halvdårlig jobb fordi de ikke er i form, sutrer og klager over hvor sjuke de er, eller alt på èn gang.

Nei, drit i hva andre måtte mene, eller hva du tror andre måtte syns og mene. Ha en ryddig arbeidsmoral og hold deg hjemme når du er sjuk. God bedring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å klare opp i noe. Det er ikke du som sykmelder deg, det er legen. Dermed er det legen som vurderer din helsetilsand som uforenelig med å være i arbeid.

Er du i aktiv sykemelding, har du en avtale mellom deg, arbeidsgiver og legen. Da skal du arbeide så mye du orker, etter avtale med legen og arbeidsgiver, men arbeidsgiver skal ikke "regne med" deg, for du er pr definisjon sykmeldt.

Har du en gradert sykmelding, skal du jobbe f.eks 50%. Den tiden du da er på jobb, skal du utføre alle de oppgaver som naturlig hører til din jobb på lik linje med dine kollegaer.

Det burde være en selvfølge at man er på jobb når man er frisk og borte fra jobb når man er syk. Det er like irriterende med folk som kommer med snørr og feber, diarè og andre sykdommer, bare fordi de har et skinnhellig forhold til å "ofre" seg for jobben. Enten smitter de oss andre, gjør en halvdårlig jobb fordi de ikke er i form, sutrer og klager over hvor sjuke de er, eller alt på èn gang.

Nei, drit i hva andre måtte mene, eller hva du tror andre måtte syns og mene. Ha en ryddig arbeidsmoral og hold deg hjemme når du er sjuk. God bedring.

Det er det jeg opplever ikke er en selvfølge lenger.

Jeg er forøvrig ikke syk i dag, men jeg har vært på jobb og blitt hostet på av ikke-helt-frisk arbeidskollega.

Jeg er syk når jeg er syk, men jeg klager ikke over det når jeg er på jobb. Mener selv at jeg har sterk arbeidsmoral, men jeg ofrer meg ikke på noen måte.

Jeg bare gruer meg hver gang jeg må levere sykemelding.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På min arbeidsplass har vi ansatte i alderen 18 til 62. De yngste bruker egenmelding mest, de eldste sykemelding. Helge- og mandagsykdom blir nøye fulgt opp, skjer det ofte vil ikke egenmeld bli godtatt, og ledelsen kan kreve at du går til bedriftshelsetjenestens lege og ikke din fastlege for vurdering. Dette for å unngå "hytt og pine" leger, for gjett om de finns der ute! Jeg er en av de som "ofrer" meg for jobben, men til gjengjeld VET ledelsen at det er 100 % sikkert at jeg er syk når jeg sier det. Har selv migrene,(dokumentert sådan, mange bruker den unnskyldninga og har null peil når jeg spør om hvilke medisiner de har prøvd. BUSTED!) men kan ofte jobbe noen timer før jeg "knekker sammen". Da ringer jeg og spør om jeg skal komme inn, ev sier ifra det øyeblikket jeg kommer inn døra. Det vil alltid være noen som er mye "syke" og noen som ikke er syke nok. Men ledelsen har lov til å føre lister/statestikk og kreve en annen leges vurdering om de føler noe er muffens. Ansatte seg i mellom vil alltid mumle, spes om det er avdelinger/klikker/skift som holder sammen "mot" de andre, man må bare overse dem. Ev konfrontere dem om man vil ta opp kampen om et bedre arbeidsmiljø..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke leder på jobb som har disse holdningene, det er alle arbeidskollegene. Lederen sier ingenting, h*n kan ikke si noe.

Nei, en leder kan per definisjon ikke si noe- MEN, h*n kan ofte gi uttrykk for sin mening gjennom toneleiet...

Jeg tror at det til en viss grad er en synkende arbeidsmoral ute og går. MEN, det som slår meg vedr. TS's innlegg er at hvis det er veldig mye bruk av sykemeldinger og den slags holdning som h*n viser til så er ofte arbeidsmiljøet sjelden bra.

Jeg har aldri vært "bortskjemt" med arbeidsplasser hvor antatt falske sykemeldinger kommer i bruk. Og det er heller ingen himling med øyne eller lignende hos andre kolleger hvis noen melder seg syke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er klart større i store bedrifter...

Større bedrifter har ikke annet å snakke om en irritasjonen over andre...

Å at unge er mer syke en eldre har jeg også tro på, eldre som er etablerte og har fast rutine og en ryddig hverdag blir aldri syke..

Unge som er aktive innen alskens ting, ute i altslags vær og av og til flytter og vanskelig for å finne en rytme i hverdagen blir oftere syk...

Men ja egenerklæring (trenger ikke legevurdering) blir missbrukt...

Har til og med hørt om noen som har ringt til lønningskontoret å spurt hvor mange egenmeldinger de har igjen i innværende år...

Der jeg jobber nå er liten bedrift, sjelden folk er syke, og når folk er borte si ringer sjefen hver gang å hører hvordan det går... :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, en leder kan per definisjon ikke si noe- MEN, h*n kan ofte gi uttrykk for sin mening gjennom toneleiet...

Jeg tror at det til en viss grad er en synkende arbeidsmoral ute og går. MEN, det som slår meg vedr. TS's innlegg er at hvis det er veldig mye bruk av sykemeldinger og den slags holdning som h*n viser til så er ofte arbeidsmiljøet sjelden bra.

Jeg har aldri vært "bortskjemt" med arbeidsplasser hvor antatt falske sykemeldinger kommer i bruk. Og det er heller ingen himling med øyne eller lignende hos andre kolleger hvis noen melder seg syke.

Enig.. Det har jeg sett selv på tidligere arbeidsplasser. Dårlig arbeidsmiljø (og elendig leder) fører ofte til lav arbeidsmoral blant de ansatte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg jobber i en bedrift med mer enn 100 ansatte, men har ikke sett at om man blir sykemeldt så blir man automatisk mistenkt. Noen blir mistenkt ja, men det er mer pga dems egne holdninger til arbeidet generelt og at man kanskje er noe sløv og unnasluntrete i utgangspunktet. Det eneste jeg har lagt merke til er at de ikke er særlig glad for 50% osv, da vil de heller ha 100% sykemeldinger pga vanskeligheter med å dele opp arbeidet.

Men selv føler jeg på det om jeg trenger sykemelding, jeg selv føler meg aldri syk nok. Selv ikke da jeg hadde vært innlagt og blitt operert og sykemeldingen var stemplet oppvåkningen på sykehuset jeg hadde vært på... til og med da følte jeg at jeg burde ha vært på jobb. Særlig også når det viste seg at sykemeldingen min ble forlenget av fastlegen pga fortsatt smerter osv... Dette følte jeg virkelig på. Dette er jo min egen teite samvittighet og jeg vet at de på jobben skjønte at jeg måtte være hjemme og hente meg inn etter operasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å klare opp i noe. Det er ikke du som sykmelder deg, det er legen. Dermed er det legen som vurderer din helsetilsand som uforenelig med å være i arbeid.

Er du i aktiv sykemelding, har du en avtale mellom deg, arbeidsgiver og legen. Da skal du arbeide så mye du orker, etter avtale med legen og arbeidsgiver, men arbeidsgiver skal ikke "regne med" deg, for du er pr definisjon sykmeldt.

Har du en gradert sykmelding, skal du jobbe f.eks 50%. Den tiden du da er på jobb, skal du utføre alle de oppgaver som naturlig hører til din jobb på lik linje med dine kollegaer.

Det burde være en selvfølge at man er på jobb når man er frisk og borte fra jobb når man er syk. Det er like irriterende med folk som kommer med snørr og feber, diarè og andre sykdommer, bare fordi de har et skinnhellig forhold til å "ofre" seg for jobben. Enten smitter de oss andre, gjør en halvdårlig jobb fordi de ikke er i form, sutrer og klager over hvor sjuke de er, eller alt på èn gang.

Nei, drit i hva andre måtte mene, eller hva du tror andre måtte syns og mene. Ha en ryddig arbeidsmoral og hold deg hjemme når du er sjuk. God bedring.

Ettersom jeg har forstått det, er aktiv sykemelding slik at man avtaler med legen og sjefen når man skal være på jobb og ikke. Man får faste tider man må forholde seg til, men ikke fulltid,

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ettersom jeg har forstått det, er aktiv sykemelding slik at man avtaler med legen og sjefen når man skal være på jobb og ikke. Man får faste tider man må forholde seg til, men ikke fulltid,

Aktiv sykmelding er noe annet enn gradert sykmelding. Men en viss avtale må det jo være, selvom man i en aktiv sykmelding er 100% sykmeldt. Du kan godt ringe om morgenen og si du ikke orker å komme i en aktiv sykemelding. Har du gradeert sykmelding er du i arbeid på lik linje med alle andre den prosenten du er på jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arbeidsmiljøet er stort sett greit på min arbeidsplass. Min avdeling har det beste arbeidsmiljøet, men jeg vet om andre avdelinger som sliter litt. Lederen ved min avdeling er alt annet enn elendig. H*n er positiv og forståelsesfull stort sett hele tiden.

Det som er så frustrerende er alle dem som bruker egenmelding og sykemelding som ekstra ferie/langhelg. Ikke rart at det blir rykter av sånt.

Skjebnens ironi: I morrest datt jeg i trappa og er sykemeldt ut uka fram til neste legetime på mandag <_<

Ligger som en stranda hvalross i sofaen med en korsrygg som truer med mytteri hvis jeg sitter på ræva som vanlige folk. Hui hvor det går!

Ingen på min avdeling vet hvorfor jeg er sykemeldt, blir spennende å høre om det har blitt kommentert. Selv tror jeg det er en helt annen avdeling praten blir å komme fra. Jaja.... Hva sier hvalrossen? rrrrrrrrøøøøøøøøøøøølllllllf!?

:icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm.. ja her blomstret fordommene - unge har mer egenmeldinger for de er mer aktive og utsetter seg derfor for mer smitte?? Unge har mer mer egenmeldinger og sykmeldinger fordi de er late???

Egenmeldinger er et gode i vårt samfunn som vi skal ta vare på - det er et dyrbart gode, et kjempeflott gode som absolutt ikke bør misbrukes. Nå er det noen råtne egg som kanskje misbruker - men jeg er 100 % sikker på at de er i fåtall så sånne gidder jeg ikke bry meg om.

Forøvrig synes jeg at de mest "arbeidsmoraliserende" som sleper seg på jobb uansett liksom, burde la vær og heller bruke egenmelding. Jeg synes ikke det er kult med folk som kravler på jobb med sine omgangssyke-virus feks, som må tas hensyn til hele tiden for de er så dårlige og som attpåtil sutrer og kjaser og oier seg og stønner. De vekker det verste i meg - jeg får så lyst å slå dem! Er man på jobb, er man 100 % på jobb, er man smittefarlig feks viser man respekt for andre og holder seg hjemme.

På jobben min er det mange av typen "jeg ofrer meg på jobben selv om jeg holder på å døøøøø av sykdom for så høy arbeidsmoral har jeg", og som sagt, jeg synes de er idioter.. lenge leve de som holder seg hjemme når de er syke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler at dette til tider kan være veldig delt; på den ene siden har man de som sykemelder seg i hytt og pine, og som får støtte av de andre som gjør det samme, på den andre siden har du de som ugleser de som sykemelder seg. (Ja, jeg bruker "sykemelder seg" bevisst.) Jeg havner nok i den sistnevnte gruppen, selv om jeg er ung og visstnok skal være mye borte fra jobb (kan ikke huske sist jeg var det).

Denne holdningen jeg har, følger arbeidsplassen; dvs at dersom jeg skifter arbeidsplass, kan holdningen skifte, men jeg tilhører fremdeles de som ikke sykemelder seg ofte. Forskjellen kan ligge i hvor "seriøst" jeg tar de som sykemelder seg. Her jeg jobber nå tror jeg på de som kommer med egenmelding/sykemelding. Liten arbeidsplass og lavt sykefravær. Der jeg jobbet før (i helsesektor), trodde jeg knapt på noen.. "Alle" var sykmeldt, og når man fikk høre grunnene for å be om sykmelding, så gjorde ikke det saken bedre! En som hadde hatt fødselspermisjon og skulle tilbake i jobb, hadde fått sykemelding fordi hun mistet hår (røytet). Det er som jeg har skjønt, ganske normalt når man ammer/har nylig ammet, og det er uansett ikke noe som ville hindret henne i å jobbe! :ahappy: Når folk satt på pauserommet store deler av dagen og klaget over hvor mye de hadde å gjøre, og hvor lite tid de hadde, og jeg syntes de var en gjeng røykende slabbedasker hele gjengen - da gadd jeg ikke mer! Fint å ha litt rolig jobb (i alle fall innimellom), men å sitte og drikke kaffe og ta sju (! det er helt sant!) røykepauser på en vakt, det er for drøyt. Men sånn har det blitt der, og alle har godtatt at sånn er det. De støtter hverandres sykemeldinger, samtidig som baksnakkingen om alt mulig annet florerte. Arbeidsmiljøet var så rævva at det ikke kan beskrives, og jeg orket snart ikke å jobbe der mer, selv om jeg bare var tilkallingshjelp..

Når det gjelder leger og sykemeldinger; jeg vedder hatten min på at jeg kan gå til en vilkårlig lege i Norge og få en sykemelding på minimum en uke når som helst. Jeg er arbeidsfør nå, men jeg kan alltids finne på noe som gir meg sykemelding. Jeg tror faktisk også at hvis jeg hadde villet, kunne jeg fått uføretrygd i løpet av et halvt år-år. Det er null problem! Jeg er heldigvis ikke tilbøyelig til å prøve, men gjett om jeg skulle klart det! At noen få griske personer utnytter dette systemet er jo helt tragisk, men det gjør ikke systemet bedre for det.. Jeg kjenner mange som er uføretrygdet og som virkelig ER ufør, men jeg tror nesten det finnes flere av de som ikke er ufør, men som har havnet der likevel..

Håper det er tydelig at jeg selvsagt respekterer de som faktisk er syke, leverer egenmelding pga virkelig sykdom, sykemelding pga noe som virkelig er en sykdom, uføretrygd for de som trenger det osv, men at det er de som utnytter systemet jeg "vil til livs" og som jeg ugleser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og det finnes også mange som helt klart skulle hatt uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad som ikke får det, eller som bruker laaang tid på å endelig få det. Det er faktisk ikke så himla enkelt å få uførepensjon, du skal ha prøvd andre tiltak og det er ikke et system som er "kjekt" å surre rundt i fra den ene ytelsen til den andre, men krav om å gå på kurs, levere meldekort, lang behandlingstid, utbetaling etterskuddsvis osv når en psykiske eller fysiske fungering er meget nedsatt.

Såklart er det noen som utnytter systemet, det vil det alltid være. Men kravene for å få innvilget ytelser fra nav er blitt skjerpet de senere år. Det blir kanskje færre som misbruker systemet, men det blir også flere som ikke får den hjelpen de behøver.

Angående sykemeldinger så er det ikke sikkert det alltid er like kjekt å fortelle på jobben hvorfor man er sykemeldt. Selv om man får oppgitt en grunn, trenger den nødvendigvis ikke være den eneste eller den rette. Jeg merker på meg selv at jeg blir mer kynisk når jeg ikke vet grunnen, og kan tenke at det sikkert ikke er så alvorlig. Det er selvfølgelig ikke bra, og her må jeg nok gå litt i meg selv. Men når jeg får vite grunnen klarer jeg mye lettere å sette meg selv i deres situasjon, og det blir enklere for meg å skjønne hvorfor de trengte sykemelding.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nok av de som kan bli helt matt av unge medarbeideres tidvise "dårlige" helse. I et lite arbeidsmiljø synger fuglene, Man vet om nye kjærester med fristende senger, man vet om fester mitt i uka, man vet om krangler og furting mellom kolleger, kjærlighetssorger, fristende langhelgturer og andre fraværsgrunner som overlater en masse ekstraarbeid til de som må gjore dine arbeidsoppgaver mens du er på fylla eller fyllesyk eller kjærlighetssyk. Det er skikkelig dårlig gjort å skulke jobben, uansett vilken alder du er i, men det er nå en gang sånn at det er de unge hos oss som har mest korttidsfravær.

Like irriterende er det (som jeg tidligere har nevnt) med folk som ikke kan holde seg hjemme når de sprer rundt seg med bakterier, sutring og martyrvirksomhet. Nei takk.

Nå høres jeg ut som den megga. Det er jeg sikkert, også. :ahappy:

EDIT: En arbeidsgiver har ingen rett til å vite hva som feiler en som er syk. Det er en sak mellom lege og pasient.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nok av de som kan bli helt matt av unge medarbeideres tidvise "dårlige" helse. I et lite arbeidsmiljø synger fuglene, Man vet om nye kjærester med fristende senger, man vet om fester mitt i uka, man vet om krangler og furting mellom kolleger, kjærlighetssorger, fristende langhelgturer og andre fraværsgrunner som overlater en masse ekstraarbeid til de som må gjore dine arbeidsoppgaver mens du er på fylla eller fyllesyk eller kjærlighetssyk. Det er skikkelig dårlig gjort å skulke jobben, uansett vilken alder du er i, men det er nå en gang sånn at det er de unge hos oss som har mest korttidsfravær.

Like irriterende er det (som jeg tidligere har nevnt) med folk som ikke kan holde seg hjemme når de sprer rundt seg med bakterier, sutring og martyrvirksomhet. Nei takk.

Nå høres jeg ut som den megga. Det er jeg sikkert, også. :brr:

EDIT: En arbeidsgiver har ingen rett til å vite hva som feiler en som er syk. Det er en sak mellom lege og pasient.

Det står jo en oppgitt sykemeldingsgrunn på sykemeldingen som leveres arb.giver, og selv om den er forkortet og kanskje krytpert, så får de jo faktisk vite grunnen. Der jeg jobbet, fortalte arb.giver dette videre til resten av de ansatte, og det er derfor jeg vet om hun som ble sykmeldt pga at hun mistet hår under/etter amming. Syns nesten alt med den arb.plassen var tragisk, og det er ikke rart å skjønne hvorfor jeg sluttet.. :brr:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det står jo en oppgitt sykemeldingsgrunn på sykemeldingen som leveres arb.giver, og selv om den er forkortet og kanskje krytpert, så får de jo faktisk vite grunnen. Der jeg jobbet, fortalte arb.giver dette videre til resten av de ansatte, og det er derfor jeg vet om hun som ble sykmeldt pga at hun mistet hår under/etter amming. Syns nesten alt med den arb.plassen var tragisk, og det er ikke rart å skjønne hvorfor jeg sluttet.. :)

Nei, det gjør det ikke. Arbeidsgiver trenger ingen annen grunn enn at legen ser at det er nødvendig å sykemelde deg. Mulig dette er nye regler, men jeg har nettopp vært der, så det vet jeg. Diagnosen står kun på den delen av sykemeldingen du skal beholde selv.

Jeg er typen som dør av dårlig samvittighet når jeg sykemelder meg. Har jobbet nattevakt selv om jeg var sykemeldt fordi jeg visste de ikke kom til å få noen andre til å ta det. Har også jobbet med nakkesleng og hjernerystelse - og begynner etterhvert å lære at det er ikke verd det. Nei, jeg sykemelder meg ikke for vondt i viljen, men noen ganger er det faktisk best å høre på kroppen og bli hjemme - ellers tar det bare mye lengre tid å bli frisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en sånn som gjerne går på jobb selv om jeg er syk, også fordi vi er en bitteliten arbeidsplass med bare 3 stykk, så jeg vet at det blir så mye mer jobb på de to andre om jeg er borte. I tillegg så er jo de ofte på nattevakt(2-3 netter i uka hver) og da er det iallefall greit at jeg er der, for ellers får en person alt arbeidet som er på dagen.

Jeg har tilogmed dårlig samvittighet for at jeg ikke jobber på kvelden, når de tar kveldsstellet. :)

Men, når jeg faktisk ER syk, og bare vil ligge i senga hele dagen og vet at jeg ikke bør gå ut og smitte noen eller kaste opp i stallgangen e.l., så har jeg så dårlig samvittighet at det lyser av meg, så det ser sikkert ut som om jeg egentlig bare ljuger på meg sykdom for å få sove mer eller slappe av på sofaen en hel dag. Jeg føler iallefall at andre ser slik på det. Det er nok bare mine følelser, men det føles sånn likevel. :)

I løpet av mine 2,5 år (lenge, ikke sant?) som arbeidstaker nå, så har jeg vært sykemeldt 1 gang i en uke, pga betennelse i ryggmuskulatur, og ellers enn det har det bare vært en liten egenmelding i ny og ne pga influensa eller omgangssjuke. Jeg er veldig flink til å bli sjuk i helger og ferier, jeg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det gjør det ikke. Arbeidsgiver trenger ingen annen grunn enn at legen ser at det er nødvendig å sykemelde deg. Mulig dette er nye regler, men jeg har nettopp vært der, så det vet jeg. Diagnosen står kun på den delen av sykemeldingen du skal beholde selv.

Jeg er typen som dør av dårlig samvittighet når jeg sykemelder meg. Har jobbet nattevakt selv om jeg var sykemeldt fordi jeg visste de ikke kom til å få noen andre til å ta det. Har også jobbet med nakkesleng og hjernerystelse - og begynner etterhvert å lære at det er ikke verd det. Nei, jeg sykemelder meg ikke for vondt i viljen, men noen ganger er det faktisk best å høre på kroppen og bli hjemme - ellers tar det bare mye lengre tid å bli frisk.

Mulig det er pga nye regler ja.. Da jeg var sykemeldt pga brukket kne, måtte jeg i alle fall fortelle legen min hva jeg ville skulle bli oppgitt som grunn. Og det er slik jeg har forstått det at en av mine tidligere sjefer fikk vite om denne røytingen.

Jeg er også en sånn som går på jobb heller enn å holde meg hjemme for "småting". Det skal være ganske heftig før jeg blir hjemme for å si det sånn. Sjelden jeg er smittsomt syk da, så det er jo fint. Men jeg husker jeg maste om å få tilbake til stalljentejobben med brukket kne, og legen ville ikke gi meg aktiv sykemelding (jeg tenkte jeg kunne sitte og pusse seletøy i stedet for å gå). Ellers har jeg vel vært på jobb med vondter både her og der, og jeg ser ikke hvorfor det skulle være noe galt i det egentlig..? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sitter i den situasjonen nå- skal jeg gå på jobb imorra?..

Har vondt i halsen, hatt feber tilogfra fra 20 desember, og sliter med tung pust(astma, og lungebetennelse)

Er veldig i tvil om jeg skal ringe inn syk imorra, eller bare bite tennna sammen- andre går jo på jobb sjuke..

Samtidig vet jeg at jeg har et dårlig imunforsvar, og det blir ikke bedre av at jeg ikke tar det med ro- da blir jeg trolig mer syk..

Det som er enda verre er at jeg er vikar- og da føler jeg at man hvertfall ikke har lov til å være syk- man vikarerer jo allerede for noen som er syke..UFF.. dette er vansklig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...