Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du vokst opp med hund?


Pion

Har du vokst opp med hund før du skaffet din egen?  

139 stemmer

  1. 1.

    • Ja
      93
    • Nei
      46


Recommended Posts

Jeg har hatt dyr hele livet, men ikke hund. (hetterotter, kanin, katt, og drevet med ridning i mange år)

Flere av mine foreldres venner hadde hunder, så jeg har vært veldig mye sammen med New Foundlandere, settere og en liten terrier som jeg ikke husker helt rasen, i min oppvekst.

Var med på Morokulien en gang for å stille ut noen av disse NUFFene da jeg var liten, (Alle barna som var der kunne stille ut for gøy den ene dagen).

Jeg har alltid ønsket meg hund selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Tja, jeg vil si det, selvom vi ikke har hatt hund i vårt hus før jeg fikk min egen(siden jeg har allergi og foreldrene mine ikke er hundeintresserte), men onkelen min hadde masse hunder, og vi bodde på samme tomt som han, så jeg hadde jo hunder rundt meg hele tiden, schæfere, settere, goldens etc, og selvfølgelig alaska huskys(Han kjørte turister, i tillegg til at han hadde egne hunder som han brukte på hobbybasis), vi var oppe der han jobbet titt og ofte, og ikke nok med at de hadde sikkert godt over 100stk AH+ et par individ av andre raser, men de drev hundepensjonat i tillegg..

Naboen vår der vi bodde før hadde også hund, små terriere, og driver i dag oppdrett..

Og etter vi flytta til byen(Da jeg var 10-11år) begynte jeg å lufte andres hunder, og alle ferier var vi på hytta, hvor onkelen min med hundene også var, og da ble det mye lufting og trening gitt..

Så jeg kan vel trygt si at jeg har hatt nok av hunder rundt meg helt fra jeg var liten.. Og min forkjærlighet for trekkhunder kan jeg nok takke onkelen min for..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, familien min har ikke hatt noen hund før jeg flyttet hjemmefra. Jeg har derimot alltid vært interessert i hund (og andre dyr), og jeg var nok den ungen som i ett av mine foreldres uoppmerksomme øyeblikk, kunne finne på å gå bort til et hvilket som helst dyr (deriblant en mannevond hest som stod og ble skodd gikk jeg under magen på, to år gammel). Selv om vi ikke hadde hund selv, bodde vi i et land hvor det var endel løshunder. Disse var jeg meg, og koste med og gav mat til. Naboene hadde også hunder, og når de fikk valper var jeg alltid å finne der. Det finnes flere bilder av meg som går tur med Bamse, en godslig golden-lignende sak. Alt dette var før fylte tre år.

Jeg gikk tur med bygdas hunder, i alle fall noen av de, men interessen gikk mer i retning hest, så hund ble litt nedprioritert en stund. Likevel "adopterte" jeg en løshund da jeg gikk i 4.-6. klasse en gang, og gav den mat. Den fikk valper, og jeg var daglig på "besøk" og koste med valpene. Hundeflokken holdt til på et butikkhjørne, og folk som så meg kjøpte mat til hundene på butikken som jeg kunne gi de. Det å "bo" sånn i en mer eller mindre "vill" hundeflokk har lært meg MYE om omgang med hunder, og i det hele tatt er jeg kjempetakknemlig for at jeg fikk oppleve det..

Begynte å jobbe i stall da jeg var 18, hvor vi også hadde fire vorstehre som ble brukt til trekk, og det var da jeg fant ut at jeg skulle ha hund. Og etter det har jeg hatt hund, og det har vel bare "ballet på seg".. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har aldri hatt hund hjemme hos oss. Men besteforeldrene mine som bodde 100 m unna har hatt hund så lenge jeg kan huske, og det er Border Collien Troja som sitter igjen i minnet derfra.

Ellers har onklene mine (begge brødrene til pappa) hatt hunder som har vært med til oss osv.

Men min egne hund fikk jeg først i 1999 da vi kjøpte Buffy. Og heretter blir det vel alltid hund i hus vil jeg tro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var 4 fikk vi vår første hund, verdens beste bernersennen hund Laila. Hun ble bare 8 år, så da jeg var 12 , 13 fikk vi to nye hunder - bearded collie og en berner tispe til. Hadde bearded collien med meg da jeg flyttet ut og hadde henne selv på slutten av hennes levetid.

Drev også og gikk turer med andres hunder da jeg var liten.

Nå skal jeg snart få min første egne valp, og av en rase jeg ike har hatt før. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg. :)

Er superglad for at jeg har vokst opp med hunder :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, oppvokst med grand danois, og har vært en del andre raser innom gjennom den tiden jeg bodde hjemme. Da bla: st.bernard, irsk ulvehund, div blandinger, rottweiler.. Var mye med på utstilling da jeg var mindre, og er mye på utstilling nå også:) Hunde intr har alltid vært der, og kune absolutt ikke tenke meg ett liv uten hund!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid vært rundt dyr og hunder. Mine besteforeldre, som også er naboer har alltid hatt hund og sau. Når jeg var ca 8 år fikk vi en bcvalp derfra. Det er Kaiza som vi har enda:D Jeg er nå 16 og I oktober i år fikk jeg min første egen hund, det er en aussie:D Fungerer kjempe bra m Kaiza<3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, vil ikke si at jeg har vokst opp med hund. Da jeg fikk min da jeg 11 år (med hjelp av mamma og stepappa, og pappa da). Men man kan jo si at jeg har vokst opp med interessen, da den alltid (som jeg kan huske) har vært der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk vår første hund (Schæfer) da jeg var 5-6år gammel,og han hang med til jeg ble 16-17. Imellom der kom det ei am.cocker tispe da jeg var 12 som ble "min" hund,også kom det ei schæfertispe sammen med mammas samboer.

Bestemor og to av tantene mine har hatt hunder "hele" tiden også. Jeg husker ikke helt når hundeinteressen kom,eller om den var der fra fødselen av :) Ike kjøpte jeg 6mnd etter at cockeren måtte takke for seg,og jeg hadde gjennomgått de kjedeligste månedene i mitt liv...

Og 1.August i år kom Felixn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg vil si det. Da jeg var ca. 2 år kom gærne Zarinadyret inn i familien. Hun er hovedsaklig farmors hund, men vi har/hadde henne nesten hele tiden. Kun noen få uker i året var hun hos farmor. Zarina er nå en snart 12 år gammel, glad og fin frøken enda. Vi passet andre diverse hunder gjennom hele tiden fram til jeg fikk Aysha. Jeg fikk Aysha da jeg var 11 år. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det vil jeg jo si. Vi fikk vår første sheltie i hus da jeg var 9 år ihvertfall. Har vært med både og sett på og deltatt på kurs, og var med og så på en god del utstillinger. Ettersom vi hadde hannhunder opplevde jeg ikke valpekull før jeg fikk min egen tispe, men vår ene hannhund sto til avl, så paring var noe helt naturlig. Hundeinteressen tok dog ikke helt av før jeg flyttet hjemmefra og kjøpte min egen, da tok gradvis hundene over for hest som jeg også har holdt på med hele livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det vil jeg si. Mamma og pappa hadde en norsk lundehund når jeg var veeeldig lita, type 5-6år? Pappa rodde finnmarksfiske på den tiden, så han var borte i opptil 2-3 måneder i strekk mens mamma var alene hjemme med meg, og hun klarte ikke å styre hunden (mamma har null hundetekke og er generellt en dårlig hundetrener..) så hun skulle egentlig avlives, men dyrlegen tok henne til seg og hun bodde visst hos han til hun ble gammel.

Senere fikk vi en blandingshund (st. bernard, toller ++) rett før jeg ble tenåring. Han hadde stått ute i bånd fra han var 2mnd gammel til han ble 6mnd så å si, og var en stresslus uten like. Enden på den visaen ble at han nappet etter en av naboungene så pappa valgte å avlive han.

Så har naboene alltid hatt schæfer, også hadde de en golden retriever også som jeg husker godt fra barndommen.. Han døde rett imellom husene våre da han var over 10år gammel.

Så jeg føler egentlig at det "alltid" har vært en hund eller flere i livet mitt, selv om ikke alle har vært MINE. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk min egen hund da jeg ble 12 år. Vi hadde en hund på prøve noen år tidligere, men det ble ikke bra, hun hadde allergier og litt gemyttproblemer.

Men jeg er vokst opp med nabohundene. Begynte å gå tur alene med Leo (bichon frise) da jeg var 4 år. Og gikk så og si hver dag med han til han begynte å trekke på åra, de fikk en til etterhvert og jeg gikk med begge og etterhvert bare med den yngste. Begynte etterhvert å gå tur med andre hunder også, og selv da jeg fikk min egen så dro jeg med meg andres hunder på turer.

I familien min så har det vært hunder rundt omkring, tanten min hadde to schæfere, og en onkel kjøpte seg schæfer etterhvert - men siden vi bodde på andre siden av landet så var det ikke så ofte jeg fikk være med dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, jeg er vokst opp med hund.. vi har hatt 5 hunder fra jeg var baby..

Å det er litt av hvert. labrador-golden-blanding-samojed og cocker spaniel :)

Så er ganske vant med hund. så har jeg alltid passet hunder siden jeg var liten ..

Så elsker hunde :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk en golden retriever da jeg var 8. Hun ble 14 år. Jeg gikk daglige turer med henne og hadde henne mye med meg rundt omkring :ahappy: Ellers så har min mormor og morfar hatt 1 labrador og 1 labrador/flat, og farmor og farfar har hatt en collie. Så har jeg en onkel som alltid har hatt settere. Så har på en måte vokst opp med hund, men da jeg fikk min første hund som var en portugisisk vannhund merket jeg allikevel at jeg ikke hadde all verdens erfaring med oppdragelses-delen. Så var frøkna mi noe krevende også, så jeg lærte mye av henne :ahappy: Nå har jeg 1 stk portis og 1 stk golden og føler meg relativt erfaren med hund. Tror jeg skulle fått til den neste ganske bra. Men alle hunder er forskjellige, og min neste hund hadde sikkert hatt noen nye egenskaper som jeg ikke hadde erfaring med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vokst opp med en Riesenschnauser som var også blandet inn med ulv.

Når jeg var 4 år "fikk" jeg min første hund, en liten amerikansk cocker spaniel, nydelig liten tass :)

Nikko døde når jeg var 16, så etter det hadde jeg ikke hjerte til å skaffe meg en ny en. Men etter 5 år er sorgen såpass på avstand at i januar kommer en liten tispe til meg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde ikke hund i min familie.

Men min bestefar som bodde rett over veien hadde en hund jeg "disponerte" og hadde med meg på hundetrening og sånn.

Samt at naboen og en av mine barndomsvenninner også hadde en hund jeg gikk litt tur med.

Fikk min 1 hund som 15-åring, og har til sammen hatt 4 stk med de 2 jeg har nå.

Så mine siste 21 år har jeg vært hundeeier...

Kunne ikke tenke meg et liv uten!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...