Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du vokst opp med hund?


Pion

Har du vokst opp med hund før du skaffet din egen?  

139 stemmer

  1. 1.

    • Ja
      93
    • Nei
      46


Recommended Posts

Jeg har hatt dyr hele livet, men ikke hund. (hetterotter, kanin, katt, og drevet med ridning i mange år)

Flere av mine foreldres venner hadde hunder, så jeg har vært veldig mye sammen med New Foundlandere, settere og en liten terrier som jeg ikke husker helt rasen, i min oppvekst.

Var med på Morokulien en gang for å stille ut noen av disse NUFFene da jeg var liten, (Alle barna som var der kunne stille ut for gøy den ene dagen).

Jeg har alltid ønsket meg hund selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Tja, jeg vil si det, selvom vi ikke har hatt hund i vårt hus før jeg fikk min egen(siden jeg har allergi og foreldrene mine ikke er hundeintresserte), men onkelen min hadde masse hunder, og vi bodde på samme tomt som han, så jeg hadde jo hunder rundt meg hele tiden, schæfere, settere, goldens etc, og selvfølgelig alaska huskys(Han kjørte turister, i tillegg til at han hadde egne hunder som han brukte på hobbybasis), vi var oppe der han jobbet titt og ofte, og ikke nok med at de hadde sikkert godt over 100stk AH+ et par individ av andre raser, men de drev hundepensjonat i tillegg..

Naboen vår der vi bodde før hadde også hund, små terriere, og driver i dag oppdrett..

Og etter vi flytta til byen(Da jeg var 10-11år) begynte jeg å lufte andres hunder, og alle ferier var vi på hytta, hvor onkelen min med hundene også var, og da ble det mye lufting og trening gitt..

Så jeg kan vel trygt si at jeg har hatt nok av hunder rundt meg helt fra jeg var liten.. Og min forkjærlighet for trekkhunder kan jeg nok takke onkelen min for..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, familien min har ikke hatt noen hund før jeg flyttet hjemmefra. Jeg har derimot alltid vært interessert i hund (og andre dyr), og jeg var nok den ungen som i ett av mine foreldres uoppmerksomme øyeblikk, kunne finne på å gå bort til et hvilket som helst dyr (deriblant en mannevond hest som stod og ble skodd gikk jeg under magen på, to år gammel). Selv om vi ikke hadde hund selv, bodde vi i et land hvor det var endel løshunder. Disse var jeg meg, og koste med og gav mat til. Naboene hadde også hunder, og når de fikk valper var jeg alltid å finne der. Det finnes flere bilder av meg som går tur med Bamse, en godslig golden-lignende sak. Alt dette var før fylte tre år.

Jeg gikk tur med bygdas hunder, i alle fall noen av de, men interessen gikk mer i retning hest, så hund ble litt nedprioritert en stund. Likevel "adopterte" jeg en løshund da jeg gikk i 4.-6. klasse en gang, og gav den mat. Den fikk valper, og jeg var daglig på "besøk" og koste med valpene. Hundeflokken holdt til på et butikkhjørne, og folk som så meg kjøpte mat til hundene på butikken som jeg kunne gi de. Det å "bo" sånn i en mer eller mindre "vill" hundeflokk har lært meg MYE om omgang med hunder, og i det hele tatt er jeg kjempetakknemlig for at jeg fikk oppleve det..

Begynte å jobbe i stall da jeg var 18, hvor vi også hadde fire vorstehre som ble brukt til trekk, og det var da jeg fant ut at jeg skulle ha hund. Og etter det har jeg hatt hund, og det har vel bare "ballet på seg".. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har aldri hatt hund hjemme hos oss. Men besteforeldrene mine som bodde 100 m unna har hatt hund så lenge jeg kan huske, og det er Border Collien Troja som sitter igjen i minnet derfra.

Ellers har onklene mine (begge brødrene til pappa) hatt hunder som har vært med til oss osv.

Men min egne hund fikk jeg først i 1999 da vi kjøpte Buffy. Og heretter blir det vel alltid hund i hus vil jeg tro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var 4 fikk vi vår første hund, verdens beste bernersennen hund Laila. Hun ble bare 8 år, så da jeg var 12 , 13 fikk vi to nye hunder - bearded collie og en berner tispe til. Hadde bearded collien med meg da jeg flyttet ut og hadde henne selv på slutten av hennes levetid.

Drev også og gikk turer med andres hunder da jeg var liten.

Nå skal jeg snart få min første egne valp, og av en rase jeg ike har hatt før. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg. :)

Er superglad for at jeg har vokst opp med hunder :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, oppvokst med grand danois, og har vært en del andre raser innom gjennom den tiden jeg bodde hjemme. Da bla: st.bernard, irsk ulvehund, div blandinger, rottweiler.. Var mye med på utstilling da jeg var mindre, og er mye på utstilling nå også:) Hunde intr har alltid vært der, og kune absolutt ikke tenke meg ett liv uten hund!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid vært rundt dyr og hunder. Mine besteforeldre, som også er naboer har alltid hatt hund og sau. Når jeg var ca 8 år fikk vi en bcvalp derfra. Det er Kaiza som vi har enda:D Jeg er nå 16 og I oktober i år fikk jeg min første egen hund, det er en aussie:D Fungerer kjempe bra m Kaiza<3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, vil ikke si at jeg har vokst opp med hund. Da jeg fikk min da jeg 11 år (med hjelp av mamma og stepappa, og pappa da). Men man kan jo si at jeg har vokst opp med interessen, da den alltid (som jeg kan huske) har vært der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk vår første hund (Schæfer) da jeg var 5-6år gammel,og han hang med til jeg ble 16-17. Imellom der kom det ei am.cocker tispe da jeg var 12 som ble "min" hund,også kom det ei schæfertispe sammen med mammas samboer.

Bestemor og to av tantene mine har hatt hunder "hele" tiden også. Jeg husker ikke helt når hundeinteressen kom,eller om den var der fra fødselen av :) Ike kjøpte jeg 6mnd etter at cockeren måtte takke for seg,og jeg hadde gjennomgått de kjedeligste månedene i mitt liv...

Og 1.August i år kom Felixn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg vil si det. Da jeg var ca. 2 år kom gærne Zarinadyret inn i familien. Hun er hovedsaklig farmors hund, men vi har/hadde henne nesten hele tiden. Kun noen få uker i året var hun hos farmor. Zarina er nå en snart 12 år gammel, glad og fin frøken enda. Vi passet andre diverse hunder gjennom hele tiden fram til jeg fikk Aysha. Jeg fikk Aysha da jeg var 11 år. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det vil jeg jo si. Vi fikk vår første sheltie i hus da jeg var 9 år ihvertfall. Har vært med både og sett på og deltatt på kurs, og var med og så på en god del utstillinger. Ettersom vi hadde hannhunder opplevde jeg ikke valpekull før jeg fikk min egen tispe, men vår ene hannhund sto til avl, så paring var noe helt naturlig. Hundeinteressen tok dog ikke helt av før jeg flyttet hjemmefra og kjøpte min egen, da tok gradvis hundene over for hest som jeg også har holdt på med hele livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det vil jeg si. Mamma og pappa hadde en norsk lundehund når jeg var veeeldig lita, type 5-6år? Pappa rodde finnmarksfiske på den tiden, så han var borte i opptil 2-3 måneder i strekk mens mamma var alene hjemme med meg, og hun klarte ikke å styre hunden (mamma har null hundetekke og er generellt en dårlig hundetrener..) så hun skulle egentlig avlives, men dyrlegen tok henne til seg og hun bodde visst hos han til hun ble gammel.

Senere fikk vi en blandingshund (st. bernard, toller ++) rett før jeg ble tenåring. Han hadde stått ute i bånd fra han var 2mnd gammel til han ble 6mnd så å si, og var en stresslus uten like. Enden på den visaen ble at han nappet etter en av naboungene så pappa valgte å avlive han.

Så har naboene alltid hatt schæfer, også hadde de en golden retriever også som jeg husker godt fra barndommen.. Han døde rett imellom husene våre da han var over 10år gammel.

Så jeg føler egentlig at det "alltid" har vært en hund eller flere i livet mitt, selv om ikke alle har vært MINE. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk min egen hund da jeg ble 12 år. Vi hadde en hund på prøve noen år tidligere, men det ble ikke bra, hun hadde allergier og litt gemyttproblemer.

Men jeg er vokst opp med nabohundene. Begynte å gå tur alene med Leo (bichon frise) da jeg var 4 år. Og gikk så og si hver dag med han til han begynte å trekke på åra, de fikk en til etterhvert og jeg gikk med begge og etterhvert bare med den yngste. Begynte etterhvert å gå tur med andre hunder også, og selv da jeg fikk min egen så dro jeg med meg andres hunder på turer.

I familien min så har det vært hunder rundt omkring, tanten min hadde to schæfere, og en onkel kjøpte seg schæfer etterhvert - men siden vi bodde på andre siden av landet så var det ikke så ofte jeg fikk være med dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, jeg er vokst opp med hund.. vi har hatt 5 hunder fra jeg var baby..

Å det er litt av hvert. labrador-golden-blanding-samojed og cocker spaniel :)

Så er ganske vant med hund. så har jeg alltid passet hunder siden jeg var liten ..

Så elsker hunde :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk en golden retriever da jeg var 8. Hun ble 14 år. Jeg gikk daglige turer med henne og hadde henne mye med meg rundt omkring :ahappy: Ellers så har min mormor og morfar hatt 1 labrador og 1 labrador/flat, og farmor og farfar har hatt en collie. Så har jeg en onkel som alltid har hatt settere. Så har på en måte vokst opp med hund, men da jeg fikk min første hund som var en portugisisk vannhund merket jeg allikevel at jeg ikke hadde all verdens erfaring med oppdragelses-delen. Så var frøkna mi noe krevende også, så jeg lærte mye av henne :ahappy: Nå har jeg 1 stk portis og 1 stk golden og føler meg relativt erfaren med hund. Tror jeg skulle fått til den neste ganske bra. Men alle hunder er forskjellige, og min neste hund hadde sikkert hatt noen nye egenskaper som jeg ikke hadde erfaring med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vokst opp med en Riesenschnauser som var også blandet inn med ulv.

Når jeg var 4 år "fikk" jeg min første hund, en liten amerikansk cocker spaniel, nydelig liten tass :)

Nikko døde når jeg var 16, så etter det hadde jeg ikke hjerte til å skaffe meg en ny en. Men etter 5 år er sorgen såpass på avstand at i januar kommer en liten tispe til meg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde ikke hund i min familie.

Men min bestefar som bodde rett over veien hadde en hund jeg "disponerte" og hadde med meg på hundetrening og sånn.

Samt at naboen og en av mine barndomsvenninner også hadde en hund jeg gikk litt tur med.

Fikk min 1 hund som 15-åring, og har til sammen hatt 4 stk med de 2 jeg har nå.

Så mine siste 21 år har jeg vært hundeeier...

Kunne ikke tenke meg et liv uten!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...