Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du vokst opp med hund?


Pion

Har du vokst opp med hund før du skaffet din egen?  

139 stemmer

  1. 1.

    • Ja
      93
    • Nei
      46


Recommended Posts

Hvilken erfaring/bakgrunn hadde du da du skaffet din første hund?

(og hva gjorde at du ble interessert om du ikke hadde noen?)

Lurer på hvor mange her som på en måte "alltid" har drevet med det, eller ihvertfall hadde erfaring før de ble hundeeiere selv.

Er jo mange som har vokst opp i familie med hund, kjent til hundemiljøer fra de var små nurk osv,

men er sikkert en del er som meg også?

Som aldri har hatt hund, bare drømt og tenkt og til slutt tatt steget inn i hundeverdenen.

Er bare litt nysgjerrig på å høre hvorfor hundefolka her har blitt hundefolk :)

(ble litt rotete dette, men håper dere skjønner hva jeg mener!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Jeg hadde aldri eid egen hund før jeg kjøpte min egen i 2006. Mamma hadde hatt Puddel og pappa Collie fra før, men ikke etter at jeg ble født. Det siste året før jeg kjøpte hund var jeg krisehjem for omplasseringshunder og hadde 6 forskjellige i hus i kortere og lengre perioder (alt fra valper til eldre hunder og forskjellige raser som husky, flat, BC, settere, og retrievere). Jeg har også hatt mye med hunder å gjøre, passet forskjellige hunder for venner og kjente, gått turer med nabolagets hunder og hatt mye kontakt med mange i stallen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var et år fikk vi verdens skjønneste og snilleste rottweilertispe i hus. Etter det var det et par Border Terrier tisper i hus. Det har aldri vært noe aktivt hundehold, bare familiehunder. Rottisen ble stilt noen ganger. Hun fikk ganske bra plasseringer også, men vi kuttet ut. Det var så tydelig på henne at hun mistrivdes i ringen.

I voksen alder har jeg tidligere hatt en schäfer og en groenendael. Begge ble trent med tanke på lydighet, men av forskjellige årsaker kom vi aldri til start :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg har en søster som er allergisk og en mor som ikke liker dyr generelt, så i mitt barndomshjem var det ikke aktuelt med dyr av noe slag. Jeg gikk imidlertid tur med to nabohunder støtt, en golden retriever og en dvergpuddel. Utover dette hadde jeg svært lite erfaring med hunder før vi fikk vår egen. Det var samboerens evige guttedrøm om hund som var utløsende faktor her i huset. Jeg var jo ikke negativ, men veldig spent og faktisk nervøs før snuppa kom i hus. Læringskurven har vært svært bratt, men jeg angrer ikke et sekund, og nå ser jeg for meg resten av livet med hund :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, ganske. Bestemoren min er(var) hundemenneske og har alltid hatt hund. I fotoalbumene fra moren min var liten er det flere bilder av hunder, enn av familien :). I oppveksten var jeg veldig ofte hos besteforeldrene mine og deres hund(rottweiler/schäferhund-mix), så på den måten var jeg ganske godt vant med hund da vi fikk vår egen(Vesla). Moren min(som jeg fortsatt bor sammen med) er jo da selvsagt oppvokst med hund og var godt hundevant, selv om hun hadde vært hundeløs i 18 år før vi fikk Vesla.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vokst opp blant fuglehunder! Dvs kleiner munsterlander hjemme og tante hadde vorster og engelsk setter. Så har jo alltid vært veldig glad i hunder og sånn.

Og det siste året før jeg skaffet meg Tinka, så passet jeg familiehunden omtrent 100%. Det eneste jeg ikke gjorde var å fóre ham, men rett og slett fordi det ville mamma gjøre. Så jeg fikk testet meg skikkelig på om jeg var klar for å ha hund. Og da jeg flyttet inn i leilighet for meg selv var det klart. Riktignok etter å ha bestilt valp, og flyttet inn i leiligheten, så merket jeg savnet etter en hund. Var nede hos mamma og pappa (10min å gå) for å gå tur med familiehunden minst annenhver dag!

Men dette er jo første gangen jeg har ansvaret alene. Og også første gangen noen i min familie har tispe! Så dette blir spennende!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid likt hunder, og spurt om jeg kunne få klappe dem og sånn, men var først en dag i mitt 9ende eller 10ende år, da jeg spurte om å få klappe en hund en gutt på min egen alder gikk tur med, at jeg begynte å 'holde på' med hund. Han slet litt med å holde dyret(som var en mellomschnauzerhann), så jeg hjalp ham hjem til eierne med bikkja, og spurte så om jeg også kunne få gå tur med Aramis, som hunden het. Det fikk jeg lov til, og dermed var det i gang.

Jeg gikk tur med Aramis, med Laika(blanding av beagle og buhund), med den andre Laika'en(bc-mix), med Brutus(japansk rottehund eller noe? Liten sak), med Doffen(am cocker spaniel) og noen andre hunder også.

Så flyttet vi til Lillehammer, og der gikk jeg tur med Donn og Jekk(to helsvarte pointere med bittelitt hvitt i brystet).

Deretter flyttet vi til Hamar, og jeg gikk tur med Frida(strih.vorstehertispe), LilleFrida(GS-tispe), Birk(IS-hann), Birk(bichon frise-hann), Ikos(svart labbehann), Mika(finsk spets-hann), Frida(flatcoattispe-valp), Pluto(ES-hann), en blandingstispe jeg ikke husker navnet på, en rottweilertispe og en DP-tispevalp jeg ikke husker navnene på, og iblant en Berner Sennen med HD, så bare roolige turer.

Så flyttet jeg til Aurland, der var det kun schæferblandings-tispa til ene lærern jeg lånte i gymtimer og sånn når vi ikke hadde noe fast opplegg. Deretter Haugesund der det kun var goldentispa til sjefene som lunta rundt på tunet.

Så Stokke, ingen hunder, deretter Andebu, med cockertispa til venninna jeg bodde hos, og aussiehannen til husvertene, men han ble avlivet da han ble ubegrunnet aggressiv på forskjellige folk, forskjellige ganger. Så fikk jeg dober-tispe på prøve, det funka ikke, deretter en schæfertispe som fungerte kjempefint, men det ble ombestemt siden husvertene gjerne ville ha henne(vi hadde henne bare for at husvertene skulle få se om valpen hennes på 10 mnd funka hos dem).

Så flytta jeg hjem til Hamar, og deretter fikk jeg Roya. :) Som er akkurat den hunden jeg ville ha, synes jeg nå. Hadde jeg visst hvordan hun var på forhånd, hadde jeg kanskje ikke valgt henne, men man tilpasser seg hverandre, ikke sant? :) Og så er det en til på vei, da. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppvokst med Welsh Corgier hjemme, de ble brukt som utstilling og familiehunder.

Ellers i familien så har det alltid vært mye hund, tanten min har alltid hatt Labradorer som ble brukt i jakt, Bestefaren min har hatt Lapphund, en annen tante har hatt Collier, ei "fille tante" har hatt Schafere og Rottiser og nermeste nabo med Amerikanske Cocker Spaniels.

Nok hunder rundt meg i oppveksten iallefall :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alltid vært elghund her. Så jeg har oppvokst med hund. Vært med på utstillinger og sovnet i den gode pelsen.

Jeg har alltid likt hunder, og etterhvert ble jeg interessert i hundesport og ønsket meg en hund til å konkurrere

med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke vokst opp med hund, og kjente egentlig få med hund under oppveksten. Ergo jeg aner ikke hvor hundeinteressen kom fra :) Likevel har den alltid vært der, og jeg har mast om hund så lenge jeg kan huske. Jeg fikk min første (Orry) til konfirmasjonen min; endelig skjønte foreldrene mine at jeg ikke kom til å gi meg med maset mitt...

Hundeinteressen har bare blitt større og større etter det, samtidig som ambisjonene har vokst. Orry har vært prøvekaninen min med hundehold, Norma er forhåpentligvis den jeg skal klare å satse litt med :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Nei, det har jeg ikke.

Begynte å gå tur med ei tispe når jeg var ca 8 år, og ble da veldig interessert i hund generelt. Først når jeg ble 10 år så skaffet familien seg hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel ja jeg vil si det selv om vi ikke hadde det når jeg ble født. Mamma er vokst opp med grand danois, tante og onkel har alltid hatt greyhound og whippet, senere har onkel hatt briard. Stekusinen min har alltid hatt hund og disse har jeg gått tur med siden jeg var 4 år, eller gikk med dachsen da. Hun har også hatt diverse blandinger og begynte etterhvert med oppdrett på silky terrier som hun fortsatt driver med. og når kusinen min flyttet hjemmefra ble det dalmatiner, silky terrier og whippet hos hun. Har alltid mast om hund og alltid hatt de rundt meg i oppveksten, har også alltid hatt dalmatinere rundt meg hos noen gode venner av familien. Passet en basenji tispe i perioder før jeg fikk Turbo som 14 åring av broren min. Grunnen for at jeg ikke fikk hund tideligere var at søsteren min var ekstremt allergisk mot alle dyr når hun var liten men så prøvde vi med utekaniner og det var akkurat som at hun vokste det av seg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bestemor hadde en schäfer da jeg ble født og i to år etterpå (han husker jeg jo ikke...), mamma adopterte en blanding (som jeg heller ikke husker) da jeg var 3-4, men han hadde vi bare et halvt års tid, siden det viste seg at han visst ikke gikk så godt i lag med barn likevel... Da jeg var fem adopterte mamma en irsk setter som vi hadde i tre år før vi måtte la ham slippe, og sommeren etter at jeg fylte 13 kjøpte mamma goldenvalp... Så jeg svarte ja jeg :) Ikke vokst opp så mye med hund som mange andre, men vokst opp med hund har jeg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund når jeg var 11 år, så jeg har ikke vokst opp med hund :) Jeg begynte vel å mase om å få hund da jeg var 5 år. Hadde masse kaniner, fulgler og marsvin frem til jeg fikk ønsket mitt igjennom da jeg var 11 år.

Fikk ei border collie/australsk kelpie tispe, som var veldig krevende. Henne ble det derfor mye trening og kursing med, noe som gjorde at jeg ble bitt av basillen ;) Har de siste 7 årene (tiden går fort :) ) jobbet med hund, noe jeg har lært utrolig masse av ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Ikke sånn egentlig. Vi hadde en irsksetterblanding i noen år, når jeg begynte i 1 klasse, men hun ble tydligvis for mye.. Så en dag da jeg hadde kommet hjem fra skolen var hun ikke der. Var kjempelei meg flere år etter det..

Men både onkelen min og fetteren min hadde hunder (toller og labrador) så jeg gikk MASSE tur med de. Begge hundene hundene døde i år..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chessea er min første hund og eies sammen med min mamma og søster. Jeg fikk henne da jeg var 15, så nei, jeg vil ikke si jeg har vokst opp med hund. Familien (dvs. alle untatt meg, som alltid har vært gæær'n etter hunder) ønsket seg aldri hund heller, men hund ble det og det kommer det til å fortsette å være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

kan trykt si det ja. Pappa fikk sin første hund da han var 14, og etter det var det ikke en dag uten minst en hund i huset :)

Jeg har vokse opp med 2 hunder. Den første hunden, Mike satt bokstavligtalt å venta på meg på sykehuset da jeg ble født. Han var vel 2-3år da, også kom zorba da Mike var rundt 7år .. Mike ble 15 herlige år! Og zorba er neste 9 nå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første jakthunden kom i hus i 1984, jeg i 1986. Så kan trygt si at jeg bokstavelig talt har vokst opp med hund.

Jeg kom også inn i et liv med en to år gammel jakthund. Helt til jeg ble gammel nok til å forstå at mennesker og hunder ikke er i samme familie, trodde jeg vi var brødre! Uff savner det dyret, det ble et spesielt forhold mellom oss, kanskje fordi han følte han måtte passe på meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...