Gå til innhold
Hundesonen.no

Naivitet omkring røntging


Mirai

Recommended Posts

Skrevet

Leste inne på et forum for agility, der spørsmålet om det var vanlig å røntge AG-hunder kom opp. Flertallet svarte faktisk at nei, de hadde ikke gjort det og kom heller ikke til å gjøre det, fordi det var ikke vanlig å røntge rase X, og hunden hadde heller ikke synlige problemer. Ergo hadde den heller ingen sykdommer.

I akkurat den debatten var det flest små hunder dette gjaldt, men jeg vet dette også er innen fler raser (eksempelvis borzoi, som ikke er noen liten hund).

Er det naivt å la være å røntge når man driver aktivt med hunden, bare fordi man antar at hunden ikke har sykdom (både AA og HD)?

Burde holdningene rundt røntging av tradisjonelt "urøntgede" hunder bli bedre?

Skrevet

I flera raser är ju faktiskt inte HD ett problem. Om det inte finns ett bekämpningsprogram i rasen tycker jag inte att det finns någon större poäng i att röntga höftleder eller armbågsleder i "förebyggande" syfte. I vissa raser är ju till exempel knälederna ett större problem, då är det ju rimligt att man röntgar dem istället. Eller ländryggen. Jag har inte röntgat armbågslederna på mina hundar eftersom det inte finns ett bekämpningsprogram i rasen. Inte heller ländryggar eller knän. Det finns många andra saker att ta hänsyn till också, både i avel och om man ska börja med agility. Hundens generella kroppsbyggnad och form till exempel. Hellre en vältränad, slank hund med c-höfter än en överviktig, otränad, dåligt vinklad hund med perfekta höftleder.

Skrevet

Jeg syns det er en smule naivt, spesielt om man skal bruke hunden aktivt til ting som agility..

Nå har jeg en rase som det er vanlig å røntge, noe jeg mener er lurt.. Har hørt om flere tilfeller av tilsynelatende uberørte hunder som det viser seg har sterk grad av HD.

Jeg syns at man bør røntge alle raser som har lett for å få HD/AA, og spesielt viktig er det når hunden brukes aktivt til ting som kan være belastende på leddene..

Skrevet
Leste inne på et forum for agility, der spørsmålet om det var vanlig å røntge AG-hunder kom opp. Flertallet svarte faktisk at nei, de hadde ikke gjort det og kom heller ikke til å gjøre det, fordi det var ikke vanlig å røntge rase X, og hunden hadde heller ikke synlige problemer. Ergo hadde den heller ingen sykdommer.

I akkurat den debatten var det flest små hunder dette gjaldt, men jeg vet dette også er innen fler raser (eksempelvis borzoi, som ikke er noen liten hund).

Er det naivt å la være å røntge når man driver aktivt med hunden, bare fordi man antar at hunden ikke har sykdom (både AA og HD)?

Burde holdningene rundt røntging av tradisjonelt "urøntgede" hunder bli bedre?

Jeg kan forsåvidt være enig i at hunder gjerne kunne testes for eventuelle skjulte helseproblemer før de tas i bruk innen et belastende bruksområde. Men samtidig virker det rimelig meningsløst å skulle bruke flerfoldige tusen kroner på å teste hundene, med mindre de viser symptomer. Hvis man skal teste helt blindt, så bør man jo røntge hele bikkja, og ikke minst undersøke hjertet nøye.

Jeg har aldri hørt om verken HD eller AA i min rase, og ingen av mine hunder har noensinne vist tegn på å være hemmet under kraftkrevende og leddbelastende løping og manøvrering. De er også kjapt nede i normal respirasjon og puls etter å ha løpt, også ved høy temperatur.

Ja, jeg er enig i at hunder som tilhører raser hvor HD/AA er kjent, bør røntges, spesielt hvis de skal brukes aktivt i agility eller lignende. Kanskje aller helst for AA, siden albuene tar utrolig mye av belastningen ved hopping og brå retningsendring. Men det har i min mening liten hensikt å røntge hunder av raser hvor HD/AA er ukjent.

Skrevet

At en hund har eks. C-hofte vil jo ikke automatisk gi den et dårlig liv. Det kan jo forsåvidt også være et "problem", hunden ser frisk og fin ut og man lar være å røntge fordi den ikke viser noen symptomer.

Jeg syns at om man har en veldig aktiv hund, så er det jo klart en fordel å vite hva som er inni. Uansett om det er hjertet, knærne eller albuene det gjelder ;)

Edit: Ville bare legge til at selv om det går i hovedsak på røntging, så gjelder vel dette for det meste for ganske mange sykdommer/lidelser.

Skrevet

nå er det jo også litt omdiskutert hvor mye det har hjulpet å drive med røntking av hund for å forhindre HD?

Men altså, selv hos raser der røntging ikke er vanlig forekommer HD. en bekjent av meg røntger alle sine hunder av en bestemt rase (type "brukshund") der "alle" mener at HD ikke er noe problem (MEN- hundene undersøkes jo ikke..)- h*n har av de fem undersøkte fått en med grad E og en med grad C... Nå viser ingen av disse hundene tegn til å ha problemer grunnet HD- men så er de godt trent også da..

Et komplisert bilde dette her.

Skrevet

Du stiller jo et vanskelig spørsmål egentlig. Men det første jeg har lyst å påpeke, er jo at det finnes utallige andre diagnoser som også kan påvirke agility, eller andre krevende sporters, resultat for den enkelte hund. Ta patelle luksasjon; det har jeg aldri hørt om på springer, og jeg kan tenke meg at det ikke er noe særlig for en hund å gå agility med det. Likevel har jeg ikke røntget springeren min for det. Kanskje jeg burde? Hva om hun har PL? Hunden min viser heller ikke, så vidt jeg har sett, tegn på hjerteproblemer. Men bør jeg røntge henne likevel? Det er sikkert ikke noe særlig å presse en hund med hjerteproblem så veldig hardt? Eller hva med ryggen? Bør jeg røntge den sånn for sikkerhets skyld? Og hva med alle disse sykdommene som gradvis kommer, og ikke bare "er" der? Forkalkninger fx - hvor ofte bør man røntge en hund for å se utviklingen av dette? Bør man røntge den en gang i året for å "følge med"? Jeg lurer rett og slett på hvor nøye man skal være - eller hvor overbeskyttende skal man være? Hvor mye skal man tenke på hvisomattedersomatte..? Hvis hunden ikke viser symptomer på ting - hvorfor bør man røntge de i hytt og pine? For dette kan umulig KUN gjelde HD? For som noen påpeker; så er ikke HD nødvendigvis noen "greie" hos noen raser, og hva er forskjellen mellom HD (hos disse rasene) kontra for eksempel PL hos springeren? Det er ikke en "greie" hos springeren heller, men hva om det hadde vært mer vanlig å røntge for PL enn for HD? Da hadde nok jeg (og flere med meg) blitt "hengt ut" som uansvarlige, og lite omtenksomme ovenfor hundens helse, kritisert, noe a la startinnlegget eller verre.

Og dette med små raser - de blir jo ofte ikke så affiserte av HD som andre, større og tyngre raser kan bli. Og sånn generelt, når man ser bort fra agility, så kan en liten hund med HD ha et supert liv, mens en større hund kan bli veldig påvirket. I tillegg har det mye å si i hvilken form hunden er - er den godt trent, så får ikke HD'en så mye å si. En av tingene som er viktig å tenke på når man har en hund med HD er jo nettopp trening- at hunden skal ha godt med muskler for å holde hoftene på "plass", sånn at selve leddet blir mer avlastet. Hvis man forutsetter at man trener agilityhunden sin bra (dvs utenom banen), trenger ikke HD være et så stort problem som det fremstilles.

Når det er sagt, har jeg planer om å røntge lille Aynï for HD, selv om det er relativt uvanlig å gjøre hos cairn, men OM hun nå skulle vise seg å ha HD C, så tviler jeg på at jeg ville droppet agilityen likevel, og jeg tviler også på at jeg kommer til å utelukke henne fra avl om det skulle være aktuelt ellers. Det kommer helt an på hva hun viser av symptomer. (Jeg har jo også planer om å ta MH og FA på henne, og det er jo enda mer uvanlig, men kanskje mer interessant. ;) )

Skrevet

Dersom jeg skulle drevet hundesport på et høyt nivå som krever mye av hunden min så ville jeg selvfølgelig røntget hunden min så jeg vet hvordan den ser ut "inni der", da vet man hva man har og hva man evt bør forebygge/passe litt ekstra på.

Jeg røntget Chicka da jeg fikk hun som 13mnd gammel uten at jeg hadde ambisjoner om noe høyt nivå innen hundesport, jeg ville bare vite statusen hennes.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...