Jump to content
Hundesonen.no

Naivitet omkring røntging


Mirai

Recommended Posts

Leste inne på et forum for agility, der spørsmålet om det var vanlig å røntge AG-hunder kom opp. Flertallet svarte faktisk at nei, de hadde ikke gjort det og kom heller ikke til å gjøre det, fordi det var ikke vanlig å røntge rase X, og hunden hadde heller ikke synlige problemer. Ergo hadde den heller ingen sykdommer.

I akkurat den debatten var det flest små hunder dette gjaldt, men jeg vet dette også er innen fler raser (eksempelvis borzoi, som ikke er noen liten hund).

Er det naivt å la være å røntge når man driver aktivt med hunden, bare fordi man antar at hunden ikke har sykdom (både AA og HD)?

Burde holdningene rundt røntging av tradisjonelt "urøntgede" hunder bli bedre?

Link to comment
Share on other sites

I flera raser är ju faktiskt inte HD ett problem. Om det inte finns ett bekämpningsprogram i rasen tycker jag inte att det finns någon större poäng i att röntga höftleder eller armbågsleder i "förebyggande" syfte. I vissa raser är ju till exempel knälederna ett större problem, då är det ju rimligt att man röntgar dem istället. Eller ländryggen. Jag har inte röntgat armbågslederna på mina hundar eftersom det inte finns ett bekämpningsprogram i rasen. Inte heller ländryggar eller knän. Det finns många andra saker att ta hänsyn till också, både i avel och om man ska börja med agility. Hundens generella kroppsbyggnad och form till exempel. Hellre en vältränad, slank hund med c-höfter än en överviktig, otränad, dåligt vinklad hund med perfekta höftleder.

Link to comment
Share on other sites

Jeg syns det er en smule naivt, spesielt om man skal bruke hunden aktivt til ting som agility..

Nå har jeg en rase som det er vanlig å røntge, noe jeg mener er lurt.. Har hørt om flere tilfeller av tilsynelatende uberørte hunder som det viser seg har sterk grad av HD.

Jeg syns at man bør røntge alle raser som har lett for å få HD/AA, og spesielt viktig er det når hunden brukes aktivt til ting som kan være belastende på leddene..

Link to comment
Share on other sites

Leste inne på et forum for agility, der spørsmålet om det var vanlig å røntge AG-hunder kom opp. Flertallet svarte faktisk at nei, de hadde ikke gjort det og kom heller ikke til å gjøre det, fordi det var ikke vanlig å røntge rase X, og hunden hadde heller ikke synlige problemer. Ergo hadde den heller ingen sykdommer.

I akkurat den debatten var det flest små hunder dette gjaldt, men jeg vet dette også er innen fler raser (eksempelvis borzoi, som ikke er noen liten hund).

Er det naivt å la være å røntge når man driver aktivt med hunden, bare fordi man antar at hunden ikke har sykdom (både AA og HD)?

Burde holdningene rundt røntging av tradisjonelt "urøntgede" hunder bli bedre?

Jeg kan forsåvidt være enig i at hunder gjerne kunne testes for eventuelle skjulte helseproblemer før de tas i bruk innen et belastende bruksområde. Men samtidig virker det rimelig meningsløst å skulle bruke flerfoldige tusen kroner på å teste hundene, med mindre de viser symptomer. Hvis man skal teste helt blindt, så bør man jo røntge hele bikkja, og ikke minst undersøke hjertet nøye.

Jeg har aldri hørt om verken HD eller AA i min rase, og ingen av mine hunder har noensinne vist tegn på å være hemmet under kraftkrevende og leddbelastende løping og manøvrering. De er også kjapt nede i normal respirasjon og puls etter å ha løpt, også ved høy temperatur.

Ja, jeg er enig i at hunder som tilhører raser hvor HD/AA er kjent, bør røntges, spesielt hvis de skal brukes aktivt i agility eller lignende. Kanskje aller helst for AA, siden albuene tar utrolig mye av belastningen ved hopping og brå retningsendring. Men det har i min mening liten hensikt å røntge hunder av raser hvor HD/AA er ukjent.

Link to comment
Share on other sites

At en hund har eks. C-hofte vil jo ikke automatisk gi den et dårlig liv. Det kan jo forsåvidt også være et "problem", hunden ser frisk og fin ut og man lar være å røntge fordi den ikke viser noen symptomer.

Jeg syns at om man har en veldig aktiv hund, så er det jo klart en fordel å vite hva som er inni. Uansett om det er hjertet, knærne eller albuene det gjelder ;)

Edit: Ville bare legge til at selv om det går i hovedsak på røntging, så gjelder vel dette for det meste for ganske mange sykdommer/lidelser.

Link to comment
Share on other sites

nå er det jo også litt omdiskutert hvor mye det har hjulpet å drive med røntking av hund for å forhindre HD?

Men altså, selv hos raser der røntging ikke er vanlig forekommer HD. en bekjent av meg røntger alle sine hunder av en bestemt rase (type "brukshund") der "alle" mener at HD ikke er noe problem (MEN- hundene undersøkes jo ikke..)- h*n har av de fem undersøkte fått en med grad E og en med grad C... Nå viser ingen av disse hundene tegn til å ha problemer grunnet HD- men så er de godt trent også da..

Et komplisert bilde dette her.

Link to comment
Share on other sites

Du stiller jo et vanskelig spørsmål egentlig. Men det første jeg har lyst å påpeke, er jo at det finnes utallige andre diagnoser som også kan påvirke agility, eller andre krevende sporters, resultat for den enkelte hund. Ta patelle luksasjon; det har jeg aldri hørt om på springer, og jeg kan tenke meg at det ikke er noe særlig for en hund å gå agility med det. Likevel har jeg ikke røntget springeren min for det. Kanskje jeg burde? Hva om hun har PL? Hunden min viser heller ikke, så vidt jeg har sett, tegn på hjerteproblemer. Men bør jeg røntge henne likevel? Det er sikkert ikke noe særlig å presse en hund med hjerteproblem så veldig hardt? Eller hva med ryggen? Bør jeg røntge den sånn for sikkerhets skyld? Og hva med alle disse sykdommene som gradvis kommer, og ikke bare "er" der? Forkalkninger fx - hvor ofte bør man røntge en hund for å se utviklingen av dette? Bør man røntge den en gang i året for å "følge med"? Jeg lurer rett og slett på hvor nøye man skal være - eller hvor overbeskyttende skal man være? Hvor mye skal man tenke på hvisomattedersomatte..? Hvis hunden ikke viser symptomer på ting - hvorfor bør man røntge de i hytt og pine? For dette kan umulig KUN gjelde HD? For som noen påpeker; så er ikke HD nødvendigvis noen "greie" hos noen raser, og hva er forskjellen mellom HD (hos disse rasene) kontra for eksempel PL hos springeren? Det er ikke en "greie" hos springeren heller, men hva om det hadde vært mer vanlig å røntge for PL enn for HD? Da hadde nok jeg (og flere med meg) blitt "hengt ut" som uansvarlige, og lite omtenksomme ovenfor hundens helse, kritisert, noe a la startinnlegget eller verre.

Og dette med små raser - de blir jo ofte ikke så affiserte av HD som andre, større og tyngre raser kan bli. Og sånn generelt, når man ser bort fra agility, så kan en liten hund med HD ha et supert liv, mens en større hund kan bli veldig påvirket. I tillegg har det mye å si i hvilken form hunden er - er den godt trent, så får ikke HD'en så mye å si. En av tingene som er viktig å tenke på når man har en hund med HD er jo nettopp trening- at hunden skal ha godt med muskler for å holde hoftene på "plass", sånn at selve leddet blir mer avlastet. Hvis man forutsetter at man trener agilityhunden sin bra (dvs utenom banen), trenger ikke HD være et så stort problem som det fremstilles.

Når det er sagt, har jeg planer om å røntge lille Aynï for HD, selv om det er relativt uvanlig å gjøre hos cairn, men OM hun nå skulle vise seg å ha HD C, så tviler jeg på at jeg ville droppet agilityen likevel, og jeg tviler også på at jeg kommer til å utelukke henne fra avl om det skulle være aktuelt ellers. Det kommer helt an på hva hun viser av symptomer. (Jeg har jo også planer om å ta MH og FA på henne, og det er jo enda mer uvanlig, men kanskje mer interessant. ;) )

Link to comment
Share on other sites

Dersom jeg skulle drevet hundesport på et høyt nivå som krever mye av hunden min så ville jeg selvfølgelig røntget hunden min så jeg vet hvordan den ser ut "inni der", da vet man hva man har og hva man evt bør forebygge/passe litt ekstra på.

Jeg røntget Chicka da jeg fikk hun som 13mnd gammel uten at jeg hadde ambisjoner om noe høyt nivå innen hundesport, jeg ville bare vite statusen hennes.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...