Folk som er redd hunder

[Klementin]

Jeg kan godt forstå at noen er redd hunder, og jeg respekterer det også og fjerner hundene når det kommer noen som er redde Men det jeg ikke forstår er at de ikke jobber med angsten sin. Det må da være fryktelig slitsomt å være redd for noe som er overalt? En annen ting jeg undrer meg litt over er at de fortsatt er like redde når de ser at "alle andre" har hund, alle hilser på og koser med hundene og det alltid går bra? Tenker da f.eks på ei som satt i et hjørne og var redd da jeg hadde med min golden-jente. Alle koste jo med hunden som bare er snill og god. Ser hun ikke da at det er trygt?

Jeg tror det er umulig for meg å sette seg inn i, for jeg har ikke angst for noe. Allikevel synes jeg det må være mulig å ta tak i, og jobbe med problemet.

En ting er jo også at de som er redd hunder ofte er så sinte! De skriker og freser og kjefter... Urk. Og det blir jo slitsomt for oss hundeeiere igjen. Jeg sto og betalte på en p-automat en gang, med hunden i kort bånd. Da freser hun damen som står bak meg i kø: ta og fjern den bikkja! Da kjenner jeg faktisk at jeg blir litt irritert.

Det kan jo sammenlignes med å være redd for barn da nesten. Barn er jo også overalt... Tenk om man skulle bedt en mor om å fjerne ungen sin, når hun sto og holdt ungen i hånda f.eks.

Bare en tanke fra meg, jeg synes det er litt slitsomt med sånt... Jeg har også lest en del innlegg på andre forum der folk irriterer seg over de som har med seg hund på stranda på ettermiddagen. Hunden var i bånd, men allikevel. Den burde vært igjen hjemme, den har ingenting på en badestrand å gjøre skrev de. Det de ikke tenker på er at hunden er alene hjemme i 8 timer mens matmor/matfar er på jobb. Og da må hunden være med på det eieren måtte foreta seg resten av den dagen. Når det da er 30 grader og strålende sol så skal altså ikke en hundeeier få lov til å gå på stranda, men heller holde seg hjemme resten av dagen med hunden sin. MURR!

[MarieR]

Jeg er enig i at folk som er redd for hunder bør jobbe med det, men det er sikkert ikke så veldig enkelt for de det gjelder.

Og at hunden må være med på det eieren skal foreta seg resten av dagen er jeg ikke enig i. Om det er snakk om å dra til en fullstappet strand med masse folk og under, ville jeg heller vist litt hensyn, og dratt til en annen strand, eller tatt meg en svømmetur på kvelden. Vi hundeeiere har desverre ikke så mye vi skulle sagt, ettersom hundehaterne nesten bestandig vinner. (Bare å se på den "fantastiske" hundeloven vår det.....)

[mettemor]

Jeg er redd slanger, selv om tusen folk hadde kost med en slange hadde ikke jeg gjort det

Men det med den kjeftinga og sytinga fra folk som er redd hunder, eller som ikke liker hunder, det er bare så irriterende. Jeg bor rett ved flere strandområder og jeg tar dem med der uansett hva folk måtte mene

Hundene bader jo mer enn meg

Edit: Hvis det er stappfullt på stranda finner jeg såklart en litt rolig plass så jeg ikke forstyrrer alt mulig slags folk. Jeg baner meg ikke inn i en folkemengde med hundene på slep

[Nirm]

Jeg var på foredrag med ei som var redd hunder. Og her snakker vi om REDD, ikke syntes at hunder var litt sånn ekle fordi de var store og bråkete. Hadde en chihuahua snust på buksene hennes, hadde hun besvimt faktisk. Det var alle hunder, uansett størrelse, fasong, farge, pels, ører, temperament etc etc. Hun hadde aldri opplevd noe negativ med hunder, men hun var og ble redd. Og hadde gått i forskjellig terapi uten å lykkes... Så det er faktisk ikke alltid noe man kan jobbe med.

Å bli sint når man er redd er helt normalt faktisk, selv om det garantert er veldig store forskjeller fra person til person. Og at folk som er redd for hund blir sinte, skjønner jeg meget godt. Alt for mange lar jo bikkja styre som den vil, og så roper de "jammen den er jo så snill atte" eller "den vil jo bare leke". Mange er jo ikke så gode på dette å "prate med hund" (det er jo uavhengig både redsel og om de har hund da...). Og det å stirre på det man er redd, er ganske naturlig reaksjon.

Er man på tur og det kommer et menneske som er redd hunder, så har jeg opplevd ofte at de spør om jeg kan holde fast i hundene mine. Noe jeg tar som en selvfølge at jeg gjør da, selv om begge mine hadde blitt liggende mens de går forbi. Det handler litt om å være litt høffelig og ta hensyn til andre for min del. Det koster meg ingenting å holde hundene fysisk, og det gjør det garantert noe lettere for de som går forbi at jeg gjør det.

At vi hundeeiere ikke har så mye vi skulle ha sagt, er vel heller ingen overraskelse. Vi trenger tydeligvis lover som forbyr folk å lufte hundene sine på kirkegårder, i barnehager, ha hundene løse enkelte steder etc. Og tenk litt på hvordan det kommer til å se ut når snøen forsvinner igjen til våren. Et godt bevis på at vi er veldig flinke til å plukke opp etter oss også.... Nå er det ikke alle som gjør slikt, men noen ødelegger for mange dessverre...

[Klementin]

Det er jeg enig i! Jeg går heller aldri til en stappfull strand, for det synes jeg er litt pes med hundene. Pleier å legge meg langt opp på gresset under noe trær så de får skygge. Flere ganger har jeg ligget et stykke fra stranda i skyggen der det ikke er noen andre. Der har jeg bundet hundene med 2 meter langt bånd, og da opplevd at folka kommer gående 1 meter unna hundene og så blir sure når hundene kommer bort for å hilse. Hallo! Det går vel an å gå litt unna da? (jeg har ikke lagt meg midt på en sti nei, men begynner å lure noen ganger.) folk ser jo at hundene ligger bundet til et tre med 2 meter langt bånd, allikevel går de 1 meter unna hundene og blir altså grinete...

[Ingvild]

Hvis man har en irrasjonell frykt for noe, så er det nettopp det - irrasjonelt. Da får man ikke til å tenke fornuftige tanker som "åja, men den hunden har vært alene hjemme i åtte timer, da er det klart den må få være med på stranda" eller "åja, alle andre klapper hunden, da går det vel bra." Det er det samme som om ei venninne av meg ser at jeg holder en edderkopp i hånda - jeg syns ikke det er farlig eller ekkelt i det hele tatt, mens hun sannsynligvis ville ha blitt helt fortvilet bare av å se at jeg holdt den i hånda, om ikke hun skulle ha gjort det selv.

Det er mange som har redsler for forskjellige ting - hunder, høyder, edderkopper - som tenker at de vil prøve å jobbe med det, men når de kommer (gjerne uforberedt og uventet) i en slik situasjon klarer de ikke å kontrollere seg og reagerer allikevel. Og om det man er redd for kommer for nært på, vil man vanligvis gjøre det man tror hjelper mest for å få det bort så fort som mulig, for eksempel å kjefte høylydt på hundeeieren (selvsagt hadde det vært mer fornuftig å forklare rolig at man er redd for hunder, så det hadde vært flott om eieren kunne tatt med hunden et lite stykke unna - men når man står midt oppi det er det ikke alltid slik at det som faktisk er mest fornuftig virker fornuftig i det hele tatt (og motsatt)).

Jeg syns det er viktig å ta hensyn til de som faktisk er redde for hunder. Det skal virkelig ikke være nødvendig å presse det de frykter oppi ansiktene på dem, og hvis de vil jobbe med frykten sin er det uansett ikke riktig av oss hundeeiere å ture fram og selv sette premissene for hvordan de skal forholde seg til det de er redde for. (Type "Er du redd for hunder? Ja, men jeg gidder ikke å ta bort hunden min fra deg, for du må jo lære deg å leve med frykten din, syns du ikke?") Når det er sagt er det mange av "kjefterne" der ute som ikke er redde for hunder, men som bare ikke kan fordra bikkjer og deres sikkel/bjeffing/tigging/hundehår/markering/osv...

[occurrence]

Jeg er redd slanger, selv om tusen folk hadde kost med en slange hadde ikke jeg gjort det

Vi er født redde/skeptiske til visse dyr og insekter. Dyr/insekter som er glatte og har skarpe kanter som f.eks. slanger og kakerlakker. Det er et instinkt som forteller oss at slike dyr/insekter bør vi holde oss unna fordi dem er eller kan være giftige.

Dyr med mye pels og runde kanter derimot er vi ikke født redde, som for eksempel katter og hunder. De som er redd katter og hunder har enten selv hatt en dårlig erfaring med det eller blitt påvirket av andre.

Mange som jobber med sin redsel av hunder (enten om det er fra profesjonelle eller hundeeiere) blir ofte kurert eller mindre skeptiske i løpet av en ganske kort periode, men de fleste velger å ikke gjøre noe med det.

[MarieR]

Jeg er redd slanger, selv om tusen folk hadde kost med en slange hadde ikke jeg gjort det

Men det med den kjeftinga og sytinga fra folk som er redd hunder, eller som ikke liker hunder, det er bare så irriterende. Jeg bor rett ved flere strandområder og jeg tar dem med der uansett hva folk måtte mene

Hundene bader jo mer enn meg

Edit: Hvis det er stappfullt på stranda finner jeg såklart en litt rolig plass så jeg ikke forstyrrer alt mulig slags folk. Jeg baner meg ikke inn i en folkemengde med hundene på slep

Da kan vi takke sånne som deg for at vi har en del hundehatere her til lands..Og ja, jeg ser Editen din.

[Aina&Kaizer]

Jeg vet ikke hvordan det er å være redd for hunder, men jeg vil tro at hvis man vil jobbe med redselen sin, så gjør man det ikke med fremmede hunder med fremmede eiere som plutselig kommer gående mot seg på fortauet, enten den går i kort bånd eller er løs. Jeg tror også det er lettest å jobbe med redselen hvis man tar initiativet til det selv, og gjør det i sitt eget tempo, ikke i den møtende hundens tempo for å si det på den måten...

Uansett synes jeg det er en selvfølge å ta hensyn, enten folk er redde eller bare misliker hunder. Treffer jeg mennesker lar jeg ikke hunden min hilse på dem uten at de tar initiativet først, og det funker helt fint synes jeg. Det er ikke så stress å korte inn båndet litt når man passerer folk for eksempel.

[Aussieglis]

Jeg er livredd edderkopper (jeg hopper rundt i stua og rister meg i håret, hyler og klør meg på kroppen når jeg ser en) og jeg føler ikke for å jobbe med den skrekken min, selv om jeg ofte møter på edderkopper om sommeren.

[Guest 2ne]

Tja.. Jeg er redd sprøyter og syns det er direkte vondt å ta blodprøve, det hjelper meg fint lite at f.eks pappa sier at det ikke er vondt i det hele tatt og er blodgiver, liksom. Du kan jo også prøve å forklare en som er redd veps at veps ikke er farlig, og at det ikke hjelper å løpe rundt og vifte med armene? Eller en person med sosial angst at folkemengder ikke er farlig? Eller en med klaustrofobi at det ikke er farlig å være i et kott?

At folk med hunderedsel ikke jobber med fobiene sine, slår meg som omtrent like fordomsfullt som når de med hunderedsel brøler at hundeeiere generelt ikke har kontroll på kjøterene sine. En lite konstruktiv måte å tilnærme seg problemet på..

[Renate A]

Jeg var på foredrag med ei som var redd hunder. Og her snakker vi om REDD, ikke syntes at hunder var litt sånn ekle fordi de var store og bråkete. Hadde en chihuahua snust på buksene hennes, hadde hun besvimt faktisk. Det var alle hunder, uansett størrelse, fasong, farge, pels, ører, temperament etc etc. Hun hadde aldri opplevd noe negativ med hunder, men hun var og ble redd. Og hadde gått i forskjellig terapi uten å lykkes... Så det er faktisk ikke alltid noe man kan jobbe med.

Å bli sint når man er redd er helt normalt faktisk, selv om det garantert er veldig store forskjeller fra person til person. Og at folk som er redd for hund blir sinte, skjønner jeg meget godt. Alt for mange lar jo bikkja styre som den vil, og så roper de "jammen den er jo så snill atte" eller "den vil jo bare leke". Mange er jo ikke så gode på dette å "prate med hund" (det er jo uavhengig både redsel og om de har hund da...). Og det å stirre på det man er redd, er ganske naturlig reaksjon.

Er man på tur og det kommer et menneske som er redd hunder, så har jeg opplevd ofte at de spør om jeg kan holde fast i hundene mine. Noe jeg tar som en selvfølge at jeg gjør da, selv om begge mine hadde blitt liggende mens de går forbi. Det handler litt om å være litt høffelig og ta hensyn til andre for min del. Det koster meg ingenting å holde hundene fysisk, og det gjør det garantert noe lettere for de som går forbi at jeg gjør det.

At vi hundeeiere ikke har så mye vi skulle ha sagt, er vel heller ingen overraskelse. Vi trenger tydeligvis lover som forbyr folk å lufte hundene sine på kirkegårder, i barnehager, ha hundene løse enkelte steder etc. Og tenk litt på hvordan det kommer til å se ut når snøen forsvinner igjen til våren. Et godt bevis på at vi er veldig flinke til å plukke opp etter oss også.... Nå er det ikke alle som gjør slikt, men noen ødelegger for mange dessverre...

Signerer innlegget til Mikkel

Jeg er redd for fugler, ikke helt hysterisk, men kan bli det hvis de kommer for nerme meg og eieren ikke viser at den vil ta den bort før den kommer bort til meg.

Heldigvis har jeg venner som skjønner at jeg er redd for fugler så de holder dem i burene sine når jeg er på besøk.

-har selv hatt fugler i oppveksten og etter at jeg flyttet hjemmefra, men ble bitt av en litt stor fugl og da var det gjort, jeg stoler ikke på de lenger.

[patricia]

Noe av det verste er når disse med hundeskrekk har med seg småbarn på tur, og flipper helt ut foran ungene. Barnet vil gjerne hilse på hunden, mor/far står og skriker og bærer seg. Hvilke signaler sender de ikke til ungene sine? Er det rart at mange barn blir omtrent hysterisk ved synet av en hund? Redd eller ikke- folk med små unger bør gjøre noe med skrekken sin (eller antipatien), og beherske seg når barnet er i nærheten. Der fins nok av hundehatere!

[ToneC]

Jeg er redd slanger, selv om tusen folk hadde kost med en slange hadde ikke jeg gjort det

Det var det første jeg tenkte på da jeg leste startinnlegget mitt. Jeg er livredd orm og slanger, og jeg oppfører meg IKKE rasjonelt i nærheten av dem. Jeg hadde blitt rasende om noen hadde kommet bort med en slange og sagt at den ikke var farlig (det har jeg faktisk opplevd). Jeg syntes man skal respektere at enkelte folk er redd for hunder, og det er selvsagt at man tar hundene i bånd/vekk fra andre når man møter folk i skogen. For det første er det ufattelig kjipt om den personen dere møter har hundeskrekk og blir skremt. For det andre er det kjipt om denne redde personen sparker til din hund eller lignende..

[Landy]

Dyr med mye pels og runde kanter derimot er vi ikke født redde, som for eksempel katter og hunder. De som er redd katter og hunder har enten selv hatt en dårlig erfaring med det eller blitt påvirket av andre.

Dette kan umulig gjelde mus av den bepelsede, 4bente typen..

Finnes det seriøs forskning som underbygger dette forresten ? Kjenner fler som er redde dyr og som påstår at de ikke vet hvorfor, at de ikke har dårlige erfaringer eller en åpenbar grunn til redselen.

[Aya]

Vi er født redde/skeptiske til visse dyr og insekter. Dyr/insekter som er glatte og har skarpe kanter som f.eks. slanger og kakerlakker. Det er et instinkt som forteller oss at slike dyr/insekter bør vi holde oss unna fordi dem er eller kan være giftige.

Dyr med mye pels og runde kanter derimot er vi ikke født redde, som for eksempel katter og hunder. De som er redd katter og hunder har enten selv hatt en dårlig erfaring med det eller blitt påvirket av andre.

Mange som jobber med sin redsel av hunder (enten om det er fra profesjonelle eller hundeeiere) blir ofte kurert eller mindre skeptiske i løpet av en ganske kort periode, men de fleste velger å ikke gjøre noe med det.

Dette synes jeg høres merkelig ut, da mennesket til alle tider har hatt grunn til å frykte flere dyr med pels; ulv, bjørn, store kattedyr og sånt? Men veldig interessant om det er tilfelle ... Har du noe forskning/linker som kan underbygge dette?

[mettemor]

Da kan vi takke sånne som deg for at vi har en del hundehatere her til lands..Og ja, jeg ser Editen din.

Jeg tror ikke jeg har noe som helst å gjøre med hundehatere Har aldri gjort noe som har vært respektløst overfor noen. Hvis folk har problemer med at jeg har hundene på stranda regner jeg med de kommer å sier ifra, hvis de går rundt å hater hunder fordi jeg går tur på stranda med hundene mine får det faktisk være deres problem.

Har aldri møtt "hundehatere" selv her hvor jeg bor, det er såpass åpent og fritt at det fins turområder som passer for alle

[LeneG]

Noe av det verste er når disse med hundeskrekk har med seg småbarn på tur, og flipper helt ut foran ungene. Barnet vil gjerne hilse på hunden, mor/far står og skriker og bærer seg. Hvilke signaler sender de ikke til ungene sine? Er det rart at mange barn blir omtrent hysterisk ved synet av en hund? Redd eller ikke- folk med små unger bør gjøre noe med skrekken sin (eller antipatien), og beherske seg når barnet er i nærheten. Der fins nok av hundehatere!

Jeg må bare si at når jeg står ovenfor en gedigen edderkopp klarer jeg ikke for mitt bare liv å ikke skrike, hoppe eller danse rundt. Uansett om barna mine er i nærheten eller ikke.

Jeg rekker ikke å tenke på å ta meg sammen engang for reaksjonen kommer spontant.

Det må jo være grusomt å være redd for hunder. Det er jo så mange av dem og det nesten umulig å ikke støte på en hund i dagliglivet.

Jeg har all mulig respekt for de som er redd for eller rett og slett ikke liker hunder.

Må ikke på død og liv tvinge meg på dem.

Noen ganger kan jeg vel kanskje plage disse menneskene uten at jeg er klar over det men det får så gå. Jeg er ikke tankeleser. Håper folk har vett til å si ifra.

At mange sier fra på en kjip måte er vel bare noe man må venne seg til som hundeeier.

Nå om dagen hvor jeg prøver å lære Bonnie å ikke bjeffe på folk så er mitt største mareritt at hun skal bjeffe på noen som er redde. Prøver å ta så mye hensyn jeg kan men jeg må lære henne å kunne gå løs og komme til meg også.

[Knøttene]

Det kan jo sammenlignes med å være redd for barn da nesten. Barn er jo også overalt... Tenk om man skulle bedt en mor om å fjerne ungen sin, når hun sto og holdt ungen i hånda f.eks.

Nei det kan slettes ikke sammenlignes.

Jeg er glad i hundene mine jeg altså, og de er mine babyer, men jeg mener ikke at jeg har samme rett til å ha med hundene overalt på samme måte som en mor gjør med sine barn.

Personlig synes jeg det var en latterlig sammenligning.

Jeg synes også at vi som har hunder skal ta så mye hensyn som mulig, og gjøre alt vi kan for å forhindre at vårt hundehold er til sjenanse for noen.

Mine hunder er ikke akkurat store og skumle, men likefult er det mange som er redde for dem.

Og hvorfor i all verden skulle de ikke få lov til det? Jeg kan jo ikke gå rundt og mene at de må ta seg sammen, eller gå i terapi, fordi jeg synes hundene mine er fantastiske og vil ha dem med overalt.

Når sant skal sies så synes jeg at mange hundeeiere er veldig irriterende, og tar seg altfor mye til rette.

De tar ikke hensyn, og blåser i alle lover og regler.

Jeg synes faktisk at "hundehatere" har mange gode grunner til å være såpass skeptiske som de er jeg.

[Klementin]

Nå skjønner jeg ikke helt hvorfor folk sier at de ikke på død og liv må tvinge seg på de som er redd hunder. Det har jeg ikke sagt heller. Jeg respekterer de som er redde sier jeg, og fjerner hundene mine. Når det er sagt har jeg alltid hundene mine i bånd der det kan komme folk, jeg lar da ikke hundene mine oppsøke andre folk. Så er ikke snakk om at jeg har problemer med å respektere det. Jeg spør alltid om det er noen som er redde eller allergiske før jeg tar de med et sted som f.eks. på jobben eller til venner

[MetteOgBeatrix]

Jeg møter folk som er redd for hunden min neste daglig. Jeg forstår ikke denne redselen men jeg respekterer den og tar hensyn. Nå har jeg en såkalt "belastet" rase og mange er derfor redde bare på bakgrunn av rykte, mener selv jeg kan se forskjell på folk som er genuint redd og folk som er skeptisk/redd fordi de har hørt/lest at Rottweilere er farlige kamphunder. De som er genuint redde går gjerne over på andre siden av gaten og unngår og gå forbi meg og hunden min på fortauet. Folk som er skeptiske/redde pga hva de har hørt/lest ser nervøse ut men krysser ikke gaten og går rolig forbi oss..

Etter at jeg fikk rottis har jeg blitt dyktig til å lese folks kroppsspråk.. ser jeg noen på avstand som ser virkelig redde ut kommanderer jeg vofsen inn på plass og sørger for at hun har fokus på meg. Er hun løs tar jeg henne i bånd og deretter på plass osv.. Dette er det beste jeg kan gjøre når jeg møter redde folk på vår vei, og det virker som de redde setter pris på dette.

Tar ikke med meg vofsen til en overfylt badestrand eller lignende. Skal vi på besøk til folk så tar jeg henne ikke med om noen er redde for hunder, men da hender det jo at jeg ikke kan bli like lenge i besøket og må dra tidlig hjem fordi jeg ikke vil at hun skal være for lenge alene.

Jeg tror det viktigste er at vi respekterer folk som er redde hunder uansett hvor lite vi forstår det. Hvis vi tar hensyn til dem så respekterer kanskje også de som er redde oss?

[Caligula]

Fobier er noe herk, i tillegg til at man virker temmelig irrasjonell for dem som aldri har hatt noen fobi. Jeg tar hensyn på den måten at jeg har hundene mine under kontroll. Men samfunnet kan uansett ikke legges opp for forskjellige fobier, da ville vi alle levd rimelig begrenset. Fobier kan kureres, men det krever aktiv innsats fra de som har fobien. Det finnes "enkle" oppskrifter som eksponeringsterapi gjennom veiledning av terapeut. Oppskriften er enkel, men å gjennomføre det for en som har dødsangst for et eller annet kan selvfølgelig virke alt annet enn enkelt. Derfor går de fleste gjennom livet med fobien(e) sine og gjør sitt beste for å unngå det de får angst av. De færreste fobier blir kurert over fremmede hundeeiere som insisterer på at DEN ER SÅ SNILL ATTE! Møter jeg på et fremmed menneske som står stivnet i angst, da går jeg i en bue rundt. Er det noen jeg faktisk kjenner tilnærmer jeg temaet på en annen måte. Man kan ikke tvinge på noen "terapi", men hvis den som har fobien ønsker det selv og er villig til å gjennomgå litt for det, er det fullt mulig å bli kvitt den.

[starlight]

Jeg er livredd edderkopper (jeg hopper rundt i stua og rister meg i håret, hyler og klør meg på kroppen når jeg ser en) og jeg føler ikke for å jobbe med den skrekken min, selv om jeg ofte møter på edderkopper om sommeren.

Jeg også! Men det jeg er aller mest redd for er veps. Jeg er seriøst fryktelig redd og hater å være ute på høsten bare på grunn av dem. Og nei, jeg føler IKKE for å jobbe med skrekken min.

Tja.. Jeg er redd sprøyter og syns det er direkte vondt å ta blodprøve, det hjelper meg fint lite at f.eks pappa sier at det ikke er vondt i det hele tatt og er blodgiver, liksom. Du kan jo også prøve å forklare en som er redd veps at veps ikke er farlig, og at det ikke hjelper å løpe rundt og vifte med armene? Eller en person med sosial angst at folkemengder ikke er farlig? Eller en med klaustrofobi at det ikke er farlig å være i et kott?

At folk med hunderedsel ikke jobber med fobiene sine, slår meg som omtrent like fordomsfullt som når de med hunderedsel brøler at hundeeiere generelt ikke har kontroll på kjøterene sine. En lite konstruktiv måte å tilnærme seg problemet på..

Akkurat. Jeg vet at det er bedre å holde seg rolig, men frykten overgår alt som heter fornuft.

[Tyfonia]

Man skulle ikke trodd det, men da jeg var liten var jeg LIVREDD hunder. Når jeg møtte en hund ute kjente jeg hvordan hjertet nesten brøt ut av kroppen på meg og jeg ni-stirret på dyret idet det passerte meg. Denne skrekken har jeg vokst ifra meg. Heldigvis. Det var grusomt

Nå er jeg av den typen som må tviholdes tilbake for ikke å klappe på fremmede hunder. Selv om de står fastbundet eller står i hagen deres. Jeg tror jeg personlig er for dum til å være redd hunder... Selv om jeg aldri tør å klappe de små hundene- bare de store. Selv har jeg hatt hund siden jeg var 8 år og det var da redselen begynte å slippe taket. Men tante sin enorme shæferhund var fortsatt litt skummel.

Jeg som har vært igjennom en hundeskrekk vet hvor j****g det faktisk er. Pesende dyr som virrer og drar i båndet og stirrer tilbake på meg idet vi passerer. Noen til og med bjeffer eller bykser imot meg... Uff, nei. Det husker jeg som mareritt.

Som sagt, den dag i dag ELSKER jeg hunder. Derfor er det kanskje lettere for meg å forstå hvordan folk jeg møter kan ha det. Noen har stoppet meg for å klappe hundene, mens andre trekker seg godt ut mot grøfta. Det nytter ikke hva vi enn sier til dem. Jeg hørte i hvert fall ikke på de som sa "han er jo bare snill, han. Vil jo bare kose" As if...

Så uansett hvor plagsomt dette er, så vær så snill å respekter dem. Det er de som er de sårbare. Ikke oss som holder i båndet. Er bare så ufattelig leit å tenke på hvor mange folk som går glipp av den gleden hundene våre gir oss.

Vi er heldige vi!