Om å være enige i heimen

[Poter]

Etter noen år i hundeverdene og på hundeforum, er det en ting som slår meg, og det er at ofte så setter samboer/ektefelle foten ned når det gjelder å få en til hund eller å få første hund. Samboer er gjerne mann, men jeg utelukker ikke at det kan være motsatt. Det er kanskje gjerne den med minst hundeinteresse som sier nei. Som oftes respekteres dette av den hundegale i familien og samboer får det som h'n vil. Man bør jo være enige om noe som er så pass stort som å få en hund eller en hund til, likevel forundrer dette meg litt. Hvis hund er den store interessen til den hundegale, det som gir glede i livet, ekstra piff, avkobling, rekreasjon, hobby... ja, i grunn det som er det ekstra i livet, så må den hundegale respektere ønsket til samboer bare for at samboer ikke vil. Hvor rettferdig er det? Så kan man gjerne se at samboer har en eller annen hobby h'n vil drive med, men som den hundegale synes virker unødvendig, de har ikke tid, råd eller det passer ikke, men så likevel får samboer gjøre det h'n vil. Hvorfor er det sånn da?

La oss bare innse det, den hundegale er oftes av hunkjønn og samboer er ofte hankjønn. Er det kjønnsroller som avgjør, diskriminering eller noe annet? Mannen kan gå hen å drive med sin snåle hobby, mens kona ikke kan få hund. Må hun sitte hjemme med barna, hun? Mannen er jo Mann og må få gjøre hva han vil. Og hvor slitsomt er det egentlig for mannen å ha en hund i hus, den ser jo knapt noe til den uansett. Hårene må kona støvsuge, mate den gjør hun, trene den og aktivisere den gjør hun. Han kan bare klappe den på hode når han gidder og knapt nok det.

Eller er det at man faktisk får et nytt familiemedlem som gjør at begge partene i forholdet har noe å si? Om samboer drar ut på sin hobby som kanskje er et par dager i uka noen timer av gangen, så merkes ikke det like godt som å ha en hund 24-7.

Likevel... hund til hundegale og hobby til samboer gir like mye glede og like mye rekreasjon, bør ikke begge kunne fire på kravene da og la den enkelte få gjøre det som er bra for dem?

Kan man ikke bare få ture på og gjøre som man vil? Hvor rettferdig er det at samboer skal få viljen sin bare for at h'n ikke gidder når hundegale har så inderlig lyst?

[MariaN]

Jeg vil ha en til, men samboeren min sier NEI !

Nå har det seg slik at husverten plutselig har satt stopp på antall dyr, så det blir vel ikke med det første. Det hadde uansett ikke blitt i morgen, men senere

Jævli irriterende å ha sykt lyst på noe, men så er det noen i heimen som setter ned foten.

Jeg føler meg som ei lita jente som bor hjem til foreldrene mine noen ganger når det kommer til dette dyrelivet mitt.

Vi fire katter, og en hund.

Har møtt folk som har flere firbeinte i hus

Nå skal samboeren min roses for å i det hele tatt ha sagt ja til å ha så mange katter da

Men jeg har mine triks, så det blir vel en hund til om et år eller to.

[Guest 2ne]

Tja.. Jeg har diskutert det der både med eksen (gitar) og pappa (sykkel), de har jo begge hobbyer som tar mye tid. Eksen spiller f.eks i band, og var ofte ute enten for å øve eller på spillejobb, mens pappa har vært aktiv hobbysyklist som har startet i Den store styrkeprøven over 10 ganger (tror jeg.. Det er mange ganger ihvertfall). Ingen av disse har sett behovet for 2 hunder, sånn til tross for at hunden(e) alltid har vært mitt ansvar og min store hobby, og hovedargumentet deres er forsåvidt fornuftig nok: Deres hobbyer kan henges på veggen eller stues bort i et skap/en bod når de ikke gidder mer. Man trenger ikke "barnevakt" for sykler eller gitarer om man ønsker seg en sydenferie. Man blir bundet når man har ansvar for et levende vesen.

De har - både eksen og pappa - prøvd å bruke at det koster så mye med hund som argument, det har vi vel blitt enige om at ikke er et tema, i og med at de bruker minst like mye på sine hobbyer som jeg har gjort på mine hunder. At det stjeler tid fra familien er det ingen tvil om, men det gjør alle hobbyer - eksen var oftere borte pga gitarspilling og fisking (enda en dyr og tidkrevende hobby han har) enn jeg var pga bikkja, så han fikk ikke bruke det som argument heller.

Men man trenger ikke stasjonsvogn for å ha med gitar, fiskestang eller sykkel (det holder med takfeste eller hengerfeste), men man må ha ekstra plass når man har hund, ihvertfall når man har hund på størrelse med mine. Hunder tar opp mer plass enn andre hobbyer gjør - som regel.

Man må ikke ha 2 hunder for å utøve hobbyen sin, ergo gir vi hundegale etter for ønsket om å holde husets hundebestand nede på 1 hund. Om det er fordi vi er kvinner og de er menn, vet jeg ikke, men det er en jentegreie å ha dårlig samvittighet for å være egoister, menn er ikke like kjapt ute til å ha dårlig samvittighet for å "gjøre sine greier". Kanskje vi har noe å lære der? Men jeg veit ikke om veien å gå er å trosse gjennom en hund ekstra?

[Ninahz]

Hehe morsomt at du nevner det, jeg har for noen måneder siden begynt en massiv kampanje på hjemmebane der målet er at samboer skal godta og akseptere mitt ønske om å kjøpe hund nr 2. Dette er min hobby og han synes selvfølgelig bikkja er herlig og er glad for at vi har hund, men mitt ønske for en til er vanskelig å godta.

Jeg tror nok også at man er litt "redd" (dette gjelder meg så jeg skal ikke generalisere for masse) for måten man blir oppfattet av andre og samboer om man kjører over og gjør som man vil. Jeg har ikke ett ønske om å trosse meg igjennom, viser til overtalelseskampanjen min igjen. Jeg tenker også at en hund er jo en hobby som tar plass som 2ne sier. Man involverer jo sin familie på en helt annen måte en andre hobbyer At samboeren spiller pc-spill involverer jo ikke meg, det er noe han kan gjøre for seg selv, mens en hund og kanskje to i familien involverer han i ganske stor grad. Derfor er vel vårt ønske om aksept for våre interesser større enn om vi drev med pc-spill eller gitar kanskje?

Men som du påpeker Lone- hvorfor må mitt ønske være så vanskelig å få igjennom. Det skal da vel ikke være ett enormt prosjekt å få tillatelse til å få drive med det jeg liker? Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å få hund nr 2 i hus neste år, men at veien skal være så kronglete irriterer meg litt.

.

[BDD Girl]

2ne trefer (som vanlig) spikeren på hodet.

[Stine Pernille]

Sambo sier nei til en hund til. Men nå er det kun på grunn av leiligheten. Får heller ikke ha flere dyr her, likevel. Uansett: var det han som kom med forslaget på å skaffe en hund til, for noen dager siden..

[Huldra]

Etter noen år i hundeverdene og på hundeforum, er det en ting som slår meg, og det er at ofte så setter samboer/ektefelle foten ned når det gjelder å få en til hund eller å få første hund. Samboer er gjerne mann, men jeg utelukker ikke at det kan være motsatt. Det er kanskje gjerne den med minst hundeinteresse som sier nei. Som oftes respekteres dette av den hundegale i familien og samboer får det som h'n vil. Man bør jo være enige om noe som er så pass stort som å få en hund eller en hund til, likevel forundrer dette meg litt. Hvis hund er den store interessen til den hundegale, det som gir glede i livet, ekstra piff, avkobling, rekreasjon, hobby... ja, i grunn det som er det ekstra i livet, så må den hundegale respektere ønsket til samboer bare for at samboer ikke vil. Hvor rettferdig er det? Så kan man gjerne se at samboer har en eller annen hobby h'n vil drive med, men som den hundegale synes virker unødvendig, de har ikke tid, råd eller det passer ikke, men så likevel får samboer gjøre det h'n vil. Hvorfor er det sånn da?

La oss bare innse det, den hundegale er oftes av hunkjønn og samboer er ofte hankjønn. Er det kjønnsroller som avgjør, diskriminering eller noe annet? Mannen kan gå hen å drive med sin snåle hobby, mens kona ikke kan få hund. Må hun sitte hjemme med barna, hun? Mannen er jo Mann og må få gjøre hva han vil. Og hvor slitsomt er det egentlig for mannen å ha en hund i hus, den ser jo knapt noe til den uansett. Hårene må kona støvsuge, mate den gjør hun, trene den og aktivisere den gjør hun. Han kan bare klappe den på hode når han gidder og knapt nok det.

Eller er det at man faktisk får et nytt familiemedlem som gjør at begge partene i forholdet har noe å si? Om samboer drar ut på sin hobby som kanskje er et par dager i uka noen timer av gangen, så merkes ikke det like godt som å ha en hund 24-7.

Likevel... hund til hundegale og hobby til samboer gir like mye glede og like mye rekreasjon, bør ikke begge kunne fire på kravene da og la den enkelte få gjøre det som er bra for dem?

Kan man ikke bare få ture på og gjøre som man vil? Hvor rettferdig er det at samboer skal få viljen sin bare for at h'n ikke gidder når hundegale har så inderlig lyst?

Veldig interessant, for dette har vi vært gjennom mange ganger.. Vi blir vel aldri enige tror jeg, men akkurat nå har vi våpenhvile hvor ting er overraskende greit.

Jeg har vært i den situasjonen at jeg "trosset" hans ord (okei, det hørtes jo ikke bra ut på noen måte!), da jeg fikk Tulla. Hun ble bare sånn plutselig bestilt, og vips måtte han kjøre meg til Sverige (jeg hadde ikke lappen på den tiden), men jammen gjorde han det! Sånn i ettertid ser jeg jo at det var råttent gjort av meg, samtidig som jeg aldri ville fått noen hund nr 2 hvis jeg ikke hadde gjort det slik. Jeg hadde også dårlig samvittighet da, blandet med fryden det er å vente på at valpen blir gammel nok til å hentes.

Det hele begynte da jeg skaffet meg hund da jeg var 18 år. Vi bodde langt fra hverandre, og han fikk nok aldri med seg hvor mye ansvar det var å ha hund, og hvor mye tid jeg brukte på hunden (og det er minimalt i forhold til hva jeg bruker nå!). Da vi flyttet sammen, merket han jo kjapt det at jeg ville gå lange turer med hunden (annenhver dag), og det ble for mye. Jeg tror han ble sjalu, rett og slett. Kunne jeg ikke begrense meg? Måtte jeg virkelig gå og se i hunde-snope-hylla hver gang vi var på butikken? Var det virkelig nødvendig å gå tur på en-to timer annenhver/hver dag? Måtte jeg kose så mye med hunden? Han kunne vel ligge innestengt på kjøkkenet om natten, han trengte vel ikke å ligge i stua? Mange urimelige krav, som gjerne ikke hadde bunn i noe håndfast. Jeg prøvde å forklare at hunden trengte mosjon, og at jeg også likte å gå tur, jeg måtte vel også få lov å klappe min egen hund (det var ikke sånn at han lå i fanget mitt hele tiden), og tyggebein var bra for tennene.

Det har gått noen år siden dette, og jeg tror til og med gubben ser tilbake på det og ler. I høst er alle helger satt av til hund, jeg har kjøpt en ny hund, jeg har gått kurs, jeg har konkurrert, reist langt og overnattet både for kurs og konkurranser, jeg jobber med hund om sommeren (og litt ellers), jeg trener hundene stort sett hver dag, jeg er aktiv i flere hundemiljøer, ikke minst sitter jeg jo på sonen endel (flere som har hatt diskusjonen om internett? Merkelig at det er ok å sitte å lese nyheter og surfe i timesvis, men ikke å diskutere hund??), jeg er generelt mye mer aktiv med de hundene jeg har nå, enn den første jeg hadde (så han skulle aldri klaget.. mohohahah! )

Men nå har han blitt mer vant til det, til tider støtter han meg i mine forsøk på å nå de målene jeg har satt meg, andre ganger merker jeg han er litt utålmodig og heller vil jeg skal gjøre noe annet "få meg en skikkelig jobb" osv. Men når han står og ser på Aynï og ler og sier "hun er nå skjønn", da vet jeg at han ikke syns ting er så ille. Det har gått bedre og bedre for hver hund, og sistnevnte hund kom jo også inn i huset med hans velsignelse. Da vi ennå ikke hadde bestemt oss, kalte jeg henne for "den mørkeste" eller "den minste" eller brukte andre kjennetegn, mens han sa "den vi skal ha". Han var nok i starten også redd for at ting skulle bli verre med to hunder (det var ganske ille med Tulla og Casper), men Tulla og Aynï går særdeles bra sammen, og det merker mannfolket. Aynï er også en enkel hund å ha med å gjøre inne; det er som om hun alltid har vært her.

Vi har hatt diskusjonen om hobbyer, men problemet vårt er at han ikke har noen hobbyer.. Ikke på samme måte som jeg. Han kan se litt fotball, trene litt, spille litt poker med venner, løpe seg en runde, fikse litt på bilen, snekre litt her og der, fiske, osv. Men det er stort sett "fornuftige" ting, som ikke koster penger, og som er nyttig for meg i det lange løp. Jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å argumentere imot, men det er neimen ikke alltid like lett. Nå har ting stabilisert seg litt, og jeg håper de holder seg sånn (eller bedre). Min skjulte agenda er jo at han skal få seg sin egen hund, men der har jeg noen ti-år som perspektiv..!

[Nerissa86]

Jeg er velsignet med en kjæreste som er lik meg selv når det kommer til hund.

Han likte ideen om hund fra første stund jeg la den fram. Og da ei venninne skulle gi selge 2 valper (tispa hennes hadde et "uhell" med en annen hund) til en billig penge, sa han bare: Hvorfor ikke bare ta dem begge?.. Men viste seg at dem var solgt før vi fikk sjansen..

Så det blir definitivt hund(er) på meg i framtiden

[PsychoLynx]

hmmm, var det innlegget tenkt på noen spes eller Lone??

Enough said egentlig... Jeg KOMMER TIL å overkjøre Lars totalt her om Ezzy IKKE blir på Jæren. Men det er av den enkle grunn at han har kommet med så sykt toskete utsagn som "vet du Ezzy, hadde ikke du bjeffet så fælt og Bridie vært så eiesyk, så kunne du blitt her" eller som når jeg kom til å nevne at Ezzy koster penger " da skal vi IALLEFALL IKKE ha henne". Og sånn gjør meg forbannet, og etter at han har brukt 50.000 på Roger... Og ikke minst hver ledige time i døgnet til å ligge under den hersens bilen å skru...

Men, for Ezzy sin del håper jeg hu blir oå Jæren, og slipper å flytte noe mer. Og jeg kommer IKKE til å lete etter noen hund nr to da. Bare så det er sagt. Men jeg er lei av dette "nei dette bestemmer jeg" opplegget. Enkelt og greit.

[LeneG]

hmmm, var det innlegget tenkt på noen spes eller Lone??

Enough said egentlig... Jeg KOMMER TIL å overkjøre Lars totalt her om Ezzy IKKE blir på Jæren. Men det er av den enkle grunn at han har kommet med så sykt toskete utsagn som "vet du Ezzy, hadde ikke du bjeffet så fælt og Bridie vært så eiesyk, så kunne du blitt her" eller som når jeg kom til å nevne at Ezzy koster penger " da skal vi IALLEFALL IKKE ha henne". Og sånn gjør meg forbannet, og etter at han har brukt 50.000 på Roger... Og ikke minst hver ledige time i døgnet til å ligge under den hersens bilen å skru...

Men, for Ezzy sin del håper jeg hu blir oå Jæren, og slipper å flytte noe mer. Og jeg kommer IKKE til å lete etter noen hund nr to da. Bare så det er sagt. Men jeg er lei av dette "nei dette bestemmer jeg" opplegget. Enkelt og greit.

Hvem er Ezzy? Har du fått en hund til? *bare litt nysgjerrig "

[Meg]

Men jenter da! Hvorfor finne seg i en samboer som skal bestemme over deg???

Helt klart, om ikke sambo vil ha hund, og i hvertfall ikke to, så greit. La han slippe å ta noe som helst ansvar. Om han likevel nekter deg å oppfylle ditt store ønske, er han da noe å satse på???

[Artemis]

Jeg synes egentlig at denne tråden var litt morsom, for de tre første tilfellene(og de eneste) av folk jeg kjenner som vil ha hund, men ikke får pga. ektefelle, er menn!

Nr. 1 ble skilt etter mange års ekteskap, og det første som kom inn i huset da konen flyttet ut, var nettopp en hund. Ekskonen var redd hunder og dermed ble det ingen hund på mannen mens de var sammen.

Nr. 2 er også en mann, som pga. en kone som ikke har noe særlig til overs for dyr, ikke har fått seg hund, men vil veldig gjerne ha.

Nr. 3 er også en mann som så gjerne vil ha hund, men konen vil ikke, så da blir det å kose med vår hund i blant.

[Guest 2ne]

Men jenter da! Hvorfor finne seg i en samboer som skal bestemme over deg???

Helt klart, om ikke sambo vil ha hund, og i hvertfall ikke to, så greit. La han slippe å ta noe som helst ansvar. Om han likevel nekter deg å oppfylle ditt store ønske, er han da noe å satse på???

hehe - Beklager, men det er en typisk "jente-reaksjon".

Det å ha hund, påvirker hele husholdningen i det daglige samme om en av partene ikke har noe som helst ansvar for hunden. De kan - som før nevnt - ikke stues bort i skap eller boder, skal man på ferie så må man ha pass, man må ha plass i bil osv. Ja, "manne-hobbyer" som f.eks fisking påvirker også, i og med at det brukes tid på å fiske, men fiskestenger krever ikke like mye hensyn og stell som hunder gjør.

Man bør være - til en viss grad ihvertfall - være enige i at man skal ha hund, og evt hvor mange hunder man skal ha. Jeg syns ikke det er bedre at det bare er den hundeinteresserte som skal bestemme, enn at det er den ikke hunde-interesserte som får bestemme. Å trumfe igjennom hundehold er like lite hensynsfullt som å trumfe gjennom at man ikke skal ha hund..

[Poter]

hmmm, var det innlegget tenkt på noen spes eller Lone??

Enough said egentlig... Jeg KOMMER TIL å overkjøre Lars totalt her om Ezzy IKKE blir på Jæren. Men det er av den enkle grunn at han har kommet med så sykt toskete utsagn som "vet du Ezzy, hadde ikke du bjeffet så fælt og Bridie vært så eiesyk, så kunne du blitt her" eller som når jeg kom til å nevne at Ezzy koster penger " da skal vi IALLEFALL IKKE ha henne". Og sånn gjør meg forbannet, og etter at han har brukt 50.000 på Roger... Og ikke minst hver ledige time i døgnet til å ligge under den hersens bilen å skru...

Men, for Ezzy sin del håper jeg hu blir oå Jæren, og slipper å flytte noe mer. Og jeg kommer IKKE til å lete etter noen hund nr to da. Bare så det er sagt. Men jeg er lei av dette "nei dette bestemmer jeg" opplegget. Enkelt og greit.

Hehe, nei, det var ikke det Noen saker er jo likevel mer friskt i minnet enn andre, men som jeg skrev: det virker som om det er noen par som må gå den runden.

Enig med 2ne i at det ikke er mer hensynsfult av hundeeier å trumfe igjennom enn av samboer å si nei, samtidig er det virkelig et dillemma, for hvordan skal man løse det? Den ene VIL, den andre vil IKKE. Begge føler kanskje like sterkt.

Vi er jo voksne mennesker, bør ikke et voksent menneske få gjøre hva det vil på hobbyfronten? I et forhold hvor man ikke har felles økonomi, hvor ditt er ditt og mitt er mitt, hvorfor skal det da være så himla nøye om hundegal får seg en til hund? De deler jo ikke på noe annet enn at de bor innenfor de samme veggene, liksom.

[Jane]

Hadde hundene mine bodd ute tror jeg at jeg hadde fått lov av samboer`n til å ha så mange jeg bare ville ha,

men så lenge mine hunder er stue og sofa-hunder så er jeg enig med han at det er greit å ha 1, max 2 i hus.

[Carina]

Det å ha dyr rundt meg er en så stor del av meg, og det trodde jeg eksen hadde forstått. Der tok jeg veldig feil. Så jeg kjøpte hund, flyttet fra samboer (var selvsagt flere grunner til det også), og fant meg en kjæreste som vil ha meg med både hud og hundehår.

[Djervekvinnen]

Jeg kunne aldri blitt sammen med noen som ikke likte dyr, så der er det ingen problem, men jeg ønsker også å respektere han hvis han overhodet ikke vil ha flere hunder. Syns at slikt må man være enige om, da det å ha hund går ut over alle i huset, fordi hunden blir en stor del av hverdagen. Og jeg ønsker ikke å ha en sur gubbe som klager og misliker hunden, bare fordi JEG bare måtte ha en til. Det er mye bedre at alle vil det og trives med det.

Man finner jo fort ut slikt, at hvis man har hund fra før av, hvor åpen evnt ny kjæreste er for hund og hvilket samhold de får når de møtes, og hvis man blir sammen og ikke har hund, finne ut om man ønsker hund og hvor mange osv. Man får jo et visst inntrykk vil jeg påstå.

Jeg elsker katter og må ofre det fordi samboeren har allergi. Jeg risikerer å aldri få ha katt igjen, og det gjør meg trist inn meg, men så elsker jeg samboeren, og det er det som er viktigst. Man må noen ganger ofre noe for kjærligheten.

[PsychoLynx]

Hvem er Ezzy? Har du fått en hund til? *bare litt nysgjerrig "

les i bloggen min de siste dagene

Men jenter da! Hvorfor finne seg i en samboer som skal bestemme over deg???

Helt klart, om ikke sambo vil ha hund, og i hvertfall ikke to, så greit. La han slippe å ta noe som helst ansvar. Om han likevel nekter deg å oppfylle ditt store ønske, er han da noe å satse på???

Seriøst så er dette faktisk en tanke som slår meg, ganske ofte... For ved at Lars nekter meg flere dyr, så nekter han meg også å ha det fullkomment!

Men på en annen måte så må jo jeg også ofre noe for forholdet, og derfor er grunnen til at vi foreløpig kun har 2 katter og 1 hund. Og strengt tatt hadde jeg de når jeg flytta inn igjen her, så han visste de var med på lasset MED meg liksom.

Men når han kommer med de teite utsagnene han gjør, så endrer det ganske mye av situasjonen.... Og spes når han skriver i bloggen min at han syns det er koselig med to hunder han også.

Men, som sagt tidligerre. Jeg kommer IKKE til å lete etter en annen hund, men Ezzy håper jeg kommer hit om de andre ikke vil ha hu.

[Meg]

hehe - Beklager, men det er en typisk "jente-reaksjon".

Det å ha hund, påvirker hele husholdningen i det daglige samme om en av partene ikke har noe som helst ansvar for hunden. De kan - som før nevnt - ikke stues bort i skap eller boder, skal man på ferie så må man ha pass, man må ha plass i bil osv. Ja, "manne-hobbyer" som f.eks fisking påvirker også, i og med at det brukes tid på å fiske, men fiskestenger krever ikke like mye hensyn og stell som hunder gjør.

Man bør være - til en viss grad ihvertfall - være enige i at man skal ha hund, og evt hvor mange hunder man skal ha. Jeg syns ikke det er bedre at det bare er den hundeinteresserte som skal bestemme, enn at det er den ikke hunde-interesserte som får bestemme. Å trumfe igjennom hundehold er like lite hensynsfullt som å trumfe gjennom at man ikke skal ha hund..

ja særlig. Prøv å hindre en fotball intr mann i å se fotball på tv når favorittlagene (eller var det serien..?) går.. Sjansen for at han dumper deg fremfor fotballen er tilstede.

Å nekte samboer å skaffe seg hund er utrolig egoistisk. Men å skaffe seg hund på tross er like så. Da er det bedre å finne en ny mann Bye bye! Livet er for kort til å ikke oppylle sine ønsker. og menn, ja det finnes det flere av!

Nå er heldigvis min samboer ikke av den sorten- vi har to hunder inne, og blir det fler skal de bo ute! :=) Liv uten hund? Nei takk. Liv med mann som bestemmer over meg? Nei takk! Samarbeid og enighet (=ta og gi..) = ja takk!

[Meg]

Jeg kunne aldri blitt sammen med noen som ikke likte dyr, så der er det ingen problem, men jeg ønsker også å respektere han hvis han overhodet ikke vil ha flere hunder. Syns at slikt må man være enige om, da det å ha hund går ut over alle i huset, fordi hunden blir en stor del av hverdagen. Og jeg ønsker ikke å ha en sur gubbe som klager og misliker hunden, bare fordi JEG bare måtte ha en til. Det er mye bedre at alle vil det og trives med det.

Man finner jo fort ut slikt, at hvis man har hund fra før av, hvor åpen evnt ny kjæreste er for hund og hvilket samhold de får når de møtes, og hvis man blir sammen og ikke har hund, finne ut om man ønsker hund og hvor mange osv. Man får jo et visst inntrykk vil jeg påstå.

Jeg elsker katter og må ofre det fordi samboeren har allergi. Jeg risikerer å aldri få ha katt igjen, og det gjør meg trist inn meg, men så elsker jeg samboeren, og det er det som er viktigst. Man må noen ganger ofre noe for kjærligheten.

. det er forskjell på allergi og "vil ikke syken"

[Djervekvinnen]

Ja men samtidig er det ganske dumt å presse på enda hund inn i et hus når mannen absolutt ikke ønsker det. Det er respektløst. Og som jeg skrev, for å unngå en slik situasjon så må man være føre var og kommunisere godt, før man blir for knyttet i hverandre. På et tidlig stadie får man en bra innsikt i hvordan han/hun takler den andres hund hvis man har fra før, eller når man får en hund sammen, snakke om fremtiden om han/hun vil ha flere. I mine øyne burde dette gå bra. Kommunikasjon er en bra ting. (selv om at jeg vet at noen kan ha litt vanskeligheter med det)

Noen er vel vandt til å få viljen sin, men syns det er litt forskjell på å skal få flere hunder, kontra å få en sofa den ene ikke liker så godt.

[Inustaff]

Jeg tror sterkt på at dem som har en virkelig stor interesse for hund vil ha det bedre sammen med en som har noe av det samme.Det er en gøy ting å dele,og jeg tror det er noe man nesten må dele... det blir liksom ikke det samme om man er sammen med en som er delvis uinteressert,mens man selv er hundenerd.

Jeg kjenner flere aktive hundefolk som har det slik,og de føler seg alene.

Det betyr selvsagt ikke at alle som elsker hunder som har en fyr som ikke er så gira skal dumpe ham,men jeg vet at jeg kunne aldri vært med en som ikke var interessert i hund.Det er noe jeg må dele fordi det opptar så mye av meg og min tid/hverdag.De andre interessene mine kan jeg godt ha for meg selv.Man er ikke nødt til å ha alt til felles med sin kjære.Men hund er som et barn,og det ville vært synd om mannen bare syns det var OK med barn,mens dama var skikkelig gira og glad i barn.

Det er klart man skal respektere mannens meninger om ny hund eller ikke ny hund,men dersom man av natur er slik at dette er viktig for livskvaliteten å drive aktivt med hunder,så synes jeg forholdet er hemmende.

En ting er å sette grenser for antall dersom den hunden som ikke er i hus blir ivaretatt,men å nekte for en ekstra hund når et menneske lever og ånder for hund er slemt.

Det er min mening.

[Blondiemamma]

Det var en grunn til at jeg skaffet meg Blondie med en gang jeg ble singel for å si det sånn Men kjæresten her har også veldig lyst på en hund til da, så det hadde ikke vært noe problem lell... men her vi bor nå, får vi bare ha e'n hund, så det får bli når vi har kjøpt noe eget

[xxx12345]

Jeg blir litt satt ut jeg...

Flytte fra mannen om han ikke hadde gått med på flere hunder? Hadde ikke kommet på frågan. Bor man sammen med riktig tofoting så er man ikke interessert i å flytte fra denne for en eller flere firfotinger. Høres helt borti natta ut.

[Meg]

Jeg blir litt satt ut jeg...

Flytte fra mannen om han ikke hadde gått med på flere hunder? Hadde ikke kommet på frågan. Bor man sammen med riktig tofoting så er man ikke interessert i å flytte fra denne for en eller flere firfotinger. Høres helt borti natta ut.

om din største drøm er å ha tre hunder av en eller annen rase, og mannen i "ditt liv" nekter deg det, skal du da legge den drømmen på hylla??! Du skal liksom ikke realisere din største drøm fordi HAN ikke vil det?? Nei rødstrømpen i meg våkner! Ikke for det, jeg mener akkurat det samme når det er HUN som nekter HAN å oppfylle en av sine drømmer.

Det er greit som hun over sier, å avklare slikt med en gang. Dessuten, det skal jo litt til å holde ut med en som er over gjennomsnittlig intr i hunder, så det er best å advare på forhånd:)