Gå til innhold
Hundesonen.no

Parre med ung hanne


Djervekvinnen

Recommended Posts

Er det fordi man ikke ser hvordan de er kroppslig bygget og hvordan de er mentalt at de ikke kan/bør parres? Tisper kan jeg veldig godt skjønne pga ansvaret med valper og påkjenningen med drektighet og fødsel, men en hanne har jo "bare" spermen, så hvis hunden ser veldig bra ut allerede som 1 åring og har et godt lynne, blir det da alikvel riski å parre?

Jeg bare spør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går jo an å vente til hunden er mer enn litt over året,dersom man vil bruke den likevel..så hvorfor ikke vente?

Man får jo brukt den uansett dersom den er frisk..og det er vel ikke allverdens tid å vente heller.Tiden går veldig fort.

Er egentlig et helt greit spørsmål,for det er faktisk endel som bruker unge hanner..Jeg har aldri spurt dem hvorfor..kanskje vi skulle spørre dem?hehe...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdretteren til Callaway har brukt unge hanner. Dette begrunner de med at det er lettere å få dem til å parre. Men nå skal det også sies at de unge hannene de bruker som regel har opptil flere cert, og de har drevet med rasen i 30 år og ser kanskje bedre enn mer uerfarne hvordan en hund etter all sannsynlighet kommer til å utvikle seg. Mentalt ser jeg ikke den store forskjellen på å bruke en ettåring og en toåring - det er vel heller sjelden at en unghund med godt gemytt forvandler seg til et lite monster på den tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Avl er risikosport uansett hvordan man vrir og vender på det...

Om man bruker en ung hanne, eller en gammel, så har man INGEN garantier for at denne ikke vil nedarve sykdommer, defekter osv. Noen ganger må oppdrettere ta en sjanse, og gjøre en kombinasjon de har troen på. Dette har vært gjort siden tidenes morgen (iallefall siden folk begynte med oppdrett av tamhunder).

Og før dere kommer med denne: "jamen man vet jo ikke hva han produserer",

én gang må bli den første, selv fantastisk bra avlshanner har vært unge og hatt sin første paring....

I NKK's retningslinjer for avl, står det at hannhund ikke bør være yngre enn 15 mnd.....

Og det er vel ikke så VELDIG mye over året da...

Og ang. sykdommer, så behøver jo ikke hannhunden være syk selv, for å nedarve defekter..

Men som med så mye annet: besserwissere finner man alle steder... spesielt hos de som ikke er interessert i avl og oppdrett selv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå skal det også sies at de unge hannene de bruker som regel har opptil flere cert, og de har drevet med rasen i 30 år og ser kanskje bedre enn mer uerfarne hvordan en hund etter all sannsynlighet kommer til å utvikle seg.

Hva vil så flere cert si om hunden?

Mentalt ser jeg ikke den store forskjellen på å bruke en ettåring og en toåring - det er vel heller sjelden at en unghund med godt gemytt forvandler seg til et lite monster på den tiden.

Selvsagt er det mye som kan skje etter hunden har blitt ett år, det trenger absolutt ikke bare å gå på mentaliteten og monstrete hunder. :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva vil så flere cert si om hunden?

At den er av championkvalitet eksteriørmessig - dvs den er rasetypisk i forhold til standard.

Selvsagt er det mye som kan skje etter hunden har blitt ett år, det trenger absolutt ikke bare å gå på mentaliteten og monstrete hunder. :angry:

Eh nei, men nå var det mentalitet jeg kommenterte var det ikke? Selvsagt skjer det mye utviklingsmessig med en hund etter at den har fylt et år, det har jeg da ikke benektet på noe vis?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... Jeg blir en smule skeptisk når jeg ser at oppdrettere bruker unge hanner, av de grunnene som flere her har nevnt. Jeg foretrekker å ha hunden ferdig utviklet i både kropp og sinn før den avles på (mye kan skje selv etter at hunden er 1 år), da er det i hvert fall en anelse større sjanse for at man vet hva man kan forvente i en parring.

Unntaket er kanskje små raser, de "modnes" vel litt tidligere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At den er av championkvalitet eksteriørmessig - dvs den er rasetypisk i forhold til standard.

Og det har alt å si? :angry:

Eh nei, men nå var det mentalitet jeg kommenterte var det ikke? Selvsagt skjer det mye utviklingsmessig med en hund etter at den har fylt et år, det har jeg da ikke benektet på noe vis?

Igjen, selvsagt kan det skje mye mentalmessig etter at hunden har fyllt året. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ett år er veldig tidlig. To år syns jeg også er tidlig, men mer akseptabelt enn ett.. Venter man det ene året ekstra så har man plutselig dobbelt så lang levetid på hunden og dobbelt så mye erfaring på den hunden å gå ut ifra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og det har alt å si? :angry:

Nei, har jeg sagt det?

Igjen, selvsagt kan det skje mye mentalmessig etter at hunden har fyllt året. :lol:

Jaa.. Men hvor ofte skjer det at en mentalt trygg og trivelig hanhund på året forvandler seg til noe som er ubrukelig i avl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar alle. Ser at meningene er delt på dette temaet.. Jeg er litt usikker selv, men jeg syns at hundene bør være litt eldre. På raser hvor sykdommer må sjekkes som hd osv, må jo hun den være eldre, samt mentaltester, så da er man jo nødt å vente uansett. Men så finnes det jo raser hvor det verken er noen helsekrav eller mentalkrav, så da virker det som at det er mer rett frem for å bruke unge hanner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt flere hanner som er vært brukt rundt 1 års alderen.

Ser da ingen som helst problemer med det. Som regel så vet man jo hvordan hannen er mentalt og eksteriør når den er rundt 1 år, den blir ihverftall sjelden verre.. HD røngte kan man på noen rase gjøre etter fylt 1 år så den er grei..

De fleste oppdrettere (seriøse sådan) er ofte mer interessert i hva som ligger bak på stamtavlen når de velger å bruke en så ung hanne kontra å vente til den er blitt "voksen"og kanskje har gitt noen kull. kanskje de har ei tispe som skal ha sitt siste kull og hannen som de vil bruke passer perfect på alle måter..

Men når det gjelder tisper så ville jeg ALDRI parret noen så unge.. de skal tross alt ta seg av all "jobben" med ett kull, mens hannen skal bare kose seg.. og jeg vet at han IKKE har noe i mot det:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer aldri til å kjøpe en valp fra ett kull der hannen kun er ett år. Da har den jo ikke rukket å bevise noe som helst og jeg vil helst at det mentale skal være bedre enn at oppdretter synes hunden virker snill og grei.

Folk parrer så unge hanner utelukkende fordi det er praktisk for oppdretter.

Her argumenteres det med at NKKs retningslinjer sier 15 måneder og at 12 måneder ikke er så veldig mye yngre. Om det er slik at bare man nesten oppfyller NKKs retningslinjer så er alt ok, vel da har man ikke høye standarder for NKK er ikke strenge. At det ikke gis garantier i avl blir håpløs argumentasjon. Selvsagt gis det ikke garantier, men man kan da sørge for best mulig odds? Følger man "uansett ingen garantier"-resonnementet så kan man jo avle på hva som helst.

Nei, man har ingenting å tape på å vente til hannen har fått vist seg litt mer frem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En meget flott hannhund av min rase, som nå brukes i avl, så rett og slett ikke ut som hverken noen avlshund eller utstillingshund i sine "ungdomsår". Men da han ble 3-4 år satte kroppen hans seg og han ble utstillingschampion i flere land på kort tid. Det er jo bare et av mange eksempler på at en hund ikke er ferdigutviklet i ettårsalderen. Både fysisk, men også mentalt.

Det er minst like viktig at hannhunden er vurdert opp og ned som viktigheten av å gjøre det samme med en tispe, det ser jeg som selvsagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Signeres på alle punkter !

Jeg ler ofte litt, jeg, når jeg hører hannhundeiere av min rase skryte opp og ned og i mente over hvor snill og grei og mentalt bra hannhunden deres er, når den enda bare er rundt året... bare vent noen måneder da, tenker jeg - og ofte får jeg rett. De utvikler seg veldig mye mentalt fra ett til toårsalder og er kanskje ikke like enke å håndtere når de tipper to år...

Da jeg parret tispa mi for mange år siden, brøt jeg litt med mitt prinsipp om å bruke en voksen hannhund - jeg valgte en ung hund som enda ikke var 2 år og som ikke var spesielt merittert. Dog var jeg noe kjent med linjene bakover og tok sjansen. At hunden senere viste seg å BLI en veldig bra hund både eksteriørt og bruksmessig var vel mer flaks enn dyktighet fra min side, tror jeg... :angry:.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Signeres på alle punkter !

Jeg ler ofte litt, jeg, når jeg hører hannhundeiere av min rase skryte opp og ned og i mente over hvor snill og grei og mentalt bra hannhunden deres er, når den enda bare er rundt året... bare vent noen måneder da, tenker jeg - og ofte får jeg rett. De utvikler seg veldig mye mentalt fra ett til toårsalder og er kanskje ikke like enke å håndtere når de tipper to år...

Da jeg parret tispa mi for mange år siden, brøt jeg litt med mitt prinsipp om å bruke en voksen hannhund - jeg valgte en ung hund som enda ikke var 2 år og som ikke var spesielt merittert. Dog var jeg noe kjent med linjene bakover og tok sjansen. At hunden senere viste seg å BLI en veldig bra hund både eksteriørt og bruksmessig var vel mer flaks enn dyktighet fra min side, tror jeg... :angry:.

Jeg er 100 % enig med Siri og Gråtass her - 110 % faktisk. Og føyer til at jovisst finnes det alvorlige sykdommer som gjerne dukker opp ETTER at hunden er fylt ett år, sykdommer og defekter som DCM, magedreining og epilepsi...

Og at en hannhund er trivelig og "søt" som ettåring er såvisst INGEN garanti for at den ikke utvikler seg til et utagerende, dominant monster som tre-åring... Dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Nå er ikke jeg oppdretter, men jeg signerer den!

På min rase så blir en god del hannhunder voksne først når de er 3-4år gammel, og det kan være ganske stor forskjell i mentaliteten på en 1åring og en hanne på 2år som akkurat har gått inn i puberteten og begynt å teste grenser. En annen ting er at mange sykdommer ikke vises før hunden er eldre... Jeg skjønner ikke hvorfor oppdrettere "stresser" så veldig og absolutt skal parre unge hunder? I min rase blir hundene 14-16år, hvorfor skal man absolutt bruke de på 1år i avl, når en hund på 6år ikke har begynt å bli gammel engang?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har akkurat nå besøk av en hund med veldig dårlig tannemalje. Tennene hennes så selvfølgelig helt fine ut da hun var ett år, men nå er hun to år, og tennene ser veldig slitte og misfargede ut. Sånt ser man kun når ting har fått tid til å utvikle seg.

Det samme med leddproblemer, epilepsi, allergier, øyelidelser, osv. Det tar tid før mye av dette viser seg.

Jeg har to hanner som er hhv 3 og 2 år gamle. Ingen av dem hadde utviklet ferdig temperamentet, personligheten og gemyttet ved ett års alder. Ikke kroppen heller, forresten. Den eldste begynner først nå å vise sitt virkelige potensiale. Han var norsk og svensk champion allerede 2 år gammel, men han er betydelig finere nå. Nå har han også blitt Europamester i Lure Coursing, men det var ingen tegn til akkurat DET potensialet da han var 1 år gammel.

Jeg synes det virker som et sjansespill å bruke en purung hann i avl, med mindre man har satt seg veldig grundig inn i hva som ligger bak ham i stamtavla. Med en eldre hann kan man ofte ikke bare se bakover, men også ved siden av, for å finne ut hva som ligger i genene hans. En eldre hann har ofte søsken som har blitt brukt i avl, og da kan man vurdere deres avkom også.

En annen ting som også er interessant, er å fryse ned sperm og bruke senere. Mora til yngstemann' min ble inseminert med sperm fra en hann som ikke selv hadde vært brukt i avl, men som har søsken som har gitt svært bra avkom. Da er det mindre "risikabelt" å bruke en hann som ikke tidligere har vist hva han gir.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...