Gå til innhold
Hundesonen.no

Parre med ung hanne


Djervekvinnen

Recommended Posts

Er det fordi man ikke ser hvordan de er kroppslig bygget og hvordan de er mentalt at de ikke kan/bør parres? Tisper kan jeg veldig godt skjønne pga ansvaret med valper og påkjenningen med drektighet og fødsel, men en hanne har jo "bare" spermen, så hvis hunden ser veldig bra ut allerede som 1 åring og har et godt lynne, blir det da alikvel riski å parre?

Jeg bare spør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går jo an å vente til hunden er mer enn litt over året,dersom man vil bruke den likevel..så hvorfor ikke vente?

Man får jo brukt den uansett dersom den er frisk..og det er vel ikke allverdens tid å vente heller.Tiden går veldig fort.

Er egentlig et helt greit spørsmål,for det er faktisk endel som bruker unge hanner..Jeg har aldri spurt dem hvorfor..kanskje vi skulle spørre dem?hehe...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdretteren til Callaway har brukt unge hanner. Dette begrunner de med at det er lettere å få dem til å parre. Men nå skal det også sies at de unge hannene de bruker som regel har opptil flere cert, og de har drevet med rasen i 30 år og ser kanskje bedre enn mer uerfarne hvordan en hund etter all sannsynlighet kommer til å utvikle seg. Mentalt ser jeg ikke den store forskjellen på å bruke en ettåring og en toåring - det er vel heller sjelden at en unghund med godt gemytt forvandler seg til et lite monster på den tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Avl er risikosport uansett hvordan man vrir og vender på det...

Om man bruker en ung hanne, eller en gammel, så har man INGEN garantier for at denne ikke vil nedarve sykdommer, defekter osv. Noen ganger må oppdrettere ta en sjanse, og gjøre en kombinasjon de har troen på. Dette har vært gjort siden tidenes morgen (iallefall siden folk begynte med oppdrett av tamhunder).

Og før dere kommer med denne: "jamen man vet jo ikke hva han produserer",

én gang må bli den første, selv fantastisk bra avlshanner har vært unge og hatt sin første paring....

I NKK's retningslinjer for avl, står det at hannhund ikke bør være yngre enn 15 mnd.....

Og det er vel ikke så VELDIG mye over året da...

Og ang. sykdommer, så behøver jo ikke hannhunden være syk selv, for å nedarve defekter..

Men som med så mye annet: besserwissere finner man alle steder... spesielt hos de som ikke er interessert i avl og oppdrett selv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå skal det også sies at de unge hannene de bruker som regel har opptil flere cert, og de har drevet med rasen i 30 år og ser kanskje bedre enn mer uerfarne hvordan en hund etter all sannsynlighet kommer til å utvikle seg.

Hva vil så flere cert si om hunden?

Mentalt ser jeg ikke den store forskjellen på å bruke en ettåring og en toåring - det er vel heller sjelden at en unghund med godt gemytt forvandler seg til et lite monster på den tiden.

Selvsagt er det mye som kan skje etter hunden har blitt ett år, det trenger absolutt ikke bare å gå på mentaliteten og monstrete hunder. :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva vil så flere cert si om hunden?

At den er av championkvalitet eksteriørmessig - dvs den er rasetypisk i forhold til standard.

Selvsagt er det mye som kan skje etter hunden har blitt ett år, det trenger absolutt ikke bare å gå på mentaliteten og monstrete hunder. :angry:

Eh nei, men nå var det mentalitet jeg kommenterte var det ikke? Selvsagt skjer det mye utviklingsmessig med en hund etter at den har fylt et år, det har jeg da ikke benektet på noe vis?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... Jeg blir en smule skeptisk når jeg ser at oppdrettere bruker unge hanner, av de grunnene som flere her har nevnt. Jeg foretrekker å ha hunden ferdig utviklet i både kropp og sinn før den avles på (mye kan skje selv etter at hunden er 1 år), da er det i hvert fall en anelse større sjanse for at man vet hva man kan forvente i en parring.

Unntaket er kanskje små raser, de "modnes" vel litt tidligere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At den er av championkvalitet eksteriørmessig - dvs den er rasetypisk i forhold til standard.

Og det har alt å si? :angry:

Eh nei, men nå var det mentalitet jeg kommenterte var det ikke? Selvsagt skjer det mye utviklingsmessig med en hund etter at den har fylt et år, det har jeg da ikke benektet på noe vis?

Igjen, selvsagt kan det skje mye mentalmessig etter at hunden har fyllt året. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ett år er veldig tidlig. To år syns jeg også er tidlig, men mer akseptabelt enn ett.. Venter man det ene året ekstra så har man plutselig dobbelt så lang levetid på hunden og dobbelt så mye erfaring på den hunden å gå ut ifra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og det har alt å si? :angry:

Nei, har jeg sagt det?

Igjen, selvsagt kan det skje mye mentalmessig etter at hunden har fyllt året. :lol:

Jaa.. Men hvor ofte skjer det at en mentalt trygg og trivelig hanhund på året forvandler seg til noe som er ubrukelig i avl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar alle. Ser at meningene er delt på dette temaet.. Jeg er litt usikker selv, men jeg syns at hundene bør være litt eldre. På raser hvor sykdommer må sjekkes som hd osv, må jo hun den være eldre, samt mentaltester, så da er man jo nødt å vente uansett. Men så finnes det jo raser hvor det verken er noen helsekrav eller mentalkrav, så da virker det som at det er mer rett frem for å bruke unge hanner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt flere hanner som er vært brukt rundt 1 års alderen.

Ser da ingen som helst problemer med det. Som regel så vet man jo hvordan hannen er mentalt og eksteriør når den er rundt 1 år, den blir ihverftall sjelden verre.. HD røngte kan man på noen rase gjøre etter fylt 1 år så den er grei..

De fleste oppdrettere (seriøse sådan) er ofte mer interessert i hva som ligger bak på stamtavlen når de velger å bruke en så ung hanne kontra å vente til den er blitt "voksen"og kanskje har gitt noen kull. kanskje de har ei tispe som skal ha sitt siste kull og hannen som de vil bruke passer perfect på alle måter..

Men når det gjelder tisper så ville jeg ALDRI parret noen så unge.. de skal tross alt ta seg av all "jobben" med ett kull, mens hannen skal bare kose seg.. og jeg vet at han IKKE har noe i mot det:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer aldri til å kjøpe en valp fra ett kull der hannen kun er ett år. Da har den jo ikke rukket å bevise noe som helst og jeg vil helst at det mentale skal være bedre enn at oppdretter synes hunden virker snill og grei.

Folk parrer så unge hanner utelukkende fordi det er praktisk for oppdretter.

Her argumenteres det med at NKKs retningslinjer sier 15 måneder og at 12 måneder ikke er så veldig mye yngre. Om det er slik at bare man nesten oppfyller NKKs retningslinjer så er alt ok, vel da har man ikke høye standarder for NKK er ikke strenge. At det ikke gis garantier i avl blir håpløs argumentasjon. Selvsagt gis det ikke garantier, men man kan da sørge for best mulig odds? Følger man "uansett ingen garantier"-resonnementet så kan man jo avle på hva som helst.

Nei, man har ingenting å tape på å vente til hannen har fått vist seg litt mer frem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En meget flott hannhund av min rase, som nå brukes i avl, så rett og slett ikke ut som hverken noen avlshund eller utstillingshund i sine "ungdomsår". Men da han ble 3-4 år satte kroppen hans seg og han ble utstillingschampion i flere land på kort tid. Det er jo bare et av mange eksempler på at en hund ikke er ferdigutviklet i ettårsalderen. Både fysisk, men også mentalt.

Det er minst like viktig at hannhunden er vurdert opp og ned som viktigheten av å gjøre det samme med en tispe, det ser jeg som selvsagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Signeres på alle punkter !

Jeg ler ofte litt, jeg, når jeg hører hannhundeiere av min rase skryte opp og ned og i mente over hvor snill og grei og mentalt bra hannhunden deres er, når den enda bare er rundt året... bare vent noen måneder da, tenker jeg - og ofte får jeg rett. De utvikler seg veldig mye mentalt fra ett til toårsalder og er kanskje ikke like enke å håndtere når de tipper to år...

Da jeg parret tispa mi for mange år siden, brøt jeg litt med mitt prinsipp om å bruke en voksen hannhund - jeg valgte en ung hund som enda ikke var 2 år og som ikke var spesielt merittert. Dog var jeg noe kjent med linjene bakover og tok sjansen. At hunden senere viste seg å BLI en veldig bra hund både eksteriørt og bruksmessig var vel mer flaks enn dyktighet fra min side, tror jeg... :angry:.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Signeres på alle punkter !

Jeg ler ofte litt, jeg, når jeg hører hannhundeiere av min rase skryte opp og ned og i mente over hvor snill og grei og mentalt bra hannhunden deres er, når den enda bare er rundt året... bare vent noen måneder da, tenker jeg - og ofte får jeg rett. De utvikler seg veldig mye mentalt fra ett til toårsalder og er kanskje ikke like enke å håndtere når de tipper to år...

Da jeg parret tispa mi for mange år siden, brøt jeg litt med mitt prinsipp om å bruke en voksen hannhund - jeg valgte en ung hund som enda ikke var 2 år og som ikke var spesielt merittert. Dog var jeg noe kjent med linjene bakover og tok sjansen. At hunden senere viste seg å BLI en veldig bra hund både eksteriørt og bruksmessig var vel mer flaks enn dyktighet fra min side, tror jeg... :angry:.

Jeg er 100 % enig med Siri og Gråtass her - 110 % faktisk. Og føyer til at jovisst finnes det alvorlige sykdommer som gjerne dukker opp ETTER at hunden er fylt ett år, sykdommer og defekter som DCM, magedreining og epilepsi...

Og at en hannhund er trivelig og "søt" som ettåring er såvisst INGEN garanti for at den ikke utvikler seg til et utagerende, dominant monster som tre-åring... Dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Nå er ikke jeg oppdretter, men jeg signerer den!

På min rase så blir en god del hannhunder voksne først når de er 3-4år gammel, og det kan være ganske stor forskjell i mentaliteten på en 1åring og en hanne på 2år som akkurat har gått inn i puberteten og begynt å teste grenser. En annen ting er at mange sykdommer ikke vises før hunden er eldre... Jeg skjønner ikke hvorfor oppdrettere "stresser" så veldig og absolutt skal parre unge hunder? I min rase blir hundene 14-16år, hvorfor skal man absolutt bruke de på 1år i avl, når en hund på 6år ikke har begynt å bli gammel engang?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har akkurat nå besøk av en hund med veldig dårlig tannemalje. Tennene hennes så selvfølgelig helt fine ut da hun var ett år, men nå er hun to år, og tennene ser veldig slitte og misfargede ut. Sånt ser man kun når ting har fått tid til å utvikle seg.

Det samme med leddproblemer, epilepsi, allergier, øyelidelser, osv. Det tar tid før mye av dette viser seg.

Jeg har to hanner som er hhv 3 og 2 år gamle. Ingen av dem hadde utviklet ferdig temperamentet, personligheten og gemyttet ved ett års alder. Ikke kroppen heller, forresten. Den eldste begynner først nå å vise sitt virkelige potensiale. Han var norsk og svensk champion allerede 2 år gammel, men han er betydelig finere nå. Nå har han også blitt Europamester i Lure Coursing, men det var ingen tegn til akkurat DET potensialet da han var 1 år gammel.

Jeg synes det virker som et sjansespill å bruke en purung hann i avl, med mindre man har satt seg veldig grundig inn i hva som ligger bak ham i stamtavla. Med en eldre hann kan man ofte ikke bare se bakover, men også ved siden av, for å finne ut hva som ligger i genene hans. En eldre hann har ofte søsken som har blitt brukt i avl, og da kan man vurdere deres avkom også.

En annen ting som også er interessant, er å fryse ned sperm og bruke senere. Mora til yngstemann' min ble inseminert med sperm fra en hann som ikke selv hadde vært brukt i avl, men som har søsken som har gitt svært bra avkom. Da er det mindre "risikabelt" å bruke en hann som ikke tidligere har vist hva han gir.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...