Parre med ung hanne

[Djervekvinnen]

Er det vanlig eller akseptert at man bruker unge hanner i avel? Tenker da på de rundt om året. (på voksen tispe)

Hva er isåfall ulempene med det?

[Marthe]

En så ung hund er verken utviklet fysisk eller mentalt, så jeg forstår ikke hvorfor så unge hunder skal brukes i avl (dette gjelder tisper også).

[Djervekvinnen]

Er det fordi man ikke ser hvordan de er kroppslig bygget og hvordan de er mentalt at de ikke kan/bør parres? Tisper kan jeg veldig godt skjønne pga ansvaret med valper og påkjenningen med drektighet og fødsel, men en hanne har jo "bare" spermen, så hvis hunden ser veldig bra ut allerede som 1 åring og har et godt lynne, blir det da alikvel riski å parre?

Jeg bare spør.

[Bananen]

Hva vet man i det hele tatt om helsen eller mentaliteten til en ettåring?

[Inustaff]

Det går jo an å vente til hunden er mer enn litt over året,dersom man vil bruke den likevel..så hvorfor ikke vente?

Man får jo brukt den uansett dersom den er frisk..og det er vel ikke allverdens tid å vente heller.Tiden går veldig fort.

Er egentlig et helt greit spørsmål,for det er faktisk endel som bruker unge hanner..Jeg har aldri spurt dem hvorfor..kanskje vi skulle spørre dem?hehe...

[xxx12345]

Oppdretteren til Callaway har brukt unge hanner. Dette begrunner de med at det er lettere å få dem til å parre. Men nå skal det også sies at de unge hannene de bruker som regel har opptil flere cert, og de har drevet med rasen i 30 år og ser kanskje bedre enn mer uerfarne hvordan en hund etter all sannsynlighet kommer til å utvikle seg. Mentalt ser jeg ikke den store forskjellen på å bruke en ettåring og en toåring - det er vel heller sjelden at en unghund med godt gemytt forvandler seg til et lite monster på den tiden.

[mushi]

Det som er mest risikabelt er sykdommer som dukker opp etter ett års alder..

[trevi]

Avl er risikosport uansett hvordan man vrir og vender på det...

Om man bruker en ung hanne, eller en gammel, så har man INGEN garantier for at denne ikke vil nedarve sykdommer, defekter osv. Noen ganger må oppdrettere ta en sjanse, og gjøre en kombinasjon de har troen på. Dette har vært gjort siden tidenes morgen (iallefall siden folk begynte med oppdrett av tamhunder).

Og før dere kommer med denne: "jamen man vet jo ikke hva han produserer",

én gang må bli den første, selv fantastisk bra avlshanner har vært unge og hatt sin første paring....

I NKK's retningslinjer for avl, står det at hannhund ikke bør være yngre enn 15 mnd.....

Og det er vel ikke så VELDIG mye over året da...

Og ang. sykdommer, så behøver jo ikke hannhunden være syk selv, for å nedarve defekter..

Men som med så mye annet: besserwissere finner man alle steder... spesielt hos de som ikke er interessert i avl og oppdrett selv...

[Bananen]

Men nå skal det også sies at de unge hannene de bruker som regel har opptil flere cert, og de har drevet med rasen i 30 år og ser kanskje bedre enn mer uerfarne hvordan en hund etter all sannsynlighet kommer til å utvikle seg.

Hva vil så flere cert si om hunden?

Mentalt ser jeg ikke den store forskjellen på å bruke en ettåring og en toåring - det er vel heller sjelden at en unghund med godt gemytt forvandler seg til et lite monster på den tiden.

Selvsagt er det mye som kan skje etter hunden har blitt ett år, det trenger absolutt ikke bare å gå på mentaliteten og monstrete hunder. :angry:

[xxx12345]

Hva vil så flere cert si om hunden?

At den er av championkvalitet eksteriørmessig - dvs den er rasetypisk i forhold til standard.

Selvsagt er det mye som kan skje etter hunden har blitt ett år, det trenger absolutt ikke bare å gå på mentaliteten og monstrete hunder. :angry:

Eh nei, men nå var det mentalitet jeg kommenterte var det ikke? Selvsagt skjer det mye utviklingsmessig med en hund etter at den har fylt et år, det har jeg da ikke benektet på noe vis?

[Peers]

Tja... Jeg blir en smule skeptisk når jeg ser at oppdrettere bruker unge hanner, av de grunnene som flere her har nevnt. Jeg foretrekker å ha hunden ferdig utviklet i både kropp og sinn før den avles på (mye kan skje selv etter at hunden er 1 år), da er det i hvert fall en anelse større sjanse for at man vet hva man kan forvente i en parring.

Unntaket er kanskje små raser, de "modnes" vel litt tidligere?

[Bananen]

At den er av championkvalitet eksteriørmessig - dvs den er rasetypisk i forhold til standard.

Og det har alt å si? :angry:

Eh nei, men nå var det mentalitet jeg kommenterte var det ikke? Selvsagt skjer det mye utviklingsmessig med en hund etter at den har fylt et år, det har jeg da ikke benektet på noe vis?

Igjen, selvsagt kan det skje mye mentalmessig etter at hunden har fyllt året.

[Mirai]

Jeg syns ett år er veldig tidlig. To år syns jeg også er tidlig, men mer akseptabelt enn ett.. Venter man det ene året ekstra så har man plutselig dobbelt så lang levetid på hunden og dobbelt så mye erfaring på den hunden å gå ut ifra.

[xxx12345]

Og det har alt å si? :angry:

Nei, har jeg sagt det?

Igjen, selvsagt kan det skje mye mentalmessig etter at hunden har fyllt året.

Jaa.. Men hvor ofte skjer det at en mentalt trygg og trivelig hanhund på året forvandler seg til noe som er ubrukelig i avl?

[Djervekvinnen]

Takk for svar alle. Ser at meningene er delt på dette temaet.. Jeg er litt usikker selv, men jeg syns at hundene bør være litt eldre. På raser hvor sykdommer må sjekkes som hd osv, må jo hun den være eldre, samt mentaltester, så da er man jo nødt å vente uansett. Men så finnes det jo raser hvor det verken er noen helsekrav eller mentalkrav, så da virker det som at det er mer rett frem for å bruke unge hanner.

[2_ne]

Jeg har hatt flere hanner som er vært brukt rundt 1 års alderen.

Ser da ingen som helst problemer med det. Som regel så vet man jo hvordan hannen er mentalt og eksteriør når den er rundt 1 år, den blir ihverftall sjelden verre.. HD røngte kan man på noen rase gjøre etter fylt 1 år så den er grei..

De fleste oppdrettere (seriøse sådan) er ofte mer interessert i hva som ligger bak på stamtavlen når de velger å bruke en så ung hanne kontra å vente til den er blitt "voksen"og kanskje har gitt noen kull. kanskje de har ei tispe som skal ha sitt siste kull og hannen som de vil bruke passer perfect på alle måter..

Men når det gjelder tisper så ville jeg ALDRI parret noen så unge.. de skal tross alt ta seg av all "jobben" med ett kull, mens hannen skal bare kose seg.. og jeg vet at han IKKE har noe i mot det:-)

[Moondance]

Jeg kommer aldri til å kjøpe en valp fra ett kull der hannen kun er ett år. Da har den jo ikke rukket å bevise noe som helst og jeg vil helst at det mentale skal være bedre enn at oppdretter synes hunden virker snill og grei.

Folk parrer så unge hanner utelukkende fordi det er praktisk for oppdretter.

Her argumenteres det med at NKKs retningslinjer sier 15 måneder og at 12 måneder ikke er så veldig mye yngre. Om det er slik at bare man nesten oppfyller NKKs retningslinjer så er alt ok, vel da har man ikke høye standarder for NKK er ikke strenge. At det ikke gis garantier i avl blir håpløs argumentasjon. Selvsagt gis det ikke garantier, men man kan da sørge for best mulig odds? Følger man "uansett ingen garantier"-resonnementet så kan man jo avle på hva som helst.

Nei, man har ingenting å tape på å vente til hannen har fått vist seg litt mer frem.

[Guest Gråtass]

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

[Maria]

En meget flott hannhund av min rase, som nå brukes i avl, så rett og slett ikke ut som hverken noen avlshund eller utstillingshund i sine "ungdomsår". Men da han ble 3-4 år satte kroppen hans seg og han ble utstillingschampion i flere land på kort tid. Det er jo bare et av mange eksempler på at en hund ikke er ferdigutviklet i ettårsalderen. Både fysisk, men også mentalt.

Det er minst like viktig at hannhunden er vurdert opp og ned som viktigheten av å gjøre det samme med en tispe, det ser jeg som selvsagt.

[Siri]

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Signeres på alle punkter !

Jeg ler ofte litt, jeg, når jeg hører hannhundeiere av min rase skryte opp og ned og i mente over hvor snill og grei og mentalt bra hannhunden deres er, når den enda bare er rundt året... bare vent noen måneder da, tenker jeg - og ofte får jeg rett. De utvikler seg veldig mye mentalt fra ett til toårsalder og er kanskje ikke like enke å håndtere når de tipper to år...

Da jeg parret tispa mi for mange år siden, brøt jeg litt med mitt prinsipp om å bruke en voksen hannhund - jeg valgte en ung hund som enda ikke var 2 år og som ikke var spesielt merittert. Dog var jeg noe kjent med linjene bakover og tok sjansen. At hunden senere viste seg å BLI en veldig bra hund både eksteriørt og bruksmessig var vel mer flaks enn dyktighet fra min side, tror jeg... :angry:.

[Lotta]

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Signeres på alle punkter !

Jeg ler ofte litt, jeg, når jeg hører hannhundeiere av min rase skryte opp og ned og i mente over hvor snill og grei og mentalt bra hannhunden deres er, når den enda bare er rundt året... bare vent noen måneder da, tenker jeg - og ofte får jeg rett. De utvikler seg veldig mye mentalt fra ett til toårsalder og er kanskje ikke like enke å håndtere når de tipper to år...

Da jeg parret tispa mi for mange år siden, brøt jeg litt med mitt prinsipp om å bruke en voksen hannhund - jeg valgte en ung hund som enda ikke var 2 år og som ikke var spesielt merittert. Dog var jeg noe kjent med linjene bakover og tok sjansen. At hunden senere viste seg å BLI en veldig bra hund både eksteriørt og bruksmessig var vel mer flaks enn dyktighet fra min side, tror jeg... :angry:.

Jeg er 100 % enig med Siri og Gråtass her - 110 % faktisk. Og føyer til at jovisst finnes det alvorlige sykdommer som gjerne dukker opp ETTER at hunden er fylt ett år, sykdommer og defekter som DCM, magedreining og epilepsi...

Og at en hannhund er trivelig og "søt" som ettåring er såvisst INGEN garanti for at den ikke utvikler seg til et utagerende, dominant monster som tre-åring... Dessverre.

[Mailin]

En meget dreven oppdretter jeg kjenner sa en gang til meg: "La hannhunden bevise sin sunnhet i kraft av sin alder". Det er en god retningslinje ofte. En annen god oppdretter sa til meg at "når du møter en hannhund du virkelig liker, så skal du bruke hans far".

Det disse erfarne menneskene mener er jo at en hund som er litt "opp i åra" uten å være geriatrisk, beviser at de er friske selv, de gir gode avkom og ikke minst man kjenner deres mentale og fysiske status så godt at man kan forutse i stor grad hva de vil gi i de ulike kombinasjonene.

Jeg mener ikke at man skal bare bruke oldinger med dårlig sædkvalitet, men det har vel aldri skadet noen å bruke en hanne på 4-5-6 år framfor en ungjypling på 12-15 mnd.. Forøvrig så er det min klare oppfatning at folk som er ferske i oppdrettergjerningen/næringen burde satse på å bruke hannhunder som man vet hva gir, nettopp for å sikre seg litt på alle kanter før man har opparbeidet seg ett godt nok navn, rykte og ikke minst en "kundekrets".

Nå er ikke jeg oppdretter, men jeg signerer den!

På min rase så blir en god del hannhunder voksne først når de er 3-4år gammel, og det kan være ganske stor forskjell i mentaliteten på en 1åring og en hanne på 2år som akkurat har gått inn i puberteten og begynt å teste grenser. En annen ting er at mange sykdommer ikke vises før hunden er eldre... Jeg skjønner ikke hvorfor oppdrettere "stresser" så veldig og absolutt skal parre unge hunder? I min rase blir hundene 14-16år, hvorfor skal man absolutt bruke de på 1år i avl, når en hund på 6år ikke har begynt å bli gammel engang?

[Moghrebi]

Jeg har akkurat nå besøk av en hund med veldig dårlig tannemalje. Tennene hennes så selvfølgelig helt fine ut da hun var ett år, men nå er hun to år, og tennene ser veldig slitte og misfargede ut. Sånt ser man kun når ting har fått tid til å utvikle seg.

Det samme med leddproblemer, epilepsi, allergier, øyelidelser, osv. Det tar tid før mye av dette viser seg.

Jeg har to hanner som er hhv 3 og 2 år gamle. Ingen av dem hadde utviklet ferdig temperamentet, personligheten og gemyttet ved ett års alder. Ikke kroppen heller, forresten. Den eldste begynner først nå å vise sitt virkelige potensiale. Han var norsk og svensk champion allerede 2 år gammel, men han er betydelig finere nå. Nå har han også blitt Europamester i Lure Coursing, men det var ingen tegn til akkurat DET potensialet da han var 1 år gammel.

Jeg synes det virker som et sjansespill å bruke en purung hann i avl, med mindre man har satt seg veldig grundig inn i hva som ligger bak ham i stamtavla. Med en eldre hann kan man ofte ikke bare se bakover, men også ved siden av, for å finne ut hva som ligger i genene hans. En eldre hann har ofte søsken som har blitt brukt i avl, og da kan man vurdere deres avkom også.

En annen ting som også er interessant, er å fryse ned sperm og bruke senere. Mora til yngstemann' min ble inseminert med sperm fra en hann som ikke selv hadde vært brukt i avl, men som har søsken som har gitt svært bra avkom. Da er det mindre "risikabelt" å bruke en hann som ikke tidligere har vist hva han gir.