Gå til innhold
Hundesonen.no

Når kan man skaffe hund nummer 2?


Anita & lauritz

Recommended Posts

Jeg har nå en nydelig dalmatiner på 4 mnd:) Jeg har planer om å ha to hunder etterhvert, og lurer egentlig litt på når det er abefalt å gjøre dette... Hvor gammel dalmisen må være før nr 2 kommer... hørt veldig varierte reaksjoner på dette, noen med erfaring????

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler også å vente til hund nr 1 er 2 år, da har du kommet over det verste pubertet greiene, og det blir mye enklere å få de to til å leve sammen. Vi venter hund nr to, og jeg tror Peico rekker bli 26-27 mnd før vi skal hente lille Basenji.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skaffet meg sloughigutt nr 2 før nr sloughigutt 1 hadde rukket å passere 2 år. Det fungerer greit, for sloughis går generelt godt overens med andre hunder. Det er heller ingen krevende rase å oppdra, så lenge man bruker positive læringsmetoder.

Jeg hadde selv dalmatiner tidligere, og hun var også veldig grei i lag med andre hunder. Med en enkel og grei, sosial, og trygg dalmatiner tror jeg nok du ikke trenger å vente så lenge før du skaffer deg nr 2. Bare unngå å velge den tøffeste og mest uavhengige i kullet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når hund nr en er ferdig med den verste puberteten (altså etter to år, ca), og når du føler at den er så lydig og ok at du kan ha en vilter valp ved siden av. Husk at alle uvaner gjerne vil bli overført til hund nr to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, dette var mye nyttig... er to år jeg også har hørt for det meste, men at man kan se det ann på når man føler seg trygg på oppførselen til den første.... Dalmisen jeg har nå er veldig flink med andre hunder allerede, og han har heldigvis noen mini venner, så han lærer seg hvordan han skal oppføre seg rundt de som er mindre enn han...

Jeg får vel bare se det ann når det værste er over

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en egen hund tidligere... men vært hundepasser i tre år, så har endel erfaring:) Valpeperioden til denne går relativt smertefritt foreløbig... Sover i sengen sin, spiser godt og sover mye. Bitingen er ganske slitsom til tider, men sånn blir det jo gjerne... Han har visstnok arvet endel personlighetsmessig fra faren, som er en herlig og harmonisk hund nå.

så man får vel se, hvordan tenåra hans utvikler seg, hehe.

Det hadde egentlig passet best for meg å ha en ny periode med valp neste sommer, men får se...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en egen hund tidligere... men vært hundepasser i tre år, så har endel erfaring:) Valpeperioden til denne går relativt smertefritt foreløbig... Sover i sengen sin, spiser godt og sover mye. Bitingen er ganske slitsom til tider, men sånn blir det jo gjerne... Han har visstnok arvet endel personlighetsmessig fra faren, som er en herlig og harmonisk hund nå.

så man får vel se, hvordan tenåra hans utvikler seg, hehe.

Det hadde egentlig passet best for meg å ha en ny periode med valp neste sommer, men får se...

Valpetiden er nå èn ting, men du har en dalmatinerHANN skjønner jeg, og jeg tipper han blir å bli mer jobb når han kommer i puberteten tror du ikke? Jeg ville ventet til han er ferdig med sin første og andre pubertet. :P Unge guttebasser er ofte en pain in the ass :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ganske greit at førstehunden er 2 år, da har du erfaring med rasen og vet hva det innebærer - hvertfall om det er første hund. Jeg har 3 hunder nå, fikk 2stk nye når min eldste var 2 år, men har til gjengjeld endel erfaring og har drevet med hund i 10år før jeg fikk min egen hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville ha ventet litt lengere med en hannhund ja..! En hannhund på noen måneder kan være noe helt annet enn en på 1/1,5år! Heldigvis går det som regel ganske smertefritt, men trenger ikke å utfordre skjebnen om man kan unngå det, bare for sikkerhetssskyld :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har også en dalmatinergutt på 4 mnd! :ahappy:

Bitingen er slitsom, han har nettopp begynt å få krokodilletendenser.

Jeg ville nok ha ventet et år eller to, tenårene til dalmatinergutter skal vistnok være litt lange (bare det jeg har hørt), så er sikkert greit å ta det en om gangen, istedenfor å ha to gærne gutter hehe

Og en fordel med at den første hunden er voksen vil jo kanskje være at den er litt med på oppdragelsen av den nye?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg også ville ventet i hvertfall to år. Skal selv ha en sort/sølv dvergschnauzer tispe om noen år, men det blir nok tidligst når Blondie er rundet 2 år og har roet seg, lært endel lydighet og er "ferdig trent" (vel... En hund blir aldri ferdigtrent, ikke sånn ment.. Men at hun kan ligge rolig på komando mens man tar seg av valpen og i det minste går klasse 1 skikkelig, slik at man kan tillate seg å bruke endel tid på å oppdra valpen :ahappy: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Valpeperioden til denne går relativt smertefritt foreløbig... Sover i sengen sin, spiser godt og sover mye. Bitingen er ganske slitsom til tider, men sånn blir det jo gjerne... Han har visstnok arvet endel personlighetsmessig fra faren, som er en herlig og harmonisk hund nå.

Jeg vurderte en hund til når min var 6 mnd. Han var jo såå herlig, og jeg trodde ikke det kom til å bli så mye ekstra. Og det hadde det trolig ikke blitt -før om ett år!

Nå derimot er jeg glad jeg ikke kjøpte en til :ahappy: Det var jo seff bare med tanken og jeg måtte tenke ett år fram i tid. Samme hvor herlig hunden er som VALP, kommer den til å forandre seg totalt som 1.5 år gammel. Personligheten er der, men rampen og pubertetsgutten kommer fram. For å ikke snakke om at ørene blir tett :P

2 år er vel den grensen folk skaffer seg hund nummer to. Det betyr ikke at du IKKE skal gjøre det og at det kommer til å bli bare styr. Hørt mange positive tilbakemeldinger om det jeg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres fornuftig ut ja... jeg har også alltid hørt dette med to år... grunnen til at jeg lurer er at jeg i det siste har hørt snakk om at enkelte hevder at det kan være lurt å bringe inn nr.2 før den første har rukket å ha hele oppveksten sin alene sammen med ( <---) Mamma. Så da blr jeg plutselig litt usikker:P forøøvrig tror jeg ikke at jeg skal ha to dalmisser, jeg går mye i fjell og skog og kunne egentlig tenkt meg enn buhund, elghund eller annen type robust spisshund som nummer to. Hatt en elghund før som var en utrolig herlig type :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Valpetiden er nå èn ting, men du har en dalmatinerHANN skjønner jeg, og jeg tipper han blir å bli mer jobb når han kommer i puberteten tror du ikke? Jeg ville ventet til han er ferdig med sin første og andre pubertet. :P Unge guttebasser er ofte en pain in the ass :P

Å-JA! Det kan jeg skrive under på! Unggutter rundt to-tre år er noe HERK! Har hatt en VELDIG hormonell hanhund og kjære tid for et styr det var. Han var en engel som valp, men ble virkelig krevende når han kom i puberteten. Nå har jeg en ganske så enkel og normal hanhund, men han er nå et styr han også med tissingen og markeringen sin, skvettenhet og det hele. De blir jo noe surrete i den her alderen. Ikke helt stabile i topplokket, nei :P Jeg ville ventet til hunden var tre-fire år, faktisk. Da først kan man regne med at store hunder begynner å bli voksne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...