Hund som "virker" kontra en som ikke virker

[akela]

OT fortsatt, til Kristin Bergan, godt å høre at ikke alle spiser sine mislykkede kaniner <_<

Javisst er det artsrasisme både her og der. Men når kaniner selges fra dyrebutikk... sier de noensinne nei til en eier som er gammel nok? Og dette er jo kaniner avlet for selskap? Jeg synes det var ille nok å se rottene jeg, hvor tilfeldig de ble solgt - jeg har en stor svakhet for rotter.

[MonicaT]

Man kan jo filosofere oss ihel om hva en hund som "ikke virker" er for noe. Men det er da ganske inviduelt.

Hadde jeg fått en hund nr.1 som ikke virket så hadde den fått bo hos meg, men hadde jeg også fått en hund nr.2 som ikke virket så hadde jeg vurdert situasjonen til nr.2. Men avlive hadde aldri blitt aktuelt så lenge den var frisk mentalt/fysisk.

Ja, jeg er en person med store ambisjoner. Og jeg tror ikke en hund som ikke trives med å jobbe hadde hatt det bra hos meg. Hunden fortjener også en hverdag som den trives i. Og jeg syns det er stor forsjell på å kaste en hund på dør og gjøre en vell overveid og ordentlig omplassering. Ikke noe haste sak.

Men ja, jeg syns også det er noen som har noe ekstremt med gjennomtrekk av hunder som "ikke virker". Da bør man gå inn i seg selv litt..

Jeg er veldig enig med deg JeanetteH.

Synes det er stor forskjell på å bytte 1-2 hunder gjennom mange år enn de som bytter jevnt og trutt. Folk som bytter hunder hele tiden, burde som Akela sier; sette seg i tenkeboksen og gjøre litt mer grunnarbeid.

Jeg har selv en hund som delvis ikke fungerer. Selv tror jeg at hunden hadde vært bedre om hun hadde kommet til en mer erfarend og flink hundefører.

Lærer masse hele tiden og vi gir ikke opp ( selv om folk synes jeg er helt dum som ikke gir opp med en 7 år gammel hund ). Jeg tror likevel at vi er såpass nære og at det bor mye i hunden min, slik at vi kan ( og skal ) klare det.

Dog kjenner jeg ingen andre som "gidder" med så voksne hunder og jeg vet at det snakkes bak ryggen min. Men jeg har fortsatt troen på oss. Noen verdens stjerner blir vi aldri, men vi kan klare våre mål !

Det koster mye penger, tid og krefter. Så klart tanken har vært der - å bare gi opp - men jeg klarer ikke, rett og slett fordi jeg har så stor tro på at vi skal klare det, fordi det bor så mye bra i hunden.

Ved siden av den enkelte hunds mål har jeg også mine egne mål i den sporten jeg driver med ( men de kan ta noen år/hunder før oppnås )

[akela]

Amen til Bardmann og Quest

Forøvrig ser jeg ser ikke helt den etiske forskjellen mellom en som opptil flere mener har høyst aktverdige grunner for å bytte ut hunden for å lykkes bedre med sin møysommelige trening, og på en som har et like brennende ønske om å vinne et cert eller et kvart i utstillingsringen - og kvitter seg med hunden fordi øret aldri kom opp eller den manglet en tann eller to og det står i veien for planene. For dét blir gjerne kritisert - det er enda mindre "lov", mener jeg å huske?

Brennende ønske er brennende ønske... skal formålet være det som utgjør om det er "lov" eller ikke? Er brukstrening for moro skyld noe mer høyverdig enn å løpe venstresvinger, for eksempel?

[Raksha]

Jeg syns denne diskusjonen nesten blir litt sår å lese, jeg. For meg som nå har mistet tre hunder i ung alder, hvor alle har "virket" til det bruket jeg fant passende for dem, så skulle jeg nesten ønske meg luxusen å kunne vurdere å kvitte meg med en som "ikke virker" til et "overfladisk" bruksområde. Verden er urettferdig.

Nå håper jeg virkelig ikke 2ne føler seg truffet av dette, for hun er vel en av de få jeg kan skjønne at virkelig kan vurdere å bytte ut en hund, med den historien hun har som hundeeier. Tenker mer på andre som velger og vraker, og selger hunder videre uten å nøle.

Ser bare på omplasseringshunden jeg hadde med meg hjem til bror i helga, finnes ikkeno galt med han, han har en mentalitet som mange kan misunne han, og er tvers gjennom god som gull. Men blir omplassert fordi eiern ikke hadde forståelse for at en aktiv unghund trenger mer enn tre tisseturer til dagen og noe mer enn å bo i et lite bur resten av døgnet.

Samtidig så skjønner jeg veldig godt at folk blir skuffa, om man har saumfart linjer opp og ned og i mente etter den en hund med egenskapene man ønsker seg, og virkelig har gjort et godt forarbeid, og hunden kommer til kort på områder man overhodet ikke hadde mulighet til å forutse. Hadde blitt skuffa selv, jeg. Om jeg hadde omplassert hunden, det kan jeg ikke si noe om, siden jeg enda ikke har vært i den situasjonen.

[Tyson]

Man kan faktisk beholde en hund om den ikke funger og skaffe seg hund nr.2(evt. hund nr 3,4,5,...). Man trenger ikke å kvitte seg med hunden for å skaffe seg en ny hund, med mindre man av diverse årsaker kun kan ha en. Men jeg har møtt svært få som konkurerer i de høyere klassene som har bare en hund.

Ja, for hvermansen har jo tid til å ta seg SKIKKELIG av 4-5 hunder

Jeg, for min del, synes det er legitimt at man "bytter ut" hunden om den ikke svarer til forventningene, og jeg synes at Montmorenja sine innlegg er bra, med mye sannhet i seg! Man kan tross alt være uheldig med en hund, selvom man, linjemessig, burde få en hund etter en viss standard.

På den annen side, jeg kunne ikke omplassert min første hund. Hun var aldri noen bra hund, men jeg visste ikke bedre, dessuten så var hun bra nok for MEG. Men nå, når jeg har fått smakt på det å konkurrere, og jeg skaffer meg hund for å konkurrere med de, ja da kunne det ikke falt meg inn å ha 2-3 hunder hjemme som jeg ikke kunne hatt ork til å trene fordi de manglet instinkter ol.

Sorry Mack, slik er det bare.

[Marthe]

Det som ofte skjer at man blir bitt av basillen etter man har fått seg hund, og ikke når man ser i hundeboken... Da er det ikke lett å kjøpe hund etter hva man har lyst å holde på med, når man ikke har prøvd noe en gang. Alle har vært førstegangshundeeiere, i hvert fall jeg.

Jeg fikk min første hund da jeg var 11 år. Hun hentet jeg fra nabogården. Hun var født og oppvokst i en sauegård, og ikke sett så mye annet. Hun ble kjøpt som "familiehund", men det viste seg fort at en border collie/Australsk kelipe mix trengete mer enn å bare ligge på sofaen.

Jeg begynte da å trene. Det begynte med lp, så ble det spor, rundering, feltsøk, agility og gjeting. Jeg hadde fått en hund som ville være med på det meste, men på hennes nivå. Jeg ble raskt bitt av basillen, men som sagt, så ville ikke Tassa fult så mye som meg.

Jeg begynte derfor å lete etter hund nr 2. Den kom egentlig litt uventet, nemmelig en border collie nr 2 som også hadde bodd i en sauegård, ikke bare i 8 uker, men i 5 år... Der fikk jeg meg igjen en utfordring, men det sier seg selv at heller ikke han kunne svare til mine forventninger.

Så da ble det at jeg lette etter en bruksrase. Jeg var bestemt på aussien, men alle hundefolkene jeg trente med, sa at dette ville jeg nok ikke bli fornøyd med, for jeg vil så mye. Når jeg sier det, så er det ikke snakk om å blir Norges mester eller Verdensmester. Jeg vil bruke mye tid med hunden, og trene veldig mye. Da ønsker man selvfølgelig å se resultatene der etter også.

De som var på sonen for et par år siden huske sikkert tråden da jeg ville ha Malinois, 16 år gammel... Selvfølgelig gjorde den nok inntrykk, og jeg fikk vel egentlig ingen positiv tilbakemeldinger- forstålig nok. Men jeg visste hva jeg ville, og trengte egentlig ikke støtte fra noen. De som virkelig HAR peiling på rasen, trodde det var rasen for meg, og jeg kjøpte drømmehunden.

Og ryktene har ikke vært få rundt den hunden heller...

I en alder av 15 mnd så har hun inne nesten alt til IPO 1, D bruks og lp III. Dette er ikke for å skryte over min hund, men for å "vise" at man får mye mer utav en hund som virkelig vil jobbe.

Hadde ikke Extra fungert til mine forventinger, så hadde jeg nok solgt henne. Det er jeg ikke i tvil om.

Jeg støtter 2ne fult ut med dette med Emma. Har man lyst å nå et stykke, så er det veldig greit å ha en hund som er med på lasset. Det er ikke kjekt å bruke timevis på en hund som nesten ikke gir noe tilbake.

I vår flokk er det vel 4/5 hunder som ikke fungerer til våre mål, men det er ikke snakk om å omplassere de eller noe i den duren. Det er vel heller at våre mål blir høyere jo mer vi trener, og forventer mer av hundene.

Her i huset så trenes alle hundene på deres nivå. Resten av energien bruker de på tur m/kløv eller trekk. Enkelt og greit. Det er aldri en hund i vårt hus som er understimulert, snarere tvert i mot.

Dette ble et veldig rotete innlegg. Men konklusjonen min er i hvert fall om man vil nå litt høyere mål, så kjøper man ikke en Pointer og tror man skal kunne konkurrere i A rundering. Man må sette seg ned å finne en rase som har forutsetninger til å klare å nå disse målene, og deretter sette seg ned med de forskjellige linene og plukke ut hva man vil ha ut i fra de.

[Maritaa]

De som var på sonen for et par år siden huske sikkert tråden da jeg ville ha Malinois, 16 år gammel... Selvfølgelig gjorde den nok inntrykk, og jeg fikk vel egentlig ingen positiv tilbakemeldinger- forstålig nok. Men jeg visste hva jeg ville, og trengte egentlig ikke støtte fra noen. De som virkelig HAR peiling på rasen, trodde det var rasen for meg, og jeg kjøpte drømmehunden.

Og ryktene har ikke vært få rundt den hunden heller...

I en alder av 15 mnd så har hun inne nesten alt til IPO 1, D bruks og lp III. Dette er ikke for å skryte over min hund, men for å "vise" at man får mye mer utav en hund som virkelig vil jobbe.

Det kom ikke som et sjokk at en 16 års gammel jente som ville ha Malinois, kun fikk negative tilbakemeldingen her på sonen. Kommer alltid til å være de som mener hvilken hund som passer deg best/ hvilken hund som ikke passer deg, uten å kjenne deg og hva du vil med hunden, liksom.

Du har vertfall fått bevist de folkene som kom med negative kommentarer et en 16 års (du er vel 18 nå) gammel jente kan få til en Malinois. Det settes virkelig respekt av, for det virker som du får henne utrolig godt til!

Dette ble veldig OT, men likevel. Marthe fortjener skryt

[Guest 2ne]

2ne må gjøre akkurat som hun selv ønsker vedr Emma. Men å føle seg uglesett av enkelte andre hundeeiere må da også bli en del av valget hun må leve med... Sånn er det bare, siden vi nå er inne på verdisett, grunnholdninger og etikk.

Jeg føler meg ikke uglesett, faktisk Det er en viktig debatt, og hadde jeg vært redd for hva andre mente om et valg jeg egentlig ikke har tatt enda, hadde jeg funnet opp en annen, mer legetim grunn - som at hun og moren ikke gikk overens lenger, f.eks..

Jeg syns denne diskusjonen nesten blir litt sår å lese, jeg. For meg som nå har mistet tre hunder i ung alder, hvor alle har "virket" til det bruket jeg fant passende for dem, så skulle jeg nesten ønske meg luxusen å kunne vurdere å kvitte meg med en som "ikke virker" til et "overfladisk" bruksområde. Verden er urettferdig.

Nå håper jeg virkelig ikke 2ne føler seg truffet av dette, for hun er vel en av de få jeg kan skjønne at virkelig kan vurdere å bytte ut en hund, med den historien hun har som hundeeier. Tenker mer på andre som velger og vraker, og selger hunder videre uten å nøle.

Nei, jeg føler meg ikke truffet, og jeg forstår hvorfor det føles sårt for deg. Det er et luksusproblem, uten tvil.

[Guest Belgerpia]

Amen til Bardmann og Quest

Forøvrig ser jeg ser ikke helt den etiske forskjellen mellom en som opptil flere mener har høyst aktverdige grunner for å bytte ut hunden for å lykkes bedre med sin møysommelige trening, og på en som har et like brennende ønske om å vinne et cert eller et kvart i utstillingsringen - og kvitter seg med hunden fordi øret aldri kom opp eller den manglet en tann eller to og det står i veien for planene. For dét blir gjerne kritisert - det er enda mindre "lov", mener jeg å huske?

Brennende ønske er brennende ønske... skal formålet være det som utgjør om det er "lov" eller ikke? Er brukstrening for moro skyld noe mer høyverdig enn å løpe venstresvinger, for eksempel?

Nå har jeg egentlig ikke tenkt å kommentere så mye i forhold til det jeg har sitert, men jeg har litt lyst til å gi mine to cents i forhold til debatten.

Jeg ser jo hva som menes - jeg kjenner faktisk folk som har byttet ut både 3,4 og 5 hunder i løpet av en 2-års periode fordi bikkjene ikke har "virket" - ikke belgere, men andre raser - og da synes nok jeg at vedkommede burde gå i seg selv og kanskje vurdere en utstoppet sak fra IKEA - for da er det vel neppe hundene det er noe feil med.

Jeg synes på en måte ikke det er så ille om man faktisk ER en duganes hundefører og faktisk forsøker det man kan og allikevel ikke får noe dreis på ting fordi bikkjedyret rett og slett ikke virker på vesentlige områder.

Og det er jo faktisk sånn, at noen ganger så dukker det opp individer som bare ikke har det som trengs, de behøver jo ikke være generelt dårlig av den grunn, men om de mangler det essensielle - og man har en hundefører som faktisk gjerne vil noe - ja, så da ser jeg ikke noe galt i å velge å omplassere en hund som "ikke virker"

For å dra inn 2ne da *ler* - så har hun svært kapable mennesker rundt seg i tillegg til at hun er kapabel selv, og det er ingen tvil om at hunden mangler noe vesentlig for å kunne komme noe som helst sted innen hundesport all over.

Hun vil nok kanskje kunne bli duganes i lydighet frem til klasse II - kanskje - men lenger vil hun ikke komme - til det mangler hunden for mye........ Og jovisst - hun kan sikkert komme seg gjennom en klasse 1 bane i agility - men heller ikke der har den hunden det som skal til for å bli god nok til å klatre i klassene.

Hunden er rett og slett fullstendig a-typisk belger........ og sånne individer finnes dessverre - vi har faktisk siden 2ne begynte å trene med Emma spøkt med at hun sikkert ble skadet i hode da hun falt i gulvet som bitte liten (det var ikke høyt eller dramatisk egentlig) - men hun har faktisk vært ganske blåst hele veien.......

Ja, jeg fikk en del pes når jeg i første omgang valgte å skulle omplassere Tjukken pga. øret - det var ikke måte på hvor ond jeg var, kynisk osv. Nå kom han jo tilbake *ler* - to ganger faktisk - og jeg var fast bestemt på at han nå skulle få bli - men så skjer det uforutsette ting i livet mitt - og jeg er nødt til å prioritere annerledes - og dermed er han igjen på markedet. Denne gangen får jeg ikke noe pes - nå er det plutselig forståelig - dette til tross for at han ryker ut fordi jeg prioriterer å beholde hannvalpen etter gammelmannen min fremfor Tjukken. Rare greier - for mens jeg mottok pes i hauger og lass tidligere mottar jeg nå sympati for det jeg må gjøre..........

[akela]

Da er vi jo enig i det generelle, Belgerpia - i denne tråden som vel opprinnelig var ment å diskutere det generelle, men som istedet ble litt frem og tilbake rundt 2ne.... som kanskje ikke er så interessant, siden det spesielle - altså enkeltepisoden - blir følsom for alle involverte, særlig når det blir behov for å rettferdiggjøre og så videre, ut fra det som ellers skrives generelt. Det var muligens ikke tilsiktet fra begynnelsen av trådstarter heller... for det blir jo helt merkelig å diskutere et enkelttilfelle som andre enn den nære krets ikke har noen forutsetning for å diskutere.

Men så er det dette med å ta ting til seg da. Nå følger ikke jeg med på de forskjellige sonenhundenes liv og gjøren, ei heller er jeg særlig interessert i folks detaljerte blogger (når jeg ikke kjenner dem), så jeg ante faktisk ingenting om at du, Belgerpia, har kvittet deg med en hund på grunn av et øre - så siden du tok den bemerkningen til deg, fikk jeg jo vite det også

Jeg tenkte faktisk på en annen episode, med en helt annen, husker ikke engang om det var her heller, pluss alt som var med gamlerasen og utstillingsidiotene som drev med den og som trengte langt mindre enn et øre for å kaste ut svikeren som ikke ble så pen... men det ble visst en slags utilsiktet innertier...

At man får forståelse for det som er en skilsmisse (?) er vel ikke så unaturlig (det er jo en større livskrise såvel som et praktisk dilemma og der vil jo hundene komme litt i bakleksa som seg hør og bør), kontra det å velge bort en hund for et øre når man har plass og mulighet. I sistnevnte tilfelle kommer man jo rett inn i diskusjonen, med om man som oppdretter har mer "rett" til å gjøre det enn hobbyutstilleren som brått for mer ambisjoner for familiehunden enn opprinnelig ment... Og de rundene er jo gått, og behøver vel neppe gjentas?

[Papillon]

OT fortsatt, til Kristin Bergan, godt å høre at ikke alle spiser sine mislykkede kaniner <_<

Javisst er det artsrasisme både her og der. Men når kaniner selges fra dyrebutikk... sier de noensinne nei til en eier som er gammel nok? Og dette er jo kaniner avlet for selskap? Jeg synes det var ille nok å se rottene jeg, hvor tilfeldig de ble solgt - jeg har en stor svakhet for rotter.

Seriøse opdrettere (iallefall de jeg mener er seriøse) selger ikke ungene sine til dyrebutikk. Veldig enkelt og greit! For det første er jo ikke standaren i de flesye dyrebutikker særlig høy, for det andre kan ofte ikke betjeningen en døyt om kaniner og annbefaler dårlige (og i værste fall dødlige) gnagerblandinger som kaniner ikke skal ha og for det tredje, man vet ingenting om hvordan kaninen kommer til å få det i hjemmet etter dyrebutikken.

[Poter]

De fleste hundetrenere synes jeg har godt av å plages skikkelig med en hund en gang. Da lærer man ekstremt mye. Når man så har plagdes med en hund, ja, da skjønner jeg at motivasjonen for å plages enda en gang ikke er stor. Og nå tenker jeg ikke på å plages med innlæringen av ruta eller feltsøk! Her er det snakk om skikkelig plagings, med uteomliggende ting, så som lydredsel, sky for folk, stress, manglende lekelyst osv. Slike ting som vanligvis skal fungere helt greit på en normal hund, men som ikke gjør det på denne hunden.

[Imre]

En stor aplaus til Ann Merete for at du har startet opp en såpass interessant diskusjon og for at du tör å belyse dette!

Jeg har selv omplasert 2 hunder som ikke har "virket" samt beholdt en som ikke gjör det

Alle hundene er et resultat av ukunskap og for dårlige undersökninger innen anskaffelse. Både kontra helse og det man kan kalle motor/arbeidslyst.

Hund nr 1: Ble omplassert da hun tross for mye trening var usosial på grensen til farlig. Da jeg under en lydighetskonkurranse så at hun overveide muligheten om hun skulle fölge med meg under fri ved foten eller om hun skulle gå frem og nafse til dommeren, syntes jeg at nok var nok. En hund som har såpass store redsler har ingenting hos meg å gjöre. Stite t henne ved et par tilfeller men endte opp med rapporteringskod A da hun nafset etter dommeren. Dessuten hadde hun en hel del problemer med ryggen. Hun ble omplassert som familiehund og har det kjempebra.

Hund nr 2: annen rasevariant men samme oppdretter. Fikk opprykk til klasse C samt lydighetsklasse 3 - der tok det stopp. Når han måtte begynne å arbeide bort i fra meg og atpåtil med personer bakom ryggen (avstandskommando) så la han av. Hunden hadde mer en nok motor for de lavere klassene, men det holder ikke når det sosiale svikter. Under runderingen så valgte han ut hvilke figuranter han våget å markere - selv med fastbitt - da det ble for mye for ham å en gang til måtte frem til mennesket for å påvise.

Jeg trodde at foremålintresset hans var stort - intil det tok meg 2 år å få ham til å ta metallapporten. Hunden var også livredd for min pappa (helt uten grunn). Da vi også fant ut at han også har problem med ryggen, valgte jeg å omplassere ham også som familiehund. Det viste seg også at mange av avkommene til pappaen vad HD-belastet. Dette var noe oppdretteren "glemte" å informere meg om og da kullene etter pappaen var födt i et annet land så var det ikke så lett å undersöke dette. Selvfölgelig burde jeg ha reagert da oppdretteren fortalte meg at mange snakket dritt om I's pappa, men dumme meg trodde det gjalt andre ting. Det gjorde meg riktig vondt da dette var min öyensten, men nå når jeg ser hvor bra han har på et sted der han ikke har noen krav på seg så er det ikke tvil om at jeg handlet rett.

Samtidig ville jeg aldri värt foruten den erfarenheten og kunskapen jeg fikk av ham.

Hund nr 3: Er kullbror til nr 1 og bor fortsatt hos oss. Det er mannen min sin treningskamerat og konkurransehund. Også her en hund som klarte seg greit igjennom lydighetsklasse 1 og 2 samt D spor. Men så har det bydd på problemer å komme videre -etter et antall starter har han "bare" andre pris i lydighetsklasse 3 og C sporet har han brutt hver gang de de har startet. Som ung var han også livredd for folk. Tross dette så har han noe som ikke hund nr 1 har; stort foremålsintresse, motor samt at han har utviklet seg i rett retning når det kommer til den sosiale biten. Men det har absolutt ikke värt noen lett hund å ha i hus. Hadde noen bydd meg 5 kr for ham da han var rundt året så hadde jeg gladelig solgt ham. Nå er han 6 år og fungerer greit, men jeg skulle aldri, aldri skaffe en sånn hund igjen. Det er det ikke verdt!

Flere av dere har snakket om at hunden ikke kan leke eller har foremålsintresse fordi dere ikke har lekt med den på rett sett. Dette stemmer ikke - en hund med bra foremålsintresse og kamp trenger man ikke å "öve" på å leke og kampe med. Det sitter i hundens gener.

Hunden jeg har nå hadde nok aldri blitt lekt med eller vist noen foremål tidligere da han kom til sin forrige eier ved 6 måneders alder, men han visste med en gang hva han skulle gjöre. Nettopp fordi disse egenskapene var avlet på.

Det sosiale, kampen og foremålsintresset er ingenting man skal trenge å trene frem - det skal bare finnes der. Jakten, tilgjengeligheten samt seksualdriften er blandt hundens medfödte drifter - de sk overlevelsesdriftene og det er ingenting man kan trene fram. Visst kan man få en utilgjengelig hund til å tåle å bli tatt i, men den kommer aldri til å bli noen sosial hund.

Ja jeg er for at man ikke skal sitte med en hund som ikke virker til det foremålet man har tenkt. Selv om det er en pers for både hund og eier å omplassere, så har begge parter det bedre i lengden. Jeg har ikke angret en dag på at jeg omplasserte mine når jeg ser hvor bra de har det nå. De slipper mine krav og press og jeg slipper å bli skuffet og frustrert for at det ikke fungerer som jeg vil.

Jeg har helt enkelt hverken råd eller tid til å beholde hunder som ikke virker. Selv om jeg elsker dem aldri så mye.

[akela]

Nå vet jeg ikke rekkefølgen på hundene, men hvorfor i huleste fortsatte dere eventuelt å kjøpe fra samme oppdretter? Jeg har vært borti en belger som var.... eh... ekstremt usosial, og de tegnene var da tydelige å se tidlig? Når det er så mye frykt, så er det ille ja - men da har det jo mindre å gjøre med at dette ikke ble "den gode nok" konkurransehunden, men rett og slett en mentalt dårlig drittbikkje som kan være farlig - og DET blir igjen noe litt annet.

Og når en hund ikke fungerer i enkle lydighetskonkurranser eller på en utstilling, hvordan kan det da ha seg at den fungerer "kjempebra" som familiehund - hvis den er SÅ usosial at den ikke tåler en dommer i nærheten en gang? KAN det ha noe med hundefører å gjøre, ville nå jeg fundert?

Og det kan jo være - at hundefører er for "sterk" eller "krevende" for en veikere hund? At kravene og presset blir for stort for hundens tåleevne, som man strekker for mye?

En bekjent ble bitt en gang da hun presset hunden sin for mye, jeg stod og holdt på å si "ikke ikke ikke", men rakk det ikke - så jeg var sjåfør til legevakten istedet. Den hunden ble solgt vekk, og eksisterte helt glimrende hos en mindre "skarp eier"

[Guest Gråtass]

Nå vet jeg ikke rekkefølgen på hundene, men hvorfor i huleste fortsatte dere eventuelt å kjøpe fra samme oppdretter? Jeg har vært borti en belger som var.... eh... ekstremt usosial, og de tegnene var da tydelige å se tidlig? Når det er så mye frykt, så er det ille ja - men da har det jo mindre å gjøre med at dette ikke ble "den gode nok" konkurransehunden, men rett og slett en mentalt dårlig drittbikkje som kan være farlig - og DET blir igjen noe litt annet.

Og når en hund ikke fungerer i enkle lydighetskonkurranser eller på en utstilling, hvordan kan det da ha seg at den fungerer "kjempebra" som familiehund - hvis den er SÅ usosial at den ikke tåler en dommer i nærheten en gang? KAN det ha noe med hundefører å gjøre, ville nå jeg fundert?

Og det kan jo være - at hundefører er for "sterk" eller "krevende" for en veikere hund? At kravene og presset blir for stort for hundens tåleevne, som man strekker for mye?

En bekjent ble bitt en gang da hun presset hunden sin for mye, jeg stod og holdt på å si "ikke ikke ikke", men rakk det ikke - så jeg var sjåfør til legevakten istedet. Den hunden ble solgt vekk, og eksisterte helt glimrende hos en mindre "skarp eier"

Jeg gidder ikke å unnskylde meg engang Akela; Men det må være deilig å ha alle svarene klare på forhånd, det må være godt å aldri ha gått på ei "blemme" selv, det må være så utrolig behagelig å kunne så mye om alle linjer/individer og raser at man til enhver tid har oversikten over alt alle oppdrettere sitter med..

Eller er det som kalles etterpåklokskap?

[Siri]

Eller er det som kalles etterpåklokskap?

Det er jo som kjent den eneste eksakte vitenskap, det *flir*.

Det man veldig ofte ser hos hunder som har litt for lite, er jo at det er nettopp når man kommer opp i klassene i de ulike sportene at det stopper seg opp. De aller fleste greier seg gjennom de lavere klassene uten alt for store problemer, men når man kommer dithen at øvelsene blir vanskeligere, hundene må jobbe mer selvstendig og bort fra fører og kanskje mot forstyrrelser som kan virke litt skumle, ja DA ser man virkelig hva som bor i hunden, og det er jo også da de fleste faller fra.

[akela]

Når man kjøper tre dårlige hunder fra samme oppdretter, så rekker man jo faktisk muligens å bli etterpåklok etter første hund? Men noen oppdrettere er utrolig gode innselgere, det skal de ha, og flinke til å plassere "skyld" hos hvalpekjøper, så DET er ikke lett nei.

Men hvis man har ambisjoner, og velger en rase som tydeligvis sliter med redsler, så blir jo det også en avveining? Vil man fortsette med rasen, eller velge en der redsler generelt ikke er noe problem? Hva er viktigst, rase eller konkurranse?

Kanskje en litt mer ålreit tone kan trengs, Gråtass - det er fremdeles debatt, og ikke et "ta mannen, ikke ballen"-opplegg, selv om noen frivillig kaster seg foran ballen her.... (da kan jo enhver "protest", eller det vi som ikke er enige vil velge å kalle "vår mening", tas personlig)

[nullet]

Spennende tema! Men som i de fleste diskusjoner, synes jeg det går i mye svart / hvitt-tenkning. Enten er man for, eller så er man imot (og helst av prinsipielle grunner).

Jeg vet ikke helt hva jeg mener. Det har blitt endel hunder opp gjennom årene; de fleste bra, men også noen med "mangler". Tanken på omplassering har vært til stede flere ganger, men det har aldri blitt gjennomført. Og det er bare fordi jeg ikke har funnet et bedre alternativ for hunden.

Men på den annen side har jeg selv tatt imot en omplasseringshund som fungerte helt toppers her hjemme! Jeg vet at den hunden hadde det mye bedre her enn i sitt opprinnelige hjem. Det var en hund som "ikke fungerte" til det eieren ønsket. Den var ikke mishandlet eller neglisjert, men tatt hånd om på beste måte. Det var bare det at vårt liv passet den mye bedre enn det livet som den forrige eieren kunne tilby. Selv med mye hensyntagning og mange tilpasninger.

Det er så mange faktorer som spiller inn. Og jeg tror det er viktig at man prøver å sette opp en "nøytral" liste over fordeler og ulemper for å beholde evt. omplassere hunden. Klarer man å "se det hele utenfra", så havner man som regel på den beste løsningen... iallefall for hunden. Så snart man slipper til prinsipper og følelser, så åpner man opp for egoismen. Omplassering for hunden trenger ikke være traumatisk. Det kommer an på hva man omplasserer den til. Spørsmålet er vel: "Hva er best for hunden?"

Jeg har alltid hatt "jobbe-hunder", og hundene blir veldig knyttet til meg. Men jeg er ikke det minste i tvil at det finnes mange der ute som kan bety like mye for hundene mine som meg. De vil klare seg helt utmerket godt uten meg! Tror kanskje det er værre med meg, jeg..

Edit; skrive-/ formulerings-feil.

[Guest Gråtass]

Kanskje en litt mer ålreit tone kan trengs, Gråtass - det er fremdeles debatt, og ikke et "ta mannen, ikke ballen"-opplegg, selv om noen frivillig kaster seg foran ballen her.... (da kan jo enhver "protest", eller det vi som ikke er enige vil velge å kalle "vår mening", tas personlig)

(Tenk litt på egen tone du Akela, for den kan til tider være ikke bare hoverende, men provosernde belærende.. )

Jeg føler meg ikke personlig truffet og er ikke "sår" i denne debatten. Jeg syns det er synd at det skal være sånn at enten så er man "slem" hundeeier og ikke bare vurderer muligheten men også gjennomfører det at en hund har det bedre hos en annen eier (Amen Nullet for ditt innlegg!). Eller så er man "snill" og har en hund enten man liker den eller ikke fordi man har påtatt seg ansvaret for ett liv. Hvis man følger den logikken så er jo alle oppdrettere i utgangspunktet fallitt erklært når de selger sine valper, eller skrekk og gru tar de tilbake for å selge de igjen.. Poenget mitt er at det er ikke noen stor traume for de fleste sunne friske hunder og da skjønner jeg ikke hvorfor det skal krisemaksimeres så inni hampen.

Hvorvidt man kan "unnskyldes" for å kvitte seg med en hund, så er det etter mitt synspunkt ingen grunner som er viktigere eller veier tyngre enn andre når eier føler at det er det riktige for hunden. Nei jeg snakker ikke om de som gir bort hunden når den er 5 mnd fordi den tisser inne fortsatt eller er på sin snørtiende hund på 2 år fordi de ikke finner den "rette".

Jeg mener at det er hensynet til den enkeltes ambisjonsnivå og hundens evner og behov som er vesentlige. Så om hunden har en tannfeil, slapt øre, mangler mot, jakt eller kamp, om den ikke er belastbar nok eller halser for dårlig, gjeter ikke/gjeter for mye, eller hva nå pokker det skulle være, så er ikke det gode eller dårlige nok grunner for å selge hunden, for det har strengt tatt ingen andre noe med..

[Petra]

Mulig dette innlegget blir litt OT for jeg har vel ikke akkurat sittet med hunder som ikke "virker" mentalt, men jeg er allikevel av dem som har blitt sittende med hund etter hund etter hund fordi jeg ikke har orket å omplassere noen. Og jeg anbefaler det ikke, for å si det sånn...

Min første hund ble kjøpt inn for å være en enkel og rolig tur-/kosehund for en førstegangseier som knapt nok hadde klappet en hund før. Og den rollen passet den vel fint til, bortsett fra at den ikke var spesielt interessert i å gå tur en gang...

Etter hvert som jeg ble mer interessert i hund og hundetrening kjøpte jeg derfor en ny hund av en annen og langt mer aktiv rase. Dette fungerte utmerket en stund, den eldste trivdes med å bli "pensjonert" i en alder av fire år, og den nye viste seg å være en super hund på alle måter. Vi trente masse, var på god vei til godkjent redningshund og konkurrerte i andre grener da hunden plutselig fikk problemer med ryggen. Så var det ut og inn hos alle mulige veterinærer og behandlere i årevis uten å finne ut av noe som helst. Det eneste som var sikkert var at hunden ikke lengre egnet seg til det vi likte aller best å trene på, og som jeg hadde veldig lyst til å konkurrere i.

I mellomtiden hadde jeg fått meg en samboer som også hadde en eldre, pensjonert hund. Denne hunden var ikke så veldig interessert i mentaltrening, men trengte masse fysisk trening. Så satt vi der da, med min samboers hund som trengte masse mosjon, min yngste som bare taklet moderat mengde mosjon men trengte desto mer mental trening for å få brukt seg, og min eldste som helst bare ville være hjemme og kose seg sammen med oss.

Av ulike grunner fikk vi så hund nr fire. Denne var utvalgt for å passe til den aktiviteten jeg har mest lyst til å satse på. Dessverre virker det som om heller ikke den kommer til å egne seg noe særlig siden den ser ut til å bli langt større og tyngre enn det man burde forvente ut fra rase og slekt. Vi trener da litt allikevel og bare tida vil vise om kroppen tåler det. Arbeidslyst og motor er det i hvert fall ingenting å si på! Men så sitter vi tobeinte her da, med den gamle hunden som trenger masse fysisk mosjon, den nest yngste som ikke takler lange og tunge turer men krever masse mental stimulering, den andre gamle som bare vil være hjemme og få kos, og den yngste som trenger masse av alt...

Det er vel ingen bombe hvis jeg sier at vi sliter veldig med å få stimulert alle på en måte som passer for hver enkelt, i tillegg til jobb og husarbeid og slike ting? Det er ikke spesielt vanskelig å ha fire hunder, det vanskelige er når de har utviklet så veldig forskjellige behov som våre har. Jeg kan ikke se at vi har gjort noen gale valg underveis (bortsett fra å kjøpe fjerdemann, men der var det spesielle omstendigheter inne i bildet), vi har valgt rase og individ i forhold til hva vi hadde behov for på det tidspunktet og så er det helse etc som har gjort at ting ble helt annerledes enn forventet.

Selv om det ikke er så morsomt å innrømme det, tviler jeg ikke på at min eldste hund hadde hatt det langt bedre hos f.eks. et pensjonistpar med mye tid og som synes det er OK å bare gå rundt kvartalet noen ganger daglig. Hos oss blir hunden dratt med på alt for lange turer for å tekkes de andre hundene, og den trives ikke så godt i en så stor og bråkete flokk. Den aller yngste får ikke nok fysisk og mental stimulering hos oss siden vi må ta hensyn til de tre andre, og hadde nok trivdes adskillig bedre hos folk med mer tid til bare den.

Og jeg selv, selv om jeg er veldig glad i alle hundene og gjør det jeg kan for at de skal ha det bra, så drømmer jeg om en hund som jeg kan konkurrere med i det JEG ønsker.... Vi har lite sosial omgang med folk utenfor hundemiljøet, det er i hundeklubben vi møter venner og bekjente og det er akkurat den konkrete hundesporten jeg ønsker å bruke fritida mi på. Og da ER det litt kjipt å ha fire hunder som til tross for et godt utgangspunkt ikke egner seg til det...

Som nevnt ble dette litt utenom tema siden det stort sett er det fysiske som har plaget mine hunder, ikke dårlig mentalitet. Jeg ønsket allikevel å få fram hvordan det er å bli sittende med hund etter hund som ikke kan brukes til det man vil, siden enkelte her hevder at det er det eneste riktige å beholde den gamle når man kjøper en ny. Det finnes en grense for hvor mange hunder man kan greie å ta seg av og samtidig gi alle det de trenger. Og jeg mener også at det må være lov å mene at det finnes en grense for hvor lenge vi som eiere skal måtte legge egne håp, drømmer og ambisjoner på hylla mens vi venter på at hundeflokken skal reduseres såpass av naturlige årsaker at vi kan prøve på nytt.

[akela]

Gråtass: Hvis man skal vurdere "tonen" på det andre skriver, utover den enkle spydigheten du bedrev isted, er det relativt mye JEG kunne tenkt meg å si - om holdninger, selvinnsikt, manglende etikk bla bla bla, men samtidig så er det ting som SKRIVES; nyanser kan gå tapt, det kan menes på en annen måte etc. Men "provoserende belærende", det var da et ganske festlig uttrykk? Er det provoserende at andre, i en debattråd, har sterke meninger - og hevder dem? Særlig når jeg ørten ganger har forsøkt å uttrykke at man snakker generelt helst? Jaja.

Det som TOTALT mangler i denne tråden, synes jeg er en eller annen form for synspunkt på den ETISKE siden ved hundeholdet - enten det er konkurransehund eller kjæledegge. Passer ikke hunden på det minste vis, så er det ut med den - hva med egenverdi? Hva med verdier utover bruk-og-kast; rettere sagt "passer-ikke-perfekt-til-mitt-bruk-så-kast-ut-av-huset-mitt-og-inn-i-noen-andres".

Det er sikkert et gigantisk marked der ute for mislykkede konkurransehunder, enten det er mentalt eller fysisk, så det er sikkert kjapt gjort å finne gode, nye hjem til alle som ikke holder mål...yeah, right. Jeg er glad jeg ikke er oppdretter lenger, og slipper å forholde meg til å måtte bekymre meg for å lage hunder som ikke er så gode at de ikke blir vandrehunder...

Men jeg har faktisk advart en oppdretter jeg kjenner, mot folk med sterke interesser for konkurranser og som både er unge og på kort tid har pådratt seg to hunder allerede, og leter etter den tredje, og er inne på vedkommendes rase. Jeg ville faktisk heller solgt til familier med god interesse for å gå tur.

Nei, nå tror jeg heller at jeg skal kose meg med tullingene i den andre tråden, som er "sykelig" glade i hundene sine. De er skikkelig gærne de

[Imre]

Akela: Ja jeg fatter ikke selv hvorfor det ble fra samme oppdretter - kall det gjerne total naivitet (oppdretteren snakket oss trill rundt) eller ukunnskap. Til saken hörer at denne oppdretteren har värt ganske fremgangsrik i utstillingssammenheng og jeg trodde i min enfaldighet at det var bare tilfeldig at netopp disse 2 var usosiale - skylte det faktisk litt på at vi skaffet valpene samtidig, innen jeg ble litt klokere og fikk mer kunskap om hunders mentalitet.

Kullsösknene kjöptes inn samtidig (ja jeg skaffer aldri 2 valper samtidig igjen!) og siden hund nr 3 var av en annen variant og jeg hadde truffet foreldrene og likte dem så valgte jeg å tro at den var bedre. Hjemme hos oppdretteren virket alle hundene bra - hadde det värt noe jeg reagerte på der så hadde jeg ikke skaffet dem.

Men jeg har lärt av mine feil nå - og dette handler om for 4 og 6 år siden og absolutt ikke noe valg jeg ville gjort i dag.

Hunden som jeg omplasserte som familiehund, fungerer bra som dette netopp fordi hun slipper å konfronteres med nye mennesker hele tiden. Hun viste aldri aggressivitet ovenfor familien eller folk hun kjente vel - det var bare i pressede situasjoner.

Som sagt så er det en god grunn til at jeg har byttet oppdretter nå!

[bardmand]

For de som savner nyanser: Selvsagt finnes det tilfeller der det er OK å omplassere hunder som ikke "virker" - hunder som skal være i aktiv tjeneste som politihunder, blindehunder, assistansehunder osv.

Valper takler bedre å bli "omplassert" enn voksne hunder. Det er et faktum. Uten oppdrettere som ville gi fra seg (les: selge) valpene sine hadde vi vel ikke hatt mange hunder, og det synes jeg hadde vært litt synd.

Likevel: Når valpen først har fått et hjem, synes jeg den bør få være der så lenge som mulig, ja. Det er jo flott at noen kasserte brukshunder får en ny start i et nytt og "mer passende" hjem, men hva skjer den dagen "endrede familieforhold" eller andre katastrofer inntrer i hundens nye hjem? Det er vanskelig å spå, spesielt om framtiden, men her og nå kan man ta et valg.

[nullet]

Det som TOTALT mangler i denne tråden, synes jeg er en eller annen form for synspunkt på den ETISKE siden ved hundeholdet - enten det er konkurransehund eller kjæledegge. Passer ikke hunden på det minste vis, så er det ut med den - hva med egenverdi? Hva med verdier utover bruk-og-kast; rettere sagt "passer-ikke-perfekt-til-mitt-bruk-så-kast-ut-av-huset-mitt-og-inn-i-noen-andres".

...

Det er sikkert et gigantisk marked der ute for mislykkede konkurransehunder, enten det er mentalt eller fysisk, så det er sikkert kjapt gjort å finne gode, nye hjem til alle som ikke holder mål...yeah, right. Jeg er glad jeg ikke er oppdretter lenger, og slipper å forholde meg til å måtte bekymre meg for å lage hunder som ikke er så gode at de ikke blir vandrehunder...

Det å innse at kanskje hunden har det bedre andre steder enn hos meg, synes jeg jo i høyeste grad er et etisk spørsmål. Jeg vil påstå at ved å tenke hundens beste tar man mer hensyn til dens egenverdi enn det å sitte med den bare fordi man en gang kjøpte den. Men jeg ser jo hva du mener (og jeg er også enig), men det finnes alltid gråsoner! Og en beslutning er alltid situasjonsavhengig. Hvor går for eksempel grensen fra "omplasserer til hundens beste" og til at "man kaster den ut"? Er det etter 2 omplasseringer? Eller flere? Og hvem bestemmer om det er til hundens beste eller om man kaster den ut?

Litt OT: Hadde det vært et gigantisk marked.... hva er problemet??? Da hadde det vært utrolig mange lykkelige hunder der ute!! Og kanskje det hadde vært lettere å være oppdretter? Jeg vil nok aldri bli oppdretter selv, og noe av det som holder meg igjen er vel mistroen til at andre er "gode nok" for mine hunder. Og med "gode nok" mener jeg da helst bedre enn meg. Og da snakker vi også ETIKK!

[akela]

Jeg føler kanskje at etikken bør favne litt videre, enn når man "tilpasser" den til situasjonen man først har havnet oppi. Mine hunder kan sikkert ha det fint andre steder også, så lenge de kommer til noe som er minst like bra - men jeg skal ha en så inn i hampen god grunn, eller dårlig (altså livssituasjon), at den ennå ikke har dukket opp.

Det blir som med kastrering: Man kan være imot den lettvinthetsløsningen som kastrering er, og at det ikke skal tas med i vurderingen når man kjøper hund som er i overkant mye, at "man kan jo kastrere den". Da bør man heller kjøpe enklere rase/kjønn. Men når først folk har kjøpt seg hund "over hodet", og sliter med problemer som kan avhjelpes med å kastrere, og det er utredet og funnet slik, så blir det liksom vanskeligere å være like kategorisk....

Det blir å tenke FØR man skaffer seg noe som helst, også langt fremover - som hvor mange hunder man kan bli sittende igjen med, og om man "tåler" et slikt antall, og om det finnes andre løsninger eller muligheter. For når man har "rotet seg bort", så vil det ofte virke veldig kjekt at "den får det bedre hos noen andre".

Så igjen dette med det personlige kontra det generelle...

Men hvem VIL egentlig ha alle de halvt eller helt ubrukelige hundene, som sliter med ryggproblemer, som har dårlige nerver og eier mener kan risikere å bite dommeren når den går under full kontroll etc? Altså ikke de overfredelige, treige - men de som ikke er helt gode fysisk eller psykisk.

Er det veldig mange kapable hundefolk som ønsker seg slike hunder, mon tro? Og da kommer de kanskje i mine øyne til "noe dårligere"... det var man jo igrunnen skjønt enige om i tråden om 48-hunders-oppdretteren og de "store bamsehundene" derfra? Men kanskje det ikke gjelder i denne tråden da?