Gå til innhold
Hundesonen.no

Bading


12345

Recommended Posts

Men jeg har ett til spørsmål angående bading.

Hvis jeg holder kaisa og dypper enne litt nedi vannet, sann ca. litt under magen.

Kan det gjøre sant hun blir redd for vann ?

Gå uti vannet sammen med henne :lol: Bad og plask og ha det moro selv uti der, så kommer hun kanskje etterhvert hun og :P

EDIT: My svømte frivillig for første gang for noen dager siden, 5mnd gammel. Det eneste jeg gjorde var å være uti vannet sammen med henne og leke med en plastflaske:

66435-1212689478-1.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aysha "debuterte" som badenymfe ved ca. 9 mnd alder. Før det hadde hun ikke hatt noen store svømmemuligheter (kun vassing.) Men jeg hoppet uti vannet, og hun hoppet etter. Hun fikk litt sjokk og uttrykket var litt som dette: "Å f*en hva har jeg gjort nå?" :P Men nå, hver gang muligheten er der, fyker hun uti vannet med en gang. I helt Josie stil.

Oscar derimot var litt usikker på disse vanngreiene. Men da han var ved havet 5 mnd gammel sammen med Aysha, sprakk det for lille gutten. Aysha føk, som vanlig, rett ut i vannet mens Oscar sto ved en sten og pep. Han gikk lenger og lenger ut helt til hele hunden plumpa rett uti. Han gikk helt bananas, og kavet. Jeg trodde han skulle drukne, så jeg måtte ut å hente han. Dette gjentok han sånn ca. 5-6 ganger. Nå svømmer han også, men på en litt ehh merkelig måte.

La Kaisa bare bestemme selv når hun vil bade du. Bare oppmuntre henne litt, og ros når hun går uti :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke tving hunden uti dersom den ikke vil bade. Selvfølgelig kan den LÆRE å bade, men da skjer det ikke fordi den har lyst... Eldstemann her vil bare vasse, til tross for at jeg har prøvd en del for å gå han videre utover. Jeg har innfunnet meg med at han faktisk ikke liker det, og da får han selvfølgelig slippe. Yngstefrøkna derimot, hun bader som bare det :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selfølgelig tvinger jeg henne ikke uti. Hun liker vannet litt. Men jeg dyppet henne nedi en gang, da sprelte hun med beina som om hun svømte.

Det er jo en ganske naturlig reaksjon, enten hunden liker vannet eller rett og slett er redd det. I mine øyne høres dette ut som tvang, om ikke annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo en ganske naturlig reaksjon, enten hunden liker vannet eller rett og slett er redd det. I mine øyne høres dette ut som tvang, om ikke annet.

Jeg gjør det aldri. Tok henne uti en gang, og selfølgelig holdt jeg henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

min kan såvidt vasse med labbene, men bader ikke frivillig. Er ikke noe særlig glad i vann.

I fjor sommer svømte han KUN når jeg var uti vannet. Regner med at det er det samme i år også..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man skulle ikke tro det når man ser badebildene av Amigo i dag; men han ville ikke uti vannet da han var valp. Han stod helst på land og kikka når jeg kasta noe uti, men han ville ikke ta skrittet fullt ut. Men så en dag la jeg på svøm. Og DET hadde han aldri sett før og "...gudameg hvor ble mor av???" og så jumpa han resolutt uti for å svømme i kapp. Og siden den gang har han elsket å stupe, dykke og apportere i vannet :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår første aussie, Brimi, var ikke noe særlig glad i å bade som liten. Men hans beste hundevenn var en flatcoat som ELSKET å bade. Etter hvert som de lekte seg i vannkanten og flatten la på svøm og tydelig viste slik en badeglede, dristet Brimi seg etter hvert utti han også. Da var det gjort :P Så kanskje du har en hundevenn som er glad i å svømme som kan vise hunden din at dette her er heeeerlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vida likte ikke å bade da jeg fikk henne. Hun kunne til nøds vasse litt til midt på beinet, men noe mer enn det var uaktuelt. Prøvde å få henne ut med meg å svømme, men ingenting hjalp. Men i og med at hun er veldig opptatt av Nirm, så endte det med at hu starta å svømme etter han. Nå er hu veldig begeistret for å bade, og både hopper og svømmer masse. Så for noen hunder kan det nok hjelpe å bade sammen med hunder de er gode venner med.

Bogar kunne ikke svømme skikkelig. Men han likte å både bade og svømme. Eneste var at jeg måtte holde han, så han kunne svømme... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mira svømte første gangen rundt 1 års alderen. Jeg og typen var nede ved elven, også tok typen og kastet en pinne utti, og hun la på svøm etter, jeg ble virkelig overrasket, men nå har jeg Flatcoat da. :P Hun har bestandig elsket vannet, men har likksom ikke turt og ta det siste steget til svømming, men nå svømmer hun som en helt.. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aron svømmer om jeg kaster plast apporten ut. Da svømmer han ut å henter den, griper apporten (får litt vann i munnen da :D ) å svømmer inn igjen med den. Utrolig søtt å se på. Ellers så er han jo veldig ''fin'' på saker å ting, så eegentlig holder han seg ned i vannkanten å vasser. Da det var 35 grader her i helgen tok jeg han med ut til flåten slik at han fikk svømme tilbake med meg. Det var jo kjempestas!

Han liker IKKE å bade når det er masende unger og masse folk rundt han. Hvis vi er på en stand uten så mange folk går det som regel av seg selv :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi trener også på dette med bading nå, og gjør det rett og slett slik at vofsen får komme opp i badekaret med bare noen cm med vann. Så lar jeg det gradvis vokse mens jeg selv sitter på kanten ved siden av han og vasker han, og etterhvert "letter" han, og svømmer i vei. Virker han redd og vil opp, tar jeg han opp med en gang. Han prøver å plaske of litt, men er nok fortsatt litt skummelt, og vil ikke være der så lenge.

Blir nok bedre å prøve forsiktig på stranda nå en dag, da jeg selv får vært med han ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

BCen min har alltid vært sånn som bare vasset.. Hun hadde aldri svømt frivillig.. Helt til i fjor sommer, hun var da 8 år, og var på "camp" en uke hos mun onkel som driver med trekkhunder, da vi var i syden. Hundene til min onkel badet masse, så kombinert med at de andre hundene badet, og at vannet var vel 22-25 grader, så svømmte hun.. Og siden har hun svømt :lol: utrolig morsomt å få en badehund sånn plutselig :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine bader litt. Dvs, de går ned i vannet og legger seg ned og kjøler seg, men legger ikke på svøm (det har vel bare skjedd en gang eller to og DA var det varmt da ;))

Men vi er på svømme-trening en gang i uken og da svømmes det i racer-fart bortover. De er superflinke :rolleyes:

En av dem (de har jo van(n)vittig lange ører) klarer alltid å få masse vann i ørene og da den i tillegg sliter pittelitt med tilbakevendende øre-dritt er jo det litt dumt da. Så jeg lurte på om noen hadde et tips her til hvordan unngå vann i ørene. Høres liksom så brutalt ut å putte noe inni der..Og badehette til hund finnes vel ikke :lol::D

Jeg er alltid nøye med å tørke ut etter både regn og bading, men noen dråper klarer alltid å snike seg videre nedover i øregangen og ligger der og "koser" seg.

Merkelig egentlig, de andre har ingen slike problemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg har ett til spørsmål angående bading.

Hvis jeg holder kaisa og dypper enne litt nedi vannet, sann ca. litt under magen.

Kan det gjøre sant hun blir redd for vann ?

Om hun kan bli redd kommer helt an på hvordan hun generelt er, om hun tåler litt sånn uvant behandling eller ikke. Jeg har jo også cairn terrier, og hun er en skikkelig tøffing som ikke bryr seg så hardt om sånt. Hun vasser selv helt ut til magen og har også nesten sluppet taket i bakken med beina, for å si det på en litt rar måte. Jeg startet med å kaste små pinner/kvister bare noen få cm ut i vannet, sånn at hun kunne stå på land og hente de. Roste masse masse når hun tok de, og byttet med kjempegod godis når hun kom inn igjen. Etterhvert la jeg pinnene lenger og lenger ut i vannet. Det er flott å finne et sted som er litt langgrunt, og som har god bunn, men etterhvert har ikke dette såå mye å si.

I tillegg kaster jeg tørrfôrkuler i vannet (noen typer flyter, andre gjør det ikke, så test ut hva som funker). Aynï er jo helt spinnvill etter mat, så hun står i vannet og spiser godisen sin. Når jeg kaster lengre uti, går hun lengre uti. Det var i denne situasjonen at hun nesten slapp taket og svømte.

Men jeg løfter henne også opp, bærer henne uti et stykke (ca til knærne mine), og setter henne rooolig ned i vannet. Jeg slipper henne ikke før jeg kjenner at hun tar rolige svømmetak (så rolig som man kan forvente av en liten cairn terrier, da!). Min hund blir ikke redd for dette, hun svømmer inn til land, spiser noen godis på veien hvis jeg holder en hånd med godis foran henne. Jeg roser henne og forteller henne hun er flink. I starten løp hun opp på land da hun kom frem, ristet seg og gnidde seg i bakken og løp tulling, men nå trenger hun ikke å gjøre det mer; hun svømmer bare til hun kjenner bunnen under seg, og så fortsetter hun å vasse. Jeg avslutter alltid "bade-treningen" med å få henne til å gå lenger ut i vannet frivillig, fx for å hente seg en godis eller en pinne.

Jeg ser jo at mange er uenige i denne måten å gjøre det på, men det er ikke snakk om å kaste hunden uti vannet femti meter fra land; man skal være rolig og gjøre det til en trivelig ting, uten å tenke så mye på om hunden kanskje kan bli redd eller lei seg for at man gjør det. Man bare gjør det, som mange andre ting man "bare gjør" med hunden sin. Etterhvert lærer de å skjønne at dette var i grunnen ganske så greit, og faktisk litt deilig.. Til og med Tulla, som har blitt stemplet som en usikker, skjør og pysete hund her på sonen, taklet dette helt toppers, løper nå uti selv og kaster seg i vannet. Helt dønn frivillig.

Mine bader litt. Dvs, de går ned i vannet og legger seg ned og kjøler seg, men legger ikke på svøm (det har vel bare skjedd en gang eller to og DA var det varmt da ;) )

Men vi er på svømme-trening en gang i uken og da svømmes det i racer-fart bortover. De er superflinke :rolleyes:

En av dem (de har jo van(n)vittig lange ører) klarer alltid å få masse vann i ørene og da den i tillegg sliter pittelitt med tilbakevendende øre-dritt er jo det litt dumt da. Så jeg lurte på om noen hadde et tips her til hvordan unngå vann i ørene. Høres liksom så brutalt ut å putte noe inni der..Og badehette til hund finnes vel ikke :lol::D

Jeg er alltid nøye med å tørke ut etter både regn og bading, men noen dråper klarer alltid å snike seg videre nedover i øregangen og ligger der og "koser" seg.

Merkelig egentlig, de andre har ingen slike problemer.

Har dessverre ingen tips, men kjenner til problemet med vann i ørene, ja! <_< Hjelper det å knyte de opp, eller blir det bare enklere for vannet å komme inn? Jeg har satt opp ørene til min spaniel i strikk, dog ikke pga vann, men kanskje det fungerer til det også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippet*

Har dessverre ingen tips, men kjenner til problemet med vann i ørene, ja! <_< Hjelper det å knyte de opp, eller blir det bare enklere for vannet å komme inn? Jeg har satt opp ørene til min spaniel i strikk, dog ikke pga vann, men kanskje det fungerer til det også?

Vet jammen ikke om å knyte opp ørene hjelper, det renner liksom ned uansett. Med mindre jeg klarer knyte/flette dem slik at ørelappene ligger tett inntil hodet? Hun er jo vant til hette når hun spiser (ellers går ørebehenget med i det store sluket :D) og jeg har også knytt/flettet dem opp slik at de får luft. Men kanskje motsatt vei, stenge luft/vann ute? Skal prøve.

Du har vel omtrent typelike-lange-mye-hår-ører på din hund ;)

Flere tips mottas med takk :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om hun kan bli redd kommer helt an på hvordan hun generelt er, om hun tåler litt sånn uvant behandling eller ikke. Jeg har jo også cairn terrier, og hun er en skikkelig tøffing som ikke bryr seg så hardt om sånt. Hun vasser selv helt ut til magen og har også nesten sluppet taket i bakken med beina, for å si det på en litt rar måte. Jeg startet med å kaste små pinner/kvister bare noen få cm ut i vannet, sånn at hun kunne stå på land og hente de. Roste masse masse når hun tok de, og byttet med kjempegod godis når hun kom inn igjen. Etterhvert la jeg pinnene lenger og lenger ut i vannet. Det er flott å finne et sted som er litt langgrunt, og som har god bunn, men etterhvert har ikke dette såå mye å si.

I tillegg kaster jeg tørrfôrkuler i vannet (noen typer flyter, andre gjør det ikke, så test ut hva som funker). Aynï er jo helt spinnvill etter mat, så hun står i vannet og spiser godisen sin. Når jeg kaster lengre uti, går hun lengre uti. Det var i denne situasjonen at hun nesten slapp taket og svømte.

Men jeg løfter henne også opp, bærer henne uti et stykke (ca til knærne mine), og setter henne rooolig ned i vannet. Jeg slipper henne ikke før jeg kjenner at hun tar rolige svømmetak (så rolig som man kan forvente av en liten cairn terrier, da!). Min hund blir ikke redd for dette, hun svømmer inn til land, spiser noen godis på veien hvis jeg holder en hånd med godis foran henne. Jeg roser henne og forteller henne hun er flink. I starten løp hun opp på land da hun kom frem, ristet seg og gnidde seg i bakken og løp tulling, men nå trenger hun ikke å gjøre det mer; hun svømmer bare til hun kjenner bunnen under seg, og så fortsetter hun å vasse. Jeg avslutter alltid "bade-treningen" med å få henne til å gå lenger ut i vannet frivillig, fx for å hente seg en godis eller en pinne.

Jeg ser jo at mange er uenige i denne måten å gjøre det på, men det er ikke snakk om å kaste hunden uti vannet femti meter fra land; man skal være rolig og gjøre det til en trivelig ting, uten å tenke så mye på om hunden kanskje kan bli redd eller lei seg for at man gjør det. Man bare gjør det, som mange andre ting man "bare gjør" med hunden sin. Etterhvert lærer de å skjønne at dette var i grunnen ganske så greit, og faktisk litt deilig.. Til og med Tulla, som har blitt stemplet som en usikker, skjør og pysete hund her på sonen, taklet dette helt toppers, løper nå uti selv og kaster seg i vannet. Helt dønn frivillig.

Skal prøve det så fort det blir fint vær her i Bergen. Men det du sa med å hive matbiter/for i vannet er jeg ikke så sikker, hvis det er en plass der mange bader kommer det til å flyte godbiter. Uansett begynner hun bare å bjeffe når vi hiver noe uti.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal prøve det så fort det blir fint vær her i Bergen. Men det du sa med å hive matbiter/for i vannet er jeg ikke så sikker, hvis det er en plass der mange bader kommer det til å flyte godbiter. Uansett begynner hun bare å bjeffe når vi hiver noe uti.

Oki, ikke hiv uti, men legg noen godbiter tre cm fra vannkanten til å begynne med (sånn at hun klarer å ta de selv om hun ikke vasser), så øker du gradvis jo tøffere hun blir i vannet. Ikke bær henne uti vannet før hun frivillig går ut i vannet. Ikke forvent mye til å begynne med. Tren heller ofte, og vær fornøyd med bittesmå fremskritt for hver gang. Første gangen er det kanskje nok med en eller to framlabber i vannet, andre gangen kanskje hun har alle fire føttene i vannet, tredje gangen kanskje hun går litt lengre uti, eller ikke bjeffer så mye, fjerde gangen det samme, femte gangen kanskje hun går frivillig uti før dere gjør noe, sjette gangen kanskje hun vasser til magen, osv osv. Ikke mas og styr for mye, og ikke bry dere om det flyter litt godis hun ikke får tak i; de skader ingen for å si det sånn. Litt tørrfôr i badevannet har aldri drept noen! :lol: Ikke bry dere om hun ikke tar alle heller; det er bedre å kaste for mange enn for få, men kast bare en og en kule om gangen, og vent til hun klarer å følge med på hvor de lander, og la henne få tid til å prøve å ta de før dere kaster/legger den neste uti. Legg den gjerne uti rett foran henne, ikke tenk at hun hele tiden skal lenger og lenger uti, men at det er flott at hun er kommet så langt ut som hun har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Zorba har alltid likt og bade han.

Vet ikke helt om setterene er noe kjente badehunder jeg ?

Men tror det hele starta med, når han var liten bade vi han ganske ofte i badekaret, og det elsket han!

Siden har han elska vann og bading!

Når vi kommer til et vann eller ei elv på tur hopper han uti og svømmer vis det er varmt til han .

Han hopper også fra brygga.

Regner med at vis hunden din får være med og bade og leke i vannkanten, at han tør til slutt og svømme og bade ..

Kast leke lenger og lenger uti så han må svømme til slutt ?

Zorba liker ikke få vann i munnen så han svømmer ut til leke og dytter borti den og svømmer inn igjen da .. <_<

Litt så rar han ..

Men jeg tror alle hunderaser som har en positiv hendelse med vann vill kunne like seg i vannet :lol:

DSC_1283.jpg

Zorba som hopper fra brygga !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enya likte heller ikke å bade frem til hun var rundt året. Nå er hun da til gjengjeld en skikkelig badeand og kaster seg uti så fort sjansen byr seg. Vi løftet henne uti og hun svømte inn de første gangene (med masse ros) og etter det elsker hun vann. Det som også er litt behagelig er at hun gjerne kan svømme uten at vi kaster noe uti. Tar seg en tur på egenhånd liksom :lol:

Hun hopper fra fjell, brygger og til og med stupebrett!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...