Jump to content
Hundesonen.no

Bading


12345

Recommended Posts

I dag var vi ute på en badestrand siden det nok en dag var fint vær her i Bergen. Vi var nede med

vannet og Kaisa gikk ut i vannet helt opp til magen, men ikke mere. Kaisa er jo en cairn og cairn terrieren

er jo ingen bade hund som golden retriver og de rasene. Men da er spårsmålet om det går

ann og få kaisa til og svømme og bade med glede ( iallefall bade ).

Er det mulighet for ? Elsker din hund

og bade selv om den er ingen bade hund rase ?

Link to comment
Share on other sites

Min rase er ikke akkurat kjent for å være noen badenymfe, men Kaizer bader gjerne, han. Han er ikke akkurat kjempeivrig, men han svømte senest i går og syntes ikke det var så verst. :wub: Jeg har ikke gjort noe spesielt for at han skal like vann, bare vært positiv og oppmuntrende hele tiden og ikke tvunget ham til noe han ikke vil. Også får han masse skryt når han tør å gå lengre uti. Mer enn det krever jeg ikke av ham, i så fall ville jeg nok heller kjøpt en retriever e.l.

Har hørt mange som foreslår å kaste ting lenger og lenger uti vannet for at hunden skal svømme etter. Jeg har ikke prøvd det, men du kan jo gi det en sjanse. :lol:

Link to comment
Share on other sites

Jeg kjente en cairn terrier som elsket å bade. Han jumpet uti med noen utrolige mageplask, svømte litt, gikk opp på land, tok fart og stupte uti igjen :wub: Hvordan han begynte med dette, vet jeg desverre ikke.

Link to comment
Share on other sites

Jeg vet ikke om papilloner liker å bade, men det gjør iallfall Arwen. Jeg har alltid med leke/pinner ol til stranden og kaster dem uti. Noen ganger ligger det pinner uti og han "tester" seg selv ved å se hvor langt ut han klarer å komme uten å ta svømmetak :lol: men han svømmer mer og mer nå da :wub: Jeg tok det iallfall rolig i begynnelsen så han ikke skulle få skrekk. Nå er det alltid kjekt å gå til stranden :)

Link to comment
Share on other sites

Bading og cairn kommer helt an på linjene. Noen elsker å bade, andre vil knapt vasse. Siden hun allerede "tåler" vann såpass bra, kan det jo hende du får henne til å svømme, men hun blir nok aldri noen flatcoat..

Link to comment
Share on other sites

Ville ikke brukt rasen som noen standard for å tenke ut om jeg ville prøvd å fått hunden min til å svømme. Min hadde vannskrekk ett år, og neste løp hun i raptus ut i vannet av seg selv! Bare gå rolig frem, bli gjerne med hunden ut i vannet slik at den har litt psykisk støtte :wub: Du har jo hele sommeren på deg. Ikke alle hunder er noen storsvømmere, men liker å få kroppen i vannet og går på bunnen.

Link to comment
Share on other sites

Hunden min, Kaiza liker ikke å bade. Hu duppe magen og går litt uti og har bare svømt 2 eller 3 ganger frivillig i løpe av livet sitt. Men i fjor sommar når de va veldig varmt bar eg na uti elvå med meg og lot na svømma inn igjen. Så denna våren har hu bada mer enn alle dei andre vårnane te sammen. Trur det hjalp litt å la na bli litt bedre komfortabel med vatnet. Søstera hennas Cora elske å bada å hoppe uti alle bekkar, og våte plassar, så trur border colliar generelt like å bada. For den andre søstera hennas Ziwra og elske å bada. =)

Link to comment
Share on other sites

Om du vil lære hunden å bade så må du iallefall ikke finne på å løfte hunden ut i vannet til dypet, for så å slippe den slik at den svømmer inn mot land. Ta på den et bånd og gå uti vannet sammen med den sakte skritt for skritt. Ikke dra den utover, men når den har tatt et skritt utover, følg etter og hold båndet såpass stramt at den ikke har mulighet til å rygge. Du kan også prøve med å kjøpe en vest til den slik at den kjenner at den flyter i vannet. Ros den alltid mens den er i vannet, ikke når den er på vei opp mot land. Har du venner med hunder den liker, som også liker å bade, kan du prøve å lokke den uti ved hjelp av disse.

Link to comment
Share on other sites

Om du vil lære hunden å bade så må du iallefall ikke finne på å løfte hunden ut i vannet til dypet, for så å slippe den slik at den svømmer inn mot land. Ta på den et bånd og gå uti vannet sammen med den sakte skritt for skritt. Ikke dra den utover, men når den har tatt et skritt utover, følg etter og hold båndet såpass stramt at den ikke har mulighet til å rygge. Du kan også prøve med å kjøpe en vest til den slik at den kjenner at den flyter i vannet. Ros den alltid mens den er i vannet, ikke når den er på vei opp mot land. Har du venner med hunder den liker, som også liker å bade, kan du prøve å lokke den uti ved hjelp av disse.

Litt morsomt, men det var faktisk akkurat sånn jeg lærte Tulla å svømme! :icon_clapping: Så joda, det kan gå helt fint, det! Altså å løfte hunden ut på dypt vann, for så å la den svømme inn igjen.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror dette med bading også har noe med alder og modenhet å gjøre.. Da jeg hadde hovawarten min var hun livredd vann som valp og unghund, men da hun ble voksen og mere selvsikker så elsket hun å bade og hoppet gjerne rett ned fra brygger og stener..

Link to comment
Share on other sites

Litt morsomt, men det var faktisk akkurat sånn jeg lærte Tulla å svømme! :icon_clapping: Så joda, det kan gå helt fint, det! Altså å løfte hunden ut på dypt vann, for så å la den svømme inn igjen.

Isak sluttet å svømme på den måten. Dvs. jeg bar han ikke uti, men han hoppet uti på et sted hvor det var mye dypere enn han trodde og han fikk panikk. Før det svømte han som bare det, men etter det går han ikke ut lenger enn der han kan stå.

Link to comment
Share on other sites

Litt morsomt, men det var faktisk akkurat sånn jeg lærte Tulla å svømme! :icon_clapping: Så joda, det kan gå helt fint, det! Altså å løfte hunden ut på dypt vann, for så å la den svømme inn igjen.

Hehe, ja jeg kjenner også noen som har fått det til på den måten, men jeg kjenner mange flere som fikk helt motsatt effekt. Grunnen til at det går på noen hunder er at dem ikke har skjønt at dem faktisk kan svømme. I dette tilfelle ville jeg heller safet med en vest og ta den sakte utover i vannet dersom det betyr mye for deg at hunden bader og ikke vil ta risikoen i at den kan bli redd vann.

Link to comment
Share on other sites

Isak sluttet å svømme på den måten. Dvs. jeg bar han ikke uti, men han hoppet uti på et sted hvor det var mye dypere enn han trodde og han fikk panikk. Før det svømte han som bare det, men etter det går han ikke ut lenger enn der han kan stå.

Det er vel en liten smules forskjell på å plaske nedi vannet fra en viss høyde, til å bli løftet forsiktig ned i vannet i kontrollerte former. I første tilfelle får vel hunden en rimelig god overraskelse (og noen liker/tåler den, andre ikke), og i andre tilfelle har hunden hele tiden oversikt over hva som skjer; ting skjer ikke plutselig. Det var ikke akkurat sånn at jeg kasta henne ut fra en brygge, heller.. :rolleyes: Jeg løftet henne opp, bar henne uti vannet selv, og løftet henne forsiktig ned i vannet. Holdt under brystet hennes til jeg kjente hun begynte å ta gode svømmetak, og så slapp jeg sakte og forsiktig. Roste selvsagt masse og belønnet henne for å svømme inn til land (baklengskjeding om du vil!). Det er KLART det er forskjell på det, og på å få et aldri så lite sjokk av å falle i vannet.. En hund med tilstrekkelig baggasje i topplokket bør tåle såpass, mener jeg.. Og det hadde helt sikkert hunden din også tålt.

Hehe, ja jeg kjenner også noen som har fått det til på den måten, men jeg kjenner mange flere som fikk helt motsatt effekt. Grunnen til at det går på noen hunder er at dem ikke har skjønt at dem faktisk kan svømme. I dette tilfelle ville jeg heller safet med en vest og ta den sakte utover i vannet dersom det betyr mye for deg at hunden bader og ikke vil ta risikoen i at den kan bli redd vann.

Man slipper da ikke taket i hunden med en gang! Man må jo kjenne at hunden tar skikkelige svømmetak, og man slipper ikke hvis hunden kaver og stresser og plasker. Det handler kanskje litt om at hunden må stole på eieren sin også; min hund stoler på at det jeg gjør med henne - går greit. Som jeg skrev til Havana, så slapp jeg først da jeg kjente at hunden tok gode svømmetak, og jeg ville aldri funnet på å bare bære hunden ut i vannet, slippe den og la den kave seg i vei. Skal man først gjøre det på den måten, så må man vite hva man skal gjøre når, og tenke litt logisk.

Link to comment
Share on other sites

Alle mine hunder har blitt svømmere - med mer eller mindre ulik forutsetning. Med gamlerasen, som ikke var så opptatt av gjenstander og konkurranse og sånn, så brukte jeg mat - jeg kastet uti noe veldig godt som fløt, på et sted hvor det ikke var bølger eller avdrift, og så fikk dyret selv velge. Siden jeg ofte har hatt flere hunder, så har det blitt en viss konkurransen - jeg har kanskje holdt igjen dem som allerede hadde kastet seg utpå, og latt den nye få en sjanse.

Med de rasene jeg har nå, så er konkurransen så stor og interessen for gjenstander enda større, så der debuterte yngstemann nå for et par uker siden - med et plask. Jeg kastet uti superleken, og så satt jeg og eldstemann og bivånet hvordan yngstemann først prøvde å plaske seg uti til dit det fremdeles var mulig å stå, deretter ta noen skikkelige "Titanic-bevegelser" (eller kanskje E.T.?) med labben - "kom til meg, kom til meg" liksom. Deretter prøvde yngsten å bjeffe i land ballen, og til slutt var det litt "greit, jeg kommer til deg". Etter det har dyret svømt som en and.

Eldstemann og yngsten kappes om å få svømme ut og hente ballen, så jeg tar med to - og så går det så det plasker. Slik fikk vi deres gode venninne til å begynne og svømme også, hun heltedyrker hundene mine og gjør som dem - det har funket med både bading og agilitybanen! De først, hun gjøre det samme.

Smarte eldstemann vet også at det er lurt å bli litt våt og avkjølt når det er varmt, da går han målbevisst bort til en dam eller noe i parken, og tar seg en kvart runde på dypet med hensikt.

Link to comment
Share on other sites

Med de rasene jeg har nå, så er konkurransen så stor og interessen for gjenstander enda større, så der debuterte yngstemann nå for et par uker siden - med et plask. Jeg kastet uti superleken, og så satt jeg og eldstemann og bivånet hvordan yngstemann først prøvde å plaske seg uti til dit det fremdeles var mulig å stå, deretter ta noen skikkelige "Titanic-bevegelser" (eller kanskje E.T.?) med labben - "kom til meg, kom til meg" liksom. Deretter prøvde yngsten å bjeffe i land ballen, og til slutt var det litt "greit, jeg kommer til deg". Etter det har dyret svømt som en and.

Akkurat det samme gjorde jeg med Bea i helgen.. bare med en pinne. Jeg tok det gradvis.. først kastet jeg bare der hun kunne stå i bunn. Hun storkoste seg med å hente dem og avlevere for nytt kast. Kastet lengre og lengre ut og vips så hadde hun svømmet et par tak. Hun svømte ikke akkurat masse men litt, satser på å få henne til å svømme mer og mer i løpet av sommeren :wub:

Syns ikke det er værst med tanke på at hun virket til å ha ganske mye vannskrekk som valp.

Link to comment
Share on other sites

Yngstehunden min (snart 9 måneder) har nylig "debutert" i vannet. For hennes del var det ingen problemer, hun plasket uti for å hente ballen sin uten å gjøre noe som helst nummer ut av det. Hun hoppet også fra en brygge på første forsøk, så det er helt tydelig at dette er en badeglad og tøff frøken :wub:

Eldstehunden på snart 6 år, er stikk motsatt... Han har kanskje svømt 5 ganger i sitt liv, og da høyst ufrivillig (han har ramlet ut av båten én gang, og sklidd ned fra noen steiner). Med han har jeg prøvd det meste uten at det hjelper, så jeg har rett og slett innfunnet meg med at han ikke vil. Jeg synes ikke det er noen vits å tvinge han heller, SÅ viktig er det faktisk ikke at han bader. Han elsker å vasse, men svømming ser han rett og slett ikke poenget med.

Link to comment
Share on other sites

Må nesten signere Anette sitt innlegg, her er det nesten helt likedan.

Emma, som er en liten fjert på 3kg liker ikke vann. Hun kan i værste fall vasse litt etter pinner o.l som jeg kaster uti, men hun svømmer ikke frvillig med mindre hun tror det gjelder liv og død :wub: I fjor sommer var vi ved et badevann og hadde Emma med oss. Vi gikk begge ganske langt uti og ble der ei god stund. Emma sprang fram og tilbake i vannkanten og fikk mange nye grå hår mens hun lurte på hvordan hun skulle komme seg ut til oss... Til slutt begynte hun å labbe ut i vannet, -veldig målrettet men man så tydelig at hun IKKE likte seg noe særlig også begynte hun å svømme. Hun lagde snorkelyder og brukte halen som ror og svømte i noen minutter ute sammen med oss før hun snudde og svømte til land igjen hvor hun fikk en super-raptus. "ÆÆÆÆSJ, jeg er vååååt i ørene: jeg må ha raptus."

My er helt utrolig, hun ble jo født i januar og har ikke fått sett vann på andre måter hos oppdretter enn vannet som sto i vannskåla - men første gang hun så havet så labbet hun uti for å hente en pinne og syntes det var råkult. Nå, 4mnd gammel, så løper hun villmann rundt i elver og sølepytter og gjør en god jobb i å bli sort, hvit OG brun. :P Iallefall... Hun har det nok bare i seg, hun. Men det har ikke Emma.

Link to comment
Share on other sites

Mener jeg har skrevet om Josie før, men hun hatet vann til hun var rundt seks måneder. Virkelig avskydde det, og for å menneskeliggjøre henne litt så så hun på meg med et uttrykk litt som "Jah, du er morsom! Hallo mutter, jeg blir jo VÅT på lankene :rolleyes:" *ler*

Så var hun på badetur med den ene kullsøsteren sin, og da løsnet det plutselig.

Til å begynne med så det sånn ut (vassing var greit nok, noe mer var uaktuelt):

PhoebeJosiebaderapr07001-1.jpg

....og nå ser det slik ut:

IMG_0355_kopisonen.jpg

IMG_0356_kopi-1.jpg

Hun er så elegant, atte :wub:

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...
Jeg har en toller, som er en vannhund, men Dina var redd vann til hun var ca 1 1/2 år.

Jeg fikk henne til å bade med å kaste pinner i vannet.

Vi kan ikke kaste pinner uti når Kaisa er der. Hun blir så ivrig og begynner og bjeffe. Det er jo litt dumt, for

når vi skal ut på stranden og noen kaster noe uti vannet begynner hun bare og bjeffe. Litt plagsomt.

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
    • Mm, #metoo har en sånn "den typen hund". Gruppe 2. Hopper over til dagboken i Min Hund subforumet for å fortelle noe om akkurat det, fordi det blir en avsporing her. 
    • Jeg har veldig respekt for hunden jeg har og ser selv at jeg ikke har noen cocker spaniel. Hun har en enorm styrke og ser at hun er kapabel til å forårsake skade dersom hun virkelig hadde ønsket det. Hun har jo et driv og en intensitet fra disse rasene hun er blandet med. Hun er en drøm å ha inne. Her ligger hun stort sett i hundesenga og snorker, eller kryper opp til meg for kos.  Som du skriver. Jeg tar ikke noe sjanse på å gå med henne løs. De to gangene jeg har hatt henne løs var inngjerdet barnehage hvor hun kunne være litt hund.  Jeg vil ikke være den som har en "skummel" hund, eller skape en unødvendig ubehagelig situasjon. Jeg vil ha full kontroll på henne til enhver tid.  Jeg er også typen som undersøker dersom jeg er usikker på noe. Det er derfor jeg poster her. Jeg tar hundeholdet veldig seriøst. Jeg er heller ikke redd for å be om hjelp dersom jeg trenger det. 
    • Kanskje ikke så dumt. ..men det enkle er ofte det beste og billigste. Av den blandingen der ville jeg selv antatt at den plutselig en dag kan finne på å skade eller drepe en annen hund, tilsynelatende uten av det blå, selv om hun er snill og trygg overfor en mengde hunder i mange år. Det har skjedd eiere av "den typen hund" før, og alle er like sjokkerte hver gang, fordi hunden ikke viste noen tegn til annet enn å være super godmodig og snill. Selv hunder som bor sammen og er bestevenner kan plutselig en dag brake sammen i en kamp på liv og død over en tilsynelatende fillesak de ikke har brydd seg om før. Skjedde med ei her på forumet for mange år siden, tispe og hannhund på liv og død.  Det smalt plutselig over en interessekonflikt som skulle vært en bagatell for de to. Genetikk er genetikk.  Virker som du har god kontroll og evner forhindre at sånt skjer med en fremmed forbipasserende da. Selv hadde jeg ikke turt ha hunden løs utenom inngjerdet område med full kontroll, fordi jeg selv har mistet kontrollen på løs hund jeg trodde hadde sikker innkalling og det KUNNE gått ille gærnt. 
    • Ja, vi unngår hilsing i bånd. Det skaper unødig ekstra stress og som du sier ikke noe hun bør forholde seg til. Jeg har heller ikke behov for å hilse på fremmede hunder i gata.  Jeg skulle gjerne visst intensjonen hennes bak disse to møtene. Hun har som sagt ikke skadet noen, men bare bykset mot, nesten for å skremme de litt vekk. Det ser mer ut som et ønske om avstand enn noe annet. Når jeg da har holdt henne igjen er hun helt rolig igjen og kan fortsette turen. Hun blir fort ferdig med ting. Eieren til den lille hunden var heldigvis forståelsesfull og spurte tilogmed om de skulle hilse i etterkant da de hadde roet seg, men da sa jeg nei.  Det hadde kanskje vært fornuftig å få noen som har mer ekspertise til å se på dette. Jeg får følge med på utviklingen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...