Når (og om) dere stopper lek eller "knuffing".

[ida]

Det var en liten diskusjon i en annen tråd her om voldsom lek mellom to hunder og hvorvidt de skulle ordne opp selv eller hindres i å "knuffe". Det var tretti innlegg mellom som handlet om noe helt annet, ga jeg opp å finne startinnlegget og igrunnen den røde tråden også.

Problemstillingen er imidlertid ganske aktuell her i huset, så jeg lager dermed en egen tråd om emnet.

Vi har nå hatt to hunder i snart tre måneder (etter en god stund med stort sett bare èn). Det er utrolig koselig og de er veldig snille mot hverandre. Scilos henger i øra eller halsskinnet på Fibi, uten at hun bryr seg. Han "velter" henne på rygg og "vinner" brytekamper i et eneste kjør. Slik kosegnageleking blander jeg meg ikke oppi, hvis det ikke forgår oppå meg, da dytter jeg dem ned.

Jeg stopper Fibi hvis hun jukker og Scilos hvis han ikke gir seg når Fibi har sagt fra at hun ikke gidder å leke (dvs bli tygd på) mer. Igrunnen sier jeg ikke noe, bare lemper bort den hunden som blir for intens. Hvis det ligger en ball på gulvet som Fibi plutselig finner ut at Scilos kan holde seg unna, fjerner jeg ballen også uten å si noe. Stort sett lar jeg altså hundene leke og styre seg imellom, men bryter når det blir enten for bråkete for meg (da er det bare for min skyld) eller ved det minste snev av uvennlighet eller hensynsløshet.

Hvem som er dominant og hvilken energi som flyter og slikt, har jeg ingen som helst formening om. Det er jeg som har ansvaret for at hundene lever i harmoni med hverandre og oss andre og de kan dominere hverandre så mye de vil, bare jeg ikke merker det.

EDIT: Retter litt opp her og der.

[Symra&Pippin]

Jeg lurer også på hvor jeg skal sette grensen. Pippin og Symra leker og baler veldig mye, og jeg synes det er vanskelig å vite om det alltid er lek, eller om Pippin f.eks. prøver hundre ganger etter hverandre å si at han vil være i fred. Han logrer og lekeknurrer og småbjeffer, men det er absolutt hun som er mest pågående. Jeg stopper dem hvis de begynner å løpe og hoppe omkring i full fart. Det ser jo gøy ut, men jeg er redd for alt fra brukne hundetenner til lampene mine.

Spent på å lese de svarene du sikkert får i denne tråden!

[Moondance]

Synes det er vanskelig å si bestemt når jeg avbryter egne hunder, det varierer så veldig utifra situasjon og hundene. Av og til er det lurest å komme med en liten pekefinger veldig tidlig, mens av og til må den ene hunden ha lov til å si litt skikkelig ifra. Veterinærbesøk har jeg alikevel ikke noen lyst å risikere.

Apropos slik "kosegnaging" så hender det gjerne at jeg stopper slikt også. Spesielt dersom hunden det går ut over er av typen som er dårlig til å si ifra. Noen forveksler "bryr seg ikke" med "klarer ikke å si ifra selv".

Når det gjelder fremmede hunder så er det ikke snakk om at hundene skal "ordne opp selv".

[ida]

Jeg lurer også på hvor jeg skal sette grensen. Pippin og Symra leker og baler veldig mye, og jeg synes det er vanskelig å vite om det alltid er lek, eller om Pippin f.eks. prøver hundre ganger etter hverandre å si at han vil være i fred. Han logrer og lekeknurrer og småbjeffer, men det er absolutt hun som er mest pågående. Jeg stopper dem hvis de begynner å løpe og hoppe omkring i full fart. Det ser jo gøy ut, men jeg er redd for alt fra brukne hundetenner til lampene mine.

Spent på å lese de svarene du sikkert får i denne tråden!

Ja, jeg håper også på å få et innblikk i andres erfaringer og rutiner på dette...

[tm100021]

Jeg har tre hunder, to tisper og en hanne her hjemme, tispene er på nå 3 1/2 og 4 år, og Shakil er 22 mnd og jeg lar de, ordne opp i det meste selv... Tispene sier klart ifra hvis Shakil blir for masete eller hvis de feks ikke vil ha han i sofaen med dem og han respekterer det får det meste... Det har aldri "brakt" sammen her hjemme, ikke over ting eller. Jeg har masse bein og leker litt rundt omkring, og jeg lar dem "ta" fra hverandre bein og leker uten å legge meg opp i det også.

MEN... Det er kun med mine egne hunder, jeg lar dem aldri holde på slikt med hunder som ikke tilhører "vår" flokk.

[SoppenCamilla]

Jeg lar bikkjene leke og herje med hverandre på tur, men jeg er veldig rask til å stoppe det hvis jeg syns det går for langt. Baghera vokter ting ovenfor andre hunder, så det skal ikke mer til enn at han plukker opp en pinne før det kan gå "galt". Det har heldigvis ikke skjedd med Baghera og Nemi enda, men nå er jeg veldig rask til å avbryte, og de får ikke lov til å leke med fysiske ting, kun med hverandre. Nemi har ikke hatt mye sosial omgang med andre hunder tidligere heller, derfor vil ikke jeg la Baghera "teste grensene" hennes (jeg setter det i anførselstegn fordi han ikke tester grenser med vilje, men leken kan fort bli voldsom, og plutselig syns Nemi han er fjorten skritt over grensa).

Sånn med andre hunder så har jeg også vært veldig forsiktig med tanke på Baghera, mest fordi han er såpass stor, og kan fort miste kontrollen over seg selv hvis det går veldig fort (hvis de løper og herjer, så er det ikke så lett å stoppe bestandig).

[Raksha]

Jeg er en av de uberkjipe som ikke syns noe om herjing innendørs. Har jeg en hund så er det greit nok, men to får ikke lov. Leke kan vi gjøre ute. Men jeg er også kjapp til å gå i mellom om jeg syns det blir for brutalt eller om meldinger blir oversett. Nå hører det med til historien at jeg har hatt hunder med ganske mye størrelsesforskjell, så da er det vel naturlig.

[Guest 2ne]

Vel, det er en vanskelig greie å beskrive.. Kort sagt så stopper jeg all knuffing, og all lek før det blir knuffing. Sa dere ganske mye, sant? Jeg blander meg også i rangen mellom hundene, jeg syns det er en grei ting å styre om jeg kan.

Sånn som da jeg fikk Herverket. Da var Gubbelille 11 år gammel og hadde vært alenehund i 9 av de 11 årene. Jeg var ikke veldig interessert i at Herverket - som alt var passe høy, mørk og kjekk - skulle ta Gubbelilles plass. Så han fikk alle privilegier, og ble det antydning til diskusjon mellom dem, så holdt jeg med og støttet Gubbelille. Men han fikk ikke lov å være usaklig han heller, som den gangen han sto og plutselig hadde matforsvar og egentlig ikke fantes sulten i det hele tatt. Det var en rein skjær maktdemonstrasjon, og "stakkars" Herverket sto innerst på kjøkkenet og turte ikke å se på sure Gubben. Sånt er ikke lov, da fjerner jeg heller maten.

Nå går det stort sett ut på å forebygge for min del. Begge jentene jeg har nå, har matforsvar, og selv om de KAN fores ved siden av hverandre, så får de mat på hvert sitt hold - ikke fordi det har vært noe tull, men for å slippe at det blir noe tull. Med de to så er det Dina som er sjefen, og det skal hun få fortsette å være, hun er Dronningen hun, sånn er det bare.

Jeg har ikke blandet meg veldig i forholdet mellom de to, Emma har stor respekt for Dina, og Dina er snill med Emma. Men jeg la merke til at forholdet dem i mellom forandret seg i november/desember, da fikk begge løpetid - Emma sin første - og Dina ble parret. Før det var det Emma som jaktet på Dina, og hun fikk lov til "alt", som henge i manken eller løpe inn i Dina. Etter desember er det Dina som jakter på Emma (og Emma lærte brått at hun var faktisk ikke raskere til beins enn moren sin), og hun henger svært lite i manken på Dina, hun løper aldri i henne sånn hun gjorde før - full fart og bråstopp i kroppen til mor, liksom

Nå leker de ikke aller mest, men jeg holder øye med dem når de gjør det. Emma får ikke lov å være masete på Dina, og Dina får ikke lov å være for streng med Emma - begge deler for å unngå at en av de blir sint. Det er unødvendig å la det gå så langt, liksom. Nå styrer de det som sagt stort sett selv, men når jeg ser at det er forandringer i blikk, kroppsholdning, haleføring eller når tennene flekkes i alvor, da er JEG der og ordner opp. Det er ikke lov å sloss, det er ikke lov å "egle" på hverandre, og jeg går inn og bryter av hvis det blir "kjefting" mellom hundene. Vi skal respektere hverandre, for å si det litt flåsete..

Jeg blander meg mer når ting kan utvikles fortere, som når de er slitne, om det er noe ekstra god mat de begge har lyst på, når de er hormonelle, sånne ting. Jeg ser ikke poenget med å la de ordne opp selv, eller at det skal smelle. Jeg ser helst at den strikken er ganske slakk sånn at vi har mye å gå på, fremfor at det skal ligge noe å ulme under overflata hele tiden. Men hvor mye man blander seg, hvor fort man blander seg, kommer an på hundene. Det er ingen mal, har man en hund med kort lunte, så blander man seg mer enn om man har en hund med lang lunte..

[Maritaa]

Jeg er en av de uberkjipe som ikke syns noe om herjing innendørs. Har jeg en hund så er det greit nok, men to får ikke lov. Leke kan vi gjøre ute. Men jeg er også kjapp til å gå i mellom om jeg syns det blir for brutalt eller om meldinger blir oversett. Nå hører det med til historien at jeg har hatt hunder med ganske mye størrelsesforskjell, så da er det vel naturlig.

Veldig enig i denne jeg. Jeg tolererer heller ikke herjing og leking innendørs. Når vi er på besøk hos andre folk vil de gjerne at hundene skal få leke og "ordne opp selv", men Aron har som en fast rutine at når vi er på besøk hos andre, eller har andre hunder på besøk så skal han ligge å slappe av for seg selv. Leking skal skje ute og ingen annen plass.

For å svare på spørsmålet. Ja, jeg stopper voldsom lek og knuffing med en gang. Jeg har en liten hund (i forhold til mange andre vi møter) så lett kan bli skadet.

En gang jeg og Aron var på tur så møtte vi en rottis + eier. De fikk hilse og hunden hannes begynte å knurre. Jeg tok selvsagt Aron bort fra hunden med en gang, mens han andre mente de skulle få ordne opp selv. Det er greit for den som har den store (hunden som også lett kan skade den lille hunden bare ved å hoppe oppå ryggen dens. ) siden det er minst sannsynlighet for at hannes hund skal bli skadet.

[Huldra]

Tja.. Før var ikke leking inne lov, og det fungerte ypperlig helt til vi en periode var mye hos foreldrene mine med deres hund, da tok min veloppdratte Casper og lot seg rive med (etter hvert og etter mye overtalelse). Siden den gang har jeg godtatt leking inne. Tenkte jeg skulle være streng med de jeg har nå, men det har jeg jammen sann ikke klart..!

Jeg stopper voldsom lek, selvsagt, siden jeg tross alt har to hunder med stor forskjell i størrelsen. Det er ikke lov å være brutal (går vel mest på Tulla nå for tiden), ikke lov å være urimelig og knøvle knøvle knøvle valpen, samtidig som hun må få sette de grensene hun trenger å ha ovenfor Aynï. Vi hadde noen innkjøringsproblemer, men nå ser det ut til at det har gått seg til veldig bra; Tulla er mer hensynsfull og forsiktig. Aynï er tøffere, men en så stor hund tåler mer enn en liten, så foreløpig lar jeg Aynï få fortsette. Tulla er veldig flink med henne når hun er sånn, rolig og behersket og får på merkelig vis valpen til å roe seg hvis hun vil det. Men valpen får lov å henge i ørene og pelsen hennes, fordi jeg vet jeg har en hund som takler det, og som kan å si fra hvis det blir for mye.

På det punktet var det motsatt med Casper da Tulla var valp. Han eide ikke guts til å si fra, og løp heller småknurrende unna. Der måtte jeg gå inn og sette stramme grenser for valpen, da var det mye hun ikke fikk lov til som jeg måtte passe på, siden den voksne da ikke var spesielt flink til sånt. En nesten bøllete valp som utnyttet en voksen hunds svakheter er vel en passende beskrivelse.

[akela]

Jeg antar at det diskuteres leking mellom EGNE hunder? For det er noe annet enn hilsing/lek/omgang med ANDRES hunder.

Så er det dette mellom små hvalper og de voksne hundene, der kommer det vel helt an på den voksne hunden - og hvor god oppdrager den er, og hva slags tålegrenser den har. Det må man tilpasse for hvert "hundepar", tror jeg; avhengig også av raser, individ etc. Mitt mål er at mine hunder skal være gode venner, så jeg ser an - blir det litt heftig for en av partene, så roer jeg det. Men jeg sier vel ikke "nei", eller blir det minste streng; det kan like gjerne slå den andre veien - særlig hvis man har en hund som kan tenkes å prøve å posisjonere seg ("aha, eieren kjefter på den andre, da kan jeg også trå til litt mer"-prinsippet).

Når hvalpen begynner å bli litt eldre, synes jeg også det er greit å lære dem å roe seg eller dempe leken på kommando - igjen en hyggelig/"nøytral" kommando. For har man to hunder av samme kjønn, så KAN det bli litt heftig noen ganger, og da er det greit å lære inn et verktøy allerede fra tidlig av - før "leken" begynner å gå over til noe mer. Nå snakker jeg ikke slåsskamp, men når "nusselig lek" (haha) går over til å bli mer utprøving og testing av grenser ("hvor mye kan jeg brøle til den eldre hunden over denne filla før han blir sur"), og da kan man jo være litt føre var og ha lært inn en slags nå er det nok-kommando, FØR det blir for sterke følelser.

Derfor prøver jeg også å forebygge endel "tvungne" situasjoner, som 2ne er inne på - at de skal slippe å måtte sitte for tett i bilen, der de ikke har noe valg med å gå unna. Jeg VIL ikke at det skal bli bråk, eller at det skal være et alternativ. Nå er det jo det samme som HUNDER driver med også da - styrer lek og herjing som andre hunder de kjenner bedriver. For mye følelser og futt kan lett utarte seg, står det tydeligvis i "hundeboken" som mine hunder og deres gode venner har lest - så de vil ha litt ro og litt beherskelse takk...

Forøvrig er lek tillatt inne hos oss, bare det ikke involverer hopp fra sofa og seng og galoppering så gulvteppene ender opp som veggtepper. Drakamper og knurredramaer omkring eiendomsrett, eller generell gnaging på hverandre i liggende posisjon gir likevel stort spillerom!

[starlight]

Interessant tråd for meg, da jeg etter all sannsynlighet får hund nr. 2 til sommeren. Her blir det størrelsesforskjell, samme kjønn, i tillegg til at det første er dårlig til å si fra når nok er nok.

Mange gode tips her i alle fall. Jeg kommer nok til å sette visse begrensninger på lek og knuffing, spesielt med tanke på størrelsesforskjellen som kommer etter hvert som nr. 2 vokser seg til.

[akela]

Tenkte på en ting med dette med størrelsesforskjell...

Én ting er at den store yngre hunden ved et uhell kan komme til å skade den andre, mindre hunden i ren lek.

Men en annen ting er at dersom den yngre hunden innser at den kan bruke størrelsen sin eller kraften/tyngden til å få overtaket på den eldre, mindre hunden, kan det også bli litt lite trivelig. Ser det på de to her hjemme, hvordan den yngre hunden prøver å "skremme" den voksne hunden litt fysisk i blant - bare fordi det er mulig liksom.

Nå er den lille hunden en liten "tanks" som står solid på sine fire og biter tenna sammen, men jeg ser at den yngre hunden "spekulerer" litt i dette i blant. Har man voksne mindre hunder som kanskje lar seg intimidere, kan det jo være verdt å tenke litt på...

[starlight]

Tenkte på en ting med dette med størrelsesforskjell...

Én ting er at den store yngre hunden ved et uhell kan komme til å skade den andre, mindre hunden i ren lek.

Men en annen ting er at dersom den yngre hunden innser at den kan bruke størrelsen sin eller kraften/tyngden til å få overtaket på den eldre, mindre hunden, kan det også bli litt lite trivelig. Ser det på de to her hjemme, hvordan den yngre hunden prøver å "skremme" den voksne hunden litt fysisk i blant - bare fordi det er mulig liksom.

Nå er den lille hunden en liten "tanks" som står solid på sine fire og biter tenna sammen, men jeg ser at den yngre hunden "spekulerer" litt i dette i blant. Har man voksne mindre hunder som kanskje lar seg intimidere, kan det jo være verdt å tenke litt på...

Akkurat dette har jeg tenkt på, og tar gjerne i mot tips til hvordan man skal håndtere en evt. slit situasjon!

[akela]

Tja, min måte å "løse" det på, er vel å få til så god kontroll og kontaktinteresse som mulig på den yngre hunden, så du kan kalle den inn eller stoppe den...

I situasjoner hvor en yngre hund kan tenke seg å være litt vemmelig, som hvis den eldre hunden har blitt hengende litt etter og den yngre vurderer å "straffe" den når den kommer tilbake til flokken vår, så kaller jeg vekk den yngre - nå ser jeg det er blitt en assosiasjon; "sniker" den på den eldre hunden og jeg titter i den yngres retning, så dropper den snikingen og løper til meg istedet.

Slike ting - det er vel litt forebygging og atskillig kjennskap til hvordan hundene interagerer, hva som kan forventes å skje.

Og så trener man i situasjoner hvor følelsene ikke er så sterke eller intensiteten er så høy, omtrent som annen trening. Det gjør vi iallfall

[Guest 2ne]

Må vel ta litt om det og da, dette med hunder utenom husholdningen vår. Vi gjør ikke det så ofte vi, og da er det stort sett med hunder (eller aller mest eiere) vi kjenner. Vesla her har vel fått være med på frislipp med ukjente hunder, mest fordi hun fortsatt er veldig unghund og ikke har så mange meninger selv enda. Men jeg prøver å være i situasjonen når de er sammen med hunder som ikke "tilhører" oss, og gå i mellom og avlede om det ser ut til at det blir noe "tull". Av erfaring så vet jeg det er få andre hundeeiere som er like streng der som meg, så vi holder oss stort sett til noen "få utvalgte" (særlig med eldsteTispa.. Med stor T, ja).

Nå har vi egentlig ikke behov for å gå overens med alt vi møter, hverken jeg eller jentene, så jeg insisterer sjeldent på at vi skal "leke" med noen. Går ikke hundene overens, så har vi ikke frislipp-lekedate med de lenger, da kan vi evt gå tur i bånd om vi "må" det

[ida]

Som trådstarter (eller egentlig stjal jeg idèen fra en annen tråd), tenkte jeg absolutt på egne hunder. Vi har våre utvalgte kompiser og ellers kan det oppstå spontane småflokker på Skraperudtjern eller noe, men her leker vi heller ikke med hunder vi møter på gata, liksom. Vi hilser igrunnen ikke heller.

Men at det skulle være så harmonisk og supert med to hunder, hadde jeg aldri trodd. Særlig ikke med prinsessas holdning til andre bikkjer sånn generellt. Man kan vel trygt si at jeg ikke er engstelig for at hun ikke skal klare å si fra, hvis hun syns han har hengt nok i øra hennes. Det er bare det at hun ikke gjør det. Nå har jeg så smått introdusert et "nok" (Ikke sint, eller myntet på en av dem, men en beskjed om at de er ferdige med å leke), når jeg syns det er nok styr.

[Aussieglis]

Tja, min måte å "løse" det på, er vel å få til så god kontroll og kontaktinteresse som mulig på den yngre hunden, så du kan kalle den inn eller stoppe den...

I situasjoner hvor en yngre hund kan tenke seg å være litt vemmelig, som hvis den eldre hunden har blitt hengende litt etter og den yngre vurderer å "straffe" den når den kommer tilbake til flokken vår, så kaller jeg vekk den yngre - nå ser jeg det er blitt en assosiasjon; "sniker" den på den eldre hunden og jeg titter i den yngres retning, så dropper den snikingen og løper til meg istedet.

Slike ting - det er vel litt forebygging og atskillig kjennskap til hvordan hundene interagerer, hva som kan forventes å skje.

Og så trener man i situasjoner hvor følelsene ikke er så sterke eller intensiteten er så høy, omtrent som annen trening. Det gjør vi iallfall

Jeg hadde ikke kunnet ha Emma og My sammen hadde det ikke funtes kobbel og langliner... My har dengt Emma i bakken ute så det står etter så nå er hun alltid i langline eller kobbel mens vi er ute, og når hun er i langline så holder jeg meg i nærheten av lina så jeg kan stoppe galskapen hvis den begynner uten at jeg får stoppet den først. Eller så fanger jeg inn den minste (og eldste) hunden og har henne på armen en stund mens galskapen får løpt ifra seg uten å bruke den minste som bitepute

Jeg merker også dette, har Emma stått igjen ved en lukteflekk mens jeg og My går videre så får My en utrolig trang til å hoppe på Emma når hun kommer tilbake.

[ToNo]

Jeg har aldri blandet meg i rangordningen hos mine hunder! Min yngste har akkurat hatt sin første løpetid, og i den anledningen ble hun skikkelig tøff og prøvde virkelig å bli sjefen! Det resulterte først i en god del småknuffing og stigende irritasjon hos den eldste. Ettersom jeg har tisper av samme rase trenger jeg ikke å bekymre meg om forskjell i størrelse osv., og jeg bestemte meg for å se hva dette ville resultere i. Plutselig en dag røk de sammen i noe som for meg så ut som et skikkelig sammenstøt! Mye lyd og spetakkel! (Jeg har altså terriere!) Etter en kort, men intens kamp; underordnet den yngste seg fullstendig, og freden var gjenopprettet. Litt senere lå de tett sammen i godstolen og sov som engler!

Jeg tror at hvis man hele tiden prøver å kontrolere rangordningen vil det aldri bli slutt på knuffing og sammenstøt. Har man hunder av forskjellig størrelse må man selvsagt følge med i det som skjer, men ellers tror jeg nok at hundene selv må finne ut av hvem som skal være sjefen. Jeg erfarte iallefall at forholdet mellom mine to ble mye bedre etter at de fikk ordnet opp, og de er faktisk meget gode venner, og "gamlemor" er fortsatt sjefen!

De elsker å leke med hverandre og med andre hunder, men ettersom yngstejenta av og til girer seg opp noe voldsomt, hender det at jeg må "styre" leken litt. Regner med at hun får litt mere kontroll på seg selv når hun blir litt eldre!

Jeg tror også at det å treffe andre hunder, når vi går tur osv. er viktig. Foxterriere, som jeg har, bør sosialiseres godt fra de er små ellers kan de bli noen skikkelige hissigpropper! Lek og samvær med andre hunder ser jeg på som veldig viktig for å få harmoniske hunder.

[Guest 2ne]

Jeg tror at hvis man hele tiden prøver å kontrolere rangordningen vil det aldri bli slutt på knuffing og sammenstøt. Har man hunder av forskjellig størrelse må man selvsagt følge med i det som skjer, men ellers tror jeg nok at hundene selv må finne ut av hvem som skal være sjefen. Jeg erfarte iallefall at forholdet mellom mine to ble mye bedre etter at de fikk ordnet opp, og de er faktisk meget gode venner, og "gamlemor" er fortsatt sjefen!

Det forutsetter at en av de faktisk gir seg, og det skjer ikke alltid - ikke engang mellom hunder av samme størrelse. Da får du brått 2 (eller flere) hunder som stadig ryker sammen når ting blir litt "hett", som bare venter på en unnskyldning til å sloss.

[Mud]

Jeg var faktisk ganske streng med lille krølle jeg..allerede da hun var liten valp. Jeg lot egentlig ikke Loke si i fra så mye selv, han var flink på det når han sov etc, men ellers hadde han lett for å bare se fortvilet ut. De som har møtt lille Lyra vet at hun var litt sånn...intens...allerede som pitteliten valp og hun kunne gå helt opp i det å terrorisere Loke. Skjedde det inne var det tvangsroing på fanget mitt, skjedde det ute når Loke var i bånd så ble jeg faktisk ganske brysk. Med en annen valp hadde jeg nok avledet, fanget henne inn for en stund etc, men Lyra slapp liksom aldri målet av syne hun og lot seg ikke distrahere så lett. Sto storebror terror på tapeten så ga hun seg ikke før oppdraget var utført eller matmor ble morsk.

Når hun ble eldre begynte Loke å knøvle henne med ujevne mellomrom, ofte uten at jeg kunne se hvorfor det skjedde egentlig.. Her så jeg på valpen, så hun usikker ut stoppet jeg han, så hun trygg ut lot jeg han holde på til han sa seg fornøyd. Loke er en vennlig sjel så jeg valgte å stole på at han gjorde det fordi hun var i overkant kjepphøy av natur. kanskje en risiko å ta med en hannhund som ikke er vant med å oppdra valper, men jeg tror jeg gjorde det riktige ved å la han jekke henne ned litt. Det kom aldri en lyd fra vesla og hun ble aldri skikkelig redd og de lekte alltid flott sammen igjen like etterpå.

Da jeg i sin tid hadde en annen groenendaelhanne og en blandingstispe sammen var det nærmest en balansekunst å holde husfreden. Hun var snill og grei, men han skulle hele tiden passe på at hun ikke fikk leker, mat, ligge i nærheten av meg etc. Her måtte jeg i en periode gripe inn daglig og bestemme hvem som skulle ha hva, hvem som skulle sove ved beina mine os.v men samtidig lot jeg han få være "sjefen" ved at han ble utdelt godene først.. Det roet seg etter et halvt års tid, men jeg kunne aldri ha de løse sammen med leker hvis jeg gikk i fra de. Fryktelig slitsomt <_<

[akela]

Nå var det vel i utgangspunktet snakk om lek - og lek mellom hunder særlig av ulikt kjønn eller ulikt størrelse. Å se "rangordning" i dette... vel, all lek handler forsåvidt om posisjonering da. Men noen ganger er lek bare moro - og ikke beinhard manøvrering for rang!

Andre ganger er det mer "langtidstenkning" i det fra begge parter kanskje.

Som du selv skriver, du har jevnt matchede hunder. Samtidig er det et poeng i det 2ne skriver; du har jo litt "flaks" kanskje som opplever at den ene gir seg? På hjemmesiden til jack russellklubben (foxene er jo litt i samme "familien" ikke minst egenskapsmessig, selv om de kanskje er litt mer dempet?) i USA advarer man for eksempel mot å ha to jacker av samme kjønn, og den norske Jack Russell Klubben skriver "Det lønner seg å ha en av hvert kjønn, og kanskje kastrere/sterilisere. Det er ikke anbefalt med mer enn to, da de/den svakeste kan bli tatt av de sterke".

Noen hunder er "født" gode oppdragere, med den rette miksen av autoritet, mildhet og konsekvens som vi som eiere bare kan drømme om

Jeg hadde en slik hund, og da valgte jeg å la den styre og holde på - den visste best, og den hadde en suveren måte å være på. Hvalper den var "hard" mot, ble dens begeistrede tilhengere - noe som varte til de var langt oppe i årene.

Andre har ikke like å fare med, de er kanskje for små i forhold til husets nye valp, de er liksom ikke "der", de kan ha sine egne greier, og da trenger de bistand - synes nå jeg. Men det kan like gjerne være at man SELV er tydelig i forhold til hvem som er den foretrukne, og at man gjør et realistisk valg: Ser den yngre hvalpen ut til å bli et ekte råskinn, og sterkere psykisk enn den eldre, så kan jo det bli litt hardt. Har ikke vært borti det selv, bare ut fra det jeg har lest. Minsten her kan ha problemer med å "rulle inn" kjapt nok - fordi han nok blir litt påkjent av å vite at han er mindre i størrelse, og det krever sitt å stå imot en dobbelt så tung yngre villmann.

Igjen dette med størrelsesforskjell, som er "unaturlig" i naturen. Nei, den minste hunden kan ikke regne med å være "sjefen" over andre hunder ute - utover å få respekt gjennom psykisk styrke. Men her hjemme behøver han ikke å bli plaget "over evne" av en stor yngre hund, som raskt innser at de er størst. Som sagt... jeg roser den yngre når den bakker unna, og sørger for at leken ikke tar overhånd, og vet hva som kan være mulige problemområder. Jeg vil IKKE at de skal ha en slåsskamp, og jeg tror og håper det ikke vil skje - fordi et godt grunnlag til "ikke-vold" forhåpentligvis er lagt.

[Mud]

Apropo andre hunder og oppdragelse og sånt..jeg kommer aldri til å glemme når naboens flotte RR tispe bestemte seg for at Lyra måtte roe seg litt. Det var helt på sin plass og hundene kjente hverandre svært godt, men Lyra som var vant med snille milde storebror skvatt skikkelig til og hylte opp et sekund. For Loke var det var åpenbart hans livs største dilemma! For det første var vi i dems hus, for det andre var Nikita HØYT over han i rang, men altså: det var "hans" valp. Det er utrolig synd at vi ikke hadde videokamera for hånden, for han brukte noe som virket som 1 minutt på å bestemme seg for om han skulle irretesette Nikita og viste det tydelig ved å veksle i mellom å virke morsk og å underkaste seg om hverandre. Nikita lå bare og kikket dumt på han fra sofaen. Han ga seg ikke før jeg ba han gå å legge seg, noe jeg selvfølgelig burde gjort mye før for å få slutt på "lidelsene" hans, men det var så festlig å se Loke prøve å være beskyttende storebror i mot en hund han egentlig ikke for alt i verden ville vurdert å utfordre

Det var tydelig på reaksjonen hans at han oppfattet det som fullstendig galt at noen "utenfra" skulle irettesette "vår" valp, selv om det var hunder han kjente såpass godt, mulig han også trodde det var urettferdig hardt - Lyra hylte jo aldri når han tok henne. Det var et lærerikt og morsomt syn

[ToNo]

Det var 2ne sitt utsagn om å blande seg inn i hundenes rangordning jeg kommenterte, jeg vet jo at tråden handler om hunder og lek! Jo, Foxterrierne kan være ganske tøffe typer, det er det ingen tvil om! Når det gjelder Jack Russel så møter jeg daglig begge utgavene, både de illsinte og de veldig koselige og velfungerende. Vet om flere som har to av samme kjønn av den rasen, og det går bra. Ettersom jeg har en rase som kan være ganske hissig har jeg lagt veldig stor vekt på sosialisering. De møter, og leker, mye med andre hunder. Kan godt være at jeg har vært "heldig" ettersom yngstejenta ga seg så fort, men det betyr nok ikke at det ikke kan komme flere "kamper" senere. De er veldig forskjellig i gemytt, den yngste er nok den tøffeste! Men jeg mener også at de fleste hunder som bor under samme tak er i stand til å finne ut av rangordningen uten altfor mye innblanding fra oss. Hadde en Golden Retriever før da jeg anskaffet meg min første Foxterrier (som nå er 6 år) og de fant greit ut av dette tiltross for veldig forskjellig gemytt.

Jeg er så heldig å ha en stor inngjerdet tomt ( ca. 3 mål) og det er virkelig morsomt å se når mine hunder leker og raser rundt! Har av og til besøk av en bekjendt som har to BC tisper, og disse fire leker veldig godt sammen. Den ene BC tispen er nok en smule dominerende, men til nå har det funka bra likevel! For mine hunder er det iallefall veldig viktig å ha "sosial omgang" med andre hunder, noe de har hatt fra de var små, ettersom Foxterrieren i utgangspunktet kan være litt tøff mot andre hunder. Har vel hatt flaks der også da, for jeg har ikke merket noe til det ennå!

[Guest 2ne]

Det var 2ne sitt utsagn om å blande seg inn i hundenes rangordning jeg kommenterte, jeg vet jo at tråden handler om hunder og lek!

Jo, men som Akela sier, lek er ikke alltid BARE lek.

Ser eldstefrøkna her bruker lek i oppdragelse og posisjonering. Hun leker mer med han lille vi har hjemme her nå, enn hun gjorde med yngstetispa mi. Eller - hun leker mer fysisk med han enn hun gjorde med yngstetispa mi, de har drakamper og brytekamper, jeg kan ikke huske at hun lekte så mye med vesla her. De lekte derimot mye jaktlek, og Emma fikk alltid lov å jakte på Dina - og Emma løp alltid fortest, og fikk alltid lov til å henge i manken. Det forandret seg i desember, jeg antar det var en kombinasjon av at vesla fikk løpetid og at frøkna ble parret, men etter det så var det Dinamor som jaktet på Emma, og stakkars Emma har nok trodd hun var raskere enn moren sin, så hun fikk seg en liten overraskelse der, gitt. Det er heller ikke lov å henge sånn i manken på Dina mer, hun avslutter den type "herjing" fortere nå enn hun gjorde før, og henger heller litt i manken på Emma nå og da.

Med lille lodotten som vi låner ut måneden er hun rett og slett strengere, og det er nok også nødvendig, for han har litt mer krutt enn halvsøsteren sin. Han er ikke så lett å avlede heller, som hun var *flir* Men Dina er ikke ufin, når han har bestemt seg for at melkebaren er åpen og hun er uenig, så begynner hun å leke med noe - som "tauknuta" (det er bare tråder igjen av den, stakkar), den flådde lekerotta, en kong eller lignende. Og det er ingen tvil om at hun gjør det pga han, hun leker knapt i det hele tatt, og da stort sett med nøye utvalgte tennisballer (de er pittesmå, vanlig størrelse er ikke like interessant). Hun har drakamper med han, som nevnt, og det er nesten et mirakel, for hun liker ikke drakamper (eneste driften hun har mye av, er jaktlyst, liksom).

Så jo, det er interessant og morsomt å se på hunder leke sammen, og enda mer morsomt er det om man ser det som ligger bak. Men jeg lar de ikke holde på helt uten innblanding, selv hunder kan være usaklige og urettferdige - selv hunder som vanligvis er snille og greie kan ha en dårlig dag. Jeg er ikke videre interessert i at mine to skal diskutere rang, min erfaring med tisper er at de går og gnur på ting lengre og har vanskeligere for å bli ordentlig "ferdig med det, og jeg regner med at da ville Dinamor tape. Hun er bare tøff på utsiden, og jeg liker henne best når hun tror hun er Dronning og høy og mørk. Jeg tror ikke Emma vil prøve seg da, hun har vokst opp i troen om at moren er suveren, og det skal vel litt til før det forandrer seg - særlig fordi at jeg ville aktivt gått inn for å fortelle henne at Dina er faktisk suveren, om det skulle vært noe.