Jump to content
Hundesonen.no

Når (og om) dere stopper lek eller "knuffing".


ida

Recommended Posts

Det var en liten diskusjon i en annen tråd her om voldsom lek mellom to hunder og hvorvidt de skulle ordne opp selv eller hindres i å "knuffe". Det var tretti innlegg mellom som handlet om noe helt annet, ga jeg opp å finne startinnlegget og igrunnen den røde tråden også.

Problemstillingen er imidlertid ganske aktuell her i huset, så jeg lager dermed en egen tråd om emnet.

Vi har nå hatt to hunder i snart tre måneder (etter en god stund med stort sett bare èn). Det er utrolig koselig og de er veldig snille mot hverandre. Scilos henger i øra eller halsskinnet på Fibi, uten at hun bryr seg. Han "velter" henne på rygg og "vinner" brytekamper i et eneste kjør. Slik kosegnageleking blander jeg meg ikke oppi, hvis det ikke forgår oppå meg, da dytter jeg dem ned.

Jeg stopper Fibi hvis hun jukker og Scilos hvis han ikke gir seg når Fibi har sagt fra at hun ikke gidder å leke (dvs bli tygd på) mer. Igrunnen sier jeg ikke noe, bare lemper bort den hunden som blir for intens. Hvis det ligger en ball på gulvet som Fibi plutselig finner ut at Scilos kan holde seg unna, fjerner jeg ballen også uten å si noe. Stort sett lar jeg altså hundene leke og styre seg imellom, men bryter når det blir enten for bråkete for meg (da er det bare for min skyld) eller ved det minste snev av uvennlighet eller hensynsløshet.

Hvem som er dominant og hvilken energi som flyter og slikt, har jeg ingen som helst formening om. Det er jeg som har ansvaret for at hundene lever i harmoni med hverandre og oss andre og de kan dominere hverandre så mye de vil, bare jeg ikke merker det. :D

EDIT: Retter litt opp her og der.

Link to comment
Share on other sites

Jeg lurer også på hvor jeg skal sette grensen. Pippin og Symra leker og baler veldig mye, og jeg synes det er vanskelig å vite om det alltid er lek, eller om Pippin f.eks. prøver hundre ganger etter hverandre å si at han vil være i fred. Han logrer og lekeknurrer og småbjeffer, men det er absolutt hun som er mest pågående. Jeg stopper dem hvis de begynner å løpe og hoppe omkring i full fart. Det ser jo gøy ut, men jeg er redd for alt fra brukne hundetenner til lampene mine.

Spent på å lese de svarene du sikkert får i denne tråden! :D

Link to comment
Share on other sites

Synes det er vanskelig å si bestemt når jeg avbryter egne hunder, det varierer så veldig utifra situasjon og hundene. Av og til er det lurest å komme med en liten pekefinger veldig tidlig, mens av og til må den ene hunden ha lov til å si litt skikkelig ifra. Veterinærbesøk har jeg alikevel ikke noen lyst å risikere.

Apropos slik "kosegnaging" så hender det gjerne at jeg stopper slikt også. Spesielt dersom hunden det går ut over er av typen som er dårlig til å si ifra. Noen forveksler "bryr seg ikke" med "klarer ikke å si ifra selv".

Når det gjelder fremmede hunder så er det ikke snakk om at hundene skal "ordne opp selv".

Link to comment
Share on other sites

Jeg lurer også på hvor jeg skal sette grensen. Pippin og Symra leker og baler veldig mye, og jeg synes det er vanskelig å vite om det alltid er lek, eller om Pippin f.eks. prøver hundre ganger etter hverandre å si at han vil være i fred. Han logrer og lekeknurrer og småbjeffer, men det er absolutt hun som er mest pågående. Jeg stopper dem hvis de begynner å løpe og hoppe omkring i full fart. Det ser jo gøy ut, men jeg er redd for alt fra brukne hundetenner til lampene mine.

Spent på å lese de svarene du sikkert får i denne tråden! :D

Ja, jeg håper også på å få et innblikk i andres erfaringer og rutiner på dette...

Link to comment
Share on other sites

Jeg har tre hunder, to tisper og en hanne her hjemme, tispene er på nå 3 1/2 og 4 år, og Shakil er 22 mnd og jeg lar de, ordne opp i det meste selv... Tispene sier klart ifra hvis Shakil blir for masete eller hvis de feks ikke vil ha han i sofaen med dem og han respekterer det får det meste... Det har aldri "brakt" sammen her hjemme, ikke over ting eller. Jeg har masse bein og leker litt rundt omkring, og jeg lar dem "ta" fra hverandre bein og leker uten å legge meg opp i det også.

MEN... Det er kun med mine egne hunder, jeg lar dem aldri holde på slikt med hunder som ikke tilhører "vår" flokk.

Link to comment
Share on other sites

Jeg lar bikkjene leke og herje med hverandre på tur, men jeg er veldig rask til å stoppe det hvis jeg syns det går for langt. Baghera vokter ting ovenfor andre hunder, så det skal ikke mer til enn at han plukker opp en pinne før det kan gå "galt". Det har heldigvis ikke skjedd med Baghera og Nemi enda, men nå er jeg veldig rask til å avbryte, og de får ikke lov til å leke med fysiske ting, kun med hverandre. Nemi har ikke hatt mye sosial omgang med andre hunder tidligere heller, derfor vil ikke jeg la Baghera "teste grensene" hennes (jeg setter det i anførselstegn fordi han ikke tester grenser med vilje, men leken kan fort bli voldsom, og plutselig syns Nemi han er fjorten skritt over grensa).

Sånn med andre hunder så har jeg også vært veldig forsiktig med tanke på Baghera, mest fordi han er såpass stor, og kan fort miste kontrollen over seg selv hvis det går veldig fort (hvis de løper og herjer, så er det ikke så lett å stoppe bestandig).

Link to comment
Share on other sites

Jeg er en av de uberkjipe som ikke syns noe om herjing innendørs. Har jeg en hund så er det greit nok, men to får ikke lov. Leke kan vi gjøre ute. Men jeg er også kjapp til å gå i mellom om jeg syns det blir for brutalt eller om meldinger blir oversett. Nå hører det med til historien at jeg har hatt hunder med ganske mye størrelsesforskjell, så da er det vel naturlig.

Link to comment
Share on other sites

Vel, det er en vanskelig greie å beskrive.. Kort sagt så stopper jeg all knuffing, og all lek før det blir knuffing. Sa dere ganske mye, sant? Jeg blander meg også i rangen mellom hundene, jeg syns det er en grei ting å styre om jeg kan.

Sånn som da jeg fikk Herverket. Da var Gubbelille 11 år gammel og hadde vært alenehund i 9 av de 11 årene. Jeg var ikke veldig interessert i at Herverket - som alt var passe høy, mørk og kjekk - skulle ta Gubbelilles plass. Så han fikk alle privilegier, og ble det antydning til diskusjon mellom dem, så holdt jeg med og støttet Gubbelille. Men han fikk ikke lov å være usaklig han heller, som den gangen han sto og plutselig hadde matforsvar og egentlig ikke fantes sulten i det hele tatt. Det var en rein skjær maktdemonstrasjon, og "stakkars" Herverket sto innerst på kjøkkenet og turte ikke å se på sure Gubben. Sånt er ikke lov, da fjerner jeg heller maten.

Nå går det stort sett ut på å forebygge for min del. Begge jentene jeg har nå, har matforsvar, og selv om de KAN fores ved siden av hverandre, så får de mat på hvert sitt hold - ikke fordi det har vært noe tull, men for å slippe at det blir noe tull. Med de to så er det Dina som er sjefen, og det skal hun få fortsette å være, hun er Dronningen hun, sånn er det bare.

Jeg har ikke blandet meg veldig i forholdet mellom de to, Emma har stor respekt for Dina, og Dina er snill med Emma. Men jeg la merke til at forholdet dem i mellom forandret seg i november/desember, da fikk begge løpetid - Emma sin første - og Dina ble parret. Før det var det Emma som jaktet på Dina, og hun fikk lov til "alt", som henge i manken eller løpe inn i Dina. Etter desember er det Dina som jakter på Emma (og Emma lærte brått at hun var faktisk ikke raskere til beins enn moren sin), og hun henger svært lite i manken på Dina, hun løper aldri i henne sånn hun gjorde før - full fart og bråstopp i kroppen til mor, liksom :D

Nå leker de ikke aller mest, men jeg holder øye med dem når de gjør det. Emma får ikke lov å være masete på Dina, og Dina får ikke lov å være for streng med Emma - begge deler for å unngå at en av de blir sint. Det er unødvendig å la det gå så langt, liksom. Nå styrer de det som sagt stort sett selv, men når jeg ser at det er forandringer i blikk, kroppsholdning, haleføring eller når tennene flekkes i alvor, da er JEG der og ordner opp. Det er ikke lov å sloss, det er ikke lov å "egle" på hverandre, og jeg går inn og bryter av hvis det blir "kjefting" mellom hundene. Vi skal respektere hverandre, for å si det litt flåsete..

Jeg blander meg mer når ting kan utvikles fortere, som når de er slitne, om det er noe ekstra god mat de begge har lyst på, når de er hormonelle, sånne ting. Jeg ser ikke poenget med å la de ordne opp selv, eller at det skal smelle. Jeg ser helst at den strikken er ganske slakk sånn at vi har mye å gå på, fremfor at det skal ligge noe å ulme under overflata hele tiden. Men hvor mye man blander seg, hvor fort man blander seg, kommer an på hundene. Det er ingen mal, har man en hund med kort lunte, så blander man seg mer enn om man har en hund med lang lunte..

Link to comment
Share on other sites

Jeg er en av de uberkjipe som ikke syns noe om herjing innendørs. Har jeg en hund så er det greit nok, men to får ikke lov. Leke kan vi gjøre ute. Men jeg er også kjapp til å gå i mellom om jeg syns det blir for brutalt eller om meldinger blir oversett. Nå hører det med til historien at jeg har hatt hunder med ganske mye størrelsesforskjell, så da er det vel naturlig.

Veldig enig i denne jeg. Jeg tolererer heller ikke herjing og leking innendørs. Når vi er på besøk hos andre folk vil de gjerne at hundene skal få leke og "ordne opp selv", men Aron har som en fast rutine at når vi er på besøk hos andre, eller har andre hunder på besøk så skal han ligge å slappe av for seg selv. Leking skal skje ute og ingen annen plass.

For å svare på spørsmålet. Ja, jeg stopper voldsom lek og knuffing med en gang. Jeg har en liten hund (i forhold til mange andre vi møter) så lett kan bli skadet.

En gang jeg og Aron var på tur så møtte vi en rottis + eier. De fikk hilse og hunden hannes begynte å knurre. Jeg tok selvsagt Aron bort fra hunden med en gang, mens han andre mente de skulle få ordne opp selv. Det er greit for den som har den store (hunden som også lett kan skade den lille hunden bare ved å hoppe oppå ryggen dens. ) siden det er minst sannsynlighet for at hannes hund skal bli skadet.

Link to comment
Share on other sites

Tja.. Før var ikke leking inne lov, og det fungerte ypperlig helt til vi en periode var mye hos foreldrene mine med deres hund, da tok min veloppdratte Casper og lot seg rive med (etter hvert og etter mye overtalelse). Siden den gang har jeg godtatt leking inne. Tenkte jeg skulle være streng med de jeg har nå, men det har jeg jammen sann ikke klart..! :lol:

Jeg stopper voldsom lek, selvsagt, siden jeg tross alt har to hunder med stor forskjell i størrelsen. Det er ikke lov å være brutal (går vel mest på Tulla nå for tiden), ikke lov å være urimelig og knøvle knøvle knøvle valpen, samtidig som hun må få sette de grensene hun trenger å ha ovenfor Aynï. Vi hadde noen innkjøringsproblemer, men nå ser det ut til at det har gått seg til veldig bra; Tulla er mer hensynsfull og forsiktig. Aynï er tøffere, men en så stor hund tåler mer enn en liten, så foreløpig lar jeg Aynï få fortsette. Tulla er veldig flink med henne når hun er sånn, rolig og behersket og får på merkelig vis valpen til å roe seg hvis hun vil det. Men valpen får lov å henge i ørene og pelsen hennes, fordi jeg vet jeg har en hund som takler det, og som kan å si fra hvis det blir for mye.

På det punktet var det motsatt med Casper da Tulla var valp. Han eide ikke guts til å si fra, og løp heller småknurrende unna. Der måtte jeg gå inn og sette stramme grenser for valpen, da var det mye hun ikke fikk lov til som jeg måtte passe på, siden den voksne da ikke var spesielt flink til sånt. En nesten bøllete valp som utnyttet en voksen hunds svakheter er vel en passende beskrivelse.

Link to comment
Share on other sites

Jeg antar at det diskuteres leking mellom EGNE hunder? For det er noe annet enn hilsing/lek/omgang med ANDRES hunder.

Så er det dette mellom små hvalper og de voksne hundene, der kommer det vel helt an på den voksne hunden - og hvor god oppdrager den er, og hva slags tålegrenser den har. Det må man tilpasse for hvert "hundepar", tror jeg; avhengig også av raser, individ etc. Mitt mål er at mine hunder skal være gode venner, så jeg ser an - blir det litt heftig for en av partene, så roer jeg det. Men jeg sier vel ikke "nei", eller blir det minste streng; det kan like gjerne slå den andre veien - særlig hvis man har en hund som kan tenkes å prøve å posisjonere seg ("aha, eieren kjefter på den andre, da kan jeg også trå til litt mer"-prinsippet).

Når hvalpen begynner å bli litt eldre, synes jeg også det er greit å lære dem å roe seg eller dempe leken på kommando - igjen en hyggelig/"nøytral" kommando. For har man to hunder av samme kjønn, så KAN det bli litt heftig noen ganger, og da er det greit å lære inn et verktøy allerede fra tidlig av - før "leken" begynner å gå over til noe mer. Nå snakker jeg ikke slåsskamp, men når "nusselig lek" (haha) går over til å bli mer utprøving og testing av grenser ("hvor mye kan jeg brøle til den eldre hunden over denne filla før han blir sur"), og da kan man jo være litt føre var og ha lært inn en slags nå er det nok-kommando, FØR det blir for sterke følelser.

Derfor prøver jeg også å forebygge endel "tvungne" situasjoner, som 2ne er inne på - at de skal slippe å måtte sitte for tett i bilen, der de ikke har noe valg med å gå unna. Jeg VIL ikke at det skal bli bråk, eller at det skal være et alternativ. Nå er det jo det samme som HUNDER driver med også da - styrer lek og herjing som andre hunder de kjenner bedriver. For mye følelser og futt kan lett utarte seg, står det tydeligvis i "hundeboken" som mine hunder og deres gode venner har lest - så de vil ha litt ro og litt beherskelse takk...

Forøvrig er lek tillatt inne hos oss, bare det ikke involverer hopp fra sofa og seng og galoppering så gulvteppene ender opp som veggtepper. Drakamper og knurredramaer omkring eiendomsrett, eller generell gnaging på hverandre i liggende posisjon gir likevel stort spillerom!

Link to comment
Share on other sites

Interessant tråd for meg, da jeg etter all sannsynlighet får hund nr. 2 til sommeren. Her blir det størrelsesforskjell, samme kjønn, i tillegg til at det første er dårlig til å si fra når nok er nok.

Mange gode tips her i alle fall. Jeg kommer nok til å sette visse begrensninger på lek og knuffing, spesielt med tanke på størrelsesforskjellen som kommer etter hvert som nr. 2 vokser seg til.

Link to comment
Share on other sites

Tenkte på en ting med dette med størrelsesforskjell...

Én ting er at den store yngre hunden ved et uhell kan komme til å skade den andre, mindre hunden i ren lek.

Men en annen ting er at dersom den yngre hunden innser at den kan bruke størrelsen sin eller kraften/tyngden til å få overtaket på den eldre, mindre hunden, kan det også bli litt lite trivelig. Ser det på de to her hjemme, hvordan den yngre hunden prøver å "skremme" den voksne hunden litt fysisk i blant - bare fordi det er mulig liksom.

Nå er den lille hunden en liten "tanks" som står solid på sine fire og biter tenna sammen, men jeg ser at den yngre hunden "spekulerer" litt i dette i blant. Har man voksne mindre hunder som kanskje lar seg intimidere, kan det jo være verdt å tenke litt på...

Link to comment
Share on other sites

Tenkte på en ting med dette med størrelsesforskjell...

Én ting er at den store yngre hunden ved et uhell kan komme til å skade den andre, mindre hunden i ren lek.

Men en annen ting er at dersom den yngre hunden innser at den kan bruke størrelsen sin eller kraften/tyngden til å få overtaket på den eldre, mindre hunden, kan det også bli litt lite trivelig. Ser det på de to her hjemme, hvordan den yngre hunden prøver å "skremme" den voksne hunden litt fysisk i blant - bare fordi det er mulig liksom.

Nå er den lille hunden en liten "tanks" som står solid på sine fire og biter tenna sammen, men jeg ser at den yngre hunden "spekulerer" litt i dette i blant. Har man voksne mindre hunder som kanskje lar seg intimidere, kan det jo være verdt å tenke litt på...

Akkurat dette har jeg tenkt på, og tar gjerne i mot tips til hvordan man skal håndtere en evt. slit situasjon!

Link to comment
Share on other sites

Tja, min måte å "løse" det på, er vel å få til så god kontroll og kontaktinteresse som mulig på den yngre hunden, så du kan kalle den inn eller stoppe den...

I situasjoner hvor en yngre hund kan tenke seg å være litt vemmelig, som hvis den eldre hunden har blitt hengende litt etter og den yngre vurderer å "straffe" den når den kommer tilbake til flokken vår, så kaller jeg vekk den yngre - nå ser jeg det er blitt en assosiasjon; "sniker" den på den eldre hunden og jeg titter i den yngres retning, så dropper den snikingen og løper til meg istedet.

Slike ting - det er vel litt forebygging og atskillig kjennskap til hvordan hundene interagerer, hva som kan forventes å skje.

Og så trener man i situasjoner hvor følelsene ikke er så sterke eller intensiteten er så høy, omtrent som annen trening. Det gjør vi iallfall :lol:

Link to comment
Share on other sites

Må vel ta litt om det og da, dette med hunder utenom husholdningen vår. Vi gjør ikke det så ofte vi, og da er det stort sett med hunder (eller aller mest eiere) vi kjenner. Vesla her har vel fått være med på frislipp med ukjente hunder, mest fordi hun fortsatt er veldig unghund og ikke har så mange meninger selv enda. Men jeg prøver å være i situasjonen når de er sammen med hunder som ikke "tilhører" oss, og gå i mellom og avlede om det ser ut til at det blir noe "tull". Av erfaring så vet jeg det er få andre hundeeiere som er like streng der som meg, så vi holder oss stort sett til noen "få utvalgte" (særlig med eldsteTispa.. Med stor T, ja).

Nå har vi egentlig ikke behov for å gå overens med alt vi møter, hverken jeg eller jentene, så jeg insisterer sjeldent på at vi skal "leke" med noen. Går ikke hundene overens, så har vi ikke frislipp-lekedate med de lenger, da kan vi evt gå tur i bånd om vi "må" det :lol:

Link to comment
Share on other sites

Som trådstarter (eller egentlig stjal jeg idèen fra en annen tråd), tenkte jeg absolutt på egne hunder. Vi har våre utvalgte kompiser og ellers kan det oppstå spontane småflokker på Skraperudtjern eller noe, men her leker vi heller ikke med hunder vi møter på gata, liksom. Vi hilser igrunnen ikke heller.

Men at det skulle være så harmonisk og supert med to hunder, hadde jeg aldri trodd. Særlig ikke med prinsessas holdning til andre bikkjer sånn generellt. Man kan vel trygt si at jeg ikke er engstelig for at hun ikke skal klare å si fra, hvis hun syns han har hengt nok i øra hennes. Det er bare det at hun ikke gjør det. Nå har jeg så smått introdusert et "nok" (Ikke sint, eller myntet på en av dem, men en beskjed om at de er ferdige med å leke), når jeg syns det er nok styr.

Link to comment
Share on other sites

Tja, min måte å "løse" det på, er vel å få til så god kontroll og kontaktinteresse som mulig på den yngre hunden, så du kan kalle den inn eller stoppe den...

I situasjoner hvor en yngre hund kan tenke seg å være litt vemmelig, som hvis den eldre hunden har blitt hengende litt etter og den yngre vurderer å "straffe" den når den kommer tilbake til flokken vår, så kaller jeg vekk den yngre - nå ser jeg det er blitt en assosiasjon; "sniker" den på den eldre hunden og jeg titter i den yngres retning, så dropper den snikingen og løper til meg istedet.

Slike ting - det er vel litt forebygging og atskillig kjennskap til hvordan hundene interagerer, hva som kan forventes å skje.

Og så trener man i situasjoner hvor følelsene ikke er så sterke eller intensiteten er så høy, omtrent som annen trening. Det gjør vi iallfall :lol:

Jeg hadde ikke kunnet ha Emma og My sammen hadde det ikke funtes kobbel og langliner... My har dengt Emma i bakken ute så det står etter så nå er hun alltid i langline eller kobbel mens vi er ute, og når hun er i langline så holder jeg meg i nærheten av lina så jeg kan stoppe galskapen hvis den begynner uten at jeg får stoppet den først. Eller så fanger jeg inn den minste (og eldste) hunden og har henne på armen en stund mens galskapen får løpt ifra seg uten å bruke den minste som bitepute :rolleyes:

Jeg merker også dette, har Emma stått igjen ved en lukteflekk mens jeg og My går videre så får My en utrolig trang til å hoppe på Emma når hun kommer tilbake.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har aldri blandet meg i rangordningen hos mine hunder! Min yngste har akkurat hatt sin første løpetid, og i den anledningen ble hun skikkelig tøff og prøvde virkelig å bli sjefen! Det resulterte først i en god del småknuffing og stigende irritasjon hos den eldste. Ettersom jeg har tisper av samme rase trenger jeg ikke å bekymre meg om forskjell i størrelse osv., og jeg bestemte meg for å se hva dette ville resultere i. Plutselig en dag røk de sammen i noe som for meg så ut som et skikkelig sammenstøt! Mye lyd og spetakkel! (Jeg har altså terriere!) Etter en kort, men intens kamp; underordnet den yngste seg fullstendig, og freden var gjenopprettet. Litt senere lå de tett sammen i godstolen og sov som engler! :rolleyes:

Jeg tror at hvis man hele tiden prøver å kontrolere rangordningen vil det aldri bli slutt på knuffing og sammenstøt. Har man hunder av forskjellig størrelse må man selvsagt følge med i det som skjer, men ellers tror jeg nok at hundene selv må finne ut av hvem som skal være sjefen. Jeg erfarte iallefall at forholdet mellom mine to ble mye bedre etter at de fikk ordnet opp, og de er faktisk meget gode venner, og "gamlemor" er fortsatt sjefen!

De elsker å leke med hverandre og med andre hunder, men ettersom yngstejenta av og til girer seg opp noe voldsomt, hender det at jeg må "styre" leken litt. Regner med at hun får litt mere kontroll på seg selv når hun blir litt eldre! :lol:

Jeg tror også at det å treffe andre hunder, når vi går tur osv. er viktig. Foxterriere, som jeg har, bør sosialiseres godt fra de er små ellers kan de bli noen skikkelige hissigpropper! Lek og samvær med andre hunder ser jeg på som veldig viktig for å få harmoniske hunder.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror at hvis man hele tiden prøver å kontrolere rangordningen vil det aldri bli slutt på knuffing og sammenstøt. Har man hunder av forskjellig størrelse må man selvsagt følge med i det som skjer, men ellers tror jeg nok at hundene selv må finne ut av hvem som skal være sjefen. Jeg erfarte iallefall at forholdet mellom mine to ble mye bedre etter at de fikk ordnet opp, og de er faktisk meget gode venner, og "gamlemor" er fortsatt sjefen!

Det forutsetter at en av de faktisk gir seg, og det skjer ikke alltid - ikke engang mellom hunder av samme størrelse. Da får du brått 2 (eller flere) hunder som stadig ryker sammen når ting blir litt "hett", som bare venter på en unnskyldning til å sloss.

Link to comment
Share on other sites

Jeg var faktisk ganske streng med lille krølle jeg..allerede da hun var liten valp. Jeg lot egentlig ikke Loke si i fra så mye selv, han var flink på det når han sov etc, men ellers hadde han lett for å bare se fortvilet ut. De som har møtt lille Lyra vet at hun var litt sånn...intens...allerede som pitteliten valp og hun kunne gå helt opp i det å terrorisere Loke. Skjedde det inne var det tvangsroing på fanget mitt, skjedde det ute når Loke var i bånd så ble jeg faktisk ganske brysk. Med en annen valp hadde jeg nok avledet, fanget henne inn for en stund etc, men Lyra slapp liksom aldri målet av syne hun og lot seg ikke distrahere så lett. Sto storebror terror på tapeten så ga hun seg ikke før oppdraget var utført eller matmor ble morsk.

Når hun ble eldre begynte Loke å knøvle henne med ujevne mellomrom, ofte uten at jeg kunne se hvorfor det skjedde egentlig.. Her så jeg på valpen, så hun usikker ut stoppet jeg han, så hun trygg ut lot jeg han holde på til han sa seg fornøyd. Loke er en vennlig sjel så jeg valgte å stole på at han gjorde det fordi hun var i overkant kjepphøy av natur. kanskje en risiko å ta med en hannhund som ikke er vant med å oppdra valper, men jeg tror jeg gjorde det riktige ved å la han jekke henne ned litt. Det kom aldri en lyd fra vesla og hun ble aldri skikkelig redd og de lekte alltid flott sammen igjen like etterpå.

Da jeg i sin tid hadde en annen groenendaelhanne og en blandingstispe sammen var det nærmest en balansekunst å holde husfreden. Hun var snill og grei, men han skulle hele tiden passe på at hun ikke fikk leker, mat, ligge i nærheten av meg etc. Her måtte jeg i en periode gripe inn daglig og bestemme hvem som skulle ha hva, hvem som skulle sove ved beina mine os.v men samtidig lot jeg han få være "sjefen" ved at han ble utdelt godene først.. Det roet seg etter et halvt års tid, men jeg kunne aldri ha de løse sammen med leker hvis jeg gikk i fra de. Fryktelig slitsomt <_<

Link to comment
Share on other sites

Nå var det vel i utgangspunktet snakk om lek - og lek mellom hunder særlig av ulikt kjønn eller ulikt størrelse. Å se "rangordning" i dette... vel, all lek handler forsåvidt om posisjonering da. Men noen ganger er lek bare moro - og ikke beinhard manøvrering for rang! :)

Andre ganger er det mer "langtidstenkning" i det fra begge parter kanskje.

Som du selv skriver, du har jevnt matchede hunder. Samtidig er det et poeng i det 2ne skriver; du har jo litt "flaks" kanskje som opplever at den ene gir seg? På hjemmesiden til jack russellklubben (foxene er jo litt i samme "familien" ikke minst egenskapsmessig, selv om de kanskje er litt mer dempet?) i USA advarer man for eksempel mot å ha to jacker av samme kjønn, og den norske Jack Russell Klubben skriver "Det lønner seg å ha en av hvert kjønn, og kanskje kastrere/sterilisere. Det er ikke anbefalt med mer enn to, da de/den svakeste kan bli tatt av de sterke".

Noen hunder er "født" gode oppdragere, med den rette miksen av autoritet, mildhet og konsekvens som vi som eiere bare kan drømme om :lol:

Jeg hadde en slik hund, og da valgte jeg å la den styre og holde på - den visste best, og den hadde en suveren måte å være på. Hvalper den var "hard" mot, ble dens begeistrede tilhengere - noe som varte til de var langt oppe i årene.

Andre har ikke like å fare med, de er kanskje for små i forhold til husets nye valp, de er liksom ikke "der", de kan ha sine egne greier, og da trenger de bistand - synes nå jeg. Men det kan like gjerne være at man SELV er tydelig i forhold til hvem som er den foretrukne, og at man gjør et realistisk valg: Ser den yngre hvalpen ut til å bli et ekte råskinn, og sterkere psykisk enn den eldre, så kan jo det bli litt hardt. Har ikke vært borti det selv, bare ut fra det jeg har lest. Minsten her kan ha problemer med å "rulle inn" kjapt nok - fordi han nok blir litt påkjent av å vite at han er mindre i størrelse, og det krever sitt å stå imot en dobbelt så tung yngre villmann.

Igjen dette med størrelsesforskjell, som er "unaturlig" i naturen. Nei, den minste hunden kan ikke regne med å være "sjefen" over andre hunder ute - utover å få respekt gjennom psykisk styrke. Men her hjemme behøver han ikke å bli plaget "over evne" av en stor yngre hund, som raskt innser at de er størst. Som sagt... jeg roser den yngre når den bakker unna, og sørger for at leken ikke tar overhånd, og vet hva som kan være mulige problemområder. Jeg vil IKKE at de skal ha en slåsskamp, og jeg tror og håper det ikke vil skje - fordi et godt grunnlag til "ikke-vold" forhåpentligvis er lagt.

Link to comment
Share on other sites

Apropo andre hunder og oppdragelse og sånt..jeg kommer aldri til å glemme når naboens flotte RR tispe bestemte seg for at Lyra måtte roe seg litt. Det var helt på sin plass og hundene kjente hverandre svært godt, men Lyra som var vant med snille milde storebror skvatt skikkelig til og hylte opp et sekund. For Loke var det var åpenbart hans livs største dilemma! For det første var vi i dems hus, for det andre var Nikita HØYT over han i rang, men altså: det var "hans" valp. Det er utrolig synd at vi ikke hadde videokamera for hånden, for han brukte noe som virket som 1 minutt på å bestemme seg for om han skulle irretesette Nikita og viste det tydelig ved å veksle i mellom å virke morsk og å underkaste seg om hverandre. Nikita lå bare og kikket dumt på han fra sofaen. Han ga seg ikke før jeg ba han gå å legge seg, noe jeg selvfølgelig burde gjort mye før for å få slutt på "lidelsene" hans, men det var så festlig å se Loke prøve å være beskyttende storebror i mot en hund han egentlig ikke for alt i verden ville vurdert å utfordre :lol:

Det var tydelig på reaksjonen hans at han oppfattet det som fullstendig galt at noen "utenfra" skulle irettesette "vår" valp, selv om det var hunder han kjente såpass godt, mulig han også trodde det var urettferdig hardt - Lyra hylte jo aldri når han tok henne. Det var et lærerikt og morsomt syn :)

Link to comment
Share on other sites

Det var 2ne sitt utsagn om å blande seg inn i hundenes rangordning jeg kommenterte, jeg vet jo at tråden handler om hunder og lek! :) Jo, Foxterrierne kan være ganske tøffe typer, det er det ingen tvil om! Når det gjelder Jack Russel så møter jeg daglig begge utgavene, både de illsinte og de veldig koselige og velfungerende. Vet om flere som har to av samme kjønn av den rasen, og det går bra. Ettersom jeg har en rase som kan være ganske hissig har jeg lagt veldig stor vekt på sosialisering. De møter, og leker, mye med andre hunder. Kan godt være at jeg har vært "heldig" ettersom yngstejenta ga seg så fort, men det betyr nok ikke at det ikke kan komme flere "kamper" senere. De er veldig forskjellig i gemytt, den yngste er nok den tøffeste! Men jeg mener også at de fleste hunder som bor under samme tak er i stand til å finne ut av rangordningen uten altfor mye innblanding fra oss. Hadde en Golden Retriever før da jeg anskaffet meg min første Foxterrier (som nå er 6 år) og de fant greit ut av dette tiltross for veldig forskjellig gemytt.

Jeg er så heldig å ha en stor inngjerdet tomt ( ca. 3 mål) og det er virkelig morsomt å se når mine hunder leker og raser rundt! Har av og til besøk av en bekjendt som har to BC tisper, og disse fire leker veldig godt sammen. Den ene BC tispen er nok en smule dominerende, men til nå har det funka bra likevel! For mine hunder er det iallefall veldig viktig å ha "sosial omgang" med andre hunder, noe de har hatt fra de var små, ettersom Foxterrieren i utgangspunktet kan være litt tøff mot andre hunder. Har vel hatt flaks der også da, for jeg har ikke merket noe til det ennå! :lol:

Link to comment
Share on other sites

Det var 2ne sitt utsagn om å blande seg inn i hundenes rangordning jeg kommenterte, jeg vet jo at tråden handler om hunder og lek! :lol:

Jo, men som Akela sier, lek er ikke alltid BARE lek.

Ser eldstefrøkna her bruker lek i oppdragelse og posisjonering. Hun leker mer med han lille vi har hjemme her nå, enn hun gjorde med yngstetispa mi. Eller - hun leker mer fysisk med han enn hun gjorde med yngstetispa mi, de har drakamper og brytekamper, jeg kan ikke huske at hun lekte så mye med vesla her. De lekte derimot mye jaktlek, og Emma fikk alltid lov å jakte på Dina - og Emma løp alltid fortest, og fikk alltid lov til å henge i manken. Det forandret seg i desember, jeg antar det var en kombinasjon av at vesla fikk løpetid og at frøkna ble parret, men etter det så var det Dinamor som jaktet på Emma, og stakkars Emma har nok trodd hun var raskere enn moren sin, så hun fikk seg en liten overraskelse der, gitt. Det er heller ikke lov å henge sånn i manken på Dina mer, hun avslutter den type "herjing" fortere nå enn hun gjorde før, og henger heller litt i manken på Emma nå og da.

Med lille lodotten som vi låner ut måneden er hun rett og slett strengere, og det er nok også nødvendig, for han har litt mer krutt enn halvsøsteren sin. Han er ikke så lett å avlede heller, som hun var *flir* Men Dina er ikke ufin, når han har bestemt seg for at melkebaren er åpen og hun er uenig, så begynner hun å leke med noe - som "tauknuta" (det er bare tråder igjen av den, stakkar), den flådde lekerotta, en kong eller lignende. Og det er ingen tvil om at hun gjør det pga han, hun leker knapt i det hele tatt, og da stort sett med nøye utvalgte tennisballer (de er pittesmå, vanlig størrelse er ikke like interessant). Hun har drakamper med han, som nevnt, og det er nesten et mirakel, for hun liker ikke drakamper (eneste driften hun har mye av, er jaktlyst, liksom).

Så jo, det er interessant og morsomt å se på hunder leke sammen, og enda mer morsomt er det om man ser det som ligger bak. Men jeg lar de ikke holde på helt uten innblanding, selv hunder kan være usaklige og urettferdige - selv hunder som vanligvis er snille og greie kan ha en dårlig dag. Jeg er ikke videre interessert i at mine to skal diskutere rang, min erfaring med tisper er at de går og gnur på ting lengre og har vanskeligere for å bli ordentlig "ferdig med det, og jeg regner med at da ville Dinamor tape. Hun er bare tøff på utsiden, og jeg liker henne best når hun tror hun er Dronning og høy og mørk. Jeg tror ikke Emma vil prøve seg da, hun har vokst opp i troen om at moren er suveren, og det skal vel litt til før det forandrer seg - særlig fordi at jeg ville aktivt gått inn for å fortelle henne at Dina er faktisk suveren, om det skulle vært noe.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Ede blir så ivrig hver gang muttern tar frem et måltid etter en pause, han trenger påminnes at matbitene kommer når han sitter pent og rolig, behersker seg, ser på muttern og venter på markør. Husker det heldigvis resten av økten, men trenger påminnes igjen etter en lengre pause.  Han har begynt knekke koden på leave it i stå og fri ved foten også. Den satt mye lenger inne enn i sitt. Mye. To hele dager med øvelser til hvert av fire måltider, for å være helt presis. Somehow var sitt og stå to fullstendig ulike situasjoner fra Ede sin synsvinkel, på tross av den stadige vekslingen mellom bare de to. Ligg har vi satt på vent inntil videre fordi slikkingen på lukkede never i stå har vært så manisk og intens, det måtte fikses først, før noe annet.  Økten med kveldsmaten endte nå med nydelige strekker og snu, kontinuerlig uten avbrudd i pen, tett og rett fri ved foten uten lure i hånden og muttern er super happy av utsiktene til å kanskje snart få healet huden på hendene, som er slikket så sår og tørr at den kjennes ut som sandpapir og gjør vondt og skriker etter Barrier Repair Cream fra Dermalogica for å fikse skadene fra den våte tungen til ivrig matglad valp som har forsøkt slikke seg gjennom dem. Ubeskrivelig god følelse at han begynner forstå hvordan han får tak i innholdet. Tør ikke legge på krav om kontakt i stå ennå, selv om den er persistent i sitt nå. Priser meg bare lykkelig av at han evner se på både neve og åpen hånd med mat uten å prøve ta den med makt. Ede synes det går fremover med treningen av muttern han også, men hun er litt tett i pappen iblant. Skjønneste lille søtnosen satte opp det søteste kosemose ansiktet med "I wow you so much!" ører og dumme muttern trodde den blikkontakten handlet om kjærlighet og vennskap. Ede stirret og stirret inn i de dumme øynene til muttern som trodde han var glad for kos og reciprocal luv, før tålmodigheten hans sprakk, nesen og leppene krøllet seg i irritasjon og han måtte servere et skikkelig korreksjonsbjeff til dumme muttern som ikke husket kommandoen for å gi godbiter. Ikke hørte hun etter heller, bare reiste seg og gikk uten å servere. Makan!  Så skapte hun seg enda mer. Begynte prøve seg og teste ham. Godbitdispenseren ville ikke virke igjen uten at han snuste på noen bokser. Ikke nok med det, det måtte snuses på riktig boks, og hva var i den? Samme godbiten som ble servert for å snuse på den. Idioti! Kunne vel bare ha servert den uten alt det fjaset. Ufattelig frustrerende med sånn problematferd på disse menneskene. Hun skulle nemlig være trent til å kunne flere kommandoer for å gi godbiter nå, men tester grenser. Vi får se hvor lenge dette papprøret med tomme tomatpurebokser utenpå aluminiumsfolie skåler får leve før hun skjønner at en herremann hvis navn betyr vokter av rikdom (ifølge internettet) fortjener noe mer staselig enn dette pinlige grunnskole formingsprosjektet her.  Men muttern prøver da, det skal hun ha. Hun blir antagelig en veloppdragen matmor med tiden 🐾
    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
    • Guest
      Spesielt svar, med en rekke ubegrunnende antagelser som ikke er relevante i vår sammenheng. Spørsmålene ble stilt på et tidspunkt hvor vi bl.a. hadde fokus på ro-trening og innkalling. Labradorer brukes til mange type arbeidsoppgaver. I noen settinger er det å kunne finne roen og kunne slappe av i ulike miljøer viktig. Foreslår at når du kommer over hundeeiere som holder hund i bur hele dagen, eller Facebook-innlegg som plager deg - så tar du det opp direkte med dem det gjelder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...