Gå til innhold
Hundesonen.no

Står fast på rasevalg


Huldra

Hva skal jeg velge  

47 stemmer

  1. 1. Hvilken rase skal jeg velge; cairn eller setter?

    • Irsk setter
      8
    • Cairn terrier
      35
    • Noe annet/vet ikke/vent med valp
      4


Recommended Posts

Nå kjenner ikke jeg veldig godt til IS som rase, men kanskje det finnes linjer som er mer brukt/egnet på skogsfugl? Det er jo forskjell på hunder (og kanskje linjer?) med tanke på hvor stort de går.

Du hadde helt sikkert blitt fornøyd med en IS, det er jo ikke sikkert lysten til å søke ut er like stor hos en hund som ikke er jakttrent. Vorsteheren til eksen var helt topp å trene med, jeg er sikkert på at den hunden kunne vært brukt til absolutt alt; Trekk (på hobbybasis, hun var litt liten), spor, rundering og kanskje til og med IPO dersom hun ikke hadde vært trent til jakt. Men vorsteher er jo en allroundhund, kanskje mer enn de andre fuglisene, og hun var faktisk ganske førerorientert til fuglis å være. Der var det litt 'vanskeligere' med pointeren, han var liksom ikke interessert i så mye annet enn å løpe løs/jakte. Husker når vi var på agilitykurs og det landet en måke på balansebommen (eller hva det heter), da var den treningsøkta over liksom. Men dette er jo igjen en jakttrent hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

I forhold til typen din så passer det jo bra. Og er egentlig cairn så superenkel som du tror? Annerledes enn setter ja, men ENKEL? Alle hunder gir jo utfordringer på hver sin måte.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du mener cairn ikke kommer til å utvikle deg som trener og er så forferdelig enkel ;) Eller er det kanskje bare i sammenlikning med setter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så det du egentlig vil ha, er en hund som er vanskelig å klikkertrene og med mye instinkter slik at både deg selv og folk blir ekstra imponert over at den er lydig? ;)

Ja! ;)

Det må du iallefall ikke finne på å nevne for oppdretteren... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I forhold til typen din så passer det jo bra. Og er egentlig cairn så superenkel som du tror? Annerledes enn setter ja, men ENKEL? Alle hunder gir jo utfordringer på hver sin måte.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du mener cairn ikke kommer til å utvikle deg som trener og er så forferdelig enkel ;) Eller er det kanskje bare i sammenlikning med setter?

Njæs, enkel er de nødvendigvis ikke, men vanskelig vil jeg heller ikke påstå cairn er! Og av de linjene jeg altså vurderer, så har 99% vært enkle å trene, glade i mat og lek. Nå har jeg en hund som visstnok ikke er av den enkleste sorten selv, og sånn sett ser jeg store forskjeller mellom henne og en cairn. Oppdretteren på cairn har passet Tulla, og hun er fryktelig enig i at det er en krevende hund. Mulig det er fordi hun er bortskjemt enebarn, eller det er noe jeg gjør, men en springer HAR jo mer med seg enn en terrier? Jaktinstinkt, mer "issues" enn hennes hunder. Ikke misforstå; men terrier-krekene virker så enkle og ukompliserte i forhold! Man kan jo nesten følge en oppskrift på hvordan man skal gjøre ting, og det føler jeg ikke jeg kan med Tulla. Hun er ikke vanskelig sånn sett å trene, hun liker jo mat og lek hun også, men i tillegg er det andre ting som dukker opp (jakt, "diller", hensyn til diverse ++) som jeg ikke har sett i samme grad hos cairn. Jeg får jo til Tulla, men der jeg syns det kan være utfordringer med henne, ser jeg ikke at det ville vært det samme med en cairn terrier, liksom. Æsj, klarer ikke å forklare hva jeg mener helt, det er jeg visst skikkelig dårlig på for tiden..! <_< Kanskje har det mer med rase å gjøre; at en terrier er mer "rett på sak, her kommer jeg", mens Tulla er mer sånn at hun tenker så mye mer, mens en terrier handler mer. En IS er også litt mer "rett fram" enn springer sånn som jeg opplever de, men likevel har de jo noen utfordrende ting ved seg; de er ikke nødvendigvis så himla giret på mat (i forhold til jakt eller i forhold til andre raser), men jeg prøver jo å finne noen som er det. Og så har de større trang til å løpe (og på en måte er det fint, på en annen måte kan det være kjipt). Nei, denne forklaringen gikk på dunken ser jeg.. Jeg lurer på om det hadde vært enklere å velge hadde rasene jeg vurderer vært mer lik; da hadde man jo nærmest kunne velge på utseendet til slutt..! Gosj, så enkelt det ville vært! Her har de jo så forskjellige kvaliteter at det nesten er umulig å sette de opp mot hverandre.. :rolleyes:

Det må du iallefall ikke finne på å nevne for oppdretteren... ;)

Nei, haha! Ikke for cairn-oppdretteren heller, forsåvidt! ;)(Generelt er jeg skeptisk til om noen ISoppdretter vil selge til meg da; tror de prioriterer de som jakter to uker i året fremfor en aktiv sjel som meg som heller vil trene ganske uvanlige ting med en sånn rase..)

Hvilken av de to rasene oppfyller kriteriene dine best da (om du ser bort fra utseendet)?

Og ønsker du å satse på f eks ag, eller er det "trene og se hvor langt vi kommer"?

Det er jo det jeg ikke vet! Hadde håpt noen kunne fortalt meg det.. :closedeyes: For det er nemlig det som gjør meg sånn i tvil, og hva passer nå, hvilke hensyn skal jeg ta til gubben (som foretrekker en "udugelig" cairn fremfor en aktiv setter), og hva vil jeg selv og er jeg i stand til å takle det det innebærer? For å svare meg selv på det siste; jeg TROR det, jeg tror jeg ville klart det helt fint, men kommer det til å gå på bekostning av andre ting, fx Tullas trening? Fordi jeg er nødt å konsentrere meg så til de grader om den andre? Jeg skjønner jo at en valp uansett innebærer mye tid altså, men der er det litt forskjell på rasene. I stedet for å trene på "jakt-hemmende tiltak" (dessverre?), så kan jeg kanskje heller trene på "aktivitets-fremmende tiltak", som å trene en cairn OPP til noe, som agility, og der har jeg også potensiale til å nå mye lenger enn med en setter, på enklere vis. Men jeg tror det vil være morsommere å trene en setter, og mer givende erfaringsmessig, og jeg tror vi skulle klart oss bra i klasse 1 ag, og kanskje lenger også. Men der kommer det inn dette med fugleinstinktet da, med fugler som flyr over banen; jeg vet bare at Milo til Christine her inne kan bli distrahert på det, men så er han trent på jakt også da. Ville en annen rase, trent av andre og på andre ting reagert annerledes, eller er instinktene så til de grader ute i nervene at det ville vært umulig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unnskyld, det er mulig at cairn ikke er en typisk terrier-rase, men de er ikke akkurat avlet for å være enkle og medgjørlige de heller? Nei, du har kanskje ikke jakt (selv om de fleste terrier-raser opprinnelig har hatt nok jaktinstinkt - de har jo vært hi-hunder, liksom) i den grad man har det med setterene, men de har jo andre "greier" som kan være utfordrende? Som at de møter motstand med motstand, at de ikke gir seg, at de kan være litt bråtøffe, sånne ting.

Nå er ikke jeg spesielt godt kjent med springeren, men det er jo ikke en rase som kalles "vanskelig" er det det da? Hvordan vanskelig snakker vi da, egentlig? Vanskelig å motivere? De aller fleste springere jeg har møtt, er åpne og trivelige og stort sett veloppdragne hunder, men det er kanskje jeg som har hatt flaks?

For min del så blir det litt søkt å kjøpe en hund bare for å se om man får den til. Hva gjør du om du ikke får til? Hva skal du bruke setteren til da, om du ikke får brukt den til det du hadde tenkt, særlig med tanke på at du ikke er interessert i jakt? Hvordan vil du vurdere trenerevnene dine da? De aller fleste raser har sine greier når det kommer til trening, spørsmålet er jo mer hvilke greier du vil jobbe med, mer enn at noen er overdrevent lettvinte, om du skjønner hva jeg mener? Det kan være utfordring nok å trene en belger eller BC, liksom, på en helt annen måte enn med springer, terrier eller setter, nettopp fordi de er så lettlærte at du nesten bør treffe riktig første gangen - og er du på feil spor, så er avlæring mye vanskeligere enn innlæring (og nei, jeg anbefaler ikke hverken belger eller BC, jeg bare kommer med eksempler på forskjellig problematikk). Hva med å kjøpe en flat, liksom? For de ser jeg på som ganske utfordrende (med fare for å tråkke på noen tær - jeg syns nemlig ikke det er udelt positivt at de kan gjenta samme øvelse 300 ganger, det hadde vært greit om den lærte det etter ti, liksom.. hehe).

Eller, hvis du vil ha en ordentlig utfordring - hva med å få deg katt? Det finnes neppe noen hunderase i verden som er mer utfordrende enn det, både på motivasjon og "evner" (katter kan sikkert gå spesialsøk de og, men hvordan lærer du den det, liksom?).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cairn! ;) Tulla trenger en liten hund å bo sammen med, og en cairn er egentlig ikke en liten hund - den bare ser sånn ut. Så da får du jo liten hund og IKKE liten hund i en og samme pakke.

Dessuten, litt flere fordeler:

-Alt av hundeutstyr til små hunder er billigere enn til store

-De spiser mindre

-Røyter mindre-Tar mindre plass

-Er dødskoselige å ha i senga

-Er utrolig enkle å ta med overalt, du vil garantert merke forskjell på å komme med en mindre hund og en stor hund - OVERALT

Tror ikke det du! Da har du isåfall ikke sett en røytende mops. (heødige meg har en mops som ikke røyter så mye da :rolleyes: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unnskyld, det er mulig at cairn ikke er en typisk terrier-rase, men de er ikke akkurat avlet for å være enkle og medgjørlige de heller? Nei, du har kanskje ikke jakt (selv om de fleste terrier-raser opprinnelig har hatt nok jaktinstinkt - de har jo vært hi-hunder, liksom) i den grad man har det med setterene, men de har jo andre "greier" som kan være utfordrende? Som at de møter motstand med motstand, at de ikke gir seg, at de kan være litt bråtøffe, sånne ting.

Nå er ikke jeg spesielt godt kjent med springeren, men det er jo ikke en rase som kalles "vanskelig" er det det da? Hvordan vanskelig snakker vi da, egentlig? Vanskelig å motivere? De aller fleste springere jeg har møtt, er åpne og trivelige og stort sett veloppdragne hunder, men det er kanskje jeg som har hatt flaks?

For min del så blir det litt søkt å kjøpe en hund bare for å se om man får den til. Hva gjør du om du ikke får til? Hva skal du bruke setteren til da, om du ikke får brukt den til det du hadde tenkt, særlig med tanke på at du ikke er interessert i jakt? Hvordan vil du vurdere trenerevnene dine da? De aller fleste raser har sine greier når det kommer til trening, spørsmålet er jo mer hvilke greier du vil jobbe med, mer enn at noen er overdrevent lettvinte, om du skjønner hva jeg mener? Det kan være utfordring nok å trene en belger eller BC, liksom, på en helt annen måte enn med springer, terrier eller setter, nettopp fordi de er så lettlærte at du nesten bør treffe riktig første gangen - og er du på feil spor, så er avlæring mye vanskeligere enn innlæring (og nei, jeg anbefaler ikke hverken belger eller BC, jeg bare kommer med eksempler på forskjellig problematikk). Hva med å kjøpe en flat, liksom? For de ser jeg på som ganske utfordrende (med fare for å tråkke på noen tær - jeg syns nemlig ikke det er udelt positivt at de kan gjenta samme øvelse 300 ganger, det hadde vært greit om den lærte det etter ti, liksom.. hehe).

Eller, hvis du vil ha en ordentlig utfordring - hva med å få deg katt? Det finnes neppe noen hunderase i verden som er mer utfordrende enn det, både på motivasjon og "evner" (katter kan sikkert gå spesialsøk de og, men hvordan lærer du den det, liksom?).

Jeg ville jo ikke kjøpt en setter bare for å "se om jeg får den til". Jeg ser fordeler med den som jeg ikke alltid finner hos den rasen jeg har nå, og den ville fått et aktivt liv som en setter ville trivdes med, det er jeg overbevist om. At jeg i tillegg ville trent den til "uvanlige ting", det kommer liksom litt på toppen, hvis du skjønner forskjellen? Det som skremmer meg litt med setter, er historien om Loke og Lyra, den kjenner vel alle til? Hvis vi nå sammenligner Loke med Tulla og sier de er like "vanskelige/enkle" og at jeg nå da vil ha en til (som Anette også ville), så kan vi for eksempelets skyld si en setter vil være som Lyra, mens en terrier vil være som en whippet (er ikke det en rase hun vurderte/vurderer?). Og jeg vil jo ikke gå i samme fellen; å ikke ha tid til begge to. Hver for seg hadde det sikkert gått bra, både med med + setter, og Anette + Lyra. Det kjipe er jo når den nye hunden kanskje går ut over den første, og at det rett og slett blir for mye. Jeg er usikker på hvor mye innsats som trengs for å få en lykkelig setter, selv om jeg vet at jeg har tid og lyst, så frister det likevel med en noe enklere hund, spesielt sett i lys av hva Anette gikk gjennom..

Men du har et poeng ang raser og at de er forskjellige og at hver rase har "sine ting". Selvsagt har de det, og jeg er fullstendig klar over at jeg ikke fikk til å forklare meg skikkelig om hva jeg mente med det, og dette med at en cairn var enkel og at Tulla er vanskelig. Annerledes er vel gjerne ordet, selv om jeg likevel mener at noen raser ER enklere enn andre, og at en cairn ikke er vanskelig.

Jeg har vært innom tanken på mange forskjellige raser, men det som gjør at jeg nå tviler på det valget jeg trodde jeg hadde tatt, er jo fordi jeg har fått tilbudet om en helst spesiell liten tispe, fra linjer jeg kjenner (sånn atferdsmessig, jeg har ikke studert stamtavler så nøye enda) utrolig godt, som i tillegg er lovende og siste sjans for min del. Det teller antageligvis negativt at jeg ikke ville valgt cairn hadde det ikke vært for denne sjansen.

Katt: ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville jo ikke kjøpt en setter bare for å "se om jeg får den til". Jeg ser fordeler med den som jeg ikke alltid finner hos den rasen jeg har nå, og den ville fått et aktivt liv som en setter ville trivdes med, det er jeg overbevist om. At jeg i tillegg ville trent den til "uvanlige ting", det kommer liksom litt på toppen, hvis du skjønner forskjellen? Det som skremmer meg litt med setter, er historien om Loke og Lyra, den kjenner vel alle til? Hvis vi nå sammenligner Loke med Tulla og sier de er like "vanskelige/enkle" og at jeg nå da vil ha en til (som Anette også ville), så kan vi for eksempelets skyld si en setter vil være som Lyra, mens en terrier vil være som en whippet (er ikke det en rase hun vurderte/vurderer?). Og jeg vil jo ikke gå i samme fellen; å ikke ha tid til begge to. Hver for seg hadde det sikkert gått bra, både med med + setter, og Anette + Lyra. Det kjipe er jo når den nye hunden kanskje går ut over den første, og at det rett og slett blir for mye. Jeg er usikker på hvor mye innsats som trengs for å få en lykkelig setter, selv om jeg vet at jeg har tid og lyst, så frister det likevel med en noe enklere hund, spesielt sett i lys av hva Anette gikk gjennom..

Okay, nå er vi inne på dette med raseforskjeller igjen - en understimulert laekken som er litt småskarp, er nok hakket værre å ha i hus av MANGE grunner enn en understimulert setter, og det er så selvfølgelig at jeg regner med at du ikke mente helt bokstavelig her? For en setter kan neppe bli så krevende i hverdagen som en belger med masse drifter kan, de er ikke avlet for å reagere på den måten i det hele tatt. Lyra kunne blitt en potensielt farlig hund, jeg ser ikke helt for meg en setter som vokter og faktisk ikke kødder når han han gjør det..

Men du har et poeng ang raser og at de er forskjellige og at hver rase har "sine ting". Selvsagt har de det, og jeg er fullstendig klar over at jeg ikke fikk til å forklare meg skikkelig om hva jeg mente med det, og dette med at en cairn var enkel og at Tulla er vanskelig. Annerledes er vel gjerne ordet, selv om jeg likevel mener at noen raser ER enklere enn andre, og at en cairn ikke er vanskelig.

Det er ingen tvil om at det er raseforskjeller, og at noen raser kan kalles enklere enn andre. Setter og springer er ikke raser jeg vil kalle vanskelige, men jeg skjønner jo at vi legger forskjellige ting i "vanskelig". For meg er en vanskelig hund en hund som faktisk blir litt problematisk i hverdagen håndteringsmessig om den ikke får utløp for sine "lyster" (eller drifter, om du vil). En BC kan få skyggegjeting, gjeting av biler, folk og andre hunder, en setter får hva? Jakt på duer og at den står stand på værhanen? Altså - det er ikke selve det å LÆRE hunden som gjør den "vanskelig" for min del i dette tilfellet, det er hva den gjør om den ikke får det den "trenger".

- Alaska Huskyen f.eks. lærte seint (men godt), men allikevel var han vel egentlig hakket enklere enn yngstemann her, fordi at med han så hadde jeg tid til å rette opp ting mens vi trente - og han KUNNE det når han hadde lært det. Med vesla her så tar det 3 repitisjoner, så "veit" hun (tror hun selv, ihvertfall) hvordan det skal være, og da gjør hun det sånn.. Men hun KAN ikke nødvendigvis det vi har trent på, hun kan finne på å slurve og gjøre feil plutselig (som da vi gikk vår andre uoffisielle konk., hvor hun plutselig ikke ante hva lineføring var.. Eller at hun like plutselig ikke skjønte bæret av apport, selv om det har vært yndlingsøvelsen hennes - sånne ting, liksom). Å trene vesla krever mer planlegging og at jeg er flink til å kutte ut "hjelpemidler", og jeg sliter litt med begge deler, så sånn sett er hun en vanskeligere hund enn hva huskyen var, selv om hun lærer 100 ganger fortere. Begge deler er en utfordring..

Jeg har vært innom tanken på mange forskjellige raser, men det som gjør at jeg nå tviler på det valget jeg trodde jeg hadde tatt, er jo fordi jeg har fått tilbudet om en helst spesiell liten tispe, fra linjer jeg kjenner (sånn atferdsmessig, jeg har ikke studert stamtavler så nøye enda) utrolig godt, som i tillegg er lovende og siste sjans for min del. Det teller antageligvis negativt at jeg ikke ville valgt cairn hadde det ikke vært for denne sjansen.

Jeg er stor tilhenger av "ment to be" jeg da, jeg har fått alle mine hunder på mer eller mindre planlagt slump *ler*

Katt: ;)

Altså, jeg tulla jo ikke jeg da, katt må være noe av det mest krevende som er å trene som om den var en hund, om du skjønner hva jeg mener? Tenkt å gått et LP-program med en katt, f.eks? Da er man en god trener da.. hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå plukker jeg ut noe av det du selv har skrevet...og hvor jeg er veldig enig, dette er VIKTIGE argumenter

det er liksom ikke like trivelig som å gå og vite at hunden holder øye med MEG, og at det ikke trenger å være så veldig omvendt.

Ang showlinjer.. Nja.. jeg vet ikke. Noe av poenget blir borte

Og når ihuga jaktfanatikere hører jeg vil ha setter, så påpeker de en ting; jeg må jakte med den.

Dog føler jeg det blir litt useriøst, og kanskje spesielt det å velge show-hund, fordi det da nesten går utelukkende på utseendet. Føler jeg da.. ;)

Jeg ville jo ikke kjøpt en setter bare for å "se om jeg får den til". Jeg ser fordeler med den som jeg ikke alltid finner hos den rasen jeg har nå, og den ville fått et aktivt liv som en setter ville trivdes med, det er jeg overbevist om. At jeg i tillegg ville trent den til "uvanlige ting", det kommer liksom litt på toppen, hvis du skjønner forskjellen?

Og jeg vil jo ikke gå i samme fellen; å ikke ha tid til begge to. Hver for seg hadde det sikkert gått bra, både med med + setter, og Anette + Lyra. Det kjipe er jo når den nye hunden kanskje går ut over den første, og at det rett og slett blir for mye. Jeg er usikker på hvor mye innsats som trengs for å få en lykkelig setter, selv om jeg vet at jeg har tid og lyst, så frister det likevel med en noe enklere hund

Jeg har vært innom tanken på mange forskjellige raser, men det som gjør at jeg nå tviler på det valget jeg trodde jeg hadde tatt, er jo fordi jeg har fått tilbudet om en helst spesiell liten tispe, fra linjer jeg kjenner (sånn atferdsmessig, jeg har ikke studert stamtavler så nøye enda) utrolig godt, som i tillegg er lovende og siste sjans for min del.

Setter er en jakthund, og du skal ha bra med flaks i tillegg til å jobbe iherdig for å finne "den rette" når du har såpass spesielle planer for hunden. Hva hvis du ender opp med en hund som holder seg for ørene og nekter å se på deg når dere kommer ut i skogen? Vanskelig å vite når den er valp? Sannsynligvis vil du takle å trene en IS, men setter tisper er kjent for å være bittelitt sære, opp og ned i humør...og jeg vil tro at du må bruke MYE tid på den, med mye tur og løp i tillegg til mentaltrening for at den skal være en lykkelig hund. Jeg hadde ES hann (vet at det er noe annet, men likevel) med jakt jakt jakt i hodet og han var aldri på samme planet som oss andre...DET er ikke "litt vanskelig" å trene med, det er bare frustrerende.

Vet ikke mye om Cairn, men jeg synes skjebnen liksom dytter deg litt her, og jeg tror at man skal ta hensyn til sånne dytter. Det du forteller er ikke bare tilfeldigheter, det blir litt mye, så for meg er det klart, Du skal ha den Cairn-valpen, ellers kommer du til å angre og angre. Det er jo den RIKTIGE valpen, så da kan du ikke ta hensyn til rase!

Som du sier selv, setter kan du ha senere (når barna dine blir sporty ungdommer som kan løpe 1 time om dagen med den, så tar du mentaltrening, lydighet og agility :rolleyes:) Ok, du må legge på 20 år, so what? Kanskje du tilogmed har begynt å tenke på jakt da? ser du, det er PERFEKT!

Vel, lykke til med valget!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okay, nå er vi inne på dette med raseforskjeller igjen - en understimulert laekken som er litt småskarp, er nok hakket værre å ha i hus av MANGE grunner enn en understimulert setter, og det er så selvfølgelig at jeg regner med at du ikke mente helt bokstavelig her? For en setter kan neppe bli så krevende i hverdagen som en belger med masse drifter kan, de er ikke avlet for å reagere på den måten i det hele tatt. Lyra kunne blitt en potensielt farlig hund, jeg ser ikke helt for meg en setter som vokter og faktisk ikke kødder når han han gjør det..

Nei, det var selvsagt ikke bokstavelig ment, haha! ;) Men for eksempelets skyld, som jeg skrev, så har/hadde både jeg og Anette en rase som var sånn passe krevende i utgangspunktet, og vurderer/fikk en MER krevende hund i tillegg. Får jeg cairn, så tror jeg ikke den blir like krevende som en setter, nei. Ikke at et worst case scenario med setter er like ille som en laekenois (var det feil staving?), men du skjønner vel hva jeg mener?

Det er ingen tvil om at det er raseforskjeller, og at noen raser kan kalles enklere enn andre. Setter og springer er ikke raser jeg vil kalle vanskelige, men jeg skjønner jo at vi legger forskjellige ting i "vanskelig". For meg er en vanskelig hund en hund som faktisk blir litt problematisk i hverdagen håndteringsmessig om den ikke får utløp for sine "lyster" (eller drifter, om du vil). En BC kan få skyggegjeting, gjeting av biler, folk og andre hunder, en setter får hva? Jakt på duer og at den står stand på værhanen? Altså - det er ikke selve det å LÆRE hunden som gjør den "vanskelig" for min del i dette tilfellet, det er hva den gjør om den ikke får det den "trenger".

- Alaska Huskyen f.eks. lærte seint (men godt), men allikevel var han vel egentlig hakket enklere enn yngstemann her, fordi at med han så hadde jeg tid til å rette opp ting mens vi trente - og han KUNNE det når han hadde lært det. Med vesla her så tar det 3 repitisjoner, så "veit" hun (tror hun selv, ihvertfall) hvordan det skal være, og da gjør hun det sånn.. Men hun KAN ikke nødvendigvis det vi har trent på, hun kan finne på å slurve og gjøre feil plutselig (som da vi gikk vår andre uoffisielle konk., hvor hun plutselig ikke ante hva lineføring var.. Eller at hun like plutselig ikke skjønte bæret av apport, selv om det har vært yndlingsøvelsen hennes - sånne ting, liksom). Å trene vesla krever mer planlegging og at jeg er flink til å kutte ut "hjelpemidler", og jeg sliter litt med begge deler, så sånn sett er hun en vanskeligere hund enn hva huskyen var, selv om hun lærer 100 ganger fortere. Begge deler er en utfordring..

Vel, da tror jeg vi tenker litt forskjellig. Jeg tenker at innlæring kanskje kan være noe som blir problematisk, eller, det var feil ord, utfordrende. Likevel tror jeg det går bra med en setter altså, og så kommer vi inn på det du mener med hva som skjer hvis hunden IKKE får det den trenger. Akkurat DET tror jeg ikke blir noe problem, en setter kan og bør jo aktiviseres med andre ting enn KUN jakt. En setter kan jo bli fornøyd med en dag med trekking, eller mentalt sliten av hjerneaktivitet (de er jo visstnok dumme, så akkurat den biten burde jeg jo klare..! :rolleyes: ) Det jeg mener er at jeg tror ikke det blir noe problem å få en setter lykkelig med det jeg kan tilby den (selv om det ikke innebærer jakt), men jeg tror kanskje at selve innlæringen/opplæringen i andre ikke-jaktlige ting kan være mer utfordrende enn med en hund som ikke har de samme jaktinstinktene.

Jeg er stor tilhenger av "ment to be" jeg da, jeg har fått alle mine hunder på mer eller mindre planlagt slump *ler*

Altså, jeg tulla jo ikke jeg da, katt må være noe av det mest krevende som er å trene som om den var en hund, om du skjønner hva jeg mener? Tenkt å gått et LP-program med en katt, f.eks? Da er man en god trener da.. hehe

Katt kommer ikke på tale. Basta! :closedeyes: (Det var dette med jaktinstinkt, da, hehe..)

Skjebnen er det jo flere som har nevnt, men jeg er ikke heelt tilhenger av den? Jeg ville så gjerne at dette valpe/hundekjøpet skulle være godt planlagt og helt 100% på stell og under kontroll og skikkelig og ordentlig, men så blir det veldig plutselig og bardust hvis det skal komme en terrier i hus om to-tre uker..! ;)

Nå plukker jeg ut noe av det du selv har skrevet...og hvor jeg er veldig enig, dette er VIKTIGE argumenter

Setter er en jakthund, og du skal ha bra med flaks i tillegg til å jobbe iherdig for å finne "den rette" når du har såpass spesielle planer for hunden. Hva hvis du ender opp med en hund som holder seg for ørene og nekter å se på deg når dere kommer ut i skogen? Vanskelig å vite når den er valp? Sannsynligvis vil du takle å trene en IS, men setter tisper er kjent for å være bittelitt sære, opp og ned i humør...og jeg vil tro at du må bruke MYE tid på den, med mye tur og løp i tillegg til mentaltrening for at den skal være en lykkelig hund. Jeg hadde ES hann (vet at det er noe annet, men likevel) med jakt jakt jakt i hodet og han var aldri på samme planet som oss andre...DET er ikke "litt vanskelig" å trene med, det er bare frustrerende.

Vet ikke mye om Cairn, men jeg synes skjebnen liksom dytter deg litt her, og jeg tror at man skal ta hensyn til sånne dytter. Det du forteller er ikke bare tilfeldigheter, det blir litt mye, så for meg er det klart, Du skal ha den Cairn-valpen, ellers kommer du til å angre og angre. Det er jo den RIKTIGE valpen, så da kan du ikke ta hensyn til rase!

Som du sier selv, setter kan du ha senere (når barna dine blir sporty ungdommer som kan løpe 1 time om dagen med den, så tar du mentaltrening, lydighet og agility :rolleyes: ) Ok, du må legge på 20 år, so what? Kanskje du tilogmed har begynt å tenke på jakt da? ser du, det er PERFEKT!

Vel, lykke til med valget!

Jøss! Du fikk det jo til å høres fornuftig ut, jo..! ;) Hadde du i tillegg tatt med dette med typen som heller mot cairn, hadde jeg vært solgt. For cairn, altså. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kristiin: nye raseforslag trenger jeg så absolutt ikke..! ;) Nå har jeg vært innom mange mange raser jeg mener kunne passe i større eller mindre grad, så nå får det holde! ;)

Tenkte bare at de fleste settere stortsett er nesten helt like, bortsett fra fargen, og noen cm på høyden. IS er den største ikke sant? Og ES den minste av setterene ..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte bare at de fleste settere stortsett er nesten helt like, bortsett fra fargen, og noen cm på høyden. IS er den største ikke sant? Og ES den minste av setterene ..

Tja.. det vil jeg vel ikke si. Jeg tror nok at en IS tispe kan godt være mindre enn en ES tispe, men IS og ES er mer like enn GS. Men det kommer også an på linjer. Jeg har erfaring med at gemyttet skiller seg litt på de forskjellige rasene; ES og GS er generelt mer "viltre" og der har jeg opplevd IS som en hund med mer "ro" i sjela, den tripper ikke på samme måte som ES. GS er vel større og tyngre generelt, selv om det som sagt finnes linjeforskjeller. Det avles jo også på forskjellige typer, hvor den norske varianten av GS er kraftigere og mye større enn de andre setterne. Jeg tror ES og GS er mer like enn IS, pga utavl mellom de to rasene; det var vel GS som trengte litt hjelp fra ES, eller var det motsatt? Uansett; jeg synes det er stor forskjell på rasene på noen punkt, selv om det er lett å se at alle er settere. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg personlig ville valgt Cairn. Jeg har hatt ganske mye omgang med settere (alle typene) og de fleste er vimsete og ikke de enkleste å trene. Klart, det finnes veldig mang bra også, men. Cairn trenger heller ikke å være enkel, men er kanskje mer treningsvillig på mange måter? Om du ikke tenker noe på jakt, så ser jeg ikke "fordelen" med å ha en IS framfor en Cairn heller.

Uansett blir det spennende, lykke til ;)

Edit: Nå skal det sies at jeg har jeg møtt Cairn'er som har vært veldig bråkjekke og tøffe. Samtidig så har de fleste settere jeg har møtt vært veldig stressa igjen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Irsk setter, helt klart! Nydelige hunder, utstillingslinjene er ganske rolige og utvannet hva gjelder jaktinstinkt. Førerorienterte og myke, stort LP potensiale, litt skrullete og småsøte hunder med masse "personlighet"!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Irsk setter, helt klart! Nydelige hunder, utstillingslinjene er ganske rolige og utvannet hva gjelder jaktinstinkt. Førerorienterte og myke, stort LP potensiale, litt skrullete og småsøte hunder med masse "personlighet"!

Nå må du ikke komme og ødelegge da, Charlotte, poenget var jo at hunden skulle være vanskelig? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(Generelt er jeg skeptisk til om noen ISoppdretter vil selge til meg da; tror de prioriterer de som jakter to uker i året fremfor en aktiv sjel som meg som heller vil trene ganske uvanlige ting med en sånn rase..)

Det kan jeg jo til en viss grad forstå, hvordan vet oppdretterne hvordan hundene deres avler dersom man ikke prøver jaktegenskapene til avkommene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Irsk setter, helt klart! Nydelige hunder, utstillingslinjene er ganske rolige og utvannet hva gjelder jaktinstinkt. Førerorienterte og myke, stort LP potensiale, litt skrullete og småsøte hunder med masse "personlighet"!

Hysj! ;)

Det kan jeg jo til en viss grad forstå, hvordan vet oppdretterne hvordan hundene deres avler dersom man ikke prøver jaktegenskapene til avkommene?

Nemlig, og jeg skjønner de godt, jeg..

Snakket litt mer med typen i huset nå, og han sier vel at IS ikke er helt det han kunne tenke seg nå.. Som jeg har sagt før; jeg føler jeg må ta litt hensyn til han også oppi dette. Kanskje blir han mer positiv og "med" på en ny hund hvis han føler han har innvirkning på det? Og show-linjer hadde ikke så mye å si; det var en stor hund uansett, og det vil han ikke ha nå, ikke nå som vi allerede har en stor hund fra før av.

Det som er positivt med cairn, er at gjerdet vårt er bygget så lavt ned mot bakken at den ikke kommer seg under, og det er høyt nok til at den ikke hopper over (noe som kanskje ville vært et problem med en spretten IS). Et problem med cairn derimot, er at navnet jeg hadde funnet (jada, det har selvsagt vært klart i snart et år!), ikke passer til en cairn. Så da må jeg finne nytt navn, og la det nydelige andre navnet ligge så lenge.. sukk.. ;)

Skal opp dit i helgen og se mer på snuskene, og få typen oppover også, så får vi se om jeg klarer å ta en bedre avgjørelse da.. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo ganske partisk, men du må nesten bare finne ut hva som er den rette hunden for deg, Huldra. ;)

Husker når vi var på agilitykurs og det landet en måke på balansebommen (eller hva det heter), da var den treningsøkta over liksom. Men dette er jo igjen en jakttrent hund.

Er nå på fuglehund nummer 4, alle fra renavlede jaktlinjer, og ingen av de ville reagert slik. Skjærer, småfugl, duer, måker. Nei, ikke noe særlig spennede. Oppdaget, glemt. (Ryper er en annen historie ;) )

Tja.. det vil jeg vel ikke si. Jeg tror nok at en IS tispe kan godt være mindre enn en ES tispe, men IS og ES er mer like enn GS. Men det kommer også an på linjer. Jeg har erfaring med at gemyttet skiller seg litt på de forskjellige rasene; ES og GS er generelt mer "viltre" og der har jeg opplevd IS som en hund med mer "ro" i sjela, den tripper ikke på samme måte som ES. GS er vel større og tyngre generelt, selv om det som sagt finnes linjeforskjeller. Det avles jo også på forskjellige typer, hvor den norske varianten av GS er kraftigere og mye større enn de andre setterne.

For ordens skyld så vil jeg nevne at jeg synes at det er mange GS som begynner å få pygméstørrelse. Noen venner av oss har en tispe på 15 kg, vår GS var 24 kg, slank og godt innen for standarden høydemessig. Størrelsen varierer nok mye innenfor de forskjellige rasene.

Et problem med cairn derimot, er at navnet jeg hadde funnet (jada, det har selvsagt vært klart i snart et år!), ikke passer til en cairn. Så da må jeg finne nytt navn, og la det nydelige andre navnet ligge så lenge.. sukk.. ;)

Skal opp dit i helgen og se mer på snuskene, og få typen oppover også, så får vi se om jeg klarer å ta en bedre avgjørelse da.. :rolleyes:

Navn? Hvilket? :P :angel:

(Jeg tipper at du kommer hjem med en cairn over helgen jeg... :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo ganske partisk, men du må nesten bare finne ut hva som er den rette hunden for deg, Huldra. ;)

Er nå på fuglehund nummer 4, alle fra renavlede jaktlinjer, og ingen av de ville reagert slik. Skjærer, småfugl, duer, måker. Nei, ikke noe særlig spennede. Oppdaget, glemt. (Ryper er en annen historie :P )

Ja, du er ganske partisk! Og du gjør ikke saken bedre ved å tale den partiske sakens sak! :P

For ordens skyld så vil jeg nevne at jeg synes at det er mange GS som begynner å få pygméstørrelse. Noen venner av oss har en tispe på 15 kg, vår GS var 24 kg, slank og godt innen for standarden høydemessig. Størrelsen varierer nok mye innenfor de forskjellige rasene.

Ja, du har vel rett i det, jeg er ikke så inne i alle variantene, men jeg har fått med meg at de kan variere en god del ja.

Navn? Hvilket? :P :angel:

Det sier jeg jo ikke! Jeg skal jo sikkert bruke det selv ved en senere anledning..! ;) Nå holder jeg og typen på å diskutere navn, morsomt at han er så med på det! :P

(Jeg tipper at du kommer hjem med en cairn over helgen jeg... ;) )

Nåja, SÅ tidlig blir det vel ikke, hun er ikke mer enn seks uker, men jeg skal opp og hilse på i alle fall! Men det er stor sjanse for at det blir en liten tuppe snart, slik det ser ut nå ja..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er nå på fuglehund nummer 4, alle fra renavlede jaktlinjer, og ingen av de ville reagert slik. Skjærer, småfugl, duer, måker. Nei, ikke noe særlig spennede. Oppdaget, glemt. (Ryper er en annen historie ;) )

Så flott for deg. ;) Forsøkte vel å skrive til Huldra hva som kunne skje, for saken er den at noen fugliser faktisk lar seg forstyrre av sånt. Våre brydde seg heller ikke om de som flakset rundt i lufta når de var ute, men når det landa en fugl i agilitybanen ramlet pointeren ut, og han er neppe den eneste som hadde reagert slik. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal iallefall krysse tær, fingrer, armer, legger og lår for at Tulla blir storesøster til et lite bartetryne jeg! Tror du kommer til å elske å ha en terrier i hus.. Bare har det på følelsen. ;)

Alle cairn terriere jeg har truffet på tur har vært hyggelige og stille hunder faktisk. Mange av dem har hatt eldre eiere også.. Tror nok en cairn ofte blir mye hva du gjør den til. Det er nok ikke noen vanskelig hund i seg selv, men det er jo en terrier da. Søt sådan spør du meg ;)

Såååå søt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal iallefall krysse tær, fingrer, armer, legger og lår for at Tulla blir storesøster til et lite bartetryne jeg! Tror du kommer til å elske å ha en terrier i hus.. Bare har det på følelsen. ;)

Alle cairn terriere jeg har truffet på tur har vært hyggelige og stille hunder faktisk. Mange av dem har hatt eldre eiere også.. Tror nok en cairn ofte blir mye hva du gjør den til. Det er nok ikke noen vanskelig hund i seg selv, men det er jo en terrier da. Søt sådan spør du meg ;)

Såååå søt

Ntååå! ;) Den var da fryktelig nusselig!

Spørs om du ikke har rett.. men må snakke litt mer med oppdretter først. :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første hund var en irsk setter av typen "show linjer". Han var bare den mest fantastiske hund man kan tenke seg.

Var årets agility hund i drammens brukshundklubb, æres premie i lydighet.

Vi var på nybegynner kurs med Elin Whittusen (guru innen IS jakthunder) og hun ble overrasket over at han IKKE skilte seg ut fra de som var der fra jaktlinjer.

Han var herlig rolig og behagelig inne, lettlært til tusen, full fart og masse gøy ute.Super trekkhund og en vanvittig herlig familiehund.

Men siden jeg elsker å gå på utstilling så ble det ikke den rasen videre, da Norge ikke er klar for deling av setter slik det er i sverige.

Har ingen problemer med å anbefale IS med showlinjer til de som ikke skal brukes til jakt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...