Gå til innhold
Hundesonen.no

Operasjon og nyheter


Mirai

Recommended Posts

Ja, som sagt skulle vi da en tur til veterinæren for det vi trodde bare var å dra ut den pinnen som satt inne i beinet til Mona fra sist gang. Hun fikk bedøvelse og sovnet fredelig på gulvet, og de bar henne inn for å operere henne, vi kunne komme tilbake om en halvtime. Så mamma og jeg dro på nærmeste butikk og spiste, tenkte jo at dette var slettes ikke noe problem. Nå skulle ikke den ekle pinnen plage henne mer, så hun skulle bli kvitt haltingen sin også! Dette var ment som det siste dyrlegebesøket, en avsluttende tur på en vanskelig start på et førstegangs hundehold.

Sånn ble det ikke.

Vi kom tilbake, men fikk beskjed om å bare vente, siden de ikke var ferdige enda. Da vi hadde ventet en halvtime, var de ferdige, og vi fikk beskjed om at det hadde vært komplikasjoner. Nye røntgenbilder hadde blitt tatt, og de hadde funnet ut at det slett ikke var metallpinnen som var problemet, selv om det var det alle hadde regnet med. Hoftekulen på venstre siden er ikke inni skåla sånn den skal være. Det er derfor hunden min halter, og det kommer aldri til å bli bedre. Dyrlegene skal samle opp bildene fra forrige gang for å se om de kan se noe angående hoften, men uansett er det for sent å gjøre noe med det. Vi har fått beskjed om at hun helst ikke skal leke noe særlig. Ikke herje rundt. Helst ingen turer på asfalt og grus, bare i skog.

Det venstre benet er også mye kortere enn det andre. Vi vet ikke om veksten er hemmet i toppen eller bunnen av benet. Vi vet ikke om vi vil få problemer med henne fort, eller om det vil ta år. Og vi veit ikke hva slags problemer vi vil få.

Logisk nok vil hofta aldri bli bedre, kun verre. Og det eneste vi kan gjøre er å gi henne medikamenter for at hun ikke skal ha de vondt, betennelsesdempende osv.

Det kan hende vi må vurdere en hoftetransplantasjon i Oslo eller Bergen, men jeg vet ikke om jeg er villig til å gjøre det inngrepet på en hund. Det er jo russisk rullett.

Her er det ene røntgenbildet, vet ikke om det sier dere noe som helst jeg... Men det som er til høyre på bildet er det benet det er noe i veien med. Som dere sikkert ser er hofta helt feil.

skann.jpg

:lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

oioioi.. det var jammen en nedtur, når dere forventet at dette var siste operasjonen...

Kjempe trist.. Har dere forsikring? Vil ikke den eventuelt dekke en transplantasjon?

dakar lille Mona..

Menkan hun ikke få et godt langt liv uten at dere gjør noe med det liksom? :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har forsikring, som dekker inntil 10 000 i året tror jeg. Og den forrige operasjonen kostet nettopp det.. Det i dag kom bare på 1500,- . Men en transplantasjon koster og krever så sykt mye at jeg vet rett og slett ikke om jeg er villig til å legge den belastningen på hunden min. Det er sikkert lang rekonvalesenstid, og så var det det med at operasjonen skal også være vellykket..

Joda, akkurat nå er jeg selvfølgelig i sjokk og tror det verste, men alt kan skje. Hun kan leve hele livet, hun. Altså til hun blir gammel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

trist dette,men mona er en surviver vettu :D

toya var også groggy etter å ha røntga henne her om dagen... hu måtte også sove da de skulle røntge henne.. men uansett..

mona klarer seg vettu :D

får ta og dulte borti snuta hennes fra toya da ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ånei.. dette var kjipe greier! Kjempetrasig å måtte plages med dette videre fremover. Blir til plage både for deg og hunden. Det værste er vel at en sånn livlig unghund, må plutselig bli begrenset. Nei jeg hadde blitt kjempesur for noe så urettferdig! :D Men jeg håper dere finner en komfortabel løsning på dette, at det vil gå best mulig bra for hunden. Om det så blir medisiner eller operasjoner. Så lenge hunden har det best mulig. Nei dette var uflaks Julie! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan jo prøve å forklare litt mer, glemte litt i stad for jeg var/er ganske ute av meg:

Den kula som skal ligge i skåla har sluttet å vokse/vokser for sakte til å holde følge med skåla. Så dersom Mona vokser mye mer vil denne skåla bli alt for stor til at kula holder seg på plass, og jeg risikerer å ha en hund som kan løpe beinet ut av ledd :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tilbakemeldinger .

Tviler på at folka i klassen hadde skjønt halvparten..

Jeg tror vi kanskje er litt mer "into" hundene våre.. Enn hun i klassen f.eks som har en boxer med sterk HD og omtrent ikke bryr seg om hunden i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tilbakemeldinger .

Tviler på at folka i klassen hadde skjønt halvparten..

Jeg tror vi kanskje er litt mer "into" hundene våre.. Enn hun i klassen f.eks som har en boxer med sterk HD og omtrent ikke bryr seg om hunden i det hele tatt.

sånt er så irriterende, synes det er bra vi bryr oss om hundene våre og andres for den saks skyld. dere gjør en flott jobb for mona. krysser fingrene for at det går bra i lengre tid framover :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...