Jump to content
Hundesonen.no

Sorg over tap av hund!


micki

Recommended Posts

Vet ikke om dette er rette forumet, men må liksom få ut litt..og kanskje få noen gode råd i forhold til sorgarbeid. Litt bakgrunn for å belyse problemet mitt: Har nettopp måtte ta den vanskelige avgjørelsen å si farvell til min desidert aller beste turvenn gjennom 10,5 år. I fjor fikk han konstatert kreft i halsen, som ikke kunne gjøres så mye med i følge dyrlegen, som nok mente at innsoving der og da kanskje var lurest. Men jeg valgte å la gogutten få litt mer tid, og han har holdt seg ganske bra, uten nevneverdige plager jeg kunne se. Vi hadde noen fantastiske fjellturer sammen, over 30, sist sommer og høst (og selvfølgelig daglige turer x2). Rundt juletider begynte jeg å observere endringer Merket ting var i ferd med å skje, som adferd-pust-vektendring bl.a. Ville vel egentlig ikke se, men........En så kjær venn skulle ikke på noe vis lide mer enn han kanskje allerede hadde gjort, han hadde høy smerteterskel. Derfor tok jeg avgjørelsen før det gikk for langt. Det var en forferdelig og traumatisk tur til vetten da. Trur jeg på et vis gikk inn i en sjokklignende tilstand etterpå, og er der fortsatt (etter 1 uke). Bare :D hele tiden. Er det noen som har noen erfaringer på dette med sorgarbeid etter tapet av hunden sin?

Link to comment
Share on other sites

føler med deg. det er trist å miste sin beste venn. har selv gjort det samme med en av mine tidligere hunder.

det er tungt, men som med andre ting så går det værste over med litt tid.

kanskje det hjelper å titte innom til oppdrettere på internett?

se alle de nydelige valpene som blir født hver dag? :D

Link to comment
Share on other sites

Kondolerer.

Jeg føler med deg, jeg mistet min kjære Sophus i høst og får fremdeles klump i halsen bare jeg snakker om han. Det jeg kan si er at alle opplever tapet av hunden sin forskjellig. Din reaksjon er riktig for deg, kroppen din og hjertet ditt reagerer som det trenger å gjøre. Gi deg selv tid til å savne hunden din.

For min del gråt jeg non-stop i 3 dager og så fikk jeg en utrolig sterkt trang til å kjøpe ny hund med en gang, men jeg er glad jeg ikke falt for fristelsen med en gang. Jeg trengte mere tid, dette er forskjellig for de fleste. Men det er klart det hjelper å ha en valp i huset. Skjebnen hadde det slik at min valp ble unnfanget uken før jeg mistet Sophus, så da jeg tok kontakt med oppdretteren etter å ha mistet Sophus kunne hun melde om at hun ventet valper leveringsklare i januar, og da slo jeg til. Jeg fikk derfor god tid til å bearbeide sorgen, samtidig som jeg visste at jeg hadde noe å glede meg til. Med en valp i huset klarer jeg ikke tenke på stort annet enn den (har han spist, skal han tisse, hva tygger han på nå osv osv), så klart det hjelper, men det betyr ikke at jeg ikke savner Sophus fremdeles, for det gjør jeg. Men dette var min måte å takle tapet på. Du må finne din egen måte, og gjøre det som er riktig for deg. Lykke til.

Mvh LivB

Link to comment
Share on other sites

Takk for svaret, godt å høre fra folk som har erfart. Helt ufattelig, men likevel absolutt fattelig at man blir så knyttet til disse firbente. Spørs om jeg ikke må sjekke oppdrettere etc som du anbefaler ja. Har vært innom Charlottes nå, der er jo også mange flotte hunder.

Link to comment
Share on other sites

Takk for svaret, godt å høre fra folk som har erfart. Helt ufattelig, men likevel absolutt fattelig at man blir så knyttet til disse firbente. Spørs om jeg ikke må sjekke oppdrettere etc som du anbefaler ja. Har vært innom Charlottes nå, der er jo også mange flotte hunder.

har du sett den nydelige schæfer tispa Dina?

var jo helt skjønn. jeg har også fått min hund fra charlottes :D

du må fortsette å føle på din sorg , det er sunt.

klemmer

Link to comment
Share on other sites

Mistet mine hunder på 10 og 13 år med noen måneders mellomrom. Forøvrig en irsk og en gordon setter. Det var utrolig rart, og veldig trist. Klart man må forsøke å komme videre, men det er lov til å minnes våre gode venner :D Jeg hadde en hund til da jeg mistet dem, og det er jeg veldig glad for, for huset ble ikke helt tomt. Noen venner av oss mistet sin GS, og en halv uke senere var en ES-valp på plass. Det angret de ikke på. Da jeg mistet mine, så var mange hundevandte mennesker var veldig støttende, mens andre igjen ikke helt skjønte hva det dreide seg om: "Trist at du mistet hunden din, men det var jo bare en hund, og du kan jo alltids kjøpe ny?"

Link to comment
Share on other sites

Mistet mine hunder på 10 og 13 år med noen måneders mellomrom. Forøvrig en irsk og en gordon setter. Det var utrolig rart, og veldig trist. Klart man må forsøke å komme videre, men det er lov til å minnes våre gode venner :D Jeg hadde en hund til da jeg mistet dem, og det er jeg veldig glad for, for huset ble ikke helt tomt. Noen venner av oss mistet sin GS, og en halv uke senere var en ES-valp på plass. Det angret de ikke på. Da jeg mistet mine, så var mange hundevandte mennesker var veldig støttende, mens andre igjen ikke helt skjønte hva det dreide seg om: "Trist at du mistet hunden din, men det var jo bare en hund, og du kan jo alltids kjøpe ny?"

De som tror at en ny hund kan erstatte en god gammel venn som er død må jo ha et veldig overflatisk forhold til hunder? Jeg har stor forståelse for at man skaffer seg en ny hund, gjerne med en gang, men det erstatter jo ikke den gamle.

Link to comment
Share on other sites

Hvis det er til noen trøst så er det forsket på og konkuldert med at personer som mister sin hund de er sterkt knyttet til kommer inn i samme sorgmønster og får like sterk sorgreaksjon som de som mister sitt barn.

Så du kan trøste deg med at det er helt normalt hvertfall.

8 år siden jeg avlivet sist hund og jeg kjenner det gjør vondt enda bare jeg tenker på det.

Link to comment
Share on other sites

De som tror at en ny hund kan erstatte en god gammel venn som er død må jo ha et veldig overflatisk forhold til hunder?

Om så var?

Jeg har stor forståelse for at man skaffer seg en ny hund, gjerne med en gang, men det erstatter jo ikke den gamle.

En ny hund kan aldri bli IDENTISK med den gamle - men den kan selvsagt fylle hele rollen den forrige hadde, som turkompis, fotvarmer, husvokter, tidrøyte, eller hva det nå var... Det ER faktisk, utrolig nok, hunder vi snakker om her - ikke folk...

Og joda, det er lov å sørge - men det er også lov å la være. Det finnes INGEN fasiter på hvordan sorg skal oppleves eller bearbeides, enten man mister folk eller dyr som man har hatt et nært forhold til - men gudene skal vite at det er mange som har meninger om hvordan man skal HA det - og TA det. It pisses me off, BIG TIME!

Link to comment
Share on other sites

i sorgen kan det være godt å tenke på andre ting også. jeg mener ikke at det å kjøpe ny hund hjelper å glemme sin gamle venn. men det å se på eller ha en tanke om at en dag kanskje å kjøpe en ny venn kan hjelpe ett sorgtungt hjerte i hverdagen. går ikke an å bare bytte ut med ny hund nei...det har jeg ingen tro på.

Link to comment
Share on other sites

Om så var?

Jeg mener ikke at man må gråte i tre måneder for å kunne kalle seg et helt menneske med kontakt med sine egne følelser Lotta. Jeg tror bare at de med et veldig pragmatisk forhold til hunder, både levende og døde, må trå litt varsomt overfor de som føler annerledes. Beklager bruken av ordet overflatisk. For noen av oss virker det overflatisk å mene at en hund er en hund, vi forstår ikke at ikke alle har et veldig nært forhold til et hundeindivid med sin helt spesielle personlighet. Men som sagt før, mange ganger, det er ulike måter å ha hund på.

Link to comment
Share on other sites

Om så var?

En ny hund kan aldri bli IDENTISK med den gamle - men den kan selvsagt fylle hele rollen den forrige hadde, som turkompis, fotvarmer, husvokter, tidrøyte, eller hva det nå var... Det ER faktisk, utrolig nok, hunder vi snakker om her - ikke folk...

Og joda, det er lov å sørge - men det er også lov å la være. Det finnes INGEN fasiter på hvordan sorg skal oppleves eller bearbeides, enten man mister folk eller dyr som man har hatt et nært forhold til - men gudene skal vite at det er mange som har meninger om hvordan man skal HA det - og TA det. It pisses me off, BIG TIME!

Ja, er HELT enig! Da jeg avlivde begge mine kronisk syke gutter fikk jeg utrolig mange tilbakemeldinger på hvor lei meg jeg måtte være, og hvor tøft det helt sikkert var for meg. Jo, klart jeg var lei meg, de var jo verdens beste gutter, men jeg var lettet også. Jeg VISSTE det var riktig avgjørelse, og jeg VISSTE at hundene hadde det bedre der de var. Og hvem var jeg til å angre da? Det var ikke alltid like lett å si til folk at jo, klart jeg var lei meg, men jeg synes egentlig det var litt godt også, uten å føle meg som den største bøllen. Alle måter å takle sorg på er riktige, for deg. Man har lov til å føle lettelse, og man har lov til å sørge skikkelig. En ny hund kan gjøre mye for sorgen, fordi den fyller de rollene du savner. Som Lotta sier, fotvarmer, turkompis, husvokter, firbent bestevenn. Men jeg tror det er viktig å ikke kaste seg ut i hundekjøp, fordi faren da er større for at man får en ny syk hund, eller en ny problemhund. Planlegg neste kjøp når det føles riktig for akkurat deg, og ikke hør på folk som sier at "sånn" eller "sånn" skal man ha det når man har mistet noen man er glad i.

Link to comment
Share on other sites

Jeg mener ikke at man må gråte i tre måneder for å kunne kalle seg et helt menneske med kontakt med sine egne følelser Lotta. Jeg tror bare at de med et veldig pragmatisk forhold til hunder, både levende og døde, må trå litt varsomt overfor de som føler annerledes.

Mitt poeng - som jeg pt dessverre kan uttale meg om med veldig stor grad av innsikt - er at "dere" (dvs de som (TROR de) ser andres pragmatiske innstilling til sine (det være seg hunder eller folk) nærmeste (døde/levende)) bør utvise den aller største varsomhet før dere trekker slutninger eller uttaler dere om de reaksjonene dere mener å se.

Dere VET faktisk, i de aller fleste tilfeller, INGENTING om hvordan folk har det inni seg, HVORFOR de reagerer (eller IKKE reagerer) som de gjør, historikken, bakgrunnen eller følelsene. Gjør dere vel?

Beklager bruken av ordet overflatisk. For noen av oss virker det overflatisk å mene at en hund er en hund, vi forstår ikke at ikke alle har et veldig nært forhold til et hundeindivid med sin helt spesielle personlighet. Men som sagt før, mange ganger, det er ulike måter å ha hund på.

Sorry - for MEG er det latterlig å mene at det er overflatisk å mene at en hund er en hund. En hund er en hund.

Ja, er HELT enig! Da jeg avlivde begge mine kronisk syke gutter fikk jeg utrolig mange tilbakemeldinger på hvor lei meg jeg måtte være, og hvor tøft det helt sikkert var for meg. Jo, klart jeg var lei meg, de var jo verdens beste gutter, men jeg var lettet også. Jeg VISSTE det var riktig avgjørelse, og jeg VISSTE at hundene hadde det bedre der de var. Og hvem var jeg til å angre da? Det var ikke alltid like lett å si til folk at jo, klart jeg var lei meg, men jeg synes egentlig det var litt godt også, uten å føle meg som den største bøllen. Alle måter å takle sorg på er riktige, for deg. Man har lov til å føle lettelse, og man har lov til å sørge skikkelig. En ny hund kan gjøre mye for sorgen, fordi den fyller de rollene du savner. Som Lotta sier, fotvarmer, turkompis, husvokter, firbent bestevenn. Men jeg tror det er viktig å ikke kaste seg ut i hundekjøp, fordi faren da er større for at man får en ny syk hund, eller en ny problemhund. Planlegg neste kjøp når det føles riktig for akkurat deg, og ikke hør på folk som sier at "sånn" eller "sånn" skal man ha det når man har mistet noen man er glad i.

Man skal heller ikke glemme at hunder (og folk) og forholdet hund/eier (eller menneske/menneske) varierer. Noen er det mindre smertefullt å miste enn andre. Det bør jo alle forstå som insisterer på at det virker overflatisk å tenke på en hund som en hund.

Link to comment
Share on other sites

Jeg setter umåtelig stor pris på engasjementet rundt mitt innlegg og sorg. Jeg har i allefall skjønt at min reaksjon absolutt er normal, og det er godt. Det er ikke alle som forstår at man kan reagere med så sterk sorg, når det "BARE" er en hund. Men, jeg respekterer at vi er ulike slik. Men jammen godt at det er noen som meg også :rolleyes::rolleyes:

Aya hadde nettopp noe om også å tillate seg å føle litt lettelse. Innimellom så har jeg et lite glimt av slik følelse, fordi jeg visste at hunden min jo ikke hadde noen mulighet til å bli frisk igjen. Litt lettelse over at han slapp før han ble så ille at hans livskvalitet ville vært helt elendig. Vi var faktisk på skitur bare noen dager i forveien. Han fikk snusa opp storfugl også. Det er jeg veldig glad for. Og nå føler jeg meg faktisk litt lettere til sinns. Tårene spruter ikke så heftig når jeg skriver nå, som det gjorde i starten. Takk folkens, for gode råd :rolleyes:

Link to comment
Share on other sites

Jeg setter umåtelig stor pris på engasjementet rundt mitt innlegg og sorg. Jeg har i allefall skjønt at min reaksjon absolutt er normal, og det er godt. Det er ikke alle som forstår at man kan reagere med så sterk sorg, når det "BARE" er en hund. Men, jeg respekterer at vi er ulike slik. Men jammen godt at det er noen som meg også :rolleyes::rolleyes:

Aya hadde nettopp noe om også å tillate seg å føle litt lettelse. Innimellom så har jeg et lite glimt av slik følelse, fordi jeg visste at hunden min jo ikke hadde noen mulighet til å bli frisk igjen. Litt lettelse over at han slapp før han ble så ille at hans livskvalitet ville vært helt elendig. Vi var faktisk på skitur bare noen dager i forveien. Han fikk snusa opp storfugl også. Det er jeg veldig glad for. Og nå føler jeg meg faktisk litt lettere til sinns. Tårene spruter ikke så heftig når jeg skriver nå, som det gjorde i starten. Takk folkens, for gode råd :rolleyes:

Kjære deg,

Sorg er vanskelig og personlig - og ingen andre enn du kan helt ut forstå det tapet du har lidt, hvordan beslutningen om å avlive hunden har vært - eller hvor tøft det var for akkurat DEG å gjøre deg til herre over liv og død. En slik plikt og rett har vi som hundeeiere, og så lenge vi vet at det vi gjør er til beste for HUNDEN - selv om tapet er uutholdelig for en selv - så vil det på sikt være en opplevelse du vokser på og en erfaring du blir rikere av.

Om en måneds tid er det 30 år siden jeg fikk min helt egne, fantastiske hund - en kompis som bare var min og som fulgte meg gjennom tykt og tynt under hele ungdomstiden og som ung voksen. Da han måtte avlives i 1989, 11 år gammel, føltes det som om hjertet mitt skulle briste og at jeg aldri ville komme over det. Det tok mange år før jeg kunne tenke på ham uten å gråte - men nå bringer minnene meg bare glede og en masse gode erfaringer, den viktigste av alle er vel nettopp denne:

If it doesn't kill you, it will make you stronger.

Ta vare på deg selv og lykke til framover.

"Lotta"

Link to comment
Share on other sites

Kondolerer så masse, og du får min dypeste medfølelse

Da vår hund døde da jeg var 15 år, hadde den i 10, var det helt fryktelig, og enda kan jeg liksom tenke på at den kommer bjeffende ned trappa og er kjempeglad for å se meg. Og det er nå 15 år siden. Vi fikk aldri noe ny hund, men hadde vi fått det hadde kanskje sorgen vært lettere, fylt tomrommet på en måte

Lykke til :D

Link to comment
Share on other sites

En ting jeg bare vil si som hjalp meg litt da jeg måtte la min beste venn slippe og verden på en måte falt i grus. Snakk med andre som har opplevd det samm (som her inne). Snakk med folk som forstår sorgen din! Og la deg selv få muligheten til å sørge ferdig.. Du MÅ ikke bli ferdig med dette med engang.

klem til deg.

Hilsen en som fortsatt kan slippe en tåre av å se på bilder av sin gode gamle venn... 2 år etter hu ble borte.

Link to comment
Share on other sites

Jeg kan ikke fatte hvor vondt det må være å miste sin beste venn. Det eneste jeg vet, er hvor knust jeg ble da bikkja til onkelen min måtte dra til de evige jaktmarker. Jeg vokste på mange måter opp med bikkja, nærmeste jeg hadde en egen hund, men samtidig var jeg jo ikke SÅ mye sammen med hunden, bodde i en annen by osv. Allikevel var jeg helt på bånn i ei uke etter at jeg fikk den triste telefonen.

Uff, de skulle ha kunne levd litt lenger sammen med oss! :D

Link to comment
Share on other sites

Blir trist bare av å lese tråden jeg. For jeg er sånn som kan sitte og klappe min egen hund og bli overveldet av triste tanker om når hun skal dø, at hun en dag ikke er her mer og lignende. Absolutt unødvendig, men jeg gruer meg.

Som det har blitt poengtert her opptil flere ganger, så bør du jo sørge på den måten du trenger og føler er rett. Ikke late som du er mindre trist fordi du tror de rundt deg forventer det, eller omvendt.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har egentlig alltid "kommet meg" raskt etter avlivning av hund. Dette fordi hundene har lidd veldig på hver sine måter. For meg var det en lettelse å slippe å ligge søvnløs i natt etter natt i månedsvis, full av bekymring for hunden og dårlig samvittighet for valget jeg innerst inne visste jeg måtte ta. Dette var hunder som til slutt var mer til bekymring enn glede og det beste jeg kunne gjøre for oss begge var å la de slippe.

Om lille Lokulf her derimot brått skulle blitt påkjørt og drept vet jeg ikke om jeg hadde overlevd selv. Tanken er uutholdelig :D

Link to comment
Share on other sites

Jeg har tatt farvell med tre hunder nå, på kort tid. Og tre forskjellige hunder skapte tre forskjellige reaksjoner. Sorgen over Rikke var lammende, knusende, vondt. Jeg ville bare ligge under teppet på sofaen og overhodet ikke møte verden igjen. Hun hadde masse livsglede til siste dag.

Sorgen over Aro var anderledes, der kom lettelsen Aya snakker om mye mer inn i bildet. Han visna bort mellom hendene mine, og selv om tvilen kommer om jeg burde gjort mer, gitt han mer tid, ventet på diagnose osv. så vet jeg at han ikke hadde det bra. Det er mer sårt, og urettferdig, at en så flott hund ikke fikk et langt liv med masse hopp og sprett. Vi hadde kommet så uendelig langt...

Rexie har jeg mer fred over. Hun var gammel, hadde levd et langt liv, og slapp å gå å være dårlig i evigheter. Jeg har "ventet" på det, på en måte. Vi tok farvell på vår måte siste gangen vi møttes. Hun sa i fra at nå hadde hun gjort sin jobb, nå var det på tide å gå videre.

Fremdeles savner jeg alle tre noe helt forferdelig. Tårene siler når jeg ser på bilder og tenker på minner, men jeg klarer også å smile over ting som skjedde og fortelle om dem uten å bare fokusere på sorgen. Reaksjonene var helt forskjellige, men det betyr ikke at jeg var mest glad i Rikke siden sorgen der slo meg mest ut, det betyr bare at de har gjort forskjellige intrykk, jeg var nøyaktig like glad i alle sammen. En annen ting er at Rikke var den første hunden jeg avlivet, jeg visste ikke hvordan det var... Selv om folk hadde forklart det mange ganger, så må det oppleves. De to andre var jeg mer forberedt på hvordan sorgen ville være, følelsen av både lettelse og tvil som kom i etterkant.

Link to comment
Share on other sites

Først: Kondolerer :D !

Eldste hunden min ble avliva for noen måneder siden i en alder av nesten 12 år. Og det var helt forferdelig samtidig som det var litt godt (hun var gammel og skranten). Jeg gråt i bøtter og spann og var helt utenfor meg selv i dagene derpå; og i mitt arbeidsmiljø var det vanskelig å komme med noen utredning om hvorfor jeg var så distrè - der var synet på hund mer i retning "ting" og ikke noe man blir fryktelig glad i liksom.

Sorgen hadde jeg altså for meg selv. Holdt forelesning foran 100 studenter neste morgen og jeg husker knapt hva jeg snakket om. Var kvalm og hadde øresus og følte meg skikkelig uvel. Men jeg måtte jo bare tie stille ikke sant. Kunne ikke melde avbud bare fordi hunden var død - hallo?

Men om kvelden når det var stille i huset og jeg hadde de andre to hundene rundt beina mine - da kom tårene og jeg gråter fremdeles når jeg tenker på henne i visse situasjoner.

Sorgen over hunden min var like sterk som om det hadde vært et menneske, og det er godt å vite at det er normalt å føle slik. At man ikke er gal fordi man føler slik for et dyr.

Link to comment
Share on other sites

Huff så trist! Jeg føler med deg.

Jeg føler MYE sorg når jeg mister et dyr. For meg er ikke en hund "bare en hund", eller en katt "bare en katt". Jeg blir så ufattelig glad i mine dyr og de er verdt alt i verden. Jeg kunne gitt alt for å få igjen Tilda og jeg tenker på henne hele tiden. :D

Jeg har flere ganger måttet forklare meg for folk, som ikke skjønner at jeg tar det så tungt når jeg mister et dyr. Det synes jeg er rart.

Hvor vanskelig er det å sette seg inn i at jeg har det vondt over å ha mistet noe som har betydd så mye for meg liksom?

Link to comment
Share on other sites

Uff det er så trist å tenke på! Jeg har selv ikke mistet et kjæledyr enda.. Til og med katten jeg fikk da jeg var 10 år lever fremdeles. han er 15 år nå, og jeg vet at det begynner å gå mot slutten. jeg får klump i halsen bare ved tanken... :D

Gruer meg også til Hera dør. heldigvis vet man ikke nårtid det skjer.. Men det kommer til å bli så trist! Vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere.. Tror at kanskje at det ville vært værre hvis hunden min plutselig døde i en ulykke nå, enn hvis den var 10 år og var dårlig i helsen. Da vet man jo på en måte at nå er det snart slutt..

jeg knytter meg veldig til dyrene og blir så glade i dem. At det blir en sorg er garantert, og jeg føler virkelig med dem som mister sine firbeinte venner..

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
    • Mm, #metoo har en sånn "den typen hund". Gruppe 2. Hopper over til dagboken i Min Hund subforumet for å fortelle noe om akkurat det, fordi det blir en avsporing her. 
    • Jeg har veldig respekt for hunden jeg har og ser selv at jeg ikke har noen cocker spaniel. Hun har en enorm styrke og ser at hun er kapabel til å forårsake skade dersom hun virkelig hadde ønsket det. Hun har jo et driv og en intensitet fra disse rasene hun er blandet med. Hun er en drøm å ha inne. Her ligger hun stort sett i hundesenga og snorker, eller kryper opp til meg for kos.  Som du skriver. Jeg tar ikke noe sjanse på å gå med henne løs. De to gangene jeg har hatt henne løs var inngjerdet barnehage hvor hun kunne være litt hund.  Jeg vil ikke være den som har en "skummel" hund, eller skape en unødvendig ubehagelig situasjon. Jeg vil ha full kontroll på henne til enhver tid.  Jeg er også typen som undersøker dersom jeg er usikker på noe. Det er derfor jeg poster her. Jeg tar hundeholdet veldig seriøst. Jeg er heller ikke redd for å be om hjelp dersom jeg trenger det. 
    • Kanskje ikke så dumt. ..men det enkle er ofte det beste og billigste. Av den blandingen der ville jeg selv antatt at den plutselig en dag kan finne på å skade eller drepe en annen hund, tilsynelatende uten av det blå, selv om hun er snill og trygg overfor en mengde hunder i mange år. Det har skjedd eiere av "den typen hund" før, og alle er like sjokkerte hver gang, fordi hunden ikke viste noen tegn til annet enn å være super godmodig og snill. Selv hunder som bor sammen og er bestevenner kan plutselig en dag brake sammen i en kamp på liv og død over en tilsynelatende fillesak de ikke har brydd seg om før. Skjedde med ei her på forumet for mange år siden, tispe og hannhund på liv og død.  Det smalt plutselig over en interessekonflikt som skulle vært en bagatell for de to. Genetikk er genetikk.  Virker som du har god kontroll og evner forhindre at sånt skjer med en fremmed forbipasserende da. Selv hadde jeg ikke turt ha hunden løs utenom inngjerdet område med full kontroll, fordi jeg selv har mistet kontrollen på løs hund jeg trodde hadde sikker innkalling og det KUNNE gått ille gærnt. 
    • Ja, vi unngår hilsing i bånd. Det skaper unødig ekstra stress og som du sier ikke noe hun bør forholde seg til. Jeg har heller ikke behov for å hilse på fremmede hunder i gata.  Jeg skulle gjerne visst intensjonen hennes bak disse to møtene. Hun har som sagt ikke skadet noen, men bare bykset mot, nesten for å skremme de litt vekk. Det ser mer ut som et ønske om avstand enn noe annet. Når jeg da har holdt henne igjen er hun helt rolig igjen og kan fortsette turen. Hun blir fort ferdig med ting. Eieren til den lille hunden var heldigvis forståelsesfull og spurte tilogmed om de skulle hilse i etterkant da de hadde roet seg, men da sa jeg nei.  Det hadde kanskje vært fornuftig å få noen som har mer ekspertise til å se på dette. Jeg får følge med på utviklingen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...