Hundehistorier fra gamle dager

[Symra&Pippin]

En dag i slutten av andre verdenskrig gikk faren min plystrende oppover Nordre gate i Trondheim (jeg har iallefall alltid sett for meg at han plystret). Det var vår og han var i godt humør. Da fikk han øye på en person som satt på fortauet og solgte noe fra en pappeske. Det viste seg å være valper. "For en fabelaktig gave til min unge forlovede som er så glad i hunder!" tenkte han, og kjøpte en. Moren min ble faktisk veldig glad for den uventete familieforøkelsen. Det viste seg etter hvert å være en ruhåret foxterriertispe, hun fikk navnet Liss og levde et langt og sikkert lykkelig hundeliv. Jeg har sett bilder av henne, hun ser ut til å være renraset, veldig fin også.

Litt annerledes måte å gjøre det på enn slik vi gjør, kan man vel si.

Er det flere som har pussige små hundehistorier fra gamle dager?

[Lilli]

Eg har ein...men den er nok ikkje så koseleg

Pappa fortalte meg om min onkel(då han var tenåring) som låg på lur med hagle(eller gevær?!alt er samme skiten for meg;))og hadde ein hare i sikte, men så kom då naboen sin hund gneldrande mot han og skremte vekk haren. I reint sinne snudde onkel seg rundt og skaut hunden i staden. Han må ha fått litt dårlig samvittigheit(eller rettare sagt livredd for å få bank) for han begravde den iallefall, og pappa var ganske sikker på at eigaren aldri fekk vite kva som skjedde med voffsen...

[Aya]

For en koselig historie Pippin&Symra:D

[HildeM]

For en koselig historie Pippin&Symra:D

Ja, det var skikkelig sånn som man ser på film!

[Maria]

Mamma hadde verdens herligste Schäfertispe da hun var liten..

Jeg kunne nevnt i fleng, ulike historier som mamma har fortalt meg om Binni. Men den jeg husker aller best, var denne:

Binni gikk aldri i bånd, men gikk løs på tomten til bestemor og bestefar hele dagen. Hun tok seg gjerne en tur i nabolaget, og fikk mat av naboer og venner, og var godt likt i hele nabolaget. Bestemor brukte å gi Binni en kurv, som hun gladelig bar i munnen. I kurven la bestemor lommeboka si og en handleliste. Så sa hun til Binni "gå på butikken". Binni ruslet dermed nedover gata, til butikken som lå ikke så langt fra huset til besteforeldrene mine. Damen i butikken la alt som stod på handlelista i kurven, tok seg betalt, la igjen en lapp til bestemor, og sendte Binni hjem igjen. Da hun kom hjem fikk hun selvsagt masse godt i belønning.

Jeg synes denne historien er helt utrolig.. Bestefar var verdens snilleste mann, og jammen viste deg seg i verdens snilleste hund også. Mamma vokste omtrent opp i samme hundekurv som Binni. Hun pleide til og med og "hente" mamma på skolen. Hun ruslet ned til barneskolen og møtte mamma i porten. Så gikk de to søte sammen hjem.

Binni foran huset til besteforeldrene mine

Så tålmodig og god... Hun godtok jo alt!

Fine Schäferen! Hun kom i fra fortidens utstillingslinjer, men var vesentlig rettere i ryggen enn dagens Schäfere. Ikke det at en kan se det her..

Binni, mamma og onkelen min foran huset til besteforeldrene mine.

[Mirai]

Bestemor og bestefar hadde en schæfer som het Jacko da kusina mi og jeg var små. Husker jeg syntes han var litt småskummel, siden han av og til bjeffet når det kom folk. Men ellers var han jo bare grei hele tiden! Når vi trodde at ingen så oss, pleide vi å krype frem og tilbake under ham mens han stod og kikket ut av stue/verandadøra Han brydde seg nok ikke, var vel mer spennende for oss tenker jeg.

[belle]

Åå for en koselig fortelling Maria. Var nok ikke alle schäfere som var mannbiske i gamle dager heller. Og gamle dagers hundeoppdragelse var vel heller ikke så hard som mange har inntrykk av. Min bestemor var født i det herrens år 1902, og var det noe hun var opptatt av, så var det dyr og deres velbefinnende. Så min holdning til dyr har jeg nok fått inn allerede med bestemormelken.

Her er min historie: Også om en schäfer selvfølgelig

Da min far var nyutdannet snekker, omtrent på 50 tallet, så bodde han på hybel hos et ektepar i Moss. De hadde en svær hannschäfer som gikk løs i inngjerdet hage, med hundehus og greier. De hadde den vel stort sett som vakthund, for de var sjelden sammen med den, og den var inne kun om natta. Min far hadde egen inngang, så han gikk ikke inn i hagen for å komme til hybelen sin. Men han måtte forbi gjerdet når han skulle på jobb, og da gikk hunden bananas inni der hver gang.

Min far begynte å bli lei av dette levenet morgen og kveld, samtidig som han syntes synd på hunden som ble så neglisjert. Han var ikke vant med et slikt hundehold på gården der han vokste opp. Der lå gårdshunden gjerne under kjøkkenbordet ved måltidene, og foran senga hans om natta. Vel, han fant nå ihvertfall ut at han skulle prøve å gjøre seg til venns med brølapa. Så hver dag han kom hjem fra arbeid, begynte han å kaste inn restene av matpakka si til hunden. Og om morgenen fikk den brødskalken. Hunden tok straks med seg "skatten" inn i hundehuset.

Etter en uke på dette viset, var det slutt på bråket, og hunden kom logrende imot gjerdet hver gang han hørte min fars skritt utenfor. Så på neste søndagstur, gikk den unge mannen inn i hagen, ble rundslikket av en glad schäfer, og gikk inn til sjølfolket for å høre om muligheter for en turvenn. De hadde ikke noe imot det og kom med kobbelet. Og de neste tre åra så hadde min far selskap på spaserturene sine hver eneste kveld. Hunden var sikkert også til trøst for en ung mann, alene i en fremmed by. Men det sa han selvfølgelig ikke noe om. Hyggelig selskap, strakk han seg til å si da.

Han sa ofte at han tenkte mye på den hunden etter at han flyttet, og schäferhunder hadde en spesiell plass i hans dyrevennhjerte i ettertid. Det fikk mine hunder nyte godt av så lenge han levde. Det var nok mang en bit som ble smuglet ned under bordduken på kjøkkenet ja. Jeg fikk plutselig svære skylapper i sånne tilfeller.

[Mirai]

Kjempefin historie Belle, det er sånn som ikke skjer så ofte nå om dagen føler jeg.

[belle]

Kjempefin historie Belle, det er sånn som ikke skjer så ofte nå om dagen føler jeg.

Tusen takk! Og nei, nå anmelder folk hverandre i stedet har jeg inntrykk av. Men det finnes sikkert solskinnshistorer fra nåtiden også.

[akela]

Den måten faren din løste det på, Belle, er forøvrig omtrent det som Eva Bodfäldt anbefaler når man - med egen hund forsåvidt - går forbi en "hagebjeffer" som skaper misstemning og får egen hund til å svare opp. Hun foreslo da at man gikk noen turer forbi uten hund, snakket blidt og slang inn noen godbiter og skapte en positiv forventning, for så å begynne med det samme med hund etterhvert.

Så i "gamle dager" så hendte det faktisk at folk som brukte "sunt bondevett" faktisk var inne på noe

[-Vilde-]

Da mamma var yngre (altså før jeg ble født) var hun helt forelsket i rasen chow chow. En dag da hun tok trikken hoppet det en liten chow chow rett foran den. Den sto å tittet på trikken med hodet på skakke, og den fine blå tunga ut av munnen. Etterhvert begynte trikkeføreren å tute, og kjefte. Men den lille hunden spaserte foran trikken i sitt eget tempo, så trikken måtte bare se å føye seg etter den lille pelsbamsen som ledet an. Den ledet trikken forbi 3 stasjoner før den elegant hoppet ut til siden, og løp inn i en stor hage til en fint herskapshus.

Synes den er litt søt :happy:

[KristinR]

Ikke alle gamle hundehistorier er koselige. Min bestemor som i dag er 94 år fortalte en historie til meg for mange år siden som jeg aldri kommer til å glemme (ikke tilgi heller for den slags skyld).

Bestemor hadde 8 barn og en mann som ofte var bortreist i forbindelse med arbeid. De hadde en hund hjemme som ifølge bestemor ble mannevond. De bodde på bygda ganske så avsides til. Bestemor hadde ikke våpen og der og da var det ingen som kunne komme og avlive beistet.

Det bestemor gjorde var horribelt. Hun rodde bikkja på fjorden og sank den. Druknet den rett og slett. Slikt var vistnok ikke så uvanlig ifølge henne. Kan ikke helt tro det, men så sier hun.

[lise og bajas]

Ikke alle gamle hundehistorier er koselige. Min bestemor som i dag er 94 år fortalte en historie til meg for mange år siden som jeg aldri kommer til å glemme (ikke tilgi heller for den slags skyld).

Bestemor hadde 8 barn og en mann som ofte var bortreist i forbindelse med arbeid. De hadde en hund hjemme som ifølge bestemor ble mannevond. De bodde på bygda ganske så avsides til. Bestemor hadde ikke våpen og der og da var det ingen som kunne komme og avlive beistet.

Det bestemor gjorde var horribelt. Hun rodde bikkja på fjorden og sank den. Druknet den rett og slett. Slikt var vistnok ikke så uvanlig ifølge henne. Kan ikke helt tro det, men så sier hun.

bedre å avlive hunden enn at hun eller barna ble bitt.

mulig hunden var syk også?

som regel er det en grunn til at hunder blir mannevonde.

trist historie da

[MarieR]

bedre å avlive hunden enn at hun eller barna ble bitt.

mulig hunden var syk også?

som regel er det en grunn til at hunder blir mannevonde.

trist historie da

Drukning er bare på grensen til avliving, det er mer dyreplageri med døden som følge. Selv i gammle dager hadde man kniv og sånn, drukning kunne umulig ha vært eneste løsning.

Husker ingen hundehistorier for øyeblikket faktisk

[Aussieglis]

Drukning er bare på grensen til avliving, det er mer dyreplageri med døden som følge. Selv i gammle dager hadde man kniv og sånn, drukning kunne umulig ha vært eneste løsning.

Husker ingen hundehistorier for øyeblikket faktisk

Er det mer humant å må avlive en hund med kniv??

[MarieR]

Er det mer humant å må avlive en hund med kniv??

Kommer an på hvordan du gjør det. Ser for meg at man kan drepe en hund kjappere med kniv? eller kanskje kniv ikke var det beste alternativet alikevell...uansett, det å ha vært andre måter å avlive den hunden på som var mer humane og som går kjappere enn å drukne den.

[lise og bajas]

Kommer an på hvordan du gjør det. Ser for meg at man kan drepe en hund kjappere med kniv? eller kanskje kniv ikke var det beste alternativet alikevell...uansett, det å ha vært andre måter å avlive den hunden på som var mer humane og som går kjappere enn å drukne den.

det sies faktisk at drukning er en grei måte å dø på.

misforstå meg rett nå.

død og begravet samtidig da hvertfall...huff

[HHC]

Da mormor var ung hadde familien dobbermann. Hun skulle inn til byen (Bergen) og ta trikken. Trikkeføreren var lite begeistret for hunder og sa "Her tar vi kun hunder du kan ha på fanget", javel sa mormor og tok dobbermannen på fanget hele turen

[jaktlykke]

Mine besteforeldre hadde en buhundblanding som het Kvikken. Han har jeg hørt masse historier om for det var visst ikke den ting som mine gærne onkler ikke lokket ham til å gjøre (de var verre enn Knoll og Tott). En gang fikk de stakkars Kvikken til å følge etter dem opp stigen og utpå mønet på våningshuset og han var så redd at han spydde. Og han ble visst sittende der oppe til neste dag før de reddet ham ned igjen.

En annen gang så hadde bestefar besøk til kaffe og Kvikken lå og slumra under kjøkkenbordet. Brått slipper bestefar en skikkelig stinkbombe av en fis - og Kvikken er snar om å få fart på seg og stormer ut døra med halen mellom beina mens han brekker seg...

Kvikken var en snill hund som var med ungene hele tiden. Han gikk alltid løs og han var et kjent syn rundtom på bygda. Det var ingen som brydde seg nevneverdig om sånt og jeg antar at han ble far noen noen kull etterhvert også.

[busy]

Farn min jobbet på båt. Han var i Afrika, hvor de lå til kai utfor en annen båt. På denne andre båten var det en hund, arbeiderene på båten sa at hunden aldri hadde vært på land, den var født på båt. Pappa kjøpte hunden. Han sa at det var veldig koslig med denne hunden som selskap under turen hjem. Tilslutt nådde de havn i Norge, og mannskapet skulle på land, de var endelig hjemme. Pappa ble bekymret for hunden som aldri hadde vært på land, men tok den med seg. Hunden døde samme dag, pappa mente at han ikke tålet å være på land rett og slett Faren min har aldri likt noen andre hunder, jeg tror han rett og slett ikke tør binde seg til en ny hund, så han holder seg unna