Jump to content
Hundesonen.no

Hva gjør at din hund "klikker"?


Boubou

Recommended Posts

Jeg har en valp på 4 måneder som vi sosialiserer som best vi kan. Nå var vi akkurat ute og "hilste på" søppelbilen og søppelmennene, litt tilfeldig for de kom mens vi var ute, men jeg ble veldig glad for det, for da har vi hilst og han er ikke redd og vet at den bilen og de gutta er "venner". (De rundkoste ham og sa de satte pris på at vi venner ham til dem, for mange hunder er litt kjipe mot søppelmenn som kommer og "stjeler" søppelet...) Postmenn er jo også et kapittel og vår har 5 stjerner i boka til Kaos, han jubler når han ser den røde bilen. Katter er ikke et problem i dag, han overser dem glatt, men det kan vel kanskje forandre seg?? Å møte andre hunder er bare gøy, han er overbevist om sin egen fortreffelighet og leker (koser) med alle uten unntak til nå. Har aldri sett ham spak, men han gir seg hvis han får beskjed, av eldre tisper f.eks.

Her hjemme har vi egentlig ikke møtt på noen problemer, han er kjempetrygg, men vi sliter litt med trapper ute. Da vi var på bytur med valpekurset skulle vi ned ei trapp inni en slags kiosk og ned i et parkeringshus, sånn guffen overdose-trapp med piss og øl-stank og vinkler hvor vi ikke kunne se videre ned, og da nektet han plent. Det tok kjempelang tid og kjempemange godbiter å komme ned der. Forstår ham godt egentlig, jeg. :( Men han får heldigvis ikke panikk, han er bare rolig og VEELDIG avventede. Brems på alle fire bena.

Samme med vann, han er ikke no glad i det og unngår det om han kan, men da han plumpa (i ca 30 cm) prøvde han seg på noen svømmete bevegelser.

Trenern vår han anbefalt oss noen hus med heis hvor vi kan få lov til å ta med hundene, har ikke prøvd det ennå, og jeg har planer om en stalltur (vi har vært en gang, i bånd, men han må begynne å lære å gå løs der også? Tror jeg?). Vi har heller aldri reist kollektivt, vet ikke engang helt hvordan regler det er for det (han er altfor glad til det, hadde blitt dødsslitsomt.)

Har dere noen situasjoner hvor hunden klikker helt?

Hva anbefales å "trene på", det er fort å glemme noen situasjoner som kan bli kjipe...

Link to comment
Share on other sites

En ting jeg glemte fort når min var valp, var å trene på passeringer.

Det å gå forbi andre hunder, og mennesker..

Jeg gjorde den store feilen av å la alle få hilse på han og lot han få hilse på nesten alle hunder vi møtte.. Den får jeg virkelig svi for den dag i dag.

Kan være greit å begynne så tidlig som mulig å trene på det hvertfall..

Link to comment
Share on other sites

Ro!

Bare det å stå/sitte ute et sted og slappe helt av mens folk, biler, hunder osv bare farer forbi.

Det er fort å glemme av det for man vil jo farte rundt å prøve å få den trygg på alt mulig, også blir det til at man aldri bare står rolig ute over lengre tid uten å hilse på folk eller gjøre andre ting.

Link to comment
Share on other sites

Guest Belgerpia

*humre for meg selv*

Jeg har aldri "trent" på noen ting jeg.............. aldri bevisst gått ut med hunden med det mål at nå skal vi trene på å møte biler, folk, sitte på benker, møte andre hunder osv. Ikke en eneste av våre hunder er trent bevisst på takle verden.

Allikevel har jeg alltid hatt ekstremt miljøsterke, sosiale og trivelige hunder.

Jovisst, hundene har vært med - men ikke for å miljøtrene, vi har kjørt tog NÅR det har vært behov for å kjøre tog, vi har gått i svingdører når vi har møtt dem på vår vei osv. - altså - de har blitt utsatt for daglidagse ting når det har vært en naturlig del av en helhet. (f.eks. være med på jobb, da kjører man tog, går i svingdører, rulletrapper, kjører heis og lærer og ligge i ro under pulten). Har aldri brukt en eneste godbit heller i disse settingene - kanskje fordi jeg aldri har tenkt på det som trening, jeg har bare tatt det som en selvfølge at hundene skal fikse det - og det gjør de.

Det nevnes eksempel med en trapp og at man trengte mange godbiter for å komme ned.......... Mulig jeg er slem altså, men jeg ville da vel aldri spurt hunden min om det passet den å gå i trappen, jeg hadde bare tatt den med å gått jeg så fikk den bare forholde seg til den enkelt og greit.

Det er min oppriktige mening at jo mer styr vi lager av ting jo værre synes hunden det er, og jeg er hellig overbevist om at dersom man ikke forventer problemer så får man heller ikke det.

Nå venter ny valp på forsommeren - har ingen planer om å gjøre noe annerledes med han heller - jeg kommer til å forvente akkurat det samme av han som jeg har forventet av de før han, nemlig at han takler verden uten at jeg skal behøve å lage en hel masse øvelser av hver enkelt ting.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror det var humanpsykologen Micke Gustafson, som iallfall før hadde fast spalte i svenske Hundsport der hun skrev mye interessant om hund og menneske, som beskrev hvordan hundene hun hadde i ungdomstiden var mye bedre "trent" - fordi de ble slept med overalt, uten en baktanke i verden annet enn at "her jeg går, må du være med".

De var med på fest, på t-bane, de var på shopping, møtte alskens situasjoner - og i en naturlig setting, slik Belgerpia er inne på. Men selv Micke gikk i samme fella da hun var blitt voksen, etablert, hadde egen bil, tilrettelagt hundehverdag, mener jeg at hun skrev - da fikk hun ikke samme treningen "hele tiden" på hundene.

Det fordrer jo at man HAR en aktiv hverdag - det ser jeg jo. Jeg bor midt i byen, så vi får utrolig mye "gratis". Bor man på landet, så må det jo mer bevisst trening til, men da ser jeg at det kanskje kan bli litt "overdrevent" fokus på ting. Har man MED en valp, så blir det ikke gjort poeng ut av ting - en valp observerer kjapt at vi blir "veldig opptatt" av noe, og at det kan virke bekreftende på små skrekker og tullball.

Så fint at du trener - men tenk litt på "naturligheten" du gjør det med.

Silje har forøvrig et godt poeng: Når folk har søte små valper, så får de hilse på alt og alle - og så oppstår det problemer når lille valpen er blitt stor, hannhundhormonell og fremdeles vil det samme... eller søte valpen som alle folk skal hilse på er blitt stor og usøt og likevel spinner begeistret bort til uvillige forbipasserende.

Er det én ting å tenke på, så er det å jobbe kontakt fra første stund - at hunden jobber sammen med deg, tar kontakt, sjekker med deg, og er interessert i "hva du mener". Skill mellom det, og med miljøtrening - som du selv er inne på. En god hund som vokser opp i en normal hverdag vil tåle mye, det går som oftest bra dersom den ikke er født med dårlige nerver og/eller har fått dårlige erfaringer.

Derimot er lydighet jobbet inn tidlig nok uvurderlig - som en god innkalling, også vekk fra andre hunder, som du begynner med når valpen er som minst. Lydighet, tillit og tiltro til at "du vet best" er veldig viktig, også når det gjelder å takle ymse situasjoner senere.

Ellers kan du gå inn på denne siden, http://www.wolfdog.no/artikler/valpen/valpeutvikling.asp#1_2, som en her inne har laget og lagt ut gode artikler på - Rule of 12 er jo inne på noe. Noen av oss er "heldige" og får det meste inn på naturlig vis, slik Belgerpia skriver, andre må kanskje jobbe mer bevisst. Men tenk på MÅTEN du jobber med også, at det skal være "selvfølgelig" (nå går vi her, gutten min) - og ikke litt nølende og observerende på om "går dette bra".

Link to comment
Share on other sites

Så fint at dere trener på allverdens. Kom på en episode fra skogen i går. På vei ned til parkeringsplassen fra skogen går vi på en stor grusvei. Fibi blir koblet på rett før vi kommer ut av skogen, mens Scilos går løs helt til bilen. Fibi går fot og med godbitknipsing når hun har passert hesten vi møter. Når det gjelder grekern som lunter tredve meter lenger fram, spør jeg bare ryttern hvordan han reagerte på hesten. "Nei, han bare gikk forbi, han," svarte den unge damen. Selvfølgelig! Dette er en hund som aldri har blitt trent til å "tåle" noe som helst, men likevel har overlevd i en kaotisk verden. Begynner jeg å styre for mye med ting han allerede kan, nemlig å drite i det meste, er jeg redd jeg lager ris til egen bak. Den lille prinsessa derimot, har helt andre utfordringer...

Link to comment
Share on other sites

Takk for mange fine poenger fra Akela, Belgerpia og ida.

Jeg ser noen paralleller mellom hunde- og barneoppdragelse her. Da jeg hadde små barn var jeg ung student. Jeg filosoferte egentlig lite over det å ha barn. De bare var der, høyt elskete små bråkebøtter. De var med meg over alt og fikk lære om livet og om hvordan man oppfører seg gjennom å være en selvfølgelig del av livet mitt. I ettertid har jeg tenkt at det er et par ting jeg burde ha reflektert litt over og fokusert på, men det ble da folk av begge to.

Hundene mine er mitt andre kull med barn, og akkurat det samme har gjentatt seg. Ikke veldig mye problematisering og teoretisering. Denne gangen tenker jeg også at jeg skulle kanskje ha vært flinkere til å gjøre sånn og sånn, men stort sett er det nå greie vofser jeg har.

Både hunder og menneskebarn skiller jo raskt mellom positiv og negativ respons, og finner på den måten ut hva som forventes. Poenget er at man må være tydelig og konsekvent. Glade hunder og glade barn er snille og greie, hvis noen viser dem på en tydelig måte hva som forventes av oppførsel.

Link to comment
Share on other sites

Og som apropos til aproposet til PippinogSymra... så tenker jeg på en bekjent som driver barnehager i et "velstående" område av byen her, og som forteller om alle de veldig godt voksne, ofte karriereforeldrene, som kommer med sine trendy navngitte barn der ingenting overlates til tilfeldighetene, alt er på plass, alt skal stemme, og mye er nærmest utstudert og vanskeliggjort... og de sliter virkelig.

Da tenker min bekjente på hvordan hun som ung mor med en litt skakk hverdag til tider bare hoppet uti det - og tok ting som de kom, uten å få tilsvarende "problemer" som disse superforberedte, lengeventende foreldrene som er så opptatt av at ALT må være riktig. Det ene er jo ikke "bedre" enn det andre, men det er noe med innstillingen :(

Jeg hadde forøvrig en gang en hund som ble dypt mistenksom over alle som lærte å "hilse" på hunder på Rugaas-måten, sittende bortvendt på huk med denne evige hånden mot hunden. "Hva er gærnt med dem, da, hvorfor er de så rare" tenkte hun tydeligvis - og likte derimot mye bedre folk som sa "hei, jenta mi" uten å nøle!

Idas grekerepisode har jeg også sett ymse varianter av; gjerne der eier har en problemhund som får all konsentrasjonen, mens den andre bare dilter etter og blir glimrende grei der den må lufse rundt på egenhånd!

Link to comment
Share on other sites

Det er nok viktig å ta med hunden rundt som om det var den naturligste tingen i verden. Knerten har vært med i byen, på tog, buss og fly, store forsamlinger osv. Men så kan han sitte på armen også da... De situasjonene der vi bare har latt som ingenting går som regel veldig bra nå, nettopp fordi vi ikke har gjort noe poeng ut av det, tror nå jeg. Correct me if I`m wrong! Situasjoner han ikke er vandt med- som f.eks barn, er det værre med. Han er ikke vandt med de, og merker kanskje på oss at vi blir mer obs på han når vi møter noen... Så der har vi et problem...

Link to comment
Share on other sites

*humre for meg selv*

Jeg har aldri "trent" på noen ting jeg.............. aldri bevisst gått ut med hunden med det mål at nå skal vi trene på å møte biler, folk, sitte på benker, møte andre hunder osv. Ikke en eneste av våre hunder er trent bevisst på takle verden.

Allikevel har jeg alltid hatt ekstremt miljøsterke, sosiale og trivelige hunder.

Det nevnes eksempel med en trapp og at man trengte mange godbiter for å komme ned.......... Mulig jeg er slem altså, men jeg ville da vel aldri spurt hunden min om det passet den å gå i trappen, jeg hadde bare tatt den med å gått jeg så fikk den bare forholde seg til den enkelt og greit.

Jeg er nok i bunnen helt enig med deg, hadde ikke tenkt å lage noe styr av den trappa, jeg, og bare gikk ned. Men han satt bom, og å trekke en valp etter meg ned er vel heller ikke noe sjakktrekk. Ute i naturen ville jeg bare sluppet ham og gått, men nå var vi midt i byen og da kan jeg ikke slippe lenka og ta sjansen på at han følger etter. Det var trenern min som ba meg sette gutten midt i trappa, lokke med godbit for å få ham igang, og kjøre den stilen der. Det funka jo, og han har ikke fått noe guffent minne fra trapper, så da er jeg happy. I dag gikk han opp og ned sprinkeltrapp - sånn som jeg var redd for helt til jeg var 16-17 år, det var kult. Da kommer han vel til å takle stigen i agility - sånn etterhvert? er ikke det samme prinsippet?

*humre for meg selv*

Det er min oppriktige mening at jo mer styr vi lager av ting jo værre synes hunden det er, og jeg er hellig overbevist om at dersom man ikke forventer problemer så får man heller ikke det.

Er kjempeenig, men har kanskje blitt litt hjernevasket av bøker og folk som legger kjempestor vekt på miljøtilvenning.

Og alle hunder er jo forskjellige og som eier må man ta hensyn til sin hund og dens særheter, uten akkurat å nøre opp under dem, da. Førstegangseier vettu, blir litt som førstegangsmor, man blir litt skjør... :(

Link to comment
Share on other sites

Det fordrer jo at man HAR en aktiv hverdag - det ser jeg jo. Jeg bor midt i byen, så vi får utrolig mye "gratis". Bor man på landet, så må det jo mer bevisst trening til, men da ser jeg at det kanskje kan bli litt "overdrevent" fokus på ting. Har man MED en valp, så blir det ikke gjort poeng ut av ting - en valp observerer kjapt at vi blir "veldig opptatt" av noe, og at det kan virke bekreftende på små skrekker og tullball.

Så fint at du trener - men tenk litt på "naturligheten" du gjør det med.

Er det én ting å tenke på, så er det å jobbe kontakt fra første stund - at hunden jobber sammen med deg, tar kontakt, sjekker med deg, og er interessert i "hva du mener". Skill mellom det, og med miljøtrening - som du selv er inne på. En god hund som vokser opp i en normal hverdag vil tåle mye, det går som oftest bra dersom den ikke er født med dårlige nerver og/eller har fått dårlige erfaringer.

Derimot er lydighet jobbet inn tidlig nok uvurderlig - som en god innkalling, også vekk fra andre hunder, som du begynner med når valpen er som minst. Lydighet, tillit og tiltro til at "du vet best" er veldig viktig, også når det gjelder å takle ymse situasjoner senere.

Ellers kan du gå inn på denne siden, http://www.wolfdog.no/artikler/valpen/valpeutvikling.asp#1_2, som en her inne har laget og lagt ut gode artikler på - Rule of 12 er jo inne på noe. Noen av oss er "heldige" og får det meste inn på naturlig vis, slik Belgerpia skriver, andre må kanskje jobbe mer bevisst. Men tenk på MÅTEN du jobber med også, at det skal være "selvfølgelig" (nå går vi her, gutten min) - og ikke litt nølende og observerende på om "går dette bra".

Takk for utfyllende og lærerikt svar.

Jeg er egentlig ganske happy-go-lucky men foreldrene mine hadde en hund de måtte avlive grunnet adferdsproblemer og det er klart det kan henge igjen noe der...så nå har jeg nok kanskje blitt litt overfokusert på at vi skal gjøre "alt" riktig. Og det ER mye snakk om sånt - bare her på sonen er det jo mange som nevner problemer med gitte situasjoner, ikke sant?. Barn, Veterinær, Bil (nei det var en bekjent...) og mange har sånne "metoder" for å fikse det.

Jeg bor i utkanten av en liten by, så alle "by-ting" men menneskemengder, støy, tett trafikk etc er nok det miljøet vi ikke naturlig opplever, og det er jeg klar over uten å stresse fælt med det. En trygg hund takler det meste.

Ellers trener vi MASSE kontakt, og jeg drasser med meg klumpen stort sett overalt, selv om han noen ganger får ligge i bilen når jeg skal ut - da ser vi hva som er praktisk. Er ikke HELT gal, da :( nå får jeg litt inntrykk av at dere tror jeg er koko, jeg tenkte mer på å sjekke litt ut hva andre hunder reagerte på og få noen tips (det med å kunne la være å hilse jobber vi litt med, men gutten er jo som fluepapir og det er litt kjipt. Mange blir sure hvis vi ikke vil hilse akkurat da...)

Vel, vi koser oss videre, nå tenkte jeg å ta en tur i skogen, jeg så får dere kose dere videre foran skjermen :(

Link to comment
Share on other sites

Hvis du ikke har barn selv, så er det nok en ting som jeg virkelig legger mye inn for å få "inn" hos hundene... og det er barn, barn, barn.

DER går jeg nøye til verks - det er vel noe av det jeg er mest nøye med å få gjort maks utav. Vi går morgentur forbi barneskolen, vi har små raid på fridager til en skole som "tilfeldigvis" har storefri når vi kommer og går like "tilfeldig" forbi, hvilket gjerne får ørten unger til å komme bort - og da får de gi godis, få hundene til å gjøre kunster og så videre, og vi går forbi barnehager hvor ungene skriker maks og herjer og hundene "idiotsikres" på lydnivå og bevegelser mens barna er inngjerdet. Venners barn blir invitert med på tur, og de synes det er veldig gjevt å få være med og "hjelpe meg" med å trene hundene.

For det er en ting som ikke er like lett å få til helt uplanlagt i hverdagen, og der jeg liker å få gjort så mye jeg kan for å heve hundenes terskel for å reagere negativt, og senke den når det gjelder å ha positive assosiasjoner...

Link to comment
Share on other sites

Hvis du ikke har barn selv, så er det nok en ting som jeg virkelig legger mye inn for å få "inn" hos hundene... og det er barn, barn, barn.

DER går jeg nøye til verks - det er vel noe av det jeg er mest nøye med å få gjort maks utav. Vi går morgentur forbi barneskolen, vi har små raid på fridager til en skole som "tilfeldigvis" har storefri når vi kommer og går like "tilfeldig" forbi, hvilket gjerne får ørten unger til å komme bort - og da får de gi godis, få hundene til å gjøre kunster og så videre, og vi går forbi barnehager hvor ungene skriker maks og herjer og hundene "idiotsikres" på lydnivå og bevegelser mens barna er inngjerdet. Venners barn blir invitert med på tur, og de synes det er veldig gjevt å få være med og "hjelpe meg" med å trene hundene.

For det er en ting som ikke er like lett å få til helt uplanlagt i hverdagen, og der jeg liker å få gjort så mye jeg kan for å heve hundenes terskel for å reagere negativt, og senke den når det gjelder å ha positive assosiasjoner...

Dette har vi også gjort fra dag 1, og resultatet er en trygg liten hund som logrer og vil bort til unger hver gang hun får lov! :( Men etterhvert måtte vi også trene litt på å være iblant unger UTEN å måtte "være med" dem hele tiden, for hun ble faktisk veldigveldig glad i disse korte, glade og høymælte menneskene. :(

Link to comment
Share on other sites

Dette har vi også gjort fra dag 1, og resultatet er en trygg liten hund som logrer og vil bort til unger hver gang hun får lov! :) Men etterhvert måtte vi også trene litt på å være iblant unger UTEN å måtte "være med" dem hele tiden, for hun ble faktisk veldigveldig glad i disse korte, glade og høymælte menneskene. :)

Der har vi fått endel gratis da jeg har barn som jeg følger til skolen hver dag, og vi er også over på den med å lære å KUNNE overse barn (og mennesker generelt, og hunder...)Ikke så lett når man er en glad gutt som elsker kos og oppmerksomhet (og får det!)

Sliter av og til med "idiot-barn" som vil bort men er litt hysteriske og klapper borti Kaos for så å hyle,veive med

armene og hoppe tre skritt bakover. Han prøver jo å hoppe etter, er i bånd så da boffer han litt, jeg må ta ham fordi han boffer på barn, få ham rolig, og med en gang han er rolig igjen kommer idiot-barn tilbake (det samme eller et annet... :) )

Det her er ETTER at jeg har forklart ungene at de må være rolige og at hvis de blir ville og veiver og skriker vil Kaos leke og da blir det hopping og boffing, noe vi ikke ønsker på skolen...De fleste unger er jo kjempeflinke, og velger ENTEN å komme bort og oppføre seg, ELLER å holde seg unna, men en og annen tulling er det der...GRRR. Har ikke skjedd så mange ganger det her da. MEN...

Link to comment
Share on other sites

Og som apropos til aproposet til PippinogSymra... så tenker jeg på en bekjent som driver barnehager i et "velstående" område av byen her, og som forteller om alle de veldig godt voksne, ofte karriereforeldrene, som kommer med sine trendy navngitte barn der ingenting overlates til tilfeldighetene, alt er på plass, alt skal stemme, og mye er nærmest utstudert og vanskeliggjort... og de sliter virkelig.

Da tenker min bekjente på hvordan hun som ung mor med en litt skakk hverdag til tider bare hoppet uti det - og tok ting som de kom, uten å få tilsvarende "problemer" som disse superforberedte, lengeventende foreldrene som er så opptatt av at ALT må være riktig. Det ene er jo ikke "bedre" enn det andre, men det er noe med innstillingen :)

Jeg hadde forøvrig en gang en hund som ble dypt mistenksom over alle som lærte å "hilse" på hunder på Rugaas-måten, sittende bortvendt på huk med denne evige hånden mot hunden. "Hva er gærnt med dem, da, hvorfor er de så rare" tenkte hun tydeligvis - og likte derimot mye bedre folk som sa "hei, jenta mi" uten å nøle!

Idas grekerepisode har jeg også sett ymse varianter av; gjerne der eier har en problemhund som får all konsentrasjonen, mens den andre bare dilter etter og blir glimrende grei der den må lufse rundt på egenhånd!

Kunne ikke sagt meg mer enig! Forrige hunden hadde endel problemer, men folk var IKKE ett av de. Fikk besøk av en såkalt hundeterapeut, som drev ting på Rugaas-måte, og jeg hadde aldri sett den hunden så redd før, og så folk da..! Hun snudde ryggen til, satte seg på huk, hånda bak ryggen med masse godbiter i (som forsåvidt ikke var verdens beste), og gjespet og styrte på. Han ble aldri trygg på henne. Andre fremmede folk som kom på besøk, trengte ikke å være vant til hund engang; de sa bare hei, eller gå ned (siden han kanskje hoppet), og så var de bestekompiser.

Merket det også på Tulla; hun hadde en periode som unghund hvor hun syns folk var litt rare, og i tillegg hadde fått en nokså negativ opplevelse på utstilling som tydeligvis hadde satt seg. Og da skulle folk begynne å sette seg på huk, lokke og lure med godis i øst og vest, se bort osv osv. Hun ble jo enda mer redd av dette, frykten hennes ble bekreftet, og hun skjønte at disse folkene MÅTTE jo være farlige, så rart som de oppførte seg..! Hvis fremmede folk bare sa "hei, neimen er DU her?!" og gledelig bøyde seg ned mot henne og smilte og latet som de kjente henne, ja da var ting i sin skjønneste orden, og de VAR virkelig kompiser.

Så det er dette med at fremmede (?), velmenende folk ikke bør få skremme valpen/unghunden. Jeg kommer i alle fall til å be folk skjerpe seg hvis de begynner med sånt tull, for det ødelegger mye mer enn det gavner. Jeg har aldri sett at det har kommet noe godt ut av sånt fjas. Dempende signaler hører til hunder imellom, det er min mening. I verste fall hvis man møter på en litt usikker hund, kan man jo la være å stirre den inn i øynene, late som man ikke ser den og heller gjøre noe annet. Da utstråler man mye mer trygghet, har jeg erfart, enn om man skal påtrenge seg kontakt med hunden på Turid Rugaas-måten.. Det er rett og slett ikke normal oppførsel av hunder å gjøre sånt (lokke og lure og late som om man ikke ser den andre hunden); det blir totalt kræsj: en unghund/valp som gjerne vil undersøke kombinert med en voksen trygg hund som ikke "bryr" seg (men som jo gjør det likevel). Hunder gjennomskuer sånt raskere enn vi tror. Ser man derimot på voksne, trygge hunder, så kan de gjerne heller finne på å overse den andre hunden, og virkelig IKKE bry seg (ikke bare late som de ikke bryr seg), og finner heller på noe annet å gjøre; snuse på en flekk fx. Etterhvert tør den andre usikre hunden å komme frem og snuse på den trygge hunden, gjerne bak, mens den trygge bare lar den usikre gjøre det. Så dilter den usikre etter den trygge, og etter en liten stund får også den trygge hunden snuse på den usikre. Hadde folk heller prøvd å etterligne DET, da tror jeg mange hunder hadde unngått å bli skremt av velmenende mennesker som har hørt om dempende signaler. Jeg klandrer vel også Rugaas for å ikke klare å få frem dette poenget godt nok, om hun i det hele tatt prøver?

Link to comment
Share on other sites

Sånn litt OT, men apropos dette med dempende signaler, så har vel samtlige av mine hunder syns at folk som hilser på den måten er - i beste fall - skrekkelig rare (i værste fall har de blitt svært mistenksomme, folk skal ikke oppføre seg sånn tydeligvis). Selv huskyen som egentlig ga blanke f... i folk, syns at det der var svært merkelig oppførsel. Så når folk spør meg om denne boka til Turid Rugaas er noe de burde lese, så sier jeg som regel at de må gjerne lese den, også kan de glemme hva de har lest - og ikke tolke hver eneste gjesp, hvert lille blikk til siden, alle gjesp osv som demping for så å prøve å "ta hensyn" til et problem som ikke er der engang - og helt klart IKKE drive og dempe bikkjer sjøl..

Det er jo ingen heksekunst å hilse på hunder, sånn egentlig (selv om en skulle tro det, både RL og på forum som dette). Husker vi fikk inn en groenendael på kennelen når jeg gikk på skole i Trøndelag, som oppførte seg sånn passe paranoid og masse bjeffing så fort folk gikk i nærheten av båsen hennes - og da ropte de jo på meg (for klart det, man veit jo hvordan man skal behandle ALLE belgere når man har belger selv *flir*). Så jeg sjekka hva hunden het, gikk inn som om jeg hadde kjent henne hele hennes liv og sier "heeeei *hva nå det var hun het*" - og hun ble så lykkelig! Jej, noen kjente henne! *ler* Der har de da PRØVD å gå inn til henne i flere omganger, sånn type snike seg forsiktig inn og mumle noe hyggelig og dempet noe mens de prøver å være minst mulig truende som mulig så de kan bli "kompis" nok til at hun slutter å brøle til dem, og egentlig ikke oppnådd noe annet enn å få bikkja skikkelig mistenksom - for folk skal jo ikke oppføre seg sånn.

Det er vel noe av den samme greia med folk som trener inn "bli"-kommandoer (jeg har gjort det sjøl, sånn før jeg fikk kjeft for det på et kurs en gang i forrige århundre). Det er sikkert flere enn meg som har lagt merke til det? Altså, man setter (evt. dekker) hunden fra seg, sier "Bli!" og lister seg avgårde som om man gikk på glasskår eller noe.. Rart at bikkja kommer etter da, liksom? hehe

Men sånn bare for å holde det litt i topicen her og - så sant man sosialiserer som "vanlig" så burde det ikke være noen big deal når hunden blir voksen heller (jeg forutsetter at vi snakker om normale hunder nå, ikke hunder med "greier" - for det er vel fortsatt flest av de, selv om man lett får inntrykk av noe annet?). Yngstemann her har bare vært med hun, og jeg har forventa at det er greit.. Jeg har ikke gidda å ta tog og buss og fly og båt og hele den pakka der, vi gjør jo aldri det til vanlig, så hvorfor skulle jeg? Og det GÅR greit, Miriam på forumet her lånte henne noen dager i forrige måned, så da gikk lille frk. fluehue fra å være "tettstedshund" til å være "byhund", med frislipp på Ekeberg og bussturer og hele den pakka der.. Og Miriam visste ikke at Emma aldri hadde tatt buss før, hun hadde visst oppført seg som om det var helt normalt (og en buss er strengt tatt ikke noe annet enn en diger bil med masse folk i - hvorfor skulle det ikke gå bra?).

Link to comment
Share on other sites

Her har vi en som gjerne vil at folk ikke bryr seg om henne og hvis de på død og liv skal hilse, får de late som de ikke vil det og fôre på med godbiter. Men klart, er det noen hun kjenner, er hun kjempeglad og ganske normal.

Grekern har jeg hørt boffe på potensielle hilsere en gang og det var nok en fyr som hadde lest boka sånn halvveis, for han krøket seg sammen i hockeystilling, skjøt ut hånda og lokket på bikkja. Herregud han så ut som han hadde driti på seg og det er klart at han var rimelig skummel. Dessuten, hvorfor skal man strekke fram den hånda? Det liker ikke Fibi heller.

Link to comment
Share on other sites

Hehe, angående å lære bikkja å gå i trappa.

Vi fikk Bessie når hun var voksen.

Lite hundevante var vi både jeg og gubben.

Første dagen her løp Bessie opp trappa men blånektet å komme ned igjen.

Vi lokket og lirte og prøvde å lure men ingenting hjalp.

Tilslutt bare bærte mannen min droget på 60 kg ned trappa.

Dette gjentok seg ett par ganger til og da så jeg meg nødt til å ringe

damen fra omplasseringen.

Fortalte ståa og hun utbrøt "Er du gal. Dere kan ikke BÆRE den store bikkja. Hu kommer ned når hun vil.

bare la henne sitte der."

Så vi lot bikkja sitte der og hun kom ned etter en god stund og har ikke hatt problemer med den trappa etter det.

Men jeg følte meg utrolig dum da :wub::)

Link to comment
Share on other sites

Her har vi en som gjerne vil at folk ikke bryr seg om henne og hvis de på død og liv skal hilse, får de late som de ikke vil det og fôre på med godbiter. Men klart, er det noen hun kjenner, er hun kjempeglad og ganske normal.

Grekern har jeg hørt boffe på potensielle hilsere en gang og det var nok en fyr som hadde lest boka sånn halvveis, for han krøket seg sammen i hockeystilling, skjøt ut hånda og lokket på bikkja. Herregud han så ut som han hadde driti på seg og det er klart at han var rimelig skummel. Dessuten, hvorfor skal man strekke fram den hånda? Det liker ikke Fibi heller.

det er utrolig mange gubber som hilser på den måten der gitt??

min valp blir redd og stikker seg unna med busta rett til værs han...lar ham bare gjøre det uten å vise noe tegn til ham jeg.

Link to comment
Share on other sites

Moro det 2ne skriver om hunden som ble tryggere da de kunne navnet dems. Jeg merker veldig godt på Milli at hun syns at fremmede personer som kan navnet hennes og roper på henne er helt kule, mens andre fremmede personer er hun mer likegyldig til og gidder i alle fall ikke hilse på dem :wub:

Link to comment
Share on other sites

Hunden min klikker vel stort sett ikke lenger. Bortsett fra når hun leker med tomflaska si. Klikkliklikkelikkelikk!

Men i begynnelsen etter at hun flyttet til oss som to-åring og hadde blitt husvarm, så syntes hun naboen var mer enn alminnelig frekk da han gikk over enga si. Den grenser til eiendommen vår. Og da var det å renne som en strek, bort til ham, stoppe ti meter unna og nibjeffe. Bevoktning med halsmelding heter det vel på fagspråket? Naboen er en sindig kar, så han fortsatte bare rolig dit han skulle. Da var det verre med ei forpustet og flau matmor som kom rasende over blautmarka i slippersene sine for å hanke inn udyret.

Så da var det ute alene kun i bånd, til vi hadde innkallinga i boks. Men så begynte jeg å kaste godbiter på bakken, så snart hun så naboen. Og etterhvert nøyde hun seg med å boffe på avstand uten å springe bort. Nå, hvis hun er ute alene og ser han, så kommer det kun et par boff og så skal hun inn for å få go-bit.

Hun er også veldig var for smiske-lokking, så det hjalp også at naboen ropte "kom da" et par ganger. Da tverrsnudde hun og løp hjem til mor. Skummel mann den der nabon sju :wub:

Samma hvis noen andre roper med innsmigrende stemme. Da er hun bombesikker på at det er noe lureri på gang, og løper rett inn og på plassen sin. Er ikke lettlurt den berta nei. Unntaket er barn. De elsker hun å være sammen med uansett hvordan de ter seg omtrent.

Voksne personer som kommer hjem til oss, oppfører hun seg svært forskjellig imot. Noen blir favorittpersoner etter kun et blikk, mens andre vil hun ikke ha så mye med å gjøre. Men etter aktiv jobbing med selvtilliten hennes, liker hun bare fler og fler. Og nå er det svært sjelden hun er reservert i det hele tatt. Isbilmannen og feieren er digg da:)

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


×
×
  • Create New...