Gå til innhold
Hundesonen.no

Fibi og Scilos sin tråd.


ida

Recommended Posts

Skrevet
Tror hun har bestemt seg for å veie 19 kilo, jeg. Selvfølgelig burde hun vært 17, men det syns ikke hun. :P

Altså, det er viktig for jenter å ha litt å ta i altså :P

  • Svar 435
  • Created
  • Siste svar
Skrevet
Den linken husker jeg ikke, men kanskje det er Scilos sin historie du tenker på og at linken da nok er fra Dyresonen, eller enda eldre altså Hundesonen før både Dyresonen og Doggis og dermed ikke kan linkes til lengre? Så flink du er som har lest alle sidene. Kjempekoselig. :P

Scilos ser jo kjempefeit ut på fetterbildene. :P Han er jo akkurat passe og flyter nok bare ut til ære for fotografen. :P:P

Ja, det var Scilos sin historie. Kan du prøve å finne den igjen eller skrive en kortversjon her? :P

Skrevet
Ja, det var Scilos sin historie. Kan du prøve å finne den igjen eller skrive en kortversjon her? :P

Den sto da på en av sidene, den... :P Har jeg skrevet den et annet sted, også? Jeg kan godt fortelle det en gang til, bare jeg får spist litt og tørka litt svette. :P

Skrevet
Den sto da på en av sidene, den... :P Har jeg skrevet den et annet sted, også? Jeg kan godt fortelle det en gang til, bare jeg får spist litt og tørka litt svette. :P

Jeg skumleste det meste altså, men jeg så ingen historie. Eller, det var en med bilder, men jeg skjønte ikke så altfor mye :P:P

Skrevet

Da begynner jeg med begynnelsen. På femtitallet bodde mine foreldre på Kreta i et par år. Min far var sivilingeniør og var med på å bygge opp Natobasen der. Min mor var ung frue med to småbarn og hadde et herlig liv med hushjelper, stor vennekrets og historiene fra Kreta har levd med oss hele mitt liv. Da jeg skulle bli født reiste mamma hjem for å føde på Rikshospitalet, så det eneste jeg fikk derfra var navnet mitt. :P I 1975 tok hun meg med på besøk til min greske gudfar og familien hans. Vi hadde to uker delvis hos dem og delvis på det hotellet som fulgte med pakketuren. Jeg falt pladask for øya, maten, kulturen og gutta. Jeg var seksten og hadde aldri opplevd maken til oppmerksomhet. :P Ikke ekkelt, bare oppvartende. Da jeg ble enda litt eldre reiste vi ned en vennegjeng og festet og badet flere sommere på rad. Så var jeg der en uke med min mor, søster og våre barn da Ane var et halvt år. Det er tjuefire år siden. Så var det mange år med lite penger og Kreta var uoppnåelig.

De siste fem årene har vi reist dit igjen. I sommer skal vi for tredje år på rad til det samme hotellet. Vi reiser med Norwegian og leier oss inn på et lite, privat hotell med basseng, liten restaurant, fem minutter til stranda og verdens koseligste vertskap.

Historien du vil høre er fra den første sommeren vi var der. Sommeren for to år siden. Ingvild som den gang var tolv og jeg reiste alene den sommeren. Fibi var trygt på plass hos Merete på Trofast og vi så fram til to uker uten hund. Vår hund er ikke av det slaget vi kan overlate til venner og bekjente, så det er de to ukene om sommeren vi har hundefri., ellers er hun alltid med oss. Vi landet tidlig på dagen og gikk rett på stranda. På vei opp igjen kom det en valp hoppende mot oss på andre siden av den veien vi må krysse for å komme til hotellet. Vi ble redde for at han skulle springe ut i veien, så vi prøvde å ikke gi ham oppmerksomhet før vi var trygt over på hans side. Bilene kjører grusomt fort og stopper ikke for noen, så det tok vel en fem minutters tid før vi var over. Der kom det en superglad liten guttevofs hoppende mot oss, men s han gaula: "Der er dere jo. Jeg har venta på dere." Han surra rundt oss i tre dager. Da hadde jo vi forlengst forstått at han var vår og at vi måtte følge løpet helt ut.

Hotellvertinnen hadde selv to "stray"hunder og to katter som bare var kommet av seg selv. Hun var av de skjeldne og hadde kastrert dyra sine. Vet dere at kastrerte katter på Kreta får et hakk i øret? Slik ser man at de er kastrert og hører til hos noen. Så vi landet på en torsdag. På søndag fikk han på seg sele, tok sin første dusj med herbal essenses shampo og balsam. :P Vi visste da at han hadde gått alene hele sommeren. Ingvild og jeg hadde hatt mange og lange samtaler om at vi måtte kjøre løpet ut, hvis vi skulle ta oss av ham. I grunnen var det ikke så mye å lure på. Han hadde jo valgt oss.

Den snille hotellvertinnen vår krysset av på bykartet der vi kunne gå for å få hjelp av en tysk dame som tok seg av forlatte, mishandlete og skadete dyr av alle slag. Så fikk vi våre egne "hjelpere" av henne. Det var et par fra Nederlannd som var på Kreta på tre måneders bryllupsreise og ville gjøre noe for andre i løpet av turen. De kjørte oss til dyrlegen. Hentet og bragte oss hit og dit. Den siste dagen kjørte de oss opp på Akrotiri (en halvøy utenefor byen) der den tyske damen hadde et hus og en hage som en amerikansk dame hadde ansvaret for å passe. Huset var fyllt av hunder, valper, kattebur med morløse kattungekull i ulike aldre og en flamingo på badet. Det var et lite rotehus, men det var et sted å være mens vi ventet på at rabiesblodprøven kunne tas.

De to ukene vi var der nede fikk vi lov til å ha hunden i leiligheten (eller egentlig på balkongen, men det dreit vi i og ble tilgitt) og han måtte jo lære å spise hundemat, spise av skål, leke (det skjønte han ikke noe av), sove når vi sov, tørre å gå over veien (han hadde vel delvis overlevd fordi han aldri hadde krysset den skumle veien), i det hele tatt alt som innebærer å høre til hos noen.

Det året hadde vi fem timers hundefri, istedenfor to uker, men det var igrunnen greit. Så kom dagen vi skulle reise og da vi forlot ham i den "hagen" bundet i en kjetting, gråt vi alle tre. Det siste jeg så var en liten Scilos som hang i kjettingen og hylte.

Dette var i august 2007. 28 januar 2008 hentet vi ham i Kiel. Dit var han bragt av venner av den tyske hjelpedamen. Vi har hele veien blitt hjulpet av snille mennesker. Ellers hadde vi ikke klart det. Den økonomiske biten, ble jo også overkommelig fordi transporten til Kiel ikke kostet oss noe. Molly her inne lønte meg penger, så jeg kunne ta med begge jentene på Kielfergen, da vi hentet ham. Vi fikk en natt på ungdomsherberge, også. Sent om kvelden kom bilen med snille tyske mannen og Scilos trillende inn foran ungdomsherberget.

Vel hjemme hentet vi Fibi på Bærum Kennel (det var der de hadde plass på kort varsel) og slapp Scilos ut av bilen og Fibi ut av kennelen. Etter litt snusing og tissing jumpet begge inn i bilen og var klare til å dra hjem. Fibi slipper ikke fremmede hunder inn i verken bil eller hjem, så hun må ha forstått at han hørte til. De har vært bestevenner fra dag èn og vi aner ikke hvordan hun har kunnet godta ham så umiddelbart. Vi har ingen strategi på hvem som får gå først, spise først eller noe slikt. De bare er og det fungerer utmerket. Begge to sover i senga med meg, hvis ikke en av dem sover oppe med Ingvild. Da tar hun med seg den som kommer når hun legger seg.

For å ta med seg en "sydenhund" må man ha gode hjelpere, sette seg inn i mattilsynets retningslinjer og ha en god porsjon tålmodighet og litt penger. Det er jo dyrt. Dessuten er det en følelsesmessig påkjenning. Derfor valgte jeg å ikke si noe på sonen før han var på plass. Folk her er flinke og fornuftige og har mange gode argumenter for det meste. Også for at man ikke bør importere hunder fra "syden". Vi hadde jo bestemt oss og fulgte hjertet framfor fornuften. Scilos ville ikke ha overlevd vinteren der nede, så det var ikke noe alterantiv å forlate ham på gata. Vi kunne jo ha betalt alt og latt ham bli med på en omplasseringstransport til Tyskland, men han var jo vår. Hva andre syns om det, var igrunnen uinteressant. De eneste som visste noe, var Marianne og Jane (Molly). Marianne ringte jeg til for å få tips, siden hun har importert Tequila. Jane er jo sonenbestevenninne, så hun prater jeg med om alt. Begge to hadde munnkurv og var flinke til ikke å si noe. :P

Selvom det er mange hunder her som trenger nye hjem, kan jeg ikke love at vi ikke gjør noe slikt igjen. Jeg har aldri tvilt på at vi har gjort det riktige, men det var mange tårer, mange telefoner, mye lengting underveis, så enkelt er det ikke.

EDIT: Grunnen til at jeg innledet med vår historiske tilknytning til øya, er at for oss er jo Kreta nesten "hjemme". Dermed er argumentet med å ta seg av dyr hjemme, før man importerer litt malplassert. Vi føler oss jo hjemme der og har like stor medfølelese med de dyrene som lider der nede. Forskjellen er at det er så ufattelig mange fler av dem der og lidelsene er så mye mer omfattende. Det er jo ikke flere fastboende på hele øya enn i Oslo, men antall hunder, katter og enkelte hester og esler som lider under vanskjødsel, mishandling, grusomme avlivningsmetoder eller forsøk på sånne, er så ufattelig mye større.

Skrevet

Ja veldig fin historie :) Herlige gutten! Men skulle det stått januar 2008, for dere har da hatt han lenger enn siden januar i år eller :icon_cry: ?

Så mye gøy dere gjør sammen! Var det plagsomt med insekter på den teltturen deres ?

Skrevet
Ja veldig fin historie :) Herlige gutten! Men skulle det stått januar 2008, for dere har da hatt han lenger enn siden januar i år eller :icon_cry: ?

Så mye gøy dere gjør sammen! Var det plagsomt med insekter på den teltturen deres ?

Nå er datoen rettet. :D Nei, i pinsen var det ikke så mye insekter, men nå ville det nok vært ille. Vi gjør nok ikke så mye mer enn andre, men tar nok mye bilder i perioder. :) Stort sett er hundelivet vårt veldig koselig. Ellers ville det jo vært ille å ha hund. :D

  • 3 months later...
Skrevet
IMG_9577.jpg

Dette er det vakreste bildet jeg har sett på lenge!

Ellers har jeg nettopp lest historien om Scilos en gang til, og blitt like rørt som sist jeg leste den. Nydelige lille Scilos som visste akkurat hva slags mennesker han skulle se etter.

Skrevet

Bussen opp gikk klokka 10 00. Bussen ned igjen til byen gikk 16 40. Ja, det var jo den samme bussen, iallfall samma sjåfør, men det var ikke akkurat kvartersruter, kan man si. :icon_cry: Etter å ha besteget Neverfjell, badet i Reinsvatn (Fibi :) ) og tatt en ekstra runde mot Sjusjøen, var det enda en time til bussen gikk hjem. dermed fant vi en innhegning (sauesankingsplass, kanskje) og trente litt mens vi venta.

IMG_9644.jpg

IMG_9637.jpg

IMG_9639.jpg

IMG_9656.jpg

IMG_9678.jpg

For de som måtte lure. Dette er "ligg døøøød" ved modelllæring. For de som måtte lure enda mer. Nei, det er ikke veldig effektivt, men veldig morsomt. :sint_01:

IMG_9675.jpg

Ny øvelse satt på et øyeblikk. "Grav!"

IMG_9681.jpg

Endelig kom bussen.Små gutter sover best i armkroken. :sint_01:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...