Gå til innhold
Hundesonen.no

Spinnvill valp og stadige "møteulykker"


Symra&Pippin

Recommended Posts

Hvordan i huleste heiteste kan man lære en beardistenåring å gå pent og pyntelig forbi andre hunder? Jeg synes Pippin tok det der ganske raskt, han forsto når vi ikke skulle hilse men gå rett forbi. Symra derimot, hun hopper på bakbeina og gauler av lykke når hun ser en annen hund! Har prøvd fire hundre ganger å sette meg ned på huk, holde henne i kort bånd og si "rolig!" med bestemt røst. Det er en kommando hun skjønner i andre sammenhenger. Jeg trodde liksom hun skulle gi seg etter hvert som hun oppdager at hun IKKE FÅR LOV til å leke med alle hunder vi ser, men hun er visst evig optimist! Er eneste løsning å sette igang et seriøst treningsprogram sammen gode hjelpere, eller finnes det lure triks? (Jeg er så glad i sånne latmannstriks ...).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt "latmannstriks" er å holde seg i bevegelse, gå en stoooooor bue rundt den andre hunden eller snu. Når du stopper når hun allerede har gått bananas så er det nok litt vanskelig for henne å koble at hun skal være rolig når verdenskulestehund står innen synsviddet. Det har funket på de tre siste mine, gir overhodet ingen garantier for at det funker å en hoppendeglad beardis. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Tidligere idag da vi gikk tur, gikk vi forbi dalmisen Odin, nabohunden. Han går sjelden i bånd, han kan nemlig alt om innkalling og det å gå fot. Forbi denne veloppdragne perfekte hunden kommer altså jeg med Symra som hopper på bakbeina når vi går forbi hunder, og Pippin som begynner å bjeffe fordi Symra maser når han må konsentrere seg om å være usynlig når han skal gå forbi denne store hannhunden. En som bjeffer og en som hopper. Og to eiere som har bestemt seg for å være vennlige og greie når hu med de to håpløse hundene kommer oppover bakkene. Og da spør jeg meg selv på godt norsk: where did I go wrong? Jeg er alltid fristet til å si til folk vi passerer at beardiser hopper alltid, hehehehe, ikke stort å gjøre med det. Og wheatenterriere bjeffer alltid når det er noe stress rundt dem. Ikke stort å gjøre med det heller. Hehehehe. Men jeg vet jo at det er mulig å gjøre noe med dette. Men hvor blir det av tid og inspirasjon til å jobbe med saken? :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ingen gode råd dessverre, men ville bare si at bearded collier virkelig er noen herlige vesener. Aquila sin venninne er 12 ?13? jammen ikke sikker... meget godt voksen dame iallfall... og maken til sprettball :D Hun spretter hele tiden hun. Og hun er ikke akkurat noen valp hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tidligere idag da vi gikk tur, gikk vi forbi dalmisen Odin, nabohunden. Han går sjelden i bånd, han kan nemlig alt om innkalling og det å gå fot. Forbi denne veloppdragne perfekte hunden kommer altså jeg med Symra som hopper på bakbeina når vi går forbi hunder, og Pippin som begynner å bjeffe fordi Symra maser når han må konsentrere seg om å være usynlig når han skal gå forbi denne store hannhunden. En som bjeffer og en som hopper. Og to eiere som har bestemt seg for å være vennlige og greie når hu med de to håpløse hundene kommer oppover bakkene. Og da spør jeg meg selv på godt norsk: where did I go wrong? Jeg er alltid fristet til å si til folk vi passerer at beardiser hopper alltid, hehehehe, ikke stort å gjøre med det. Og wheatenterriere bjeffer alltid når det er noe stress rundt dem. Ikke stort å gjøre med det heller. Hehehehe. Men jeg vet jo at det er mulig å gjøre noe med dette. Men hvor blir det av tid og inspirasjon til å jobbe med saken? :wub:

*Flirer*... Jeg har verdens beste treningstips: Still deg foran speilet på badet og tren på å se skikkelig uskyldig og oppgitt ut - sånn at du kan sette opp det uttrykket når du møter naboer og andre hundefolk med sprettballen, tren på å lage grimaser som tydeliggjør at du er helt enig i at hunden er spinnvill og gal - og at det er DEN det er noe feil med, ikke deg som hundeeier :rolleyes: .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

her selv en gladjente som vil stoppe og hilse på alle som går forbi.

legger seg ofte ned på ryggen for at andre skal kose magen hennes.. ler

har prøvd og få henne til og sitte pent når andre går forbi, og det har gitt en positiv effekt.

heldigvis er hu bare 5 mnd så håper hu legger det av seg med litt trening fra meg. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når du går ut for å TRENE passering, ta henne med deg alene hvis du kan. Så jobber du på den måten du ønsker, lærer inn det mønsteret du ønsker å jobbe videre med - så DU også husker det, og gjør det konsekvent, så du klarer å repetere det samme når du har med deg den andre hunden også.

Ellers så er det å sørge for at den andre hunden forholder seg rolig, og ikke forsterker unghundens opphisselse i situasjonen, slik "støtte" fra kompisen gjerne gir. Lydighet, lydighet, lydighet... er det det handler om - også for den eldre hunden.

Jeg tror jeg iallfall hadde prøvd med retningsskifte, heller enn å få henne ned i en "sitt" hvis hun blir sittende og se på den møtende hunden. Og så er det jo noe med hvor interessant DU har klart å gjøre deg i denne tiden da? Om du har kontakt med henne i slike situasjoner - om ikke annet, så om hun iallfall pendler mellom å sjekke deg og sjekke den andre hunden? Dette med å gå en bue utenom i litt frisk marsj, bare nappe litt og si "nåååå! går vi!" og marsjere vekk - i freskt tempo, og ikke noen seig siging... er jo alltid lurt :wub:

Du kan hive ned en neve godbiter (gode godbiter vel å merke) når du ser de andre hundene, eller du kan ta tak i halsbåndet og snu henne en annen vei - mens du så igjen viser en godis og får henne til å sette seg, litt mer "tvungent", fordi det høres ut som om hun er ubehersket og neppe vil klare dette "på egenhånd". Så lenge du er rolig og avslappet og ikke sur og sint, så vil dette "bare" bli håndtering... litt ekstrahjelp for å roe henne. Det SKAL ikke ligne noen form for irettesettelse.

Så får du huske på NÅR du har tenkt å hilse på andre hunder også, at du setter et krav til pen oppførsel før hun får komme bort - ikke noe hopping der heller, de siste metrene bort for å hilse. Alt henger sammen, og det å lære inn "rolig" og "vente" er uvurderlige kommandoer også for en slik unghund. Det ER mulig, men du ligger jo litt etter skjema... hun vil antagelig bare MER og MER av dette, siden det er nå de virkelig "våkner"! Sørg for å holde henne så godt aktivisert og "utløpt" som mulig også, husker hvordan ting som dette trappet seg opp når for eksempel ene hunden her måtte ha båndgåing en stund på grunn av skade.

Det som er dumt, er jo hvis hun blir såpass voksen at en møtende hund risikerer å svare henne seriøst eller skremme henne - fordi hun begynner å bli litt for "voksen" snart til slik atferd. Møter du rette - "gale" - hunden, som kanskje er usikker i møtesituasjoner selv og som har en eier som "kom til å" slippe ut på snellebåndet eller et eller annet teit, så kan det jo bli en dum erfaring. For dette hører liksom litt til "barnestadiet" - og endel andre hunder vil kreve mer av unghunder, at de viser mer høvisk adferd. Og så kan det jo bli dumt for den eldre hannhunden også, som kan bli "tvunget" til å ta parti - du får litt dominoeffekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, kjenner igjen det der. Beardiser og havanaiser er veldig like på det området. Men nå er det jo denne evige entusiasmen som gjør dem så herlige også :lol: Overivrig hilsing er noe av det jeg skulle ønske at jeg hadde jobbet mer med på et tidligere stadium. Effektive og gode latmannstriks tror jeg ikke finnes i denne sammenhengen. (Her om dagen så jeg noen som forsøkte å løse problemet med strømhalsbånd :wub: )

Akela kommer med noen gode råd over. Det jeg har hatt størst suksess med er avledning og kontakttrening. Men det er viktig at DU ser verdenskulestehund FØR Symra går bananas. Ta med deg verdensbestesupergodbit eller verdenskulesteleke og tren kontakt, kontakt og kontakt. Å kaste godbiter på bakken kan også være en fin avledning, forutsatt at hun liker godbiter og liker å snuse. (Kast én og én, så blir de vanskeligere å finne og de varer lenger. Dette kan man faktisk utnytte maksimalt når man har to hunder. Har de bare én godbit å lete etter, er det ekstra viktig å få tak i godisen før den andre gjør det. Det fungerer i hvertfall utmerket på gutta mine.)

Hvis du ikke klarer eller rekker å få kontakt eller å få henne interessert i noe annet før hun bryter ut i vilter lykkerus, så dra henne med deg i en annen retning.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Jeg har og en tispe som er litt sånn, og hun er ikke interessert nok i hverken leke eller mat til at hun kan avledes på den måten - og hun er i utgangspunktet svært glad i mat, men det å overfallshilse er tydeligvis en større forsterker enn pølsebiter og lever :rolleyes:

Nå er hun vel hakket værre når vi møter folk enn andre hunder, særlig om det er folk vi kjenner, for vi har aldri pleid å hilse på møtende hunder, så jeg tror ikke hun har helt den forventningen til det som til folk. Eneste hundene hun blir i overkant ivrige i å hilse på, er boxerene borte i gata, men jeg lurer på om det er fordi at den eieren er så tydelig på at de ikke skal møtes, samt at hun sliter litt med sin yngste tispe, at det har blitt litt kjefting i "den leieren" - og sånt engasjerer vesla her seg veldig i.

Jeg (prøver) å kjøre hele greia på rein lydighet, vi SKAL ikke hilse, vi SKAL ikke buse mot folk, vi SKAL (helst) ikke hoppe på folk (hun har jo fått lov helt til nå for noen måneder siden, det er moro med sosial belger, liksom *kremt* Morsomt nok så har de som har klaget mest på at hun gjør sånt, vært blant de som har LATT henne gjøre sånt :wub: ). At det blir kjipt for henne nå i en innlæringsperiode kan jeg leve med, så lenge hun ikke "lar seg bestikke" sånn helt enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Holder helt med 2ne her. Var også glad for å ha en sosial belger, helt til det ble for mye av det gode liksom.

Nå har jeg en hund som er ganske hard og lar seg ikke avlede med godis, retningsendringer, sitt og sånt. Uten her har vi fått kjöre med svart eller vitt. Det har vist seg at fungerer kjempebra er at han har fått läre seg å gå bak meg og da skal ikke flaskebörsten stå rett opp uten at den skal henge litt.

Denne metoden har gjort at jeg kjenner at jeg har kontrollen over situasjonen og kan slappe av også. Og avslappet matte = avslappet og glad (tja, nå har jeg ikke spurt ham) hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om det fremgår helt klart, men jeg mener nå egentlig at man skal LÆRE INN en måte å takle situasjonene på - som etterhvert blir som en kommando, hvis man setter ord på det. Det er i mine øyne ikke det samme som en såkalt avledning, eller for den saks skyld lokking, som for meg er brannslukking mer enn det er læring. Så det handler jo, som 2ne er inne på, om LYDIGHET - at man etterhvert nærmest skal kunne kreve det av hunden.

Bare synd man begynner litt seint... jeg ser det er mange som sliter, etter at de i utgangspunktet har latt hvalpen sin være veldig "sosial". Og jeg tror også at noen av de utagerende hundene senere har en atferd som bunner i frustrasjon over at "glad hilsing" ikke fikk bli noe med; for hva er egentlig "glad hilsing" - annet enn en del av hunders omgangsform, at det gjelder å finne ut hvem den andre er, måle seg litt med den (om enn umerkelig, eller overivrig), "forske litt"; det har en årsak som er veldig sterk, men det er ikke "bare" uskyld og moro. Det meste av det hunder driver med, har litt mer seriøse årsaker!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Nå tror jeg det neppe ligger særlige "baktanker" bak en beardisvalp/unghund som går av hengslene for å se folk og dyr.. Det er nok til 99% bare ren skjær glede og iver som ligger til grunn, og dette KAN absolutt trenes bort.

Den enkleste måten (som jeg bruker) er jo å praktisk talt aldri hilse på folk på tur når jeg har yngre hunder. Og sier klart og tydelig til dem "nei - gå videre" når vi passerer folk eller andre hunder både her hjemme og på utstillinger.

De voksne kan det jo, så de bryr seg ikke noe om fremmende (så lenge jeg fortsetter å bevege meg fremover), og den/de yngre blir liksom da bare dratt med i dragsuget forbi i rask gange..

Dessuten er jeg jo på utstillinger såpass ofte, og der er det også totalforbud for å ta kontakt med andre hunder og folk.

Unntaket er andre beardiser og deres eiere som vi kjenner fra før - da får hunden(e) hilse så mye den andre eieren og hunden gidder.. Men vil den ikke - ja, så skal mine respektere at de ikke får lov likevel.

Det BLIR enklere når Symra blir eldre og mere "fornuftig", selvsagt. Men det er merkelig hvor "verdensvant" utstillingshunder blir, i forhold til andre alene-/familiehunder som får hilse på hummer og kanari på tur. Jeg merket det så tydelig når jeg hadde med min egen Moses (snart 1 år) og broren hans på en utstilling (kun min som skulle stilles). Moses var yr og glad, hoppet og spratt som vanlig - og ville herje med bror. Broren derimot (aldri vært på utst.) var fullstendig og totalt vill for å hilse på ALLE andre på hele området, kunne plutselig ikke engang gå i bånd, høre navnet sitt, eller noe som helst annet han er flink til hjemme... Det spilte INGEN rolle hva verken jeg eller Moses gjorde - vi var begge borte som dugg for solen - det var kun alle de andre som var morsomme for bror..

De eneste jeg vet om som greier, sånn nogenlunde, å få "tatt ned" den hysteriske, halvt flyvende og logrende beardisen på tur er de som har meget god lydighet på dem i alle situasjoner. Disse har også startet TIDLIG med en sitt-kommando for å få hilse på folk. Riktignok ser man en hund som logrer febrilsk og sklir fremover på rumpa - men fortsatt noe bedre enn hopp og sprett...

Men med en slik rase så bør man egentlig glemme det som sies om at man MÅ sosialisere valpen ved å la den hilse på alt og alle. En beardis som har et nomalt temperament har langt bedre av å lære seg at de IKKE får hilse på alt de selv ønsker.. Og når de vel får lov til å hilse, så skal det skje i normale, alle 4 ben på bakken, forhold.

Men ja jeg vet - "det er lett å si!"

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må presisere at jeg ikke mener at man skal lokke med godbiter/leke, men at det er en belønning som kommer når hunden tar/holder kontakt. Det blir det samme som i all annen trening :wub:

Med avledning mener jeg at man setter i gang med en annen aktivitet som er så interessant at den blir viktigere enn den møtende hunden. Dette bør man også sette i gang med FØR hunden er helt i 100 ved synet av den andre hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange gode råd. Jeg tror at punkt en for meg er å gå turer med Pippin og Symra hver for seg en stund framover. Jeg tror Pippin lærte å gå pent forbi andre fordi det var bare han og jeg, jeg kunne fokusere på han hele tiden, holde på kontakten og rose. Med to hunder er det så mye hurlumhei at ingenting blir skikkelig gjort. Symra er egentlig lett å lede, kontaktsøkende og grei, jeg tror ikke det skal bli så vanskelig å få til dette hvis jeg fokuserer skikkelig på det.

Det er lett å bli litt oppgitt hvis man ikke tar seg tid til å tenke skikkelig gjennom situasjonen, egentlig VET man jo hvordan det skal gjøres. Hurra for sonen som kan minne en på saker og ting, og oppmuntre til innsats! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...