Spinnvill valp og stadige "møteulykker"

[Symra&Pippin]

Hvordan i huleste heiteste kan man lære en beardistenåring å gå pent og pyntelig forbi andre hunder? Jeg synes Pippin tok det der ganske raskt, han forsto når vi ikke skulle hilse men gå rett forbi. Symra derimot, hun hopper på bakbeina og gauler av lykke når hun ser en annen hund! Har prøvd fire hundre ganger å sette meg ned på huk, holde henne i kort bånd og si "rolig!" med bestemt røst. Det er en kommando hun skjønner i andre sammenhenger. Jeg trodde liksom hun skulle gi seg etter hvert som hun oppdager at hun IKKE FÅR LOV til å leke med alle hunder vi ser, men hun er visst evig optimist! Er eneste løsning å sette igang et seriøst treningsprogram sammen gode hjelpere, eller finnes det lure triks? (Jeg er så glad i sånne latmannstriks ...).

[Raksha]

Mitt "latmannstriks" er å holde seg i bevegelse, gå en stoooooor bue rundt den andre hunden eller snu. Når du stopper når hun allerede har gått bananas så er det nok litt vanskelig for henne å koble at hun skal være rolig når verdenskulestehund står innen synsviddet. Det har funket på de tre siste mine, gir overhodet ingen garantier for at det funker å en hoppendeglad beardis.

[mbakkevold]

Dette har jeg jobbet med i 7 mnd nå, og jeg må bare beklage, oversosiale bikkjer er og blir en plage Hvis du finner en løsning vil jeg gjerne høre om den! Tina syns nemlig alle dyr og mennesker skal hilses på som om de var i svært nær familie.... <_<

[Symra&Pippin]

Tidligere idag da vi gikk tur, gikk vi forbi dalmisen Odin, nabohunden. Han går sjelden i bånd, han kan nemlig alt om innkalling og det å gå fot. Forbi denne veloppdragne perfekte hunden kommer altså jeg med Symra som hopper på bakbeina når vi går forbi hunder, og Pippin som begynner å bjeffe fordi Symra maser når han må konsentrere seg om å være usynlig når han skal gå forbi denne store hannhunden. En som bjeffer og en som hopper. Og to eiere som har bestemt seg for å være vennlige og greie når hu med de to håpløse hundene kommer oppover bakkene. Og da spør jeg meg selv på godt norsk: where did I go wrong? Jeg er alltid fristet til å si til folk vi passerer at beardiser hopper alltid, hehehehe, ikke stort å gjøre med det. Og wheatenterriere bjeffer alltid når det er noe stress rundt dem. Ikke stort å gjøre med det heller. Hehehehe. Men jeg vet jo at det er mulig å gjøre noe med dette. Men hvor blir det av tid og inspirasjon til å jobbe med saken?

[Heidi P]

Har ingen gode råd dessverre, men ville bare si at bearded collier virkelig er noen herlige vesener. Aquila sin venninne er 12 ?13? jammen ikke sikker... meget godt voksen dame iallfall... og maken til sprettball Hun spretter hele tiden hun. Og hun er ikke akkurat noen valp hehe.

[Siri]

Tidligere idag da vi gikk tur, gikk vi forbi dalmisen Odin, nabohunden. Han går sjelden i bånd, han kan nemlig alt om innkalling og det å gå fot. Forbi denne veloppdragne perfekte hunden kommer altså jeg med Symra som hopper på bakbeina når vi går forbi hunder, og Pippin som begynner å bjeffe fordi Symra maser når han må konsentrere seg om å være usynlig når han skal gå forbi denne store hannhunden. En som bjeffer og en som hopper. Og to eiere som har bestemt seg for å være vennlige og greie når hu med de to håpløse hundene kommer oppover bakkene. Og da spør jeg meg selv på godt norsk: where did I go wrong? Jeg er alltid fristet til å si til folk vi passerer at beardiser hopper alltid, hehehehe, ikke stort å gjøre med det. Og wheatenterriere bjeffer alltid når det er noe stress rundt dem. Ikke stort å gjøre med det heller. Hehehehe. Men jeg vet jo at det er mulig å gjøre noe med dette. Men hvor blir det av tid og inspirasjon til å jobbe med saken?

*Flirer*... Jeg har verdens beste treningstips: Still deg foran speilet på badet og tren på å se skikkelig uskyldig og oppgitt ut - sånn at du kan sette opp det uttrykket når du møter naboer og andre hundefolk med sprettballen, tren på å lage grimaser som tydeliggjør at du er helt enig i at hunden er spinnvill og gal - og at det er DEN det er noe feil med, ikke deg som hundeeier .

[Wulfi]

Jeg hadde verdens besteste beardis tidligere. Selv om hun var over 13 år da vi måtte avlive henne, så var hun som en valp. Hopp og sprett og tjo og hei!

[Marthe]

Du kan jo begynne med å kreve at hunden skal sitte i disse situasjonene. Det er i det minste en begynnelse

(Ja, jeg hater å møte folk med 8 meters flexibånd, med null kontroll over hundene )

[miss mini blue dior]

her selv en gladjente som vil stoppe og hilse på alle som går forbi.

legger seg ofte ned på ryggen for at andre skal kose magen hennes.. ler

har prøvd og få henne til og sitte pent når andre går forbi, og det har gitt en positiv effekt.

heldigvis er hu bare 5 mnd så håper hu legger det av seg med litt trening fra meg.

[akela]

Når du går ut for å TRENE passering, ta henne med deg alene hvis du kan. Så jobber du på den måten du ønsker, lærer inn det mønsteret du ønsker å jobbe videre med - så DU også husker det, og gjør det konsekvent, så du klarer å repetere det samme når du har med deg den andre hunden også.

Ellers så er det å sørge for at den andre hunden forholder seg rolig, og ikke forsterker unghundens opphisselse i situasjonen, slik "støtte" fra kompisen gjerne gir. Lydighet, lydighet, lydighet... er det det handler om - også for den eldre hunden.

Jeg tror jeg iallfall hadde prøvd med retningsskifte, heller enn å få henne ned i en "sitt" hvis hun blir sittende og se på den møtende hunden. Og så er det jo noe med hvor interessant DU har klart å gjøre deg i denne tiden da? Om du har kontakt med henne i slike situasjoner - om ikke annet, så om hun iallfall pendler mellom å sjekke deg og sjekke den andre hunden? Dette med å gå en bue utenom i litt frisk marsj, bare nappe litt og si "nåååå! går vi!" og marsjere vekk - i freskt tempo, og ikke noen seig siging... er jo alltid lurt

Du kan hive ned en neve godbiter (gode godbiter vel å merke) når du ser de andre hundene, eller du kan ta tak i halsbåndet og snu henne en annen vei - mens du så igjen viser en godis og får henne til å sette seg, litt mer "tvungent", fordi det høres ut som om hun er ubehersket og neppe vil klare dette "på egenhånd". Så lenge du er rolig og avslappet og ikke sur og sint, så vil dette "bare" bli håndtering... litt ekstrahjelp for å roe henne. Det SKAL ikke ligne noen form for irettesettelse.

Så får du huske på NÅR du har tenkt å hilse på andre hunder også, at du setter et krav til pen oppførsel før hun får komme bort - ikke noe hopping der heller, de siste metrene bort for å hilse. Alt henger sammen, og det å lære inn "rolig" og "vente" er uvurderlige kommandoer også for en slik unghund. Det ER mulig, men du ligger jo litt etter skjema... hun vil antagelig bare MER og MER av dette, siden det er nå de virkelig "våkner"! Sørg for å holde henne så godt aktivisert og "utløpt" som mulig også, husker hvordan ting som dette trappet seg opp når for eksempel ene hunden her måtte ha båndgåing en stund på grunn av skade.

Det som er dumt, er jo hvis hun blir såpass voksen at en møtende hund risikerer å svare henne seriøst eller skremme henne - fordi hun begynner å bli litt for "voksen" snart til slik atferd. Møter du rette - "gale" - hunden, som kanskje er usikker i møtesituasjoner selv og som har en eier som "kom til å" slippe ut på snellebåndet eller et eller annet teit, så kan det jo bli en dum erfaring. For dette hører liksom litt til "barnestadiet" - og endel andre hunder vil kreve mer av unghunder, at de viser mer høvisk adferd. Og så kan det jo bli dumt for den eldre hannhunden også, som kan bli "tvunget" til å ta parti - du får litt dominoeffekt.

[Havana]

Hehe, kjenner igjen det der. Beardiser og havanaiser er veldig like på det området. Men nå er det jo denne evige entusiasmen som gjør dem så herlige også Overivrig hilsing er noe av det jeg skulle ønske at jeg hadde jobbet mer med på et tidligere stadium. Effektive og gode latmannstriks tror jeg ikke finnes i denne sammenhengen. (Her om dagen så jeg noen som forsøkte å løse problemet med strømhalsbånd )

Akela kommer med noen gode råd over. Det jeg har hatt størst suksess med er avledning og kontakttrening. Men det er viktig at DU ser verdenskulestehund FØR Symra går bananas. Ta med deg verdensbestesupergodbit eller verdenskulesteleke og tren kontakt, kontakt og kontakt. Å kaste godbiter på bakken kan også være en fin avledning, forutsatt at hun liker godbiter og liker å snuse. (Kast én og én, så blir de vanskeligere å finne og de varer lenger. Dette kan man faktisk utnytte maksimalt når man har to hunder. Har de bare én godbit å lete etter, er det ekstra viktig å få tak i godisen før den andre gjør det. Det fungerer i hvertfall utmerket på gutta mine.)

Hvis du ikke klarer eller rekker å få kontakt eller å få henne interessert i noe annet før hun bryter ut i vilter lykkerus, så dra henne med deg i en annen retning.

Lykke til!

[Guest 2ne]

Tja.. Jeg har og en tispe som er litt sånn, og hun er ikke interessert nok i hverken leke eller mat til at hun kan avledes på den måten - og hun er i utgangspunktet svært glad i mat, men det å overfallshilse er tydeligvis en større forsterker enn pølsebiter og lever

Nå er hun vel hakket værre når vi møter folk enn andre hunder, særlig om det er folk vi kjenner, for vi har aldri pleid å hilse på møtende hunder, så jeg tror ikke hun har helt den forventningen til det som til folk. Eneste hundene hun blir i overkant ivrige i å hilse på, er boxerene borte i gata, men jeg lurer på om det er fordi at den eieren er så tydelig på at de ikke skal møtes, samt at hun sliter litt med sin yngste tispe, at det har blitt litt kjefting i "den leieren" - og sånt engasjerer vesla her seg veldig i.

Jeg (prøver) å kjøre hele greia på rein lydighet, vi SKAL ikke hilse, vi SKAL ikke buse mot folk, vi SKAL (helst) ikke hoppe på folk (hun har jo fått lov helt til nå for noen måneder siden, det er moro med sosial belger, liksom *kremt* Morsomt nok så har de som har klaget mest på at hun gjør sånt, vært blant de som har LATT henne gjøre sånt ). At det blir kjipt for henne nå i en innlæringsperiode kan jeg leve med, så lenge hun ikke "lar seg bestikke" sånn helt enda.

[Imre]

Holder helt med 2ne her. Var også glad for å ha en sosial belger, helt til det ble for mye av det gode liksom.

Nå har jeg en hund som er ganske hard og lar seg ikke avlede med godis, retningsendringer, sitt og sånt. Uten her har vi fått kjöre med svart eller vitt. Det har vist seg at fungerer kjempebra er at han har fått läre seg å gå bak meg og da skal ikke flaskebörsten stå rett opp uten at den skal henge litt.

Denne metoden har gjort at jeg kjenner at jeg har kontrollen over situasjonen og kan slappe av også. Og avslappet matte = avslappet og glad (tja, nå har jeg ikke spurt ham) hund.

[akela]

Vet ikke om det fremgår helt klart, men jeg mener nå egentlig at man skal LÆRE INN en måte å takle situasjonene på - som etterhvert blir som en kommando, hvis man setter ord på det. Det er i mine øyne ikke det samme som en såkalt avledning, eller for den saks skyld lokking, som for meg er brannslukking mer enn det er læring. Så det handler jo, som 2ne er inne på, om LYDIGHET - at man etterhvert nærmest skal kunne kreve det av hunden.

Bare synd man begynner litt seint... jeg ser det er mange som sliter, etter at de i utgangspunktet har latt hvalpen sin være veldig "sosial". Og jeg tror også at noen av de utagerende hundene senere har en atferd som bunner i frustrasjon over at "glad hilsing" ikke fikk bli noe med; for hva er egentlig "glad hilsing" - annet enn en del av hunders omgangsform, at det gjelder å finne ut hvem den andre er, måle seg litt med den (om enn umerkelig, eller overivrig), "forske litt"; det har en årsak som er veldig sterk, men det er ikke "bare" uskyld og moro. Det meste av det hunder driver med, har litt mer seriøse årsaker!

[SusanneL]

Hei,

Nå tror jeg det neppe ligger særlige "baktanker" bak en beardisvalp/unghund som går av hengslene for å se folk og dyr.. Det er nok til 99% bare ren skjær glede og iver som ligger til grunn, og dette KAN absolutt trenes bort.

Den enkleste måten (som jeg bruker) er jo å praktisk talt aldri hilse på folk på tur når jeg har yngre hunder. Og sier klart og tydelig til dem "nei - gå videre" når vi passerer folk eller andre hunder både her hjemme og på utstillinger.

De voksne kan det jo, så de bryr seg ikke noe om fremmende (så lenge jeg fortsetter å bevege meg fremover), og den/de yngre blir liksom da bare dratt med i dragsuget forbi i rask gange..

Dessuten er jeg jo på utstillinger såpass ofte, og der er det også totalforbud for å ta kontakt med andre hunder og folk.

Unntaket er andre beardiser og deres eiere som vi kjenner fra før - da får hunden(e) hilse så mye den andre eieren og hunden gidder.. Men vil den ikke - ja, så skal mine respektere at de ikke får lov likevel.

Det BLIR enklere når Symra blir eldre og mere "fornuftig", selvsagt. Men det er merkelig hvor "verdensvant" utstillingshunder blir, i forhold til andre alene-/familiehunder som får hilse på hummer og kanari på tur. Jeg merket det så tydelig når jeg hadde med min egen Moses (snart 1 år) og broren hans på en utstilling (kun min som skulle stilles). Moses var yr og glad, hoppet og spratt som vanlig - og ville herje med bror. Broren derimot (aldri vært på utst.) var fullstendig og totalt vill for å hilse på ALLE andre på hele området, kunne plutselig ikke engang gå i bånd, høre navnet sitt, eller noe som helst annet han er flink til hjemme... Det spilte INGEN rolle hva verken jeg eller Moses gjorde - vi var begge borte som dugg for solen - det var kun alle de andre som var morsomme for bror..

De eneste jeg vet om som greier, sånn nogenlunde, å få "tatt ned" den hysteriske, halvt flyvende og logrende beardisen på tur er de som har meget god lydighet på dem i alle situasjoner. Disse har også startet TIDLIG med en sitt-kommando for å få hilse på folk. Riktignok ser man en hund som logrer febrilsk og sklir fremover på rumpa - men fortsatt noe bedre enn hopp og sprett...

Men med en slik rase så bør man egentlig glemme det som sies om at man MÅ sosialisere valpen ved å la den hilse på alt og alle. En beardis som har et nomalt temperament har langt bedre av å lære seg at de IKKE får hilse på alt de selv ønsker.. Og når de vel får lov til å hilse, så skal det skje i normale, alle 4 ben på bakken, forhold.

Men ja jeg vet - "det er lett å si!"

Susanne

[Havana]

Må presisere at jeg ikke mener at man skal lokke med godbiter/leke, men at det er en belønning som kommer når hunden tar/holder kontakt. Det blir det samme som i all annen trening

Med avledning mener jeg at man setter i gang med en annen aktivitet som er så interessant at den blir viktigere enn den møtende hunden. Dette bør man også sette i gang med FØR hunden er helt i 100 ved synet av den andre hunden.

[Symra&Pippin]

Takk for mange gode råd. Jeg tror at punkt en for meg er å gå turer med Pippin og Symra hver for seg en stund framover. Jeg tror Pippin lærte å gå pent forbi andre fordi det var bare han og jeg, jeg kunne fokusere på han hele tiden, holde på kontakten og rose. Med to hunder er det så mye hurlumhei at ingenting blir skikkelig gjort. Symra er egentlig lett å lede, kontaktsøkende og grei, jeg tror ikke det skal bli så vanskelig å få til dette hvis jeg fokuserer skikkelig på det.

Det er lett å bli litt oppgitt hvis man ikke tar seg tid til å tenke skikkelig gjennom situasjonen, egentlig VET man jo hvordan det skal gjøres. Hurra for sonen som kan minne en på saker og ting, og oppmuntre til innsats!