Gå til innhold
Hundesonen.no

Mamma?


siljestokka

Recommended Posts

Skrevet

Hmm.. Nei, jeg kaller meg faktisk ikke mamma til hundene mine, mest fordi at den eldste ER mammaen til den yngste, og folk blir kjempeforvirra (det gjør de forsåvidt nå og) om jeg skal være mamma samtidig som eldstemann skal være mamma.. Men jeg må innrømme at jeg sier sånt som "gullet til mor, du" og sånt når jeg snakker med de.. Skal jeg ha de til meg, så sier jeg bare "kom hit", liksom.. Og min mat er ganske enkelt bare "min!"

EDIT: Det er forøvrig alle andre som er "damen" og "mannen" - sånn som "var damen rar" osv.. Folk vi kjenner er stort sett "tanten" (vi kjenner mest hunkjønn.. hehe), men det starta med en "tante grusom"-greie, tror jeg? Også har det bare blitt til at det er "hyggelige tanten" og "leketanten" og "snille tanten" i tillegg :(

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Altså, jeg mener det er forskjell på å kalle seg selv mamma eller pappa, og det å snakke til hunden sin. Tulla er dum, men Casper var et geni. Han kunne over 200 ord, og han forstod hva vi sa. Vi navnga folk, og han kunne "gå til...." Han skjønte også hele setninger, siden han da plukket ut ord han kunne, og tydeligvis skjønte det. Eksempel: "kontoret og hent skilpadden (en leke) som ligger oppi sengen og gi den til Gunhild.) Eksempel 2: "Skal vi ta tog og gå på besøk til Gunhild og Barco?" (Hadde en venninne som het Gunhild, med en hund som het Barco.) Ordene som er understreket eller i kursiv skjønte han, satte sammen til mening, og gjorde det vi sa. Snål hund. Tror nesten gubben har rett i at han var et slags geni, og at genier ofte har litt problemer ute av denne verden.. :(

Skrevet

jeg vil også ha genihund <_<

Tanta mi kaller seg tante til Tassen. Eksempel: "Kom du på besøk til ho tante i dag da Tassen?" (i en sånn gla og munter tone)

Besta kaller meg mammaen hans. Eksempel: "Va du me ho mamma på tur i dag du då?" Og så kaller ho mammaen min for bestemora hans. Ho sjølv er oldemor til han. (skulle tro han var et barn vettu, slik som hun gir ham altslags godt. VED BORDET(!), selv om hun vet godt at det ikke er lov.. :rolleyes: ) Hehe, ikke rart han dulter etter henne når vi er på besøk..

Jeg kaller han vel gutten min, vennen min eller kjærsten min (:

Skrevet
Hmm.. Nei, jeg kaller meg faktisk ikke mamma til hundene mine, mest fordi at den eldste ER mammaen til den yngste, og folk blir kjempeforvirra (det gjør de forsåvidt nå og) om jeg skal være mamma samtidig som eldstemann skal være mamma.. Men jeg må innrømme at jeg sier sånt som "gullet til mor, du" og sånt når jeg snakker med de.. Skal jeg ha de til meg, så sier jeg bare "kom hit", liksom.. Og min mat er ganske enkelt bare "min!"

EDIT: Det er forøvrig alle andre som er "damen" og "mannen" - sånn som "var damen rar" osv.. Folk vi kjenner er stort sett "tanten" (vi kjenner mest hunkjønn.. hehe), men det starta med en "tante grusom"-greie, tror jeg? Også har det bare blitt til at det er "hyggelige tanten" og "leketanten" og "snille tanten" i tillegg :(

Tror ikke jeg går rundt å kaller meg Mamma, og ja jeg hadde syns det var litt rart å kalle meg for "Mammaen" til Talli når Blaze er det. Men jeg kan kalle dem for "bebisene, mine".

Alle bikkjene liker og kjenner blir også her automatisk leke-tante eller tante. X-en sin hund er min tidligere "stesønn" (og jeg er den onde stemoren)

Kom på en annledning jeg sier "Mamma" til Bikkjene, det er når alle ligger helt rolig og koser oss. Da er dem "mamma dine gull unger" eller "gull ungene mine" Ellers så tror jeg ikke jeg gjør det. :rolleyes:

Skrevet

Hun har slekt på lik linje med ungene her. Og da blir det selvsagt til at vi sier mamma, pappa, mormor, bestefar, farmor, tanter og onkler.

Skrevet

Tja Hera er jo pelsbarnet mitt, så jeg sier da Mor og Far. (eller matmor og matfar) :( Men det er sjeldent jeg bruker det direkte, og jeg får ofte pepper hvis jeg bruker det ordet eller noe lignende hvis familien min er tilstedet, for de syns slikt er utrolig tåpelig..

Skrevet

Sliter litt med hva jeg skal kalle min foreldre jeg da... Jeg kaller dem jo mamma og pappa, men når jeg skal be bikkja gå til feks min mor, hva skal jeg si da...? I bloggen og sånn, blir de jo kalt "mormor og bestefar" o.l, men jeg får meg liksom ikke helt til å si "gå på kjøkkenet til mormor nå..." "Gå på kjøkkenet til mamma" blir også feil, og jeg bruker IKKE navn på mine foreldre altså....

Besteforeldrene mine derimot, de er helt og totalt oldreforeldre til Snorre i egne øyne. Han er helt på høyde med det 1-årige menneskeoldebarnet, og om jeg snakker om farmor/farfar (som jeg kaller dem) i forbindelse med Snorre, blir jeg kjapt rettet på; oldemor/oldefar... :rolleyes:

Skrevet

Jeg kaller meg mamma'en til snuppa innimellom, og bruker også tante-betegnelsen på damer vi kjenner, og dame-betegnelsen på rare damer på vi møter på vår vei.

Skrevet

Her bruker vi matte og husse, men så bor jo vi i Sverige da :(

Matte og husse er jo egentlig bare en forkortelse for matmor og husfar, så jeg ser ingen anledning til at det ikke kan brukes i Norge også.

Mamma og pappa synes jeg bare er dumt, jeg er mamma til barna mine ikke til hundene. Barnas "farmor" sier at hun er tante til hundene - det er nesten enda dummere synes jeg.

Mamma, pappa og tante blir litt for mye formenneskeliggjöring av hundene synes jeg.

Skrevet
Altså, jeg mener det er forskjell på å kalle seg selv mamma eller pappa, og det å snakke til hunden sin. Tulla er dum, men Casper var et geni. Han kunne over 200 ord, og han forstod hva vi sa. Vi navnga folk, og han kunne "gå til...." Han skjønte også hele setninger, siden han da plukket ut ord han kunne, og tydeligvis skjønte det. Eksempel: "kontoret og hent skilpadden (en leke) som ligger oppi sengen og gi den til Gunhild.) Eksempel 2: "Skal vi ta tog og gå på besøk til Gunhild og Barco?" (Hadde en venninne som het Gunhild, med en hund som het Barco.) Ordene som er understreket eller i kursiv skjønte han, satte sammen til mening, og gjorde det vi sa. Snål hund. Tror nesten gubben har rett i at han var et slags geni, og at genier ofte har litt problemer ute av denne verden.. :(

Hehe, Orry er ikke den glupeste, men et lite geni er han nok... Han plukker også ut ord han forstår i setninger, og setter dem i sammenheng; "skal vi kjøre bil til bestemor og bestefar og spise is?" Da løper han i full fart til bilen, logrer som en gal når vi nærmer oss riktig hus og løper rett til fryseren når vi kommer inn. Hundene er smartere enn vi tror ;)

Når det gjelder dette med "mamma", bruker jeg ikke det om meg selv. Derimot kaller alle andre i familien meg for "mamma'n" til hundene, så de har jo begge lært seg hvem "mamma" er :rolleyes:

Skrevet

Jeg er mamma for hundene mine, og mannen min er pappa. Da foreldrene mine levde var de bestemor og bestefar.

Og jeg er tante for alle hundene til vennindene mine (en ære):-))

Og hvorfor skulle det ikke være sånn?

Jeg gjør jo alle mammatingene, gir dem omsorg, kjærlighet, trøst. Lærer dem om livet (miljøtrening), følger dem til kurs (skolen), hjelper dem med leksene (trener), gir dem riktig mat, vasker opp etter uhell, tar dem med til legen når de er syke, gir medisiner, bader og børster, setter grenser og roser, støtter dem i vanskelige situasjoner og ordner opp på lekeplassen når det trengs.

Jeg legger til rette for at de har trygge, gode lekekamerater og for at de hele tiden lever et liv med passe utfordringer og mestring.

Forskjellen på dyrebarn og menneskebarn (de fleste) er at de alltid er like avhengig av meg og de dør før meg...

Så jeg er, både i navnet og gavnet, mamma for dyrene mine!

Skrevet

hunden min forstår ordet Amy ;) ... hadde en nabohund som heter Amy.. SSå når hun kom så sa vi alltid "Amy henne?" .... Så visst vi nevner det navnet, reagerer han ganske sterkt .. Begjunner å lete etter henne med øynene sine :( .

Skrevet

Å guuud dette var festlig!

Jeg synes jeg tjatrer fælt til hundene jeg, men det blir ingen mamma, pappa greier nei - hvis det blir omtale om noe som helst så er det på nivået "Nå skal vi på tur" eller "Nå drar vi" - ellers så heter beskjeden "Nok" (spesielt til flat-tomsingen den da) hvis jeg vil ha fred, eller "Fanget" hvis basenjien skal få ligge på fang..

Gubben min derimot, omtaler meg som "mamma" til hundene - "Gå til mamma så får du mat" (ja, den er pillråtten..). Han vet det irriterer meg, men jeg kan ta igjen ihvertfall. Til vanlig er kanskje Basenjien mammas lille snuske, men når hun har løpetid er hun pappas lille ludder.. (NB! Mener ikke noe suspekt her altså, det så bare litt lugubert ut sånn skriftlig..hmm)

Skrevet
Jeg er mamma for hundene mine, og mannen min er pappa. Da foreldrene mine levde var de bestemor og bestefar.

Og jeg er tante for alle hundene til vennindene mine (en ære):-))

Og hvorfor skulle det ikke være sånn?

Jeg gjør jo alle mammatingene, gir dem omsorg, kjærlighet, trøst. Lærer dem om livet (miljøtrening), følger dem til kurs (skolen), hjelper dem med leksene (trener), gir dem riktig mat, vasker opp etter uhell, tar dem med til legen når de er syke, gir medisiner, bader og børster, setter grenser og roser, støtter dem i vanskelige situasjoner og ordner opp på lekeplassen når det trengs.

Jeg legger til rette for at de har trygge, gode lekekamerater og for at de hele tiden lever et liv med passe utfordringer og mestring.

Forskjellen på dyrebarn og menneskebarn (de fleste) er at de alltid er like avhengig av meg og de dør før meg...

Så jeg er, både i navnet og gavnet, mamma for dyrene mine!

Åå! Den likte jeg! :) God sammenligning! (Spesielt hvis man skal begynne å trekke inn lederskap og sånt her.. *host*)

Skrevet

Artig tråd! :) Selv bruker jeg far/mor, som i ; "kom til far/mor" men der stopper det vel omtrent også. Noe som skurrer for meg, er når folk "snakker" for hundene sine , eller "skriver" historier og slikt for hundene.. For meg blir det helt fjollete og jeg har mer en en gang tenkt; håper bikkja ikke er like dum, som eieren framstiller den! :rolleyes:

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg er ikke mamma hverken til barn eller hunder, jeg har riktignok ett datterbarn som jeg ikke har født, men det blir litt anderledes..

Jeg kan til nød kalle dem englebarna eller jævelunger, men bortsett fra det så opphører alt slektskap til menneskeheten.

Gubben sier: gå og plag mora di når han syns de er slitsomme, men de har tydligvis lav IQ, for ingen av dem vet hvem "mora di" er..

Min mor heter mamma, siden jeg kaller henne det, vet igrunn ikke hva bikkjene kaller henne..

Når jeg skriver i gjesteboka til opdretteren vår på en hest, så skriver jeg "for" hesten med ett menneskelig, humoristisk perspektiv, da omtales jeg forøvrig som "tyrannen"..

Skrevet

Jeg er mamma, og samboeren min er pappa!

Vist jeg sier 'hvor e pappan din henn'? Så springer han til mannfolket mitt;) Eller omvendt..hvor e mamman?

Jeg snakker med en fin lys stemme til 'gutten min', og han blir såå glad når jeg snakker sånn i motsetning til vanlig :)

Haha det er kanskje litt teit.. men why not :P Det plager ingen, og jeg går ikke akkurat å snakker sånn til folk :P

Men sånn er det vel når man ikke har barn i hus, da blir hunden barnet. Selv om jeg langt ifra behandler han som en baby (ja han er litt borskjemt på sofa/seng, men vi har vanlig grenser og dressur).

Vi har et lite dilemma da. Vi bor rett under pappa, og vist jeg skal si 'gå til pappan(min sin) så går han jo til samboeren. Bestefar blir litt for dumt, da jeg ikke har barn. hehe. Broren min er Øystein, ikke onkel. Tar ikke heelt av heller:P

Skrevet

her bruker jeg ikke mamma eller pappa. bare kom til meg, jeg, samobers navn osv...føler det ikke faller naturlig for meg å si kom til mamma,men det er nå meg

Skrevet

Jeg er "mamsen"... Rett og slett fordi jeg ikke syns det høres spesielt kos ut med "Komme til eiere'n da Mikey" og "komme til matmor" er bare for tungt... :)

Jeg skiller klart mellom å være "mamma" for en hund og faktiske mødre med menneskebarn. Det er for søkt å sammenligne dem. Men på mange måter blir en jo som en forelder for en hund; de klarer ikke seg selv, de må mates (i den forstand av at de ikke lager mat selv), stelles, børstes, vaskes, læres opp til å oppføre seg osv osv... På mange måter er det en ganske lik posisjon. Derfor syns jeg ikke det er så ille å kalle seg for mamma eller pappa for en hund.

Skrevet
. Men en annen "greie" jeg har, er at selv om jeg egentlig snakker østlandsk med "egen vri", så slår jeg over på nordlandsdialekt når jeg snakker med hundene mine.

.

Det gjør jeg og! :) Jeg aner virkelig ikke hvorfor, jeg kan ikke nordlandsk engang så det høres bare tåpelig ut. Ei vennine av meg har lett for å slå over til det samme når vi har hengt mye sammen og hun har fått komentarer for det av treningskompisene sine . "Hvorfor prater du så teit til bikkja?" :P Det bare blir sånn, helt uten noen åpenbar grunn. Loke kalles i perioder bare sikleåtter, men det startet lenge før Team Antonsen kom på banen så jeg har ingen god forklaring på språkforvirringen.

Godt det ikke bare er meg som har hund som skjønner setninger, jeg er så vant med at Loke skjønner "alt" jeg sier at jeg ikke tenker over det før andre komenterer det. Feks kan jeg si "ta med deg den pinnen til bilen" eller " du må vente til mamma har blitt ferdig, legg deg ved stolen i mens" etc uten å tenke over det, men han skjønner godt hva jeg sier. Sånn når han vil vel og merke...

Andre mennesker blir omtalt som "rare mannen" (mye brukt *flir*), "rare damen" eller - hvis det er venner han møter ofte - Tante. Menn blir alltid omtalt som "mannen" uansett hvor godt vi kjenner de :P Min mor og far er mannen og damen, alt av min slekt blir faktisk omtalt av meg som mannen, damen, jenta eller gutten, men de omtaler seg selv som tante, onkel, bestemor, bestefar etc, noe JEG faktisk reagerer på.. At jeg kaller meg for "mamma" når jeg prater med han, betyr ikke at han er i slekt med dem liksom :P

Skrevet
Til vanlig er kanskje Basenjien mammas lille snuske, men når hun har løpetid er hun pappas lille ludder.. (NB! Mener ikke noe suspekt her altså, det så bare litt lugubert ut sånn skriftlig..hmm)
Pappas lille ludder! Dagens!
Skrevet

I vår familie, både den innerste til den ytterste krets, bruker betegnelsene "Mor og Far"

Disse er enkle ord som nødvendigvis ikke har noe med foreldrerolle å gjøre, selv om de gjerne assosieres med det. dessuten er de ganske koselige også, synes jeg. :)

Skrevet

Når jeg snakker til Haifa omtaler jeg meg som mamma:)

Når jeg snakker til texas sier jeg bare vennen, "kom da vennen" "hei, vennen" osv.

Men Haifa og Texas er "søsken" da, pleier å si til Texas "Gå å se hva søstera di gjør på":)

Skrevet

Jeg pleier ikke å kalle meg mamma, men når jeg skriver for henne i bloggen, eller gb så kaller jeg meg mamsen... :)

Min far er "pappa" fordi jeg pleier å si, "gå til pappa, se hva pappa har på kjøkken" osv. Men venner og slikt sier forexpl. "nå må hu morå di snart kjøba et grisaøyra t deg..." Da sier de mamma om meg.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...