Gå til innhold
Hundesonen.no

Mamma?


siljestokka

Recommended Posts

Hmm.. Nei, jeg kaller meg faktisk ikke mamma til hundene mine, mest fordi at den eldste ER mammaen til den yngste, og folk blir kjempeforvirra (det gjør de forsåvidt nå og) om jeg skal være mamma samtidig som eldstemann skal være mamma.. Men jeg må innrømme at jeg sier sånt som "gullet til mor, du" og sånt når jeg snakker med de.. Skal jeg ha de til meg, så sier jeg bare "kom hit", liksom.. Og min mat er ganske enkelt bare "min!"

EDIT: Det er forøvrig alle andre som er "damen" og "mannen" - sånn som "var damen rar" osv.. Folk vi kjenner er stort sett "tanten" (vi kjenner mest hunkjønn.. hehe), men det starta med en "tante grusom"-greie, tror jeg? Også har det bare blitt til at det er "hyggelige tanten" og "leketanten" og "snille tanten" i tillegg :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar

Altså, jeg mener det er forskjell på å kalle seg selv mamma eller pappa, og det å snakke til hunden sin. Tulla er dum, men Casper var et geni. Han kunne over 200 ord, og han forstod hva vi sa. Vi navnga folk, og han kunne "gå til...." Han skjønte også hele setninger, siden han da plukket ut ord han kunne, og tydeligvis skjønte det. Eksempel: "kontoret og hent skilpadden (en leke) som ligger oppi sengen og gi den til Gunhild.) Eksempel 2: "Skal vi ta tog og gå på besøk til Gunhild og Barco?" (Hadde en venninne som het Gunhild, med en hund som het Barco.) Ordene som er understreket eller i kursiv skjønte han, satte sammen til mening, og gjorde det vi sa. Snål hund. Tror nesten gubben har rett i at han var et slags geni, og at genier ofte har litt problemer ute av denne verden.. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg vil også ha genihund <_<

Tanta mi kaller seg tante til Tassen. Eksempel: "Kom du på besøk til ho tante i dag da Tassen?" (i en sånn gla og munter tone)

Besta kaller meg mammaen hans. Eksempel: "Va du me ho mamma på tur i dag du då?" Og så kaller ho mammaen min for bestemora hans. Ho sjølv er oldemor til han. (skulle tro han var et barn vettu, slik som hun gir ham altslags godt. VED BORDET(!), selv om hun vet godt at det ikke er lov.. :rolleyes: ) Hehe, ikke rart han dulter etter henne når vi er på besøk..

Jeg kaller han vel gutten min, vennen min eller kjærsten min (:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm.. Nei, jeg kaller meg faktisk ikke mamma til hundene mine, mest fordi at den eldste ER mammaen til den yngste, og folk blir kjempeforvirra (det gjør de forsåvidt nå og) om jeg skal være mamma samtidig som eldstemann skal være mamma.. Men jeg må innrømme at jeg sier sånt som "gullet til mor, du" og sånt når jeg snakker med de.. Skal jeg ha de til meg, så sier jeg bare "kom hit", liksom.. Og min mat er ganske enkelt bare "min!"

EDIT: Det er forøvrig alle andre som er "damen" og "mannen" - sånn som "var damen rar" osv.. Folk vi kjenner er stort sett "tanten" (vi kjenner mest hunkjønn.. hehe), men det starta med en "tante grusom"-greie, tror jeg? Også har det bare blitt til at det er "hyggelige tanten" og "leketanten" og "snille tanten" i tillegg :(

Tror ikke jeg går rundt å kaller meg Mamma, og ja jeg hadde syns det var litt rart å kalle meg for "Mammaen" til Talli når Blaze er det. Men jeg kan kalle dem for "bebisene, mine".

Alle bikkjene liker og kjenner blir også her automatisk leke-tante eller tante. X-en sin hund er min tidligere "stesønn" (og jeg er den onde stemoren)

Kom på en annledning jeg sier "Mamma" til Bikkjene, det er når alle ligger helt rolig og koser oss. Da er dem "mamma dine gull unger" eller "gull ungene mine" Ellers så tror jeg ikke jeg gjør det. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sliter litt med hva jeg skal kalle min foreldre jeg da... Jeg kaller dem jo mamma og pappa, men når jeg skal be bikkja gå til feks min mor, hva skal jeg si da...? I bloggen og sånn, blir de jo kalt "mormor og bestefar" o.l, men jeg får meg liksom ikke helt til å si "gå på kjøkkenet til mormor nå..." "Gå på kjøkkenet til mamma" blir også feil, og jeg bruker IKKE navn på mine foreldre altså....

Besteforeldrene mine derimot, de er helt og totalt oldreforeldre til Snorre i egne øyne. Han er helt på høyde med det 1-årige menneskeoldebarnet, og om jeg snakker om farmor/farfar (som jeg kaller dem) i forbindelse med Snorre, blir jeg kjapt rettet på; oldemor/oldefar... :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her bruker vi matte og husse, men så bor jo vi i Sverige da :(

Matte og husse er jo egentlig bare en forkortelse for matmor og husfar, så jeg ser ingen anledning til at det ikke kan brukes i Norge også.

Mamma og pappa synes jeg bare er dumt, jeg er mamma til barna mine ikke til hundene. Barnas "farmor" sier at hun er tante til hundene - det er nesten enda dummere synes jeg.

Mamma, pappa og tante blir litt for mye formenneskeliggjöring av hundene synes jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, jeg mener det er forskjell på å kalle seg selv mamma eller pappa, og det å snakke til hunden sin. Tulla er dum, men Casper var et geni. Han kunne over 200 ord, og han forstod hva vi sa. Vi navnga folk, og han kunne "gå til...." Han skjønte også hele setninger, siden han da plukket ut ord han kunne, og tydeligvis skjønte det. Eksempel: "kontoret og hent skilpadden (en leke) som ligger oppi sengen og gi den til Gunhild.) Eksempel 2: "Skal vi ta tog og gå på besøk til Gunhild og Barco?" (Hadde en venninne som het Gunhild, med en hund som het Barco.) Ordene som er understreket eller i kursiv skjønte han, satte sammen til mening, og gjorde det vi sa. Snål hund. Tror nesten gubben har rett i at han var et slags geni, og at genier ofte har litt problemer ute av denne verden.. :(

Hehe, Orry er ikke den glupeste, men et lite geni er han nok... Han plukker også ut ord han forstår i setninger, og setter dem i sammenheng; "skal vi kjøre bil til bestemor og bestefar og spise is?" Da løper han i full fart til bilen, logrer som en gal når vi nærmer oss riktig hus og løper rett til fryseren når vi kommer inn. Hundene er smartere enn vi tror ;)

Når det gjelder dette med "mamma", bruker jeg ikke det om meg selv. Derimot kaller alle andre i familien meg for "mamma'n" til hundene, så de har jo begge lært seg hvem "mamma" er :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er mamma for hundene mine, og mannen min er pappa. Da foreldrene mine levde var de bestemor og bestefar.

Og jeg er tante for alle hundene til vennindene mine (en ære):-))

Og hvorfor skulle det ikke være sånn?

Jeg gjør jo alle mammatingene, gir dem omsorg, kjærlighet, trøst. Lærer dem om livet (miljøtrening), følger dem til kurs (skolen), hjelper dem med leksene (trener), gir dem riktig mat, vasker opp etter uhell, tar dem med til legen når de er syke, gir medisiner, bader og børster, setter grenser og roser, støtter dem i vanskelige situasjoner og ordner opp på lekeplassen når det trengs.

Jeg legger til rette for at de har trygge, gode lekekamerater og for at de hele tiden lever et liv med passe utfordringer og mestring.

Forskjellen på dyrebarn og menneskebarn (de fleste) er at de alltid er like avhengig av meg og de dør før meg...

Så jeg er, både i navnet og gavnet, mamma for dyrene mine!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å guuud dette var festlig!

Jeg synes jeg tjatrer fælt til hundene jeg, men det blir ingen mamma, pappa greier nei - hvis det blir omtale om noe som helst så er det på nivået "Nå skal vi på tur" eller "Nå drar vi" - ellers så heter beskjeden "Nok" (spesielt til flat-tomsingen den da) hvis jeg vil ha fred, eller "Fanget" hvis basenjien skal få ligge på fang..

Gubben min derimot, omtaler meg som "mamma" til hundene - "Gå til mamma så får du mat" (ja, den er pillråtten..). Han vet det irriterer meg, men jeg kan ta igjen ihvertfall. Til vanlig er kanskje Basenjien mammas lille snuske, men når hun har løpetid er hun pappas lille ludder.. (NB! Mener ikke noe suspekt her altså, det så bare litt lugubert ut sånn skriftlig..hmm)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er mamma for hundene mine, og mannen min er pappa. Da foreldrene mine levde var de bestemor og bestefar.

Og jeg er tante for alle hundene til vennindene mine (en ære):-))

Og hvorfor skulle det ikke være sånn?

Jeg gjør jo alle mammatingene, gir dem omsorg, kjærlighet, trøst. Lærer dem om livet (miljøtrening), følger dem til kurs (skolen), hjelper dem med leksene (trener), gir dem riktig mat, vasker opp etter uhell, tar dem med til legen når de er syke, gir medisiner, bader og børster, setter grenser og roser, støtter dem i vanskelige situasjoner og ordner opp på lekeplassen når det trengs.

Jeg legger til rette for at de har trygge, gode lekekamerater og for at de hele tiden lever et liv med passe utfordringer og mestring.

Forskjellen på dyrebarn og menneskebarn (de fleste) er at de alltid er like avhengig av meg og de dør før meg...

Så jeg er, både i navnet og gavnet, mamma for dyrene mine!

Åå! Den likte jeg! :) God sammenligning! (Spesielt hvis man skal begynne å trekke inn lederskap og sånt her.. *host*)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Artig tråd! :) Selv bruker jeg far/mor, som i ; "kom til far/mor" men der stopper det vel omtrent også. Noe som skurrer for meg, er når folk "snakker" for hundene sine , eller "skriver" historier og slikt for hundene.. For meg blir det helt fjollete og jeg har mer en en gang tenkt; håper bikkja ikke er like dum, som eieren framstiller den! :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg er ikke mamma hverken til barn eller hunder, jeg har riktignok ett datterbarn som jeg ikke har født, men det blir litt anderledes..

Jeg kan til nød kalle dem englebarna eller jævelunger, men bortsett fra det så opphører alt slektskap til menneskeheten.

Gubben sier: gå og plag mora di når han syns de er slitsomme, men de har tydligvis lav IQ, for ingen av dem vet hvem "mora di" er..

Min mor heter mamma, siden jeg kaller henne det, vet igrunn ikke hva bikkjene kaller henne..

Når jeg skriver i gjesteboka til opdretteren vår på en hest, så skriver jeg "for" hesten med ett menneskelig, humoristisk perspektiv, da omtales jeg forøvrig som "tyrannen"..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er mamma, og samboeren min er pappa!

Vist jeg sier 'hvor e pappan din henn'? Så springer han til mannfolket mitt;) Eller omvendt..hvor e mamman?

Jeg snakker med en fin lys stemme til 'gutten min', og han blir såå glad når jeg snakker sånn i motsetning til vanlig :)

Haha det er kanskje litt teit.. men why not :P Det plager ingen, og jeg går ikke akkurat å snakker sånn til folk :P

Men sånn er det vel når man ikke har barn i hus, da blir hunden barnet. Selv om jeg langt ifra behandler han som en baby (ja han er litt borskjemt på sofa/seng, men vi har vanlig grenser og dressur).

Vi har et lite dilemma da. Vi bor rett under pappa, og vist jeg skal si 'gå til pappan(min sin) så går han jo til samboeren. Bestefar blir litt for dumt, da jeg ikke har barn. hehe. Broren min er Øystein, ikke onkel. Tar ikke heelt av heller:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er "mamsen"... Rett og slett fordi jeg ikke syns det høres spesielt kos ut med "Komme til eiere'n da Mikey" og "komme til matmor" er bare for tungt... :)

Jeg skiller klart mellom å være "mamma" for en hund og faktiske mødre med menneskebarn. Det er for søkt å sammenligne dem. Men på mange måter blir en jo som en forelder for en hund; de klarer ikke seg selv, de må mates (i den forstand av at de ikke lager mat selv), stelles, børstes, vaskes, læres opp til å oppføre seg osv osv... På mange måter er det en ganske lik posisjon. Derfor syns jeg ikke det er så ille å kalle seg for mamma eller pappa for en hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

. Men en annen "greie" jeg har, er at selv om jeg egentlig snakker østlandsk med "egen vri", så slår jeg over på nordlandsdialekt når jeg snakker med hundene mine.

.

Det gjør jeg og! :) Jeg aner virkelig ikke hvorfor, jeg kan ikke nordlandsk engang så det høres bare tåpelig ut. Ei vennine av meg har lett for å slå over til det samme når vi har hengt mye sammen og hun har fått komentarer for det av treningskompisene sine . "Hvorfor prater du så teit til bikkja?" :P Det bare blir sånn, helt uten noen åpenbar grunn. Loke kalles i perioder bare sikleåtter, men det startet lenge før Team Antonsen kom på banen så jeg har ingen god forklaring på språkforvirringen.

Godt det ikke bare er meg som har hund som skjønner setninger, jeg er så vant med at Loke skjønner "alt" jeg sier at jeg ikke tenker over det før andre komenterer det. Feks kan jeg si "ta med deg den pinnen til bilen" eller " du må vente til mamma har blitt ferdig, legg deg ved stolen i mens" etc uten å tenke over det, men han skjønner godt hva jeg sier. Sånn når han vil vel og merke...

Andre mennesker blir omtalt som "rare mannen" (mye brukt *flir*), "rare damen" eller - hvis det er venner han møter ofte - Tante. Menn blir alltid omtalt som "mannen" uansett hvor godt vi kjenner de :P Min mor og far er mannen og damen, alt av min slekt blir faktisk omtalt av meg som mannen, damen, jenta eller gutten, men de omtaler seg selv som tante, onkel, bestemor, bestefar etc, noe JEG faktisk reagerer på.. At jeg kaller meg for "mamma" når jeg prater med han, betyr ikke at han er i slekt med dem liksom :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til vanlig er kanskje Basenjien mammas lille snuske, men når hun har løpetid er hun pappas lille ludder.. (NB! Mener ikke noe suspekt her altså, det så bare litt lugubert ut sånn skriftlig..hmm)
Pappas lille ludder! Dagens!
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I vår familie, både den innerste til den ytterste krets, bruker betegnelsene "Mor og Far"

Disse er enkle ord som nødvendigvis ikke har noe med foreldrerolle å gjøre, selv om de gjerne assosieres med det. dessuten er de ganske koselige også, synes jeg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier ikke å kalle meg mamma, men når jeg skriver for henne i bloggen, eller gb så kaller jeg meg mamsen... :)

Min far er "pappa" fordi jeg pleier å si, "gå til pappa, se hva pappa har på kjøkken" osv. Men venner og slikt sier forexpl. "nå må hu morå di snart kjøba et grisaøyra t deg..." Da sier de mamma om meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...