Gå til innhold
Hundesonen.no

Mamma?


siljestokka

Recommended Posts

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar
Mange som har hund kaller seg gjerne mamma til hundene... Er det bare meg som synest det er ganske teit egentlig :( ?????

Nå skal vi se om vi får i gang en debatt her ;):rolleyes: ..

Jeg gjør det fordi Matmor og mitt egentlige navn blir tungvindt rett og slett. Føler meg ikke som mammaen hans akkurat, men det er en forkortelse for matmor. Hva kaller du deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kaller meg egentlig ikke noe spesielt egentlig :unsure: Jeg er eieren hans ;) .. Jeg EIER han. Mohaha . Tok litt av der ;)

TJa.. Jeg er en Eier :(

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk ;)

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :(

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

"Jeg" kanskje? ;)

Jeg sier nok mamma.. Sier jo det til ungene så det går bare automatisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg misunner svenskenes Husse og Matte. Vi skulle hatt noen egne ord for det i Norge også. Selv bruker jeg "jeg/meg" når jeg snakker med hundene mine, eller navnet mitt. Trur jeg i hvert fall. Men en annen "greie" jeg har, er at selv om jeg egentlig snakker østlandsk med "egen vri", så slår jeg over på nordlandsdialekt når jeg snakker med hundene mine.

Om folk kaller seg mamma/pappa for hundene sine, har jeg ikke noe i mot, så lenge de klarer å skille mellom hund og egne barn (noe de fleste klarer vel). Men. Når det starter å gå så langt at folk tar ut "barselpermisjon" for å være hjemme med ny valp, og går rundt med klut og valp over skuldra så det ser ut som de skal "rape den" etc, da synes jeg det går litt for langt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :(

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Jeg, meg og min, osv...

Jeg kan vel og kalle meg "mutter'n" men det er vel helst i ironiske beskrivelser av enten meg eller han...

Ellers så kaller jeg han en mammadalt, men utover det tror jeg ikke jeg kaller meg noe i grunn...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg misunner svenskenes Husse og Matte. Vi skulle hatt noen egne ord for det i Norge også. Selv bruker jeg "jeg/meg" når jeg snakker med hundene mine, eller navnet mitt. Trur jeg i hvert fall. Men en annen "greie" jeg har, er at selv om jeg egentlig snakker østlandsk med "egen vri", så slår jeg over på nordlandsdialekt når jeg snakker med hundene mine.

Om folk kaller seg mamma/pappa for hundene sine, har jeg ikke noe i mot, så lenge de klarer å skille mellom hund og egne barn (noe de fleste klarer vel). Men. Når det starter å gå så langt at folk tar ut "barselpermisjon" for å være hjemme med ny valp, og går rundt med klut og valp over skuldra så det ser ut som de skal "rape den" etc, da synes jeg det går litt for langt.

Gjør folk det ;) Folk er noen skruller ;) .

Men må også si at jeg bruker navnet HANs også når jeg snakker.. Han forstår jo når jeg snakker til han. Men synes det virker så dumt når folk sier mamma om seg selv til hund..

Er som regel positive ord.. Selvfølgelig snakker jeg med bikkja mi vettu.. men kanskje ikke så ofte som jeg skulle. :( .

Edit: Ja det der matte og Husse. Vi skulle fått noe sånt ;) . Forslag ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier mor jeg, "kom å je mor en suss", "tuillebokken tell mor". Tror de fleste i hundeklubben også bruker mor/mora eller far/farin, men da her vel kanskje endel med dialekt (nordlandsk og trøndersk) og gjøre at vi bruker det istede for mamma kanskje? Uansett, vi bruker mora/farin veldig ofte når vi tøyser om hva hundene tenker/mener om hvor teit/rar/umulig denne mora/farin er, eller om vi forteller hverdagshistorier. Men vi er sikkert både rare og teite hele gjengen. Buster har forresten lært seg forskjell på hvem mor og far er. Vi kan gi han en ting, f.eks et sammenrullet blad, og si at han skal gi den til far (tore) eller mor (meg) og han apporterer ivrig i vei. Han nusser også mor eller far på kommando, sier Tore "gi mor en suss", så løper han til meg og gir meg en suss. De gale har det godt eller? :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når Tulla skriver blogg, refererer hun til meg som "mamma", rett og slett fordi jeg, oops; Tulla, ikke gidder å skrive navnet mitt der hele tiden. I tillegg har jeg ingen barn som kaller meg mamma, så det er ikke "opptatt" sånn sett. Jeg synes det er enkelt å skrive det, men det er ikke sånn at når jeg prater med henne, sier jeg "kom og gi mamma suss", da sier jeg "jeg, meg, min, mitt" osv. Det jeg kan irritere meg litt over, er folk som KONSTANT skal snakke FOR hunden sin (eller min). "Jammen, mamma da! Jeg vil ikke komme akkurat nå, jeg holder jo på å snuse på en morsom flekk her. Jeg syns ikke de pølsebitene er så gode, skjønner du, jeg vil heller ha ost, jeg. Oi, nå ble visst mamma litt sint, ja, kanskje jeg skal komme likevel? Eller kanskje jeg skal stikke av? Det er morsomt å bli jaget av mamma, nemlig.." Møtte ei en gang som hver gang hunden min gjorde noe, skulle hun "snakke" for han, og begynte hver setning meg "jammen, mamma...." DET var irriterende, det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg sier komme til mamma ja..

og lars sier komme til pappa...

eller gå å hils på pappa , når lars kommer hjem...er så koselig atte ;)

Nå skal det jo sies at vi har bare de 4bente barna ;)

Men hadde nok sagt det selvom jeg hadde unger...

mamma sier det til sin hund.. hihi ;)

Og hu sier at hunden er søstra vår hihi :)syntes det bare er søtt jeg, viser at den er elsket vertgall :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flere eksempler (Dette var gøy ;))

"Kom då gutten min. (eller: kom då Labbetuss)" - Jentå mij(gamle nabohunden) - "hei, ikkje rør."(I stedet for: Mamma sin mat <-eksempelet oppfor her)

Kæ va de? Kæ så sjer? Viss han merke noe liksom. Han gir beskjed om det kommer noen ;)

Og visst æg ikkje gidde meir/ sga sova . Så seie æg bare "Nå må du legga deg/Legg der ner".. gidde ikkje sei mamma er trett, gå å legge seg liksom.

Har masse kallenavn til han da :rolleyes:

Sier Border collie med "babystemme" . Labbetussegutten. Fine gutten. Goe Gutten. Dollen ann va :( . Osvosv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

heh, det der er jo sånn gubben snakker med bikkja når Bridie reagerer på folk osv "Lurte du på hva damen drev med du da??" "Damen" ser jo rart på han, og lurer på om han er gal.

Jeg omtaler meg selv som "mamma" når jeg skriver i blogg eller annet for Bridie...

Hender jeg sier "finn'n far" evnt bare "finn'n Lars" om Bridie skal finne han.

Lars er nok mer ekstrem på dette en meg utrolig nok.

Snakker jeg selv med Bridie så nevner jeg aldri meg i setninger. Så er nok bare på nett osv jeg bruker meg selv som "mamma".

Der var det nok værre med Buffy... Hu visste godt hvem mamma, pappa, bestemor og bestefar var. OG gjerne da to forskjellige bestemødre og fedre da, ettersom hvor vi var :(

Har nok latt Bridie slippe litt unna dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...