Har vi et liv?

[JailyTina]

Har vi hundeeiere et liv, eller går ALL tiden bort til turer, trening, kurs, osv. Leste en tråd på hundeprat der den aktuelle personen mente at vi hundeeiere ikke hadde venner, aldri kunne dra og handle, etc. Dessuten mente vedkommende at vi levde gjennom hundene våre.

Det jeg lurte på var derfor; er hundeholdet deres en hemsko? Slapper dere av noen ganger? Har dere et sosialt liv?

Ble bare litt nysgjerrig på om jeg er en helt atypisk hundeeier... For jeg koser meg nemlig på tur i skogen med hunden, på trening, med kosen, osv. Men i tillegg til dette klarer jeg å studere, ha venner, dra ut på byen om jeg vil det, shoppe, jobbe, etc.

Nå har jeg ikke lest hva de andre har svart her, men jeg ser ikke problemet med å bruke mesteparten av tiden sin på hunder. (eller andre dyr for den saksskyld) Jeg går på skole og jobber, en og annen ekstremt sjeldent gang er jeg ute. Enten på by'n, kino eller hos kompiser. Men jeg er og har alltid vært ganske så asosial. Mikey tvinger meg til å i det minste få nesa mi utenfor døra. Hadde jeg ikke hatt han hadde jeg vel aldri beveget meg ut av huset.

[molly]

Åh! DET er koselig det! Det har jeg lyst til å gjøre til helgen!

(Også kom jeg på at jeg har vel lovet å komme til "strenge instruktørdama" i helgen for litt kjeft og korreksjon av hundefører.. Kanskje jeg skal overtale damen til tur i skogen i tillegg? Det var lurt!)

Haha... Det har jeg lovet i helgen og, ikke samme "strenge instruktørdama", men antakelig samme "ulla". Godt helgen består av 2 dager, tror jeg jammen det må bli bål og "litt trøst" på søndagen...

[puddellover]

Jeg har samme omgang med venner som før og går jo på skolen og alt det der.

Har med/blir med venner hjem etter skolen .'

Jeg har enda ikke funnet noe å begynne på med m Zelda,men da skal ei venninne av meg begynne sammen med meg (hun har bearded)

[Taran]

Såklart har jeg et Liv

Jeg trener ca 3 ganger i uken rett etter skolen, så er det rett hjem til hundene.

Jeg går på skole, har jobb og venner. Men likevel har jeg tid til trening av hundene

det kommer ann på prioriteringene dine, jeg prioriterer hundene, andre ungdommer f.eks fest.

[Gabriella]

hund er livet mitt.. tar meg selvfølgelig litt tid til venner en gang i blandt men det er ikke så ofte hvis jeg tenker meg om.. og som oftest har jeg med bikkja der og haha

hehe men det går for meg og jeg ville ikke gjort noe annet uansett. som man sier hunde folk er hunde folk. vi har et liv med hunder, heste folk har livet dems med hester det er vell sånn det går

[QUEST]

Det som forbauser meg litt, er HVA man definerer som å "ha et liv". Må man gå på kino for å ha et liv? Må man møte venner på butikksenteret for å shoppe og ta en cafe latte for å ha et liv? Må man feste for å ha et liv? Og hvor ofte må man gjøre sånt for å kunne si at man har et liv?

Her er du inne på noe interessant 2ne! For som du sier; Hva betyr det , å "ha et liv" ? For noen er det å være "sosial" til omtrent alle døgnets tider, det ultimate, for andre kan det fortone seg som tomt og meningsløst.

Det kan nok til tider skorte litt på forståelsen, i begge "leire" for at motparten er fornøyd med sitt liv og ikke ønsker det anderledes.

Men tilbake til tråden; hvis man mener at hunden(e) legger for mye begrensninger på ens livsutfoldelse, så lurer jeg på hvorfor man i utgangspunktet skaffet seg hund? For de aller fleste, så er vel det å ha hund, ens eget valg? Det virker som om enkelte mener at de først og fremst skal ha et eget liv, og så får bikkja nøye seg med det som eventuellt blir av tid til overs... <_< (nei, jeg sikter ikke til noen av de som har skrevet i tråden her, bare for å gjøre det klart.. )

[MariaN]

Jeg har ikke et liv utenom hunden. hahah.

Rett og slett fordi jeg er asosial. Bor sammen med forloveden min, så jeg har min bestevenn og min hund hos meg døgnet rundt.

Har jo masse tid til venner og festing om jeg vil, men jeg trives heller hjemme enn å reke på byen Vil ikke si at jeg har et dårlig liv..

Skal jeg noe spes som tar mange timer har jeg samboeren som hundebarnevakt.

[Nirm]

Hvem bestemmer egentlig definisjonen på hva "et liv" er? Har ikke en toppidrettsutøver et liv fordi de trener så sabla mye? Hva med de som jobber kjempemye? Har ikke de et liv? Eller en som er på reisefot 300 dager i året?

Noen mennesker er kjempeurbane. Elsker alt hva en by har å by på. Har de "mere liv" enn en som elsker friluftsliv og benytter en hver sjanse til å være ute i naturen? Og bare fordi en person lever litt anerledes enn andre, har man da ikke "et liv"?

Hvordan jeg lever mitt liv, har faktisk ikke en eneste person noe med. Jeg har blitt så gammel nå (føles i hvert fall sånn til tider), at jeg gjør det JEG liker. Ikke hva andre synes er passende for meg å gjøre for å kvalifisere for "et liv". Jeg lever mitt liv, så kan andre leve sitt. Enkelt og greit.

Mennesker er og blir forskjellig. Takk og pris. Det en person liker (som tydelivis må være fester, henge med venner, shopping, cafébesøk mm for å kunne kvaifisere for et liv) liker nødvendigvis ikke andre. Og heldigvis så har vi enda rett til å velge hva vi selv skal gjøre, og ikke gjøre.

Men. Så er det kanskje enklere å slenge ut en påstand om at andre hundeeiere ikke har et liv, enn å innrømme for seg selv "jo, dette var alt for lite for hunden min"?

[Mailin]

Jeg er enig med Mikkel:)

Jeg hadde ærlig talt ikke noe særlig bra liv før jeg begynte aktivt med hund (og hest). Nå stortrives jeg:) Jeg koser meg på treninger, og på turer. Det finnes ikke noe bedre enn å sitte rundt bålet med bikkja varmende i "knekroken", etter en lang tur på fjellet! Eller å kjenne at det en har plagdes med lenge på trening plutselig løsner og blir bra

Alle vennene mine driver enten med hest eller med hund (størsteparten), og jeg trives faktisk med det! Kan godt gå ut på byen en gang i blant, eller på kafe o.l. men samtalene blir ofte dominert av hunde eller hesteprat Og sambo, vel han har heldigvis bestandig likt hunder og har bestandig hatt lyst på sin egen. Og selvfølgelig, så burde jo alle fatte at dette er livet og sånn burde alle ha det! Nei, folk må da selv få bestemme hva som er et liv for de, det finnes ingen mal, heldigvis:)

[siljestokka]

Det kommer vell ann på hva den enkelte mener er et liv. Jeg synes det er kjempegøy¨å gå på fjelltur.. Jeg trenger ikke reise til syden og sånn, siden jeg ser ikke poenget.Greit nok at det er vatmere osv. men de flotteste strendene finner du faktisk i Norge . (Dessuten liker jeg naturen veldig godt og fly forunrenser mye mer en alle bilene i Norge på et år)

Etter att jeg fikk labbetuss så har jeg vært mindre med venner osv. Men vi har blandt anna passt hunder i lag. Trent i lag. osv. Jeg blir med på filmkvelder osv . Men mange hadde jeg faktisk mista uansett. Pga Flytting ..... Men ja..

Man treffer vell folk når man trener hunden også.

Jeg skal også slutte på fotballen, siden jeg er drittlei hele Fotballen egentlig .

[MonicaT]

I likhet med flere her inne så opptar hund store deler av tiden/livet mitt.

Vet ikke om jeg skiller meg ut, men jeg driver med mye hundeting hvor hunden ikke kan være med ( sitter i div styrer i hundeklubber etc ) så det blir en del møter på kvelden ( hundesnakk, men kjedelig for hunden å ligge i bilen etter 10 timer hjemme alene ). Så der har jeg litt dårlig samvittighet noen ganger, men jeg synes jo det er gøy ( derfor jeg driver med det liksom, selv om bikkja nødvendigvis ikke synes det er like gøy at matmor arrg. valpeshow ).

Jeg klarer fint å shoppe, se film og spise middag ute ved siden av å være ganske så aktiv med hunden.

[Lotta]

Burde vel ikke svare her, for jeg har ikke rare livet i det hele tatt, og det lille livet jeg har er fordi jeg har hunder - altså en litt omvendt problemstilling, nesten *flir*

Men jeg må vel innrømme at jeg ikke har veldig dårlig samvittighet OM jeg skulle dra på kino en dag, besøke en kompis (hvor hundene ikke kan være med) eller besøke avogpåsaken i Danmark (det har rett nok bare skjedd 2 ganger på halvannet år *kremt*) Jeg er hjemmeværende for øyeblikket og går sammen med hundene mine hele dagen, det er ingen av oss som dør av å være litt fra hverandre..

Det som forbauser meg litt, er HVA man definerer som å "ha et liv". Må man gå på kino for å ha et liv? Må man møte venner på butikksenteret for å shoppe og ta en cafe latte for å ha et liv? Må man feste for å ha et liv? Og hvor ofte må man gjøre sånt for å kunne si at man har et liv?

Hvorfor er det ikke å ha et liv å dra på hundetrening et par ganger i uka? Utstillinger eller konkurranser i helgene? Bare kjenne folk som har hund?

- Og om man tror man "mangler et liv" når man har hund, så kan dere jo glede dere til dere får barn, som skal legges innen et klokkeslett, som syns kafebesøk med venninnene dine er kjedelig - og gir høylydt uttrykk for det, sånt er superpopulært! - og som må ha barnevakt om du skal en tur ut døra om barnet ikke kan være med.. DA har man brått ikke noe liv mer, om man syns det blir manko på sånt fordi man har hund..

Veeel - ute fra sidelinja her så føler jeg meg kallet til å pipe litt, jeg og... For i 30 år har hund vært mitt liv, min altoppslukende hobby, mitt uendelige pengesluk, min stadige kilde til gleder og hygge, og mitt endeløse hav av bekymringer og sorger. I nesten 10 år har det vært kombinert med barn... Og nå, når tid er blitt et luksusgode og de sjeldne mulighetene til improviserte krumspring (som kaffebesøk rett etter jobben hos en god kollega, f eks ) så utrolig kjærkomne, så innser jeg jo at bikkjene er babyer hele livet, mens ungene mine faktisk blir større og større, kan gå på do sjøl, åpne og lukke brødskuffa, lese ei bok, besøke en venn etter skolen - ja ha lykkelige liv, selv om jeg ikke stempler innom og hjelper dem med basalbehovene minimum hver 8 time - DET kommer aldri hundene til å klare, samme hvor fantastiske de er. Og nå, her jeg står og "nyter utsikten" både framover og bakover i livet, så må jeg motvillig innrømme at de ikke bare vil bli hemsko i framtiden, de har minsann lagt sine begrensninger på livet mitt i fortida også... Og jeg valgte dem likevel...

[Mud]

Jeg har mer liv enn de fleste andre jeg vet om. Jeg jobber fullt, har mange gode venner i og utenfor hundemiljøet og er stort sett aktiv fra morgen til kveld. Andre, som fem dager i uka benker seg forann tvn etter jobb og blir der til leggetid, mener derimot at det er de som har et liv *fnis*

[Aya]

Det gode liv for meg...:

- Morgentur i frisk, kald høstluft, og komme inn med røde kinn og våkent hode

- Hele dager i skogen med grilling, litt trening, tusling på kjente og ukjente stier, med hunder som løper rundt og leker

- Kvelder foran tv'en mens hunden sover, sliten etter trening

- Å endelig få et gjennombrudd i treningen.. Hurra:D

Hunden kan fint være hjemme om jeg skal på fest en sjelden gang, og siden jeg jobber på kino får jeg sett masse film gjennom jobben. Gode venner tar jeg med ut i skogen på tur, eller vi møtes på kafè etter skolen. Klart hunden kan være litt alene da. Men det som gir meg aller, aller mest er å være ute med bikkjekreket, og siden det er det gode liv for meg, så er det klart jeg har et liv! Mitt liv!

[HildeM]

kremt... Det er jo dette livet vi har kjøpt oss til..!

Synes ikke hunden er en hindring til å gjøre andre ting, men det er jo hund jeg har lyst til å drive med!

Har vi et liv? JA! Et hundeliv!

[Walla]

kremt... Det er jo dette livet vi har kjøpt oss til..!

Synes ikke hunden er en hindring til å gjøre andre ting, men det er jo hund jeg har lyst til å drive med!

Har vi et liv? JA! Et hundeliv!

Kunne ikke sagt det bedre selv ^^

[Guest 2ne]

Og nå, her jeg står og "nyter utsikten" både framover og bakover i livet, så må jeg motvillig innrømme at de ikke bare vil bli hemsko i framtiden, de har minsann lagt sine begrensninger på livet mitt i fortida også... Og jeg valgte dem likevel...

Hemsko og hemsko.. Er det bare meg som syns det er godt å ha en unnskyldning for å stadig ditche intetsigende kaffeslaberaser hos venninner jeg strengt tatt har vokst fra, ikke dukke opp på tupperwareparty nr 39 dette året, slippe å gå på konsert med et harry band jeg syns var kult i min ungdom som strengt tatt er patetisk i dag, gjemme meg bak mine søteste små firfotinger når folk skal dra meg ut på "paaahaaartyyyy" og leke krampeaktig ung igjen og bli sjekka opp av ekle mannfolk som vil ta på håret mitt når det går for de (jeg har dustemagnet - og jeg liker hverken menn, fulle folk eller duster) osv..

- Jeg mener, jeg får "hundefri" om jeg virkelig vil.. Men jeg har blitt så gammel at jeg ikke "virkelig vil" så innmari ofte lenger, og da er det sabla kjekt å kunne si at jeg må være hjemme hos hundene.. Så jeg føler vel ikke at de begrenser meg stort, og det lille som er det er de faktisk verdt å begrense for. Men jeg har blitt en ordentlig særing, jeg foretrekker hundene mine fremfor de aller fleste menneskene rundt oss - om jeg må velge

[molly]

Hemsko og hemsko.. Er det bare meg som syns det er godt å ha en unnskyldning for å stadig ditche intetsigende kaffeslaberaser hos venninner jeg strengt tatt har vokst fra, ikke dukke opp på tupperwareparty nr 39 dette året, slippe å gå på konsert med et harry band jeg syns var kult i min ungdom som strengt tatt er patetisk i dag, gjemme meg bak mine søteste små firfotinger når folk skal dra meg ut på "paaahaaartyyyy" og leke krampeaktig ung igjen og bli sjekka opp av ekle mannfolk som vil ta på håret mitt når det går for de (jeg har dustemagnet - og jeg liker hverken menn, fulle folk eller duster) osv..

- Jeg mener, jeg får "hundefri" om jeg virkelig vil.. Men jeg har blitt så gammel at jeg ikke "virkelig vil" så innmari ofte lenger, og da er det sabla kjekt å kunne si at jeg må være hjemme hos hundene.. Så jeg føler vel ikke at de begrenser meg stort, og det lille som er det er de faktisk verdt å begrense for. Men jeg har blitt en ordentlig særing, jeg foretrekker hundene mine fremfor de aller fleste menneskene rundt oss - om jeg må velge

Må innrømme at jeg og av og til bruker de som unnskyldning for å slippe unna ting ja.. Og de fleste mener jo allerede at jeg ikke har noe liv, så unnskyldninger vedr. hunden går alltid rett hjem...

[Odin]

Gjør det samme nå som før jeg fikk hunder.

Drar i stallen, trener, jobber fulltid, er med venner osv..

[Lotta]

Hemsko og hemsko.. Er det bare meg som syns det er godt å ha en unnskyldning for å stadig ditche intetsigende kaffeslaberaser hos venninner jeg strengt tatt har vokst fra, ikke dukke opp på tupperwareparty nr 39 dette året, slippe å gå på konsert med et harry band jeg syns var kult i min ungdom som strengt tatt er patetisk i dag, gjemme meg bak mine søteste små firfotinger når folk skal dra meg ut på "paaahaaartyyyy" og leke krampeaktig ung igjen og bli sjekka opp av ekle mannfolk som vil ta på håret mitt når det går for de (jeg har dustemagnet - og jeg liker hverken menn, fulle folk eller duster) osv..

Jeg kan bare snakke for meg selv, naturlig nok, men jeg trenger ikke hundene for å klare å si nei til ting jeg ikke har lyst til å være med på. Derimot trenger jeg mer alburom og slingringsmonn i livet mitt nå, og (inn)ser etterhvert at jeg har forsaket veldig mye for at bikkjene mine skulle ha det godt. I etterpåklokskapens lys er jeg langt fra sikker på at jeg har valgt det beste for meg selv ...

- Jeg mener, jeg får "hundefri" om jeg virkelig vil.. Men jeg har blitt så gammel at jeg ikke "virkelig vil" så innmari ofte lenger, og da er det sabla kjekt å kunne si at jeg må være hjemme hos hundene..

Vel; for meg er det annerledes: Jeg løper som en strikkball fra 6 om morgenen til over midnatt, og når jeg en sjelden gang har barnefri så hender det jeg kunne tenke meg å gjøre andre ting enn å lufte hund, mate eller ordne for firfotinger.... Det er selvsagt mulig jeg er patetisk som har lyst til å omgås andre, voksne folk i fritida mi, dra på sydenferier med ungene uten å bruke mer penger på kennel enn jeg gjør på turen vår, eller vil hjelpe 9 åringen med lekser heller enn å løpe fjellheimen rundt med hundene i et fåfengt forsøk på å rekke runden før det er stupmørkt rundt meg...

Så jeg føler vel ikke at de begrenser meg stort, og det lille som er det er de faktisk verdt å begrense for. Men jeg har blitt en ordentlig særing, jeg foretrekker hundene mine fremfor de aller fleste menneskene rundt oss - om jeg må velge

He, he - jeg er i ferd med å oppdage at det faktisk finnes kjekke mennesker rundt om kring som jeg kan ha glede av å bli bedre kjent med, jeg...

[akela]

Jeg prøver i grunnen å få med meg "begge deler", jeg - så får det heller være at nattesøvn er kjekt å ha nok av. For jeg gikk litt lei av "bare" hundemennesker, etter at jeg tilbragte begge helgedager i skogen med folk som jeg egentlig ikke hadde så mye å snakke med om utover hund fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Derfor "pensjonerte" jeg eldstehunden mye tidligere enn jeg hadde behøvd, og ble ikke så aktiv med minsten heller.

Istedet går vi steder der vi kanskje treffer et litt mer variert utbud av folk på tur med hunden, noe som har resultert i mye moro - som å gå på café med ti hunder, og oppdage at et par rojale måtte stå langt bak i køen bak oss, mens sikkerhetsvaktene stirret fælt på han som satt og passet hele kobbelet mens vi andre var inne og handlet.

Jeg har begynt å trene mer aktivt igjen, men prøver å finne nye miljøer og utfordringer - så jeg også lærer nye ting, ikke bare hundene. Har skaffet meg en entusiastisk hundevakt, som gjerne passer de to når jeg skal gå på byen for å høre band som faktisk er veldig bra. For det er dessuten gjerne et godt stykke utpå kvelden, sånn omtrent når jeg burde lagt meg... og da er hundene trøtte likevel. Jeg klarer å kreke meg opp om morgenen allikevel... og så våkner man jo kjapt på morgenturen med morgenfriske firbeininger.

Jeg kutter ned på vennebesøk hos venner der hundene ikke kan få være med, og hos den ene som har allergiker blant barna rigges hundene til enten i hagen på sommeren eller i bilen med varmevifte tilkoblet vinterstid. Hos den andre med allergisk ektefelle så går vi istedet mye tur med unger og bikkjer istedet, så jeg har ufrivillig "begynt" med turorientering...

Noen ganger er det nesten litt vanskeligere å besøke "hundevenner", hvis de har hunder som ikke er så begeistret for å få andre hunder på besøk - så det er hos noen av mine ikke-hundete venner at hundene trives best, tror jeg; når de får reire seg til oppå sofaputer (minsten) eller sitte frivillig kjøkkenvakt på et kjøkken der vertinnen er vant til å lage mat i store kvanta og alltid lager for mye når vi er få, slik at det vanker mye fint på de firbeinte også.

Jeg synes faktisk at jeg MED hund har langt større frihet enn de som har barn av vennene mine, og iallfall frihet til å velge litt mer fritt enn de som har mange veldig fastlagte ting hele tiden. De som har begge deler tror jeg at jeg beundrer litt

[Aina&Kaizer]

Tja.. Jeg er på skolen fra 8:05 til 15:05 sammen med 12 (23 i allmenfagtimene) jenter, hvorav 80% er blonde fnisejenter som er opptil ett år yngre enn meg og lar brødkverna gå dagen lang om alt fra klær til Photoshop, så når jeg kommer hjem ca 15:20 har jeg liksom fått min daglige dose med sosialt liv. Da vil jeg bare gå en lang og fredelig tur i skog og mark sammen med hunden min for å rense hodet. Jeg tar meg gjerne en tur på for eksempel kino en lørdag, og en konsert med et bra band sier jeg aldri nei til (det er ikke så lenge siden jeg satte igjen bikkja hos moren min og dro til Oslo for å se to av mine yndlingsband opptre, INGEN klarer å stoppe meg når Dream Theater er i Norge), men alt med måte. Jeg er ikke sosial, sånn er det. Festet har jeg ikke gjort siden 8. klasse, og det var uten alkohol. Om jeg har "et liv" eller ikke gidder jeg ikke henge meg så mye opp i, jeg stortrives med å holde på med hunden min og ville nok ikke vært lykkeligere hvis jeg fløy rundt dagen lang og gjorde ting som folk mener er å ha "et liv".

[HanneJ]

Ja, jeg har et liv utenfor "hundelivet". Selvfølgelig hender det at jeg må droppe ting pågrunn av hunden, men jeg har foreldre som kan ta seg av hunden - og kan droppe litt av ansvaret over på dem.

Men på den annen side, har jeg ingen problemer med å dra på fest en fredagskveld og bruke lørdagen på bikkja.

Hadde mitt "sosiale" liv vært med folket fra klassen - så hadde jeg ikke klart det. Du bestemmer jo ikke hvem du går i klasse med, og hvis du ikke trives med de så kan det jo ikke kalles sosialt heller

Jeg har venner som vet jeg driver aktivt med hund - og selv om de kanskje ikke har intresse for det selv, så syns de det er veldig morsomt at jeg gjør det. (Og noen ganger spør de faktisk om de kan få være med på hundetreninger/turer)

Jeg personlig kunne ikke "bare" drevet med hund. Men jeg vet andre folk liker å bruke all fritiden sin på hund, og jeg har ikke noe problemer med å forstå det. Hund er morsomt, men de som ikke driver med hund forstår ikke sånt

Jeg vil for min del få med litt av "ungdomslivet" og bruke tid på kjæreste/venner

[Tyfonia]

Jeg synes det er viktig å også være i stand til å se på andre ting enn bare hunden i ny og ne.

Jeg er sammen med hunden hele dagene, og mener det egentlig bare er sundt- for oss begge, om jeg tar meg en tur ut en kveld etter en lang spasertur, eller en tur på kjøpesenteret en ettermiddag i uken. Jeg er et menneske *voff* og må ikke glemme det

Men på en annen side av saken har jeg maaange ganger gjemt meg bak bikkja når noen vil ha meg med på noe annet rett og slett fordi et hundeliv slår så ufattelig mange andre "liv"

[Papillon]

Ja, jeg har da et liv!

Problemet er at det blir veldig adskilt, på en måte.. Absolutt ingen på klassetrinnet intreserer seg noe for hund.. Noen i klassen har hund, men interesse for de hundene har vi ikke. Folk har faktisk blitt sure på meg fordi jeg prioriterer Frøken fremfor å dra på byen, fester osv. Kan ikke snakke hund med de akkurat. Noen ønsker seg også hund menne da skal det være pomeranian eller chihuahua. De spør om jeg ikke skal kjøpe veske til Frøken. Ellers har man jakthund (bor på landet, haha) og sier rett ut at man ikke vil ha hunden, men at den er jaktbikkje.