En hund som man mistenker for å være farlig

[Inustaff]

Jeg starter ikke denne tråden pga den tråden som gjelder Golden Retrieveren.

Men syns det bør være rom for generell diskusjon rundt temaet likevel.

Dette gjelder i grunn en personlig sak her i heimen som er blitt mer å mer på tapetet.

Som flere vet har vi overtatt en Napolitansk Mastiff hann.

Overtatt ved 9 mndr.Hatt 3 hjem,pluss 2 uker hos omplassering før han kom til oss.Altså egentlig 4 hjem.

Denne hundens bror overtok vi også tidligere,fra et annet sted,med helt annen bagasje.

Broren Marco hadde bodd hos ei kjekk og hunde/rasevandt dame som pga urettferdige omstendigheter ikke lenger kunne ha hunden.Marco var koselig og trygg,og jeg synes den dag i dag at det er uendelig urettferdig at han døde fra oss!

Men til saken...

Broren Hugo,skulle også være en snill og koselig hund,som bare bjeffet på folk,men var snill,godt sosialisert,uskyldig og trygg med barn.

Han var blitt annonsert flere ganger med "god reklame" i annonsene,der eierne påsto at hunden var snill og grei og koselig og ditt og datt.Han ble fremstilt som noe helt annet enn det han faktisk er.

Vel..Jeg fikk etterhvert kartlagt hele opplegget og det viste seg at Hugo i løpet av 6 mndr hadde hatt 3 hjem som var lite gode.Jeg bestemte meg likevel for å se nærmere på hva dette egentlig hadde gjort med hunden.Kunne han funke?

Jeg fikk etter overtagelse vite at forrige eiere ikke var særlig oppegående,og fant ut at han i tillegg til å ha blitt grovt vanskjøttet også er blitt mishandlet.En av eierne skal visstnok ha vært redd hunden.

Ettersom hunden de første ukene hadde naturlig skepsis,og vi hadde forståelse for dette,og tenkte at det sikkert ville komme seg.Jeg må innrømme at jeg hadde litt problemer med å svelge at hunden "holdt på å angripe meg" da vi kom hjem.

Jeg hadde sittet baki bilen med ham i over en time,og luftet ham i ca 45 minutt før vi tok på hjul hjem..

Så jeg regna med at han kjente meg igjen da jeg åpna døren bak for å få ham ut.

Det gjorde han kanskje,men han følte seg vel truet og jeg fikk meg et lite sjokk da han kom fresende/brølende som ei løve mot meg i skrens..Jeg snudde meg kjapt med ryggen til,men løp ikke bort fra bilen.

Han trakk seg momentant og ble sittende helt rolig inni hjørnet av Vanen.

Ting gikk seg til..Jeg fikk ham utav bilen etter å ha baby snakket med ham i ca ett minutt.

Han kom flau og "liten" mot meg og la seg inntil meg med kroppen.Jeg følte synd om ham,og forstod han var redd.

I det øyeblikket gikk det opp for meg at det er ikke bare bare å overta en hund,samme hvilken rase.

Dersom man ikke er sikker på bagasjen,og hunden har flere hjem så bør man la være.

Uansett..Jeg burdte vite MYE bedre!Egentlig vet jeg bedre...men ville gi hunden en sjanse her hos oss,etter å ha sett den fly rundt på Finn.Jeg tenkte ikke så mye på at det ikke var samme hunden som broren,for han var jo en engel.Drømmebamse.

Så Hugo kunne da ikke være så mye verre?

ehh...

Så ble hele hundegjengen syke,der spesielt Hugo som ble alvorlig syk holdt på å dø.

I denne perioden på ca 4 uker var han rolig og uskyldig,fordi han var svak og syk.

Etter at han ble frisk begynte han å vise sider som jeg synes var tvilsomme.

Som med mennesker vil hunder alltid ha flere sider.Noen har flere mørke enn andre.

Jeg ser selfølgelig den herlige,koselige hunden i ham..Som er både morsom og kjærlig.

Men jeg ser også det store trollet som har en blanding av dominans og redsel.

Jeg blir litt skeptisk og skuffet,fordi han er faktisk ikke direkte ond,men han er lunefull.

Han har aldri bitt meg,men han har glefset over hånden min...

Tennene har jeg ikke kjent,men hele hånden min har vært inni de der leppene...

Det blir vel mer riktig å si at han slapser over hånda.

Men likevel så er dette skrittet mot en dårlig handling.Bitt.

Og det bør jeg da ikke se så lett på?Eller skal jeg fortsette å unnskylde med at han ikke har bitt?

Spesielt gjør han dette om du klapper ham og han ikke vet om at det kommer.

Eller om du skal ta ham rolig i halsebåndet for å geleide ham til et sted..Feks inn i bilen,på dyrlegevekta,eller andre ting.

Han har tydelig hatt masse ekle opplevelser,og jeg kjenner meg irritert over at de på omplasseringsbyrået ikke evaluerer hunder bedre før de plasserer dem videre.Spesielt til barnefamilier.

Folk tror at en Napolitaner er stor og slem av natur,men jeg har møtt samtlige av hundene til oppdretter og har en helt annen opplevelse av rasen.Der den ene i oslo kom å la hodet rett i fanget mitt og hadde det mest uskyldige og trivelige vesen!

Jeg har snakket mye med "oppdretter",og vi er enige om at det beste for hunden er å få slippe livet nå.

Hun har full forståelse for avgjørelsen,og er glad for at jeg tenker sånn.

Han vil kunne ødelegge så mye for rasen her til lands hvis han får gjort noe galt...

Det vil ikke jeg risikere.

Dette er jo ikke arvelig dårlig gemytt.

For som sagt jeg hadde kullbroren.Og 2 jeg kjenner har brødrene.

Det var som om det var 2 tvillinger som var vokst opp i hvert sitt miljø.

Det var lett å se hvem som kom fra hvor.Den gode og "onde" tvilling.

Vi har faktisk dødsdømt hunden.

Han er elskelig og kjærlig,morsom og rar.Men han glefser uten forvarsel og har et lunefullt vesen ,som er dominant men likevel uskyldig og skvetten.Han er en blanding av alt.Men jeg blir nødt å fokusere på det negative.

Hvorfor i alle dager skal jeg beholde denne hunden selv om jeg ser alle de koselige sidene,og tror at jeg kan jobbe med ham?

Vil jeg slappe av med ham,og vil han slutte å "jakte med blikket" etter folk på gata?

Neei..ALDRI.Det er jeg sikker på.

Jeg så den gamle filmen om den hvite Schæferen som var opplært til å hate og drepe negere.(noen som har sett?)

Jeg tolket det som at man kan alltids prøve og kontrollere,altså overtsyre hunden og gå inn for å avlære hunden fra det den har lært enten ved trening eller erfaringer.Men det vil alltid være der,og man kan ikke stole på at det ikke dukker opp.

Jeg kunne selfølgelig vært dum og beholdt Hugo ettersom han ikke har bitt noen.Men jeg ser jo at hunden har store problemer,og jeg vet at jeg kan gjøre dette mye bedre ved å få en valp som jeg selv preger.

Så hvorfor sette rasen i dårlig lyspga 1 dårlig individ?

Rasen har meg bekjent ikke vært involvert i særlig mye skumle episoder.Jeg synes det er dumt at folk velger å beholde hunder som er tvilsomme,og syns ikke det er rom for gambling uansett rase.

Hvorfor hunden lever ennå?

Jo han har ikke gjort noe spesielt galt som gjør at det haster,og jeg venter til jeg har 2000 kr til å få gjort det.

Noe som er ganske snart...dessverre.

I mellomtiden sørger jeg for at hunden ikke blir presset til å glefse etter meg,eller andre.

Er jeg slem som avliver en hund som er lumsk,men ennå ikke har gjort noe?

Helt ærlig syns ikke jeg det.Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for det er ikke min feil at hunden er slik.

Etter å ha hatt en meget dårlig hund på overtid,der hunden glefsa etter ansiktet på en helt rolig person,så ser jeg mønsteret og ser ikke noen grunn til å lure meg selv til å tro at det ordner seg,eller at jeg klarer å kontrollere omgivelsene/trene hunden.

Mønsteret var at hunden ble verre,og vi ble "dummere og dummere" med mer å mer unskyldninger og tiden gikk og gikk.

Her trør jeg foten ned og sier NEI TAKK!

Jeg ga hunden en sjanse,og han har hatt det godt.

Men hvem er jeg til å tro at jeg er kompetent til å hamle opp med sånt problem?

Jeg fikk ikke vite at hunden var plaga før i ettertid.

Vanskjøtselen var tydelig,men mishandling og ekle nykker på hunden ble aldri nevnt.

Lite smart av folk å lyve om en hund,da dette kun går utover hunden som blir å ikke passe inn pga dårlig adferd.

Ser frem til en diskusjon rundt temaet!

(Håper ikke det hørres ut som jeg avliver en "frisk" hund bare for "gøy",da det er en smule vanskelig å forklare hvilke sider ved hunden jeg ser som jeg ikke liker.Men jeg ser det,og vet at det er skummelt uansett om det er i liten grad)

[puddellover]

Vi avlivde en hund som visstnok glefset etter en 3årig unge(Han sa det).

Og det er den lureste avgjørelsen vi har tatt.

Det viste seg at broren også var sånn.

Kanskje det går ann å trene av han dette men,jeg syns du burde se det ann litt lenger og heller stole på din sjette sans

[Inustaff]

Jeg er ikke ute etter om jeg skal avlive Hugo.Den avgjørelsen er tatt.Noe "dra ut tiden" opplegg har vi vært med på før.

Sålenge jeg føler meg såpass trygg på hva som er bra og dårlig kan jeg ikke dvele ved det.

Jeg skriver dette for å dra opp denne diskusjonen,og sier hva jeg tenker rundt dette.

Det falt meg naturlig å fortelle om Hugo,men ser frem til generell diskusjon...samtidig som folk gjerne må kommentere avgjørelsen min,og sine tanker rundt det.

[Mud]

Jeg synes det står stor respekt av avgjørelsen din. Jeg burde selv tatt samme avgjørelse med min forrige hund, FØR han virkelig gikk til angrep. Jeg trøstet meg også med at han enda ikke hadd skadet noen, helt til det bare var flaks at han ikke fikk gjort det.

Det var ubegripelig trist å avlive han, men allikevel en lettelse å la både han og meg få slippe mer stress og de ustanselige forsøkene på å kontrollere omgivelsene og å ha øynene på stilk (jeg har fortsatt øynene på stilk når jeg er ute med hund, nå to år etter)

Allikevel var det en helt annen situasjon, jeg hadde hatt min siden han var valp. Ingen av de andre i kullet var sånn og jeg fattet ikke hva jeg hadde gjort galt før jeg endelig fant ut at han var alvorlig syk. Han jeg har nå derimot var en kasteball før han kom til meg, han har nok mye i bagasjen som jeg aldri vil finne ut hva er, men han har gitt meg troen på løvetanner igjen. Han var nok ikke hundre prosent trygg når han kom (og jeg ville ikke latt hvem som helst passe han enda, han har litt for høyt forsvar når han blir redd), men han har blomstret til å bli noe av det snilleste og mest omgjengelige jeg har hatt. Så lenge ingen blir sinte på han.Men jeg tenker mye på hvordan han ville vært om jeg hadde fått hatt han fra han var valp, jeg tror aldri han kommer til å bli den hunden han kunne ha blitt, men jeg kommer uansett til å ta til meg omplasseringshunder igjen. Det eneste "problemet" han har er at han nok aldri vil bli en konkuransehund pga b.l.a dårlig miljøtrening. Hadde jeg ikke ønsket å konkurere hadde han vært perfekt;)

En god hund er en god hund nesten uansett bagasje så jeg synes ikke du skal avskrive omplasseringshunder totalt i fremtiden pga en dårlig erfaring.

[André]

Sitter igjen her med 1000 tanker etter å ha lest dette, men joda...

Du har min velsignelse.

Rasen har som du sier, ihvertfall blandt kjennere et meget godt rykte.

Om du ikke kan stole på han, så kreves det et enormt arbeid for å få ordnet dette.

En så stor hund bør i mine øyne være trygg og snill, ikke lunefull.

Om du virkelig hadde brendt for å få han til, så hadde det nok vært best om du hadde han alene og ikke i en familie.

Selv så har jeg fått til en stor og mishandlet hanne for noen år tilbake, men det krevde noe hysterisk med tid og trening for å få han til å komme over alt han hadde opplevd, og til å fungere 100%.

For å være ærlig så er det i mange tilfeller ikke verdt det.

Den gang så brandt jeg for dette, og holdt på i 2 lange år med samme hunden.

Resultatet ble den ultimate bestevenn, men til hvilken pris?

Jeg slåss og beit han mer enn bare en gang, da han angrep meg uten forvarsel mange, mange ganger.

Men tilbake til ditt tilfelle.

La han bare få sovne stille inn.

Det er ikke riktig at han skal gå og plages med nervøsitet eller å være en tikkende bombe heller.

Sant å si så er det en form for dyreplageri det også.

[aikonia]

Jeg har sett white dog, som filmen om den hvite schäferen heter. De gir hunden en sjanse - greit nok, men dette er jo en hund som har drept, men det er jo en film og da.

En hund som er lunefull eller agressiv synes jeg ikke man skal beholde i live.Greit om man bor langt uti ødemarka og aldri ser folk slik at eneste hunden kommer til å skade er deg selv, men ikke utsett hunden for noen andre som kan bli skadet av den.

om man har en hund som ikke kan bli klappet på hodet av forbipasserende uten å glefse til eller bite, så mener jeg at man skal avlive den. hunden utgjør da en fare for sine omgivelser. Jeg vil ha en hund jeg kan føle meg trygg på.nei, jeg stoler ikke 100% på mine hunder eller tror de aldri vil kunne bite, men jeg føler meg trygg på at forbipasserende barn kan klappe på dem uten at de biter. Hadde jeg ikke følt det, så hadde de ikke levd.

Når det gjelder det du skriver om hugo så hadde jeg gjort det samme.Ingen lett avgjørelse, men etter min mening en riktig avgjørelse som du tar.

Blir forbannet på folk som har behandlet han slik, både på hans vegne og på deres vegne, for jeg regner med dere alt er blitt glad i han.

jeg vet om en omplassering (to egentlig) som omplasserer hunder som har bitt. De gir hundene sjanse på sjanse og truer folk som overtar dem til å levere hunden tilbake til dem dersom hunden biter. Skremmende,for de har flere hunder som er blitt bitt.Derofr mattilsynet er etter dem.

[~katrine~]

synes du har gjort det rette valget,jeg hadde gjort det samme.

klart det er trist,men lunefulle hunder kan være farlige og det er absolutt ikke verdt å ta sjansen!

[Inustaff]

Hadde ikke samboer hatt barn,og at vi bodde i byen så hadde vi ikke vurdert avliving etter bare 3 mndr...

Men som sagt har vi opplevd sånn hund 1 gang før,og vi er redde for å havne i den samme fella der vi drar ut tiden og "glorifiserer" alle de gode sidene ved hunden,og ser på den med forelsket blikk slik at vi glemmer hva som egentlig bor i den...Vi vil rett og slett ikke slite oss igjennom en til runde.

Klart vi er glad i hunden!Jeg kan med hånden på hjertet si at rasen har et vesen som sluker meg helt,de er så inderlige og kjærlige,men likevel er ikke denne gutten en hund jeg føler meg komfortabel med.

Barna skjønner ikke hva vi snakker om,og de er fortvilet over denne avgjørelsen.

Jeg har sett 2 ganger at Hugo har "slafset" etter 2 av dem,og jeg gikk igjennom dette oppi hodet mitt og lurte på om det var det jeg så...Glefsing!Helt uprovosert.

Han blir kjempeglad når de kommer,og han har sluttet å skvette ellers for vi overser ham ,men når de kommer blir han gal av glede.Likevel er han den han er med de erfaringer han har.Jeg våknet forrige helg av at han tilta fordi tvillingene på 6 år stod i døra og sa "pappa,kan vi få sjokolademelk?"

Hjelpes..Det tok tid før han roa seg...(jeg drømte om bjeffing før jeg våkna i sjokk)han freste mot dem,skvetten som han er..

De er ikke redde hunder og sa "Hugo NEI legg deg ned!"

Han hørte faktisk på dem,og jeg rakk ikke reagere å si noe selv før han var i ligg.

MEn han er rar og lunefull..Reaksjoner som kommer utav intet for oss som ikke vet "storyen".

De kommer ikke hit før han er borte.Jeg mener det er ikke vits og gjors på,sambo mener jeg overreagerer.

De har ikke merket glefsingen da de tror at det er sikling han driver med...Jeg som er på avstand ser at hunden faktisk glefser.

Det skal ikke være lett.Dette må jeg selv stå for...da jeg tross min *omplasseringshundskepsis* tok over en hund.

JEg prøvde hvertfall...

Men jeg mener flere bør ta den avgjørelsen kjappere,og ikke dra ut tiden.Det er så dumt fordi inni hjertet vet man vel at hunden ikke er trygg å ha?Har man tenkt tanken så er det jo faktisk noe i det..Det at man prøver å stappe det under en stol etterpå fordi man feiger ut å er glad i hunden er en annen sannhet en at hunden plutselig ble harmløs.

[Buster]

Jeg vil bare kommentere på det med omplasseringshunder, der det blir pyntet på el løyet om hundens personlighet.

Vi fikk verdens beste hund som eeeelsket å kjøre bil. Han var litt kresen på maten, plaget med litt sensitiv mage.

Vi har fått en hund som er hysterisk i bil, han griner\klynker fra første meter! Han er veldig kresen i kosten. Han har veldig sensitiv mage, han hadde diare i 3 første ukene etter at vi overtok ham.

For all del. Misforstå meg ikke- Vi elsker hunden og ville ikke ha byttet ham bort for alt i verden!

Men jeg syns det er dumt når det blir "pyntet" på hundens personlighet. Jeg skjønner at de veldig gjerne vil at hunden skal få ett godt hjem, men det er lettere når en vet hele sannheten, slik at en vet hva en påtar seg.

Lykke til med alt, det virker som om du har tenkt godt igjennom avgjørelsen din

[Inustaff]

Jeg kan ikke se noen annen grunn for å lyve om en hund,enn at man vil bli kvitt den fort.

Vi har jobbet med angst driting om han ble forlatt,hopping på dører i manisk redsel for å bli forlatt,og masse andre rare ting som går på det praktiske på en måte.

Dette har ikke brydd meg,og selv om det irriterte meg at jeg ikke ble opplyst om disse uvanene,ville jeg tatt ham om det var "bare" de tingene som gjorde ham vanskelig for andre og ha..

Det var liksom litt skummelt å se hunden løs på tunet etter at døren var åpnet.Jeg vet at de må ha visst at han gjorde dette.

Vi kunne vært uheldige og han kunne gått ut i veien..Det er det som er poenget!De burdte opplyst om sånt!Ikke fordi vi skulle velge bort pga DET,men slik at vi ikke "fikk en overkjørt hund".

*Men når de viser seg å være gemytt som er ødelagt pga mishandling..da snakker vi om ting som er mer komplisert.

Han driter ikke lengre inne i angst,og hopper ikke på dører...han har ingen av de tingene der.

Jeg vet at de løy om disse tingene,og trodde kanskje det var derfor ingen ville ha ham...Tiden viste at det nok har vært kombinasjonen.

[Guest Belgerpia]

Det er utrolig tøft å ta en sånn avgjørelse med en så ung hund, men jeg vil faktisk gi deg honnør for å tenke fremover og se for deg diverse scenarioer som kan bli direkte stygge.

Jeg omplasserte for noen år siden en kjekk tenåring av en belger, i motsetning til din så kom denne med en evaluering fra oss og klar beskjed om at han har tendenser til å være drittsekk. Samme type som Hugo egentlig, bortsett fra at denne ikke var engstlig, han var sær og ville ha ting på sin måte og han hadde erfart at bruk av mild vold fikk han dit han ville. Dessverre.

Han fikk en sjanse - og ting gikk seg til, han ble bedre på en del områder - bedre og bedre faktisk - dog med litt smårufs.

Det som ble hans bane kom veldig bardus på både hun som hadde han og meg, dog hadde han sine querks, men han hadde liksom aldri gått over streken - intill da - i rein skjær frustrasjon og forbannelse over at han ikke fikk hoppet over meg for å fly på en annen hannhund (som faktisk hadde provosert han med knurring og stirring lenge) - beit han - og han beit hardt, så hardt at armen var blåsvart dagen etter og svært fargerik lenge etterpå - (tross tjukk genser)........ DET kunn vi nok kanskje ha levd med, jeg mener oppesen tenåringer som blir provosert kan finne på ting, men i det momentet han slapp meg snudde han seg til eieren og satte tennene i armen hennes også og da var det gjort.... Han ble avlivet to dager seinere. Den tristeste dagen i eierens liv og i mitt også (til da).

I dag er vi glade for at det var OSS han beit og ingen andre, vi ser jo at det lett kunne ha vært andre - og kanskje burde jeg latt være å omplassere han i utgangspunktet osv. Mange ekle tanker har man tenkt etterpå - og jeg skulle nok ønske at jeg hadde klart å være så reflektert som deg FØR jeg omplasserte han i det hele tatt...........

Hvor langt skal man strekke strikken? Når er nok? - Jeg tror at man skal gjøre det mavefølelsen sier jeg - jeg har ingen tro på all verdens terapi osv. - en hund som ikke fungerer med den bagasjen den har bør få slippe. Så enkelt har det blitt i min verden. Grensen går når man føler at man ikke kan stole på en hund, grensen går når man hele tiden må passe på sånn at hunden ikke skader noen.

En hund som skal leve i dagens samfunn må fungere på godt og vondt - det skal ikke være risikosport å eie hund.

I min bok får du en stor stjerne - veldig trist - men allikevel mener jeg at du har satt grensen på en sunn plass.

[Symra&Pippin]

Jeg vet bare at jeg aldri i livet hadde turt å ha ansvaret for en stor, lunefull hund. Man kan ikke ha 100% kontroll hele tiden, og man kan jo ikke gamble med andres sikkerhet, hos dere var det vel barn inne i bildet også. Men du verden så tungt det må være å ta en sånn avgjørelse. Trøst deg med at du var innstilt på å gi denne hunden et godt liv, det er noen andre som har gjort det umulig.

[Inustaff]

Jeg kan legge vekt på alt det som gjør at jeg "egentlig ikke" vil avlive Hugo...

Som dere ser så spiser han ikke 14 år gamle jenter.Han er lydhør når han vil,og han er leken.

Likevel har han glefset etter henne,for det gjør han som han vil med om ha føler for dette.

Det virker som om han forventer at du tilgir ham og at i sofakosen har du glemt det.

Skal jeg se på dette bildet å si "Seee så søt og flink!"

NEI.I øyeblikket,jaaa..

Snill med andre dyr..søt når han sover...

Næmen..

Likevel så søt,men bak masken fins masse rare ideer.

Jeg vil frem til at folk må se forbi det søte ytre,og de gode tingene.Sålenge hunden viser negativ adferd som kan utvikles.

Bruk ikke tid på det mer.Dette bør hundefolk begynne å fokusere mer på..for som nevnt i "Golden tråden" tror jeg at flere holder hunder som er potensielt farlige.Meg og deg vet ikke om det før den dagen det havner i feks VG.

Det synes jeg er uforsvarlig.Jeg har selv gjort tabben!

Jeg kommer aldri til å glemme hunden som klappet tennene rett foran ansiktet til oppdretter av min nye CC.

Hva i alle dager skulle jeg gjort om han glefsa ansiktet av henne i det hoppet han tok?

Dere vil ikke tro hvor utrolig mange som sa "Det er jo litt drøyt å ta livet av ham,for om han ville bitt så hadde han bitt"

Jeg blir overassket over å tenke på at dette var hundefolk.Da blir jeg ikke i tvil om at de hadde beholdt hunden.

DET er skremmende!

Hvis vi som har hunder skal bli trodd og stolt på av skeptikere,så må vi faktisk,alle som en tenke nøye over valgene våre!

Jeg er ikke perfekt.JEg fremstilte forrige hunds problemer her inne,og sa at den var avlivet(fordi jeg feiga ut)så hold jeg på å styre med den lengre..Og da skjedde den episoden som ga meg støkket som jeg lærte av.

Jeg lærte at jeg hadde gått for langt,og måtte inrømme for meg selv at jeg faktisk visste om dette.

Hva hvis Loke hadde bitt trynet av henne?Da hadde jeg vært skyldig!

[Mud]

Jeg omplasserte for noen år siden en kjekk tenåring av en belger, i motsetning til din så kom denne med en evaluering fra oss og klar beskjed om at han har tendenser til å være drittsekk. Samme type som Hugo egentlig, bortsett fra at denne ikke var engstlig, han var sær og ville ha ting på sin måte og han hadde erfart at bruk av mild vold fikk han dit han ville. Dessverre.

Han fikk en sjanse - og ting gikk seg til, han ble bedre på en del områder - bedre og bedre faktisk - dog med litt smårufs.

Det som ble hans bane kom veldig bardus på både hun som hadde han og meg, dog hadde han sine querks, men han hadde liksom aldri gått over streken - intill da - i rein skjær frustrasjon og forbannelse over at han ikke fikk hoppet over meg for å fly på en annen hannhund (som faktisk hadde provosert han med knurring og stirring lenge) - beit han - og han beit hardt, så hardt at armen var blåsvart dagen etter og svært fargerik lenge etterpå - (tross tjukk genser)........ DET kunn vi nok kanskje ha levd med, jeg mener oppesen tenåringer som blir provosert kan finne på ting, men i det momentet han slapp meg snudde han seg til eieren og satte tennene i armen hennes også og da var det gjort.... Han ble avlivet to dager seinere. Den tristeste dagen i eierens liv og i mitt også (til da).

Den historien "skremmer" alltid meg litt..det er jo ingen hemlighet at den gutten og min lille gutt hadde endel til felles, "mild vold" var jo også Lokes problemløsning når han kom. Får man det ikke akkurat som man vil når man vil så blir man stor, sint og farlig hund liksom *himle* Han beit jo tilmed hull ved en anledning (en liten pen flenge på overarmen faktisk), og litt "smårufs" har vi enda er vi stresset nok. Heldigvis liker ikke Loke å krangle, sånn egentlig, han overreagerer bare så innmari når krangelen først oppstår. Jeg KAN se for meg at jeg kan bli bitt igjen er han stresset nok og jeg fyrer meg/han opp, men jeg klarer ikke se for meg at han hadde bitt for andre gang så i min bok er han ikke avlivningsmatriale.

[starlight]

Et dyr vil alltid være et dyr, man vet aldri hva de kan gjøre! Den snilleste hund kan faktisk bite i en gitt situasjon. Man har aldri noen garanti, og sånn sett bør man vel egentlig aldri stole hundre prosent på et dyr. Jeg tror ikke at min hund eller hest noen gang f.eks ville bite en unge med vilje, likevel følger jeg alltid med.

Uansett hvor snill hunden er bør man jo alltid følge med, men det ansvaret man faktisk blir sittende med når man har en lunefull hund er så ufattelig stort. Det skal så lite til før noe skjer. Og selv om dette sånn sett kan skje med "alle", så mener jeg at du har tatt riktig avgjørelse her. En ting er når en hund biter, uten at man har noen indikasjoner på at dette kan skje på forhånd (da får man ta avgjørelsen der og da). Her vet du jo at sjansen så absolutt er til stede hele tiden, og da mener jeg at det beste er å la hunden slippe. Selvfølgelig er det en trist og vanskelig avgjørelse, man er jo glad i dyret, men å sitte der ansvarlig for at en unge f.eks blir skambitt er vel kanskje større..

[Inustaff]

Ja et dyr er et dyr,men man vil uansett (om man er ærlig med seg selv) se stor forskjell på dem som er trygge og dem som ikke er det.

Jeg er veldig analytisk av natur,og jeg merker sånne creepy ting kjapt,og det gir meg en ekkel følelse/påminnelse om at det er dyr vi har med å gjøre,og hvor tilstedeværende man må være når man har hund.

Jeg slapper av med de andre hundene...selv om jeg vet at de kan være full av overasskelser de og.Man vet aldri.

Men når man vet,så får man forholde seg til det man vet.Det man ikke vet vet man liksom ikke,og kan ikke klandres for.

Jeg føler spesielt ansvar fordi jeg har CC og Nappe.Fordi flere automatisk tror dette er ultra fæle raser,og en hund som Loke og Hugo ville kunne "bekrefte" dette på urettferdig vis.Selv om disse har spesiell bakgrunn,og har lite til felles med andre representanter av rasene.Folk ser det de vil se,og lyskasteren vil ihvertfall ikke jeg trekke til meg.

Jeg ville blitt skuffet og irritert dersom jeg var oppdretter og en hund fra meg ble holdt i live uansett adferd.

Jeg skrev mail til oppdretter og sa rett ut at jeg var redd at hun syns jeg var dum og uegnet hundeeier(til å ha rasen) fordi en annen "velkjent opdretter" med store hunder sa jeg var egoistisk og at jeg ikke var glad i hunden,eller egnet til å ha hund i det hele tatt.Jeg var dum som ikke ville ha den hunden og burdte gå fra samboer...likevel han har ALDRI nevnt/satt ultimatum om avlivning.Det er mitt valg..han sier ikke et ord og lar meg styre det toget.

Jeg trodde selsagt ikke(innerst inne)at min(kommende) oppdretter ville si sånt,men man vet faktisk aldri..

Heldigvis sa hun at den tankegangen var nettopp grunn til at vi skulle få kjøpe ny valp av henne.Hun har jeg hatt kontakt med en stund,og hun har sett Hugo flere ganger...Hun visste jo at han ikke var "produkt av oss" så følte hun at det var sunne tanker vi hadde.

Denne andre oppdretteren mener med andre ord (?)at rasen skal være slik og at dersom man ikke takler dette,så er man uegnet.Hun er nok ikke særlig skarp,og kan umulig ha gjort en god jobb med sine hunder dersom de har vært sånn/er sånn.Man skal da ikke godta sånt?

Jeg har blitt kjent med MASSE folk med Nappe i Statene gjennom Facebook...De har kjempealrighte hunder,som familiehunder og de har flere.De kjenner seg ikke igjen i min beskrivelse av Hugo.Det er bare onde/eller uvitne mennesker som skaper sånne hunder..med mindre hunden er arvelig belastet.

Må innrømme at jeg gruer meg..Spesielt fordi jeg må gå å gjøre dette alene,da samboer syns at historien med Hugo der vi kjempet for livet hans,og har knyttet oss til ham er fæl og avslutte sånn nå.

Han mener vi må avlive,men samtidig ikke...

Og klart han er lei seg fordi en hund har kommet inn i livet vårs og vi er blitt glad i han.

Det er jo jeg og..men vi lærer så lenge vi lever!

[Karina+cathy]

Ønsker deg lykke til,å hvem er ikke søte når di sover da;)

Jeg hadde aldri tort å ta til meg en så stor hund,jeg har så mye respekt for store hunder at jeg må ha di "ubrukte"

Men uansett hva du kommer til å gjøre så har du ihvertfall gitt denne hunden ett godt hjem å gjordt han lykkelig di mnd du har hatt han

[ElinT]

Jeg opplevde noe lignende i sommer, da jeg overtok en voksen golden gutt.

Han skulle være en stabil flott familiehund, og tidligere eier hadde ingen negative erfaringer med han. Etterhvert dukket det opp flere og flere episoder, jeg fikk også vite om ting som skal ha skjedd mens han var hos tidligere eier.

Tiden gikk, han knurret på fremmede, barn og voksne, etterhvert meg også hvis han ikke fikk viljen sin.

Tidligere eier var overhodet ikke interessert i å ta hunden tilbake.

Etterhvert stolte jeg ikke på han, han prøvde seg med å glefse etter meg et par ganger når han ikke fikk viljen sin.

En dag glefset han etter nabo gutten, han passerte hunden en meter i fra og så ikke på hunden en gang. Jeg er så utrolig glad for at jeg hadde han i bånd...

Etter det var det slutt, jeg har ikke hund med min sønn og hans venner som innsats...

Og denne hunden var en engel så lenge ting gikk hans vei, kjempe gøy å trene både lydighet og agility med, og han og Molly ble raskt bestiser, men det har liksom ikke noe å si lenger når hunden er sånn.

Jeg savner veldig de gode sidene hans, men angrer absolutt ikke på den avgjørelsen.

[Shep]

Det var mange som gjorde store miner den gang min forrige hund ble borte også. Som du skriver; de kan jo være så uendelig snille, søte og gode på andre områder, men det hjelper ikke at de negative trekkene bare viser seg innimellom så lenge de faktisk er der. Det er utrolig hvor god man blir til å forutse, tilrettelegge og dekke over for problembarnet sitt. Man lærer mye av å ha en slik hund, jeg ser også at vi lot det dra ut aaaltfor lenge, og sluttstreken var en stor lettelse, selv om det er den vanskeligste avgjørelsen jeg noengang har tatt. Jeg kjenner igjen mønsteret nå, og jeg vil ikke la det gå så langt ved en senere anledning. Det er jo ikke bare eieren som lider under dette, hunden kan ikke ha det særlig godt med seg selv når små hverdagsscenarioer kan få den til å "tilte". Det er ingen lidelse i å være død. Jeg synes du resonnerer klokt, og det står respekt av en slik avgjørelse.

Et hundehold skal ikke handle om å hele tiden se seg over skulderen, gå på nåler når viltre barn flyr rundt eller andre hunder kommer imot. Jeg er bare evig takknemlig for at den gangen det virkelig gikk ille, så var det meg det gikk utover og ingen andre. Nå som jeg har en frisk, nysgjerrig og trygg valp, har jeg en helt ny hundehverdag. Jeg klarer å slappe av og bare kose meg igjen (nåja, man blir jo litt miljøskadet), og jeg er ikke i tvil om at denne hunden har en helt annen livskvalitet enn den forrige. Dessverre er jeg også blitt svært skeptisk til omplasseringshunder etter dette, selv om jeg vet at mange lever godt med sine hunder. Men mange ender også opp med å måtte bøte for de feil og mangler det har vært i forrige eiers hundehold, og det er ikke et prosjekt jeg har planer om å ta på meg igjen med det første.

[Inustaff]

Barna til sambo er fortsatt kjempeskuffet over at vi avlivet Loke.For dem var han alfa omega og han var aldri skummel mot dem.Han var en "helt vanlig" hund i deres øyne,men de var her bare annenhver helg,så hva vi opplevde utenom vet de ikke.Vanskelig å forklare barn at hunden var annerledes fordi når de ikke var på besøk så hadde hundene en hverdag som bestod av annet enn leking med barn i hagen,og seine kvelder på folketomme strender.De så en leken og morsom hund med glimt i øyet.Det gjorde jeg og,men jeg så så mye mer!

Nå har vi vært på Solastranden og hundene har løpt som gale i alle de store vanndammene som er oppstått der!

Jeg har bestemt at jeg skal ta med meg Hugo på onsdag for og gjøre det jeg må.Sambo skal følge med likevel,så det hjelper jo på.Egentlig har jeg ikke råd til det akkurat nå,men håper at jeg kan få betalingsutsettelse på en ukes tid til jeg har råd.Grunnen er rett og slett at jeg synes det er vondt å gå å vite at hunden er dødsdømt,mens han fortsatt er her og sjarmerer meg hvert sekund.Da er det bedre å bare TRØ i driten,enn å vente over en uke!

[Sølvjenta]

Har også en erfaring med omplasseringshund jeg vil dele, for å støtte din avgjørelse. Kjempefin kongepuddel-gutt på 4 år. "Veldig rolig, gikk pent i bånd". Joda, alt det stemte, vi så også at det var noe rart med hoftene når han gikk, ørene luktet vondt og det rant avføring fra baken. Da hadde han stått hos omplasserer i 2 uker. Vi burde jo selvfølgelig reagert der og da, men klarte bare ikke la stakkaren stå igjen der hvor han tydlig ikke fikk den hjelp han trengte.

Dyrlegen var sjokkert! Ingen muskler, sterk hd pga av det, Store puter i huden etter å ha ligget hele tiden. Ørene fulle av verk, og blødende anus etter inntørket diaree.

Hunden var rolig i 1 uke til, da begynte den å reagere på stimulien vi ga. Det omplasserer kalte rolig gemytt var rett og slett apati. Merket en dag at den glefset etter meg. Jeg ba min mann om å teste grensene dens litt. Fullt angrep. Tennene inn til beinet i armene, blod rant. Der var det ingen tvil, først mannen til legen, så hunden til dyrlegen. En livsfarlig hund som aldri skulle vært omplassert! Rart det ikke er noen regler for omplassering! Gemytt burde alltid sjekkes, og det etter at hunden er erklært fysisk frisk, slik at ikke det er medisinske årsaker til reaksjonene.

Jeg synes du har tatt den rette avgjørelsen. Jeg tenker med gru på om det hadde vært en unge som fikk smake de tennene.

[MariaN]

Hunden min har 'bitt' noen, her i sommer. Da var han 5-6 mnd.

Dette skjedde:

Typen stod med Diesel ute i en liten park. PLutselig hører han noen komme løpende, med purken i hælene. Politimannen som kjente samboer ropte 'stopp han'! Og han gjorde det. Diesel ble så opphisset da de løp etter han at han hoppet opp og tok tak i arma på fyren -noe som stoppet han.

Det var fordi han var opphisset og skjønte ikke helt hva som skjedde. Jeg har en ekte politihund

Jeg er glad jeg ikke har en ustabil hund. Og krysser alt for at jeg aldri får det!

Det må være tungt det dere går igjennom/har gått igjennom

[helge.homb@gmail.com]

Det var både litt godt og litt vondt å finne denne tråden. Jeg har broren til loke å marco. (rip) og fikk han på omplassering når han var 6mnd gammel. Han heter Bob.

Bob har nå bodd hos meg og familien min i 6mnd...dvs at han er 12mnd nå.

Jeg kjenner igjen den "snafsingen du beskriver".... akkurat samme adferd hadde bob. Det har dempet seg mot meg å kona mi, men ikke ovenfor barna.

Han kan også ta av dersom noen kommer på han når han sover og det er mørkt... og buser da på... stopper når han kjenner igjen vedkommende (ungene, eller meg...osv) på stemme.

Disse tingene var mest uttalt etter omplasseringen, og har gradvis forsvunnet etter som han har blitt tryggere på oss.

Men det som er det verste er at han plutselig gikk til angrep på min eldste sønn. Bob var syk og gikk med krage og vi bestemte oss for å jobbe med saken. Uten at vi har lykkes nevneverdig.

I går snudde han seg plutselig rundt og glefset etter datteren min på 11 år.. og jaget henne ned i kjelleren. Bob får ikke flere sjanser.

Jeg skjønner ikke hva som skjer, om det er dominering eller at han misforstår... vet ikke. Det skjer så plutselig, og uten forvarsel. Han fungerer kjempefint i samspill med familien. Traver rundt med bamsen i munnen å skvetter i glede hver gang de kommer hjem fra skolen. for så plutselig å forandre seg.

Det gjør jævli vondt at jeg nå skal avlive den gode bamsen min... men han er nå godt over 60 kg..allerede. Jeg har småbarn også å kan ikke ta sjangsen på å la han leve. Omplassering av napolitaner tror jeg ikke er så lurt.....

[MariaN]

trist å lese Kongkaos

Må være fælt å ta den avgjørelsen om avliving. Men når han allerede er 60 kg som ettåring som du skriver, så er det mye hund ute å går. Kan ikke være egoistisk å tenke 'det går sikkert bra med tiden' når det er barn inn i bildet gitt..

Og nå er han 12 mnd og valp i hodet, tenk når han blir 3 år og vrang :S

Hvordan er familietreet til disse hundene ?? Siden det er to søsken, som begge må avlives pga adferden.

Ikke frekt ment, eller hintet mot noen:

Er ikke denne mastiffen en rase som krever en sterk hånd, og som IKKE bør eies av uerfarne hundefolk??

Virker som det er mange omplasseringshunder ute å går av denne rasen.

[helge.homb@gmail.com]

Hei Maria.

Jeg kjenner ikke napolitaneren fra før.. men har lang erfaring med rottis.. er forresten selv oprinnelig fra krsu...

Men man kan jo gjøre seg noen tanker.... Men vil ihverfall aldri anbefale noen å ta på seg en Napolitaner igjennom omplassering.