Gå til innhold
Hundesonen.no

Schnauzerrasene


xxx12345

Recommended Posts

Kjenner bare en riesen og en mellom, jeg. Vi er veldig glade i begge to. :rolleyes: Det er to stødige trygge hanner. Nei, også er det en kollega her som har en usedvanlig bråkete og stikkeavete hann. :shocked: Dessuten er jeg rimelig undrende til et kurs her borte, der jeg observerer en masse bråk både fra eiere, kursleder og hunder. Alle hundene ser ut til å være i riesenfamilien. Men jeg er redd dette har lite med rasen å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe jeg synes gverg er en liten hissigpropp med en del lyd...

Mellom har eg ikkje noko formeining om, men riesen har en stor stjerne hos meg. Har sagt det at om eg nokon gang skal bytte rase så blir det Riesenschnauzer. Liker gemyttet og arbeidsviljen, og så har den et bra sjukdomsbilde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vel mest erfaring med risenschnauzeren (uten at jeg skal påberope meg å ha mye erfaring med de), og mitt inntrykk av de er at de er noen store klovnete sjarmtroll som kan være litt sta og stri. Dvergschnauzer har jeg inntrykk av at er som risen, bare at mindre - uten at de veit det sjøl.. hehe - Mellomvarianten har jeg bare såvidt det er hilst på, så der har jeg ikke rare inntrykket i det hele tatt :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste dverg schnauzere jeg har mødt har bestemt været små hidsigpropper, og bestemt ikke børnevenlige/familiehunde, som var mye stædige. Har ikke så mye erfaring med riesenschnauzere, men dem jeg har mødt har været temperamentsfulde, men virkede ikke så stædige og hidsige som de små, men det kan godt være det bare er mig, da jeg selv hælder mest til store hunde :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ALDRI kjent en schnauzer, men mitt inntrykk er at riesen er stri og ikke noe førstegangshund.

Dverg synes jeg er enormt søt, men jeg synes de virker litt sånn støl og ikke sprek i det hele tatt. Kan de å løpe? (hihi selvfølgelig kan de det, men jeg har bare aldri sett det..) Kan egentlig ikke se de for meg på agilitybanen. Mellom har jeg nesten ikke sett engang så jeg har ikke noe tanker om den.

Kanskje stikkordet er at schnauzere er utholdene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner/har kjent bare 4 voksne Riesen og opplever de som stabile,litt skarpe mot hunder av og til,kosete,mye energi og allsidige hunder.Jeg liker dem veldig godt!Flotte å se på,og anvendelige.

Den mellomste synes jeg virker litt lunefull,og har flere ganger blitt "trakasert på tur" av denne typen.

Den minste virker forferdelig tøff og morsom,men ikke alltid like gøy å komme på "hundeslipp" og få 3-4 småknøtt som buser mot mine og skal TA dem!Ellers tror jeg det er en av de tøffeste hundene i den størrelsen...Det jeg har sett hvertfall...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en nabo som har dvergschnauzer, det er liten gneldrebikkje som tror han er stor og tøff som et lokomotiv. Men snill og greit, og den leker godt med Cane.

Har kun truffet en riesen èn gang, og den pissa (markerte) på meg! Han tok meg helt på sengekanten, men han forsøkte å gjøre det en gang til og da fikk han passet påskrevet.. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har erfaring med dverg og riesen.

Dvergene er ofte noen stae og sære hissigpropper, dog veldig sjarmerende likevel :icon_redface: Men fy fader så mye lyd det kan være i en så liten kropp!

De riesenschnauzerne jeg har truffet har vært i forbindelse med lydighetstrening og -konkurrering, alle hannhunder. Fryktelig skarpe og/eller aggressive mot andre hunder... Synes likevel det er en flott rase, jeg har nok bare truffet noen mer dårlige individer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Hadde en nabo med Riesen en gang, og gud, hvor herlig den var! Hilste alltid på den når jeg gikk forbi og møtte den på tur, og han virka glad og fornøyd hele tiden han! :icon_redface:

Intrykket mitt av schnauzere nå til dags er at de er gneldrete og strie...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg tenker etter har de fleste dvergschnauzerne jeg har kjent vært tisper. Morsomme, energiske, stae, litt kontrollfriktendenser. De kan ha utrolig gjennomtrengende stemmer, men bortsett fra det blir man jo sjarmert :icon_redface: Det er jo ikke alle som er like bråkete heller. Egentlig har det vært ganske store forskjeller på de jeg har kjent.

Mellomen har jeg ikke noe særlig forhold til.

Riesenschnauzere er vakre og fascinerende hunder! Ser tilsynelatende verdige ut, men det ligger mye ramp og tull og tøys under overflaten (I hvertfall hos unghundene). En rase jeg har sansen for, men til eget bruk foretrekker jeg noe som er litt mildere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ingen dverg eller mellomschnauzere, så dette blit bare hvordan jeg ser for meg at de er :icon_redface:

Dvergschnauzer:

Herlige og livlige hunder med mye personlighet. Som andre nevner her, riesenschnauzere i liten versjon! Virker også som noen gneldrebikkjer:-P

Mellom:

Hunder med mye personlighet. Vet ikke hvorfor men føler de har litt terrierpreg over seg, altså at de kan være ganske sta og finne på mye sprell?! Har hørt at gemyttmessig er dvergene og riesen "bedre"?

Riesenschnauzer (den eneste jeg har litt erfaring med):

Begge riesen tispene jeg kjenner er utrolig herlige, rolige og vennlige hunder! Hun jeg kjenner best har verdens beste gemytt, er glad og snill dagen lang, lydig som bare det, snill med barn og familiens andre dyr- hun er i mine øyne perfekt. Synes riesen virker som en drømmehund, som jeg absolutt kunne tenke meg en dag :( De er nydelige, glad i å arbeide og utrolig lojale mot familien sin! Samtidig virker det som de kan være litt strie (spes hannhundene) og de kan være litt gnerldrete ovenfor fremmede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En jeg kjenner driver Kennel Sporty som har oppdrett av Scnauzer salt&pepper. Jeg synes de er herlige og morsomme hunder. Jeg har møtt på folk som synes de ser dumme ut med de hårene over øynene. Og kjegget da x) Men jeg synes de er flotte. Men jeg ville ikke hatt det selv (enda).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Som dere ser er jeg en schnauzer eier.

Kan fortelle dere at en schnauzer er alltid klar for action, nysgjerrig, lærevillig, elsker å jobbe + masse annet positivt.

Schnauzeren har lett for å varsle med bjeffing, og har den bestemt seg for noe, er den vanskelig å få til å ombestemme seg.

Digger schnauzeren fullt ut.

Den sorte og salt/pepper er to forskjellige hunder med tanke på det genetiske.(gemytt/redsel/benbygging/etc.)

mvh

Schnauzeren

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...