Gå til innhold
Hundesonen.no

Tolleren Josie


Miriam
 Share

Recommended Posts

  • Svar 121
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering igjen Lang historie litt kortere: Rett før jul virket hun stivere og stølere enn normalt, ville ikke hoppe inn i bilen på samme måte, "stålsatte" se

Noen av dere har sikkert fått det med dere allerede, men verdens fineste, morsomste og vakreste Tollerfrøken er ikke mer… ? Hun ble akutt dårlig på kvelden 16. juni i år, og dessverre var det ingentin

Tenkte det var på tide med en liten oppdatering nå nesten et halvt år etter operasjonen. Josie har vært mye bedre i ryggen etter operasjonen, og jeg ville valgt det samme om igjen hvis jeg måtte velge

Posted Images

  • 1 year later...
  • 1 year later...

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering igjen :)

Lang historie litt kortere: Rett før jul virket hun stivere og stølere enn normalt, ville ikke hoppe inn i bilen på samme måte, "stålsatte" seg liksom litt før hun hoppet opp i sofaen, og flyttet mye mer på seg enn hun pleier. Vi dro til veterinæren her vi bor, og de tok noen bilder som viste blant annet spondylose. De henviste oss videre til Veterinærhøgskolen/NMBU for CT, som viste "bløtvevsfortykkelse" i L7/S1 (helt nederst i ryggen). Jeg snakket litt med forskjellige veterinærer for å få litt mer input, blant annet Thomas Sissener ved Din Dyreklinikk i Sandefjord. Han tittet på bildene og vi snakket en del sammen før vi ble enige om at hun sannsynligvis ville bli bedre med en operasjon.

I skrivende stund er det 11 dager siden hun ble operert for skiveprolapsen, ironisk nok har hun sin på akkurat samme sted som jeg har min prolaps. Operasjonen gikk kjempefint, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med hjelpen vi har fått der, både i forkant av operasjonen, under og etter. Selv om det er en god kjøretur unna ville jeg gjort det igjen på et blunk.

Etter operasjonen hadde hun fått et smerteplaster som skal gi mye smertelindring, samt at skulle hun få en del smertestillende, blant annet Tramagetic - som jeg har vært mye borti selv med min egen rygg. På meg virker de veldig dårlig, og det gjorde de visst for henne også. På torsdagen ville hun ikke legge seg, og skrek hver gang hun prøvde. Når hun omsider fikk lagt seg ned, og hadde sovet en liten stund (sånn ca 10 min) våknet hun igjen og skrek når hun skulle reise seg opp igjen.

Jeg hadde løpende kontakt med Sissener, og han foreslo en annen smertestillende, Neurontin, som vi etter litt om og men klarte å få tak i på et apotek et stykke unna. Hun fikk en Rimadyl og en Neurontin-tablett, og det gjorde visst susen. Helt utslitt og utrolig trøtt sovnet hun omsider i senga si, og sov hele natten gjennom. Dagen etter var hun merkbart veldig mye bedre, og kunne både reise seg og legge seg uten at det kom noen ulyder.

Hun virker mye piggere allerede, det virker som om hun tror at hun er frisk som en fisk igjen :P Nå skal hun holdes i ro i 4-6 uker, og får ikke hoppe opp i sofaen før det. Hun skal også bæres i trapper, så nå er jeg veldig glad for at vi bor i et hus så og si helt uten trapper!

Jeg må si at jeg er veldig imponert over henne, hvor godt hun har taklet alt dette - jenta er snart ni år og "kom ikke til å bli mer enn to år" i følge en veterinær vi var hos da hun var valp. Vi fikk også høre at hun ikke er den "tøffeste hunden i gata", og det er jeg uenig nå, kjenner jeg :P Det hun mangler i mot til å møte skumle ting i en mentaltestløype, tar hun godt igjen for i smertemestring, tålmodighet og "guts" av den andre typen - den man trenger for å møte motgang og smerter over tid.

Godt med fullforsikring, var det også, og ekstra godt at Din Dyreklinikk har direkteoppgjør med Agria (og litt godt at jeg har vært fremsynt nok til at jeg hadde forsikret henne for så høye summer som mulig, for dette hadde ikke gått om jeg måtte betalt av egen lomme). Og selvfølgelig godt at Thomas Sissener var tilgjengelig på relativt kort varsel, han fortjener all verdens ros. En mer medfølende og kompetent veterinær har jeg aldri møtt på, og nå har det jo tross alt blitt noen veterinærbesøk i løpet av årenes løp.

Så alt i alt har jenta mi det veldig bra, og vi ser begge frem mot sommeren og litt flere turer i tiden som kommer!

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så godt å lese at det ser ut til å gå bedre med jenta di! :wub:

Sånn på sidelinjen, så er det merkverdig rart at dere har/hadde problemer på samme sted, og at samme smertestillende ikke funket. Selvsagt kan det være tilfeldig at dere har problemer på samme sted, og at smertestillende sånn generelt sett funker dårlig på akkurat det, men noen ganger tenker jeg at det er påfallende med likheter mellom hund og eier.. Noen ganger virker det også som om at hvis det går over for den ene, så går det over for den andre også.. Tenker ikke på sånne alvorlige ting som operasjon, men feks halting og smerter. Interessant egentlig. :) God bedring fremover begge to! :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 months later...

Tenkte det var på tide med en liten oppdatering nå nesten et halvt år etter operasjonen. Josie har vært mye bedre i ryggen etter operasjonen, og jeg ville valgt det samme om igjen hvis jeg måtte velge på nytt. Jeg har imidlertid ikke følt at hun er kommet seg 100 % etter at hun ble så stiv og rar i fjor vinter.
Hun har virket veldig gammel, unormalt stiv og vil ikke være med på tur, vil ha masse kos (og dét er uvanlig, det!), det stinker død og fordervelse av munnen hennes, og hun har bare vært veldig annerledes i det siste. Vi var innom veterinæren her vi bor for å få fjernet noen små kuler som hun får med ujevne mellomrom, men plutselig hadde hun gått opp fem kilo siden forrige innveiing (tre uker tidligere)! 

Jeg skjønte ingenting, og trodde det var noe galt med vekta hos veterinæren, men etter å ha veid en fôrsekk fant vi ut at den viste riktig antall kilo. Det ble tatt videre prøver av henne, og når vi fikk resultatene viste de klart og tydelig at hun har lavt stoffskifte. Heldigvis, får jeg vel si, siden det har vist seg å være veldig lett å behandle. 
Nå har hun gått på medisiner i snart to uker, og NÅ kjenner jeg henne igjen; lykke på fire labber, smiler fra øre til øre fra morgen til kveld, drar i båndet og snuser på tur, hopper lettere opp i sofa og stoler, og har ikke like intenst kosebehov lenger (akkurat det er leit, men sånn har hun alltid vært). Hun kommer igjen løpende for å hjelpe til når hun hører at jeg holder på med klesvasken, henter tøfler etter turer, sover mindre og er bare mye mer opplagt! :D  Ikke er hun like "bollete" lenger, heller, så hun virker mye lettere i kroppen nå enn for noen uker siden. 

Hun imponerer meg stadig med livsgnisten sin, og evnen til å "si i fra" når noe er galt (selv om jeg har litt tungt for å skjønne hva hun mener innimellom), og at hun - som "kom til å bli maks to år" i følge enkelte veterinærer - er blitt NI år nå vitner bare om hvor tøff den lille tuppa mi kan være! 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...

Den som gir seg er en dritt, sies det, så etter halvannet år med intens utredning har veterinærene på Evidensia Oslo Dyresykehus funnet ut at min søte lille Josie har lupus…  Hvorvidt hun har SLE (systemisk) eller DLE ("hudvarianten") har de ikke helt klart å konkludere med, men jeg skal ta henne med til en annen veterinær som skal ha mer kompetanse på området.
Veldig godt å endelig få svar på hva som har feilet jenta mi siden hun var liten, selv om det er en kjip beskjed å få.
Hun står på kortison og responderer veldig bra så langt - bare skrekkelig sulten!

  • Sad 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...

Noen av dere har sikkert fått det med dere allerede, men verdens fineste, morsomste og vakreste Tollerfrøken er ikke mer… ? Hun ble akutt dårlig på kvelden 16. juni i år, og dessverre var det ingenting å gjøre for å redde henne, selv om vi dro rett til veterinær. På ca to timer gikk jeg fra å være hundeeier til å være uten den beste lille røde pelsballen som finnes. Det viste seg at hun hadde en aggressiv type kreft i milten (hemangiosarkom), med spredning til leveren. Denne krefttypen gir ofte ingen symptomer før en av svulstene sprekker, og hunden viser symptomer på indre blødninger (som var tilfellet her). En mager trøst er at jeg fikk følge henne på den siste reisen. 

Det er utrolig trist, og huset er veldig tomt uten alle påfunnene hennes, den søte trampingen hennes når hun ville ha oppmerksomhet, og den evigvarende siklingen når noen åpnet en sjokolade her i huset ❤️

IMG_2549.jpg.3a51373f749bafdd673eb7324321f03d.jpg

IMG_2504.thumb.jpeg.a28df6054cb428d11ffe917a7b071359.jpeg

 

  • Sad 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Slet med lyd på kurset i går også. Oppunder taket ivrig på å få mat og lek for gøyale oppgaver.  Selv slet jeg med å være tydelig på hva han skulle gjøre. For tidlig på dagen og for lite koffein innabords. Kom meg litt mot slutten etter å ha forvirret vettet av den stakkars valpen med elendig lederskap i starten. Jeg blir så perpleks når han ikke gjør som jeg ber om, og da blir kommunikasjonen enda mindre tydelig. Blir ofte bare stående rådvill fordi jeg ikke hadde noen plan B for hvordan håndtere det om han ikke gjorde som jeg forventet. Jeg ber om sitt og han legger seg slapt ned på hoften og stirrer på meg for mer tydelig kommunikasjon om hvordan få seg en matbit eller kos eller lek eller begeistring, og jeg blir bare stående perpleks og vente på en god ide om hvordan jeg skal respondere på det.  Det er et nytt problem. Kan ikke huske å ha slitt med å ikke få hva jeg ba om før, derfor har jeg heller ikke noen ideer om hvordan håndtere det. Tror jeg har lagt forventningene til hva han skal mestre ifht alder altfor høyt. Han er såpass mye større enn tidligere hunder, så mine forventninger er ubevisst justert opp bare på det visuelle inntrykket av størrelsen hans. Trenger være mer bevisst på hvor liten han fortsatt er, for å skru forventninger ned og hjelpere og belønningsfrekvens opp.  Ballen er dessverre trukket litt opp igjen, og Jokke er tilbake. Den ligger rett innenfor, nesten nede. Forstår at det der er ubehagelig for ham. I dag har vi gått en litt lengre tur. Nonchalant over en mengde hester i luftegårder, for det har vi sett før. Hest på veien med sulky og kusk med hjelm og briller var noe nytt, så de ble kjeftet litt på for å forstyrre det stabile verdensbildet hans med nye elementer. Ikke noen big deal, ville bare gi dem beskjed om at det der var irreglementært. Han er 16 uker i dag.  Etter tur var vi innom miljøtrening. Der løp Ede ivrig opp trappen for å rutsje ned og løpe over det gøyale skumgummi-terrenget flere ganger før han husket at han var redd trapp og ville ha drama istedenfor gøy.  Gyngeunderlag kunne muttern bare drite i å prøve narre ham i den sikre døden på, men senket plattform var ok å ha en tålmodighetsprøve på, i håp om å få løpe favoritten igjen: Tunnellen 💕 På tur hjem ville muttern ha et fint bilde av en høyreist og råstolt Ede med det nye kampeskinnet sitt, mot en fin bakgrunn, men Ede hadde no such concerns for fotoalbumet sitt. Beste vi fikk til med sliten valp, lite tålmodighet, mobilkamera og Google Photos ble i beste fall laber nisjehumor.
    • Sladretrening er eneste jeg vet om som fungerer. Vært lenge nok på sonen til å postulere at ingen gamle travere her inne kjenner noen mer effektiv metode heller. Har stått i samme situasjon og slet med dårlig timing og dilemmaet mellom å ødelegge markør eller belønne utageringen. Fasitsvaret viste seg å være å ta crap timing på min egen kappe, beholde verdien av markøren ved å belønne konsekvent etter å ha gitt den, og så løser det seg over tid (fra noen timer til mange lange måneder) med en klar overvekt av god timing på markør over tid.  Jeg trodde personlig det aldri ville bli bra, men etter 6 lange måneder med konsekvent sladretrening, det då mørkt ut, ingen lysglimt i tunellen lenge, så var den alternative nevrologiske pathwayen gått fra å være et tråkk til å bli den nye nevrale hovedveien. 
    • Hei! Har en 4 mnd gammel bc valp som er begynt å knurre og bjeffe mot hunder på tur… møter sjeldent hunder på tur her hjemme, men flere hunder som står i hundegård og bjeffer når vi går forbi.. disse hun er begynt å utagere på! Hunder på trening går fint..   noen tips for å avbryte dette? Sladretrening? Dette er non usikkerthet
    • Det er en fin alder. Mine to yngste blir to år i slutten av april. Kjører med de alt fra 12 km til 3 mil. Har noen ruter der jeg må på asfalten litt så jeg kommer til en runde men da tar jeg hastigheten så lav som mulig og bruker potesokker. De med gummi er fint til asfalt. Jeg bruker hundepark (50 mål) 1-2 ganger i uka med flokken som variasjon.  Når jeg kun hadde én husky syklet jeg også rundt mila hver dag for at han skulle være fornøyd. Gåturer var/er han aldri ordentlig fornøyd med. Kunne gå i skogen flere timer for så å komme hjem og løpe rett bort til sykkelen.  
    • Har hatt en helt spinnvill dag på gratis valpekurs av instruktørstudenter på K9 Hundesenter, Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund (som har busstopp rett utenfor, 25 min fra Trondheim sentrum innen samme billettsone). Kjempeflinke studenter og lærere og flott opplegg, men bevares for en villstyring han er i den settingen. Kurs/fellestrening er det gøyeste han vet. Han er så rolig og grei når vi er rundtomkring ellers, men akkurat i den settingen der er han bare i taket av forventninger og iver.  Lyd.  Så intens vokal.  All energien han har ombord. Sju sommere og sju vintre. Sommer er supert. Lett å be og verdens letteste å belønne med lek har blitt. Vinter kommer ut i form av lydbølger. Full storm. Verste jeg har opplevd. Har hatt to raser hvis første egenskap folk forbinder med dem er "gneldrebikkjer" og ingen av de to lagde lyd, så jeg trodde jeg var flink til å trene hund av med utidig lyd. Det var feil. Valgte de første ukene med Ede å avvente med å sette cue på hals, fordi det kom bare sutrete bjeffing, og den tonen og stemningen ville jeg ikke ha. Så glemte jeg å begynne jobbe med å få det på cue da det gikk over i mer riktig toneleie. Nå er jeg neck deep i alt annet enn shhhh-it fra Ede. Øverste prioritet den nærmeste tiden blir derfor lyd av og på.  Hilseiver er et annet problem jeg har påført meg ved å la ham ha en selvstendig relasjon med naboen. Det er jo kjempebra at de er glade i hverandre og har funnet sin omgangsrutine, men trenger lære Ede at det ikke er sånn vi hilser på fremmede. Arrangerte hilsesituasjoner er derfor prioritet nr to.  Å finne ro på kommando blir neste prioritet. Han er litt som Charlie Sheen på treningssenteret: "I've got one gear: GO!" ..eller, han har flere, men muttern knoter noe ****** med å finne ut av de. Oppleves som en automatkasse som innimellom henger seg opp på D. P-knappen lever sitt eget liv og slår plutselig inn midt på gulvet om en setter den i N for lenge. Ikke vanskelig å sette tilbake i D, men når en VIL ha den i P, så henger den seg ofte opp på D og gir gass av seg selv. Toyota har bedre self drive software. Vi har derfor meldt oss på "Selvbeherskelse og impulskontroll" kurs. Suksess er om det føles som wasted money når vi kommer dit, for det starter ikke før i april. Det er lenge til med den Duracell-krabaten her.  Dagens virkelige gladnyhet er at begge testiklene er nede i pungen nå. Tror den andre landet i morges, for Ede sluttet plutselig å jukke.  Han har jukket MYE, antakelig pga ubehag fra press ved den ene ballen stuck i lysken. I morges omfavnet han meg bare da jeg satt på huk foran vaskemaskinen. Labbene på skuldrene, kinn mot kinn. Ble stående sånn lenge og kose. Ikke ett jukk. Det var så koselig 💕🐾 Super happy av å vite at han ikke lenger har ubehag, slipper bekymringer for hyperaktiv testosteronproduksjon, kreft og østrogenoverskudd, slipper utgifter, risiko og ubehag ifbm kirurgi, og vi slipper søke og dokumentere for hvert stevne vi vil stille. Få vurdert bygning, tenner, bevegelser og pelskvalitet kan vi også gjøre, mest av pliktfølelse overfor oppdrettere, men også fordi muttern synes Ede fortjener bekreftelse på at han er søtnos og kjekkas, og hun liker ha en unnskyldning for å kle seg i blazer og høye hæler.  Ede er altså ikke lenger lille Jokke, og det er plutselig bare kos å få en omfavnelse. Kurs starter tidligere på formiddagen i morgen. Usikker på om vi skal forskyve frokost to timer, eller om vi skal satse på å bare spise ekstra godbiter på full mage i to timer. Heller mot å drøye leggetid i kveld, stå opp sent og ta frokosten på kurset, da jeg personlig tror det blir et mindre onde for fordøyelsen enn å trykke på med godis i to timer, to timer etter frokost. For det første liker jeg ikke gi ham godis. Han får alt fullforet sitt som godis fra hånden i intervaller som tilsvarer måltider. Ikke glad i å gi masse ekstra utenom. For det andre blir alt som gis i løpet av to timer, to timer etter frokost, det blir vel for dårlig oppløst før magesekken tømmer seg i tarmen. Blir bare vomfyll som hemmer næringsopptak fra måltidet.  Vi går altså for sen kveld og sen frokost, om ingen som vet bedre korrigerer meg på den i tide. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...