Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 121
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering igjen Lang historie litt kortere: Rett før jul virket hun stivere og stølere enn normalt, ville ikke hoppe inn i bilen på samme måte, "stålsatte" se

Noen av dere har sikkert fått det med dere allerede, men verdens fineste, morsomste og vakreste Tollerfrøken er ikke mer… ? Hun ble akutt dårlig på kvelden 16. juni i år, og dessverre var det ingentin

Tenkte det var på tide med en liten oppdatering nå nesten et halvt år etter operasjonen. Josie har vært mye bedre i ryggen etter operasjonen, og jeg ville valgt det samme om igjen hvis jeg måtte velge

Posted Images

  • 1 year later...
  • 1 year later...
Skrevet

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering igjen :)

Lang historie litt kortere: Rett før jul virket hun stivere og stølere enn normalt, ville ikke hoppe inn i bilen på samme måte, "stålsatte" seg liksom litt før hun hoppet opp i sofaen, og flyttet mye mer på seg enn hun pleier. Vi dro til veterinæren her vi bor, og de tok noen bilder som viste blant annet spondylose. De henviste oss videre til Veterinærhøgskolen/NMBU for CT, som viste "bløtvevsfortykkelse" i L7/S1 (helt nederst i ryggen). Jeg snakket litt med forskjellige veterinærer for å få litt mer input, blant annet Thomas Sissener ved Din Dyreklinikk i Sandefjord. Han tittet på bildene og vi snakket en del sammen før vi ble enige om at hun sannsynligvis ville bli bedre med en operasjon.

I skrivende stund er det 11 dager siden hun ble operert for skiveprolapsen, ironisk nok har hun sin på akkurat samme sted som jeg har min prolaps. Operasjonen gikk kjempefint, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med hjelpen vi har fått der, både i forkant av operasjonen, under og etter. Selv om det er en god kjøretur unna ville jeg gjort det igjen på et blunk.

Etter operasjonen hadde hun fått et smerteplaster som skal gi mye smertelindring, samt at skulle hun få en del smertestillende, blant annet Tramagetic - som jeg har vært mye borti selv med min egen rygg. På meg virker de veldig dårlig, og det gjorde de visst for henne også. På torsdagen ville hun ikke legge seg, og skrek hver gang hun prøvde. Når hun omsider fikk lagt seg ned, og hadde sovet en liten stund (sånn ca 10 min) våknet hun igjen og skrek når hun skulle reise seg opp igjen.

Jeg hadde løpende kontakt med Sissener, og han foreslo en annen smertestillende, Neurontin, som vi etter litt om og men klarte å få tak i på et apotek et stykke unna. Hun fikk en Rimadyl og en Neurontin-tablett, og det gjorde visst susen. Helt utslitt og utrolig trøtt sovnet hun omsider i senga si, og sov hele natten gjennom. Dagen etter var hun merkbart veldig mye bedre, og kunne både reise seg og legge seg uten at det kom noen ulyder.

Hun virker mye piggere allerede, det virker som om hun tror at hun er frisk som en fisk igjen :P Nå skal hun holdes i ro i 4-6 uker, og får ikke hoppe opp i sofaen før det. Hun skal også bæres i trapper, så nå er jeg veldig glad for at vi bor i et hus så og si helt uten trapper!

Jeg må si at jeg er veldig imponert over henne, hvor godt hun har taklet alt dette - jenta er snart ni år og "kom ikke til å bli mer enn to år" i følge en veterinær vi var hos da hun var valp. Vi fikk også høre at hun ikke er den "tøffeste hunden i gata", og det er jeg uenig nå, kjenner jeg :P Det hun mangler i mot til å møte skumle ting i en mentaltestløype, tar hun godt igjen for i smertemestring, tålmodighet og "guts" av den andre typen - den man trenger for å møte motgang og smerter over tid.

Godt med fullforsikring, var det også, og ekstra godt at Din Dyreklinikk har direkteoppgjør med Agria (og litt godt at jeg har vært fremsynt nok til at jeg hadde forsikret henne for så høye summer som mulig, for dette hadde ikke gått om jeg måtte betalt av egen lomme). Og selvfølgelig godt at Thomas Sissener var tilgjengelig på relativt kort varsel, han fortjener all verdens ros. En mer medfølende og kompetent veterinær har jeg aldri møtt på, og nå har det jo tross alt blitt noen veterinærbesøk i løpet av årenes løp.

Så alt i alt har jenta mi det veldig bra, og vi ser begge frem mot sommeren og litt flere turer i tiden som kommer!

  • Like 9
Skrevet

Så godt å lese at det ser ut til å gå bedre med jenta di! :wub:

Sånn på sidelinjen, så er det merkverdig rart at dere har/hadde problemer på samme sted, og at samme smertestillende ikke funket. Selvsagt kan det være tilfeldig at dere har problemer på samme sted, og at smertestillende sånn generelt sett funker dårlig på akkurat det, men noen ganger tenker jeg at det er påfallende med likheter mellom hund og eier.. Noen ganger virker det også som om at hvis det går over for den ene, så går det over for den andre også.. Tenker ikke på sånne alvorlige ting som operasjon, men feks halting og smerter. Interessant egentlig. :) God bedring fremover begge to! :heart:

  • 5 months later...
Skrevet

Tenkte det var på tide med en liten oppdatering nå nesten et halvt år etter operasjonen. Josie har vært mye bedre i ryggen etter operasjonen, og jeg ville valgt det samme om igjen hvis jeg måtte velge på nytt. Jeg har imidlertid ikke følt at hun er kommet seg 100 % etter at hun ble så stiv og rar i fjor vinter.
Hun har virket veldig gammel, unormalt stiv og vil ikke være med på tur, vil ha masse kos (og dét er uvanlig, det!), det stinker død og fordervelse av munnen hennes, og hun har bare vært veldig annerledes i det siste. Vi var innom veterinæren her vi bor for å få fjernet noen små kuler som hun får med ujevne mellomrom, men plutselig hadde hun gått opp fem kilo siden forrige innveiing (tre uker tidligere)! 

Jeg skjønte ingenting, og trodde det var noe galt med vekta hos veterinæren, men etter å ha veid en fôrsekk fant vi ut at den viste riktig antall kilo. Det ble tatt videre prøver av henne, og når vi fikk resultatene viste de klart og tydelig at hun har lavt stoffskifte. Heldigvis, får jeg vel si, siden det har vist seg å være veldig lett å behandle. 
Nå har hun gått på medisiner i snart to uker, og NÅ kjenner jeg henne igjen; lykke på fire labber, smiler fra øre til øre fra morgen til kveld, drar i båndet og snuser på tur, hopper lettere opp i sofa og stoler, og har ikke like intenst kosebehov lenger (akkurat det er leit, men sånn har hun alltid vært). Hun kommer igjen løpende for å hjelpe til når hun hører at jeg holder på med klesvasken, henter tøfler etter turer, sover mindre og er bare mye mer opplagt! :D  Ikke er hun like "bollete" lenger, heller, så hun virker mye lettere i kroppen nå enn for noen uker siden. 

Hun imponerer meg stadig med livsgnisten sin, og evnen til å "si i fra" når noe er galt (selv om jeg har litt tungt for å skjønne hva hun mener innimellom), og at hun - som "kom til å bli maks to år" i følge enkelte veterinærer - er blitt NI år nå vitner bare om hvor tøff den lille tuppa mi kan være! 

  • Like 3
  • 2 years later...
Skrevet

Den som gir seg er en dritt, sies det, så etter halvannet år med intens utredning har veterinærene på Evidensia Oslo Dyresykehus funnet ut at min søte lille Josie har lupus…  Hvorvidt hun har SLE (systemisk) eller DLE ("hudvarianten") har de ikke helt klart å konkludere med, men jeg skal ta henne med til en annen veterinær som skal ha mer kompetanse på området.
Veldig godt å endelig få svar på hva som har feilet jenta mi siden hun var liten, selv om det er en kjip beskjed å få.
Hun står på kortison og responderer veldig bra så langt - bare skrekkelig sulten!

  • Sad 2
  • 1 year later...
Skrevet

Noen av dere har sikkert fått det med dere allerede, men verdens fineste, morsomste og vakreste Tollerfrøken er ikke mer… ? Hun ble akutt dårlig på kvelden 16. juni i år, og dessverre var det ingenting å gjøre for å redde henne, selv om vi dro rett til veterinær. På ca to timer gikk jeg fra å være hundeeier til å være uten den beste lille røde pelsballen som finnes. Det viste seg at hun hadde en aggressiv type kreft i milten (hemangiosarkom), med spredning til leveren. Denne krefttypen gir ofte ingen symptomer før en av svulstene sprekker, og hunden viser symptomer på indre blødninger (som var tilfellet her). En mager trøst er at jeg fikk følge henne på den siste reisen. 

Det er utrolig trist, og huset er veldig tomt uten alle påfunnene hennes, den søte trampingen hennes når hun ville ha oppmerksomhet, og den evigvarende siklingen når noen åpnet en sjokolade her i huset ❤️

IMG_2549.jpg.3a51373f749bafdd673eb7324321f03d.jpg

IMG_2504.thumb.jpeg.a28df6054cb428d11ffe917a7b071359.jpeg

 

  • Sad 5

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...