Gå til innhold
Hundesonen.no

Tolleren Josie


Miriam
 Share

Recommended Posts

  • Svar 121
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering igjen Lang historie litt kortere: Rett før jul virket hun stivere og stølere enn normalt, ville ikke hoppe inn i bilen på samme måte, "stålsatte" se

Noen av dere har sikkert fått det med dere allerede, men verdens fineste, morsomste og vakreste Tollerfrøken er ikke mer… ? Hun ble akutt dårlig på kvelden 16. juni i år, og dessverre var det ingentin

Tenkte det var på tide med en liten oppdatering nå nesten et halvt år etter operasjonen. Josie har vært mye bedre i ryggen etter operasjonen, og jeg ville valgt det samme om igjen hvis jeg måtte velge

Posted Images

  • 1 year later...
  • 1 year later...

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering igjen :)

Lang historie litt kortere: Rett før jul virket hun stivere og stølere enn normalt, ville ikke hoppe inn i bilen på samme måte, "stålsatte" seg liksom litt før hun hoppet opp i sofaen, og flyttet mye mer på seg enn hun pleier. Vi dro til veterinæren her vi bor, og de tok noen bilder som viste blant annet spondylose. De henviste oss videre til Veterinærhøgskolen/NMBU for CT, som viste "bløtvevsfortykkelse" i L7/S1 (helt nederst i ryggen). Jeg snakket litt med forskjellige veterinærer for å få litt mer input, blant annet Thomas Sissener ved Din Dyreklinikk i Sandefjord. Han tittet på bildene og vi snakket en del sammen før vi ble enige om at hun sannsynligvis ville bli bedre med en operasjon.

I skrivende stund er det 11 dager siden hun ble operert for skiveprolapsen, ironisk nok har hun sin på akkurat samme sted som jeg har min prolaps. Operasjonen gikk kjempefint, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med hjelpen vi har fått der, både i forkant av operasjonen, under og etter. Selv om det er en god kjøretur unna ville jeg gjort det igjen på et blunk.

Etter operasjonen hadde hun fått et smerteplaster som skal gi mye smertelindring, samt at skulle hun få en del smertestillende, blant annet Tramagetic - som jeg har vært mye borti selv med min egen rygg. På meg virker de veldig dårlig, og det gjorde de visst for henne også. På torsdagen ville hun ikke legge seg, og skrek hver gang hun prøvde. Når hun omsider fikk lagt seg ned, og hadde sovet en liten stund (sånn ca 10 min) våknet hun igjen og skrek når hun skulle reise seg opp igjen.

Jeg hadde løpende kontakt med Sissener, og han foreslo en annen smertestillende, Neurontin, som vi etter litt om og men klarte å få tak i på et apotek et stykke unna. Hun fikk en Rimadyl og en Neurontin-tablett, og det gjorde visst susen. Helt utslitt og utrolig trøtt sovnet hun omsider i senga si, og sov hele natten gjennom. Dagen etter var hun merkbart veldig mye bedre, og kunne både reise seg og legge seg uten at det kom noen ulyder.

Hun virker mye piggere allerede, det virker som om hun tror at hun er frisk som en fisk igjen :P Nå skal hun holdes i ro i 4-6 uker, og får ikke hoppe opp i sofaen før det. Hun skal også bæres i trapper, så nå er jeg veldig glad for at vi bor i et hus så og si helt uten trapper!

Jeg må si at jeg er veldig imponert over henne, hvor godt hun har taklet alt dette - jenta er snart ni år og "kom ikke til å bli mer enn to år" i følge en veterinær vi var hos da hun var valp. Vi fikk også høre at hun ikke er den "tøffeste hunden i gata", og det er jeg uenig nå, kjenner jeg :P Det hun mangler i mot til å møte skumle ting i en mentaltestløype, tar hun godt igjen for i smertemestring, tålmodighet og "guts" av den andre typen - den man trenger for å møte motgang og smerter over tid.

Godt med fullforsikring, var det også, og ekstra godt at Din Dyreklinikk har direkteoppgjør med Agria (og litt godt at jeg har vært fremsynt nok til at jeg hadde forsikret henne for så høye summer som mulig, for dette hadde ikke gått om jeg måtte betalt av egen lomme). Og selvfølgelig godt at Thomas Sissener var tilgjengelig på relativt kort varsel, han fortjener all verdens ros. En mer medfølende og kompetent veterinær har jeg aldri møtt på, og nå har det jo tross alt blitt noen veterinærbesøk i løpet av årenes løp.

Så alt i alt har jenta mi det veldig bra, og vi ser begge frem mot sommeren og litt flere turer i tiden som kommer!

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så godt å lese at det ser ut til å gå bedre med jenta di! :wub:

Sånn på sidelinjen, så er det merkverdig rart at dere har/hadde problemer på samme sted, og at samme smertestillende ikke funket. Selvsagt kan det være tilfeldig at dere har problemer på samme sted, og at smertestillende sånn generelt sett funker dårlig på akkurat det, men noen ganger tenker jeg at det er påfallende med likheter mellom hund og eier.. Noen ganger virker det også som om at hvis det går over for den ene, så går det over for den andre også.. Tenker ikke på sånne alvorlige ting som operasjon, men feks halting og smerter. Interessant egentlig. :) God bedring fremover begge to! :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 months later...

Tenkte det var på tide med en liten oppdatering nå nesten et halvt år etter operasjonen. Josie har vært mye bedre i ryggen etter operasjonen, og jeg ville valgt det samme om igjen hvis jeg måtte velge på nytt. Jeg har imidlertid ikke følt at hun er kommet seg 100 % etter at hun ble så stiv og rar i fjor vinter.
Hun har virket veldig gammel, unormalt stiv og vil ikke være med på tur, vil ha masse kos (og dét er uvanlig, det!), det stinker død og fordervelse av munnen hennes, og hun har bare vært veldig annerledes i det siste. Vi var innom veterinæren her vi bor for å få fjernet noen små kuler som hun får med ujevne mellomrom, men plutselig hadde hun gått opp fem kilo siden forrige innveiing (tre uker tidligere)! 

Jeg skjønte ingenting, og trodde det var noe galt med vekta hos veterinæren, men etter å ha veid en fôrsekk fant vi ut at den viste riktig antall kilo. Det ble tatt videre prøver av henne, og når vi fikk resultatene viste de klart og tydelig at hun har lavt stoffskifte. Heldigvis, får jeg vel si, siden det har vist seg å være veldig lett å behandle. 
Nå har hun gått på medisiner i snart to uker, og NÅ kjenner jeg henne igjen; lykke på fire labber, smiler fra øre til øre fra morgen til kveld, drar i båndet og snuser på tur, hopper lettere opp i sofa og stoler, og har ikke like intenst kosebehov lenger (akkurat det er leit, men sånn har hun alltid vært). Hun kommer igjen løpende for å hjelpe til når hun hører at jeg holder på med klesvasken, henter tøfler etter turer, sover mindre og er bare mye mer opplagt! :D  Ikke er hun like "bollete" lenger, heller, så hun virker mye lettere i kroppen nå enn for noen uker siden. 

Hun imponerer meg stadig med livsgnisten sin, og evnen til å "si i fra" når noe er galt (selv om jeg har litt tungt for å skjønne hva hun mener innimellom), og at hun - som "kom til å bli maks to år" i følge enkelte veterinærer - er blitt NI år nå vitner bare om hvor tøff den lille tuppa mi kan være! 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...

Den som gir seg er en dritt, sies det, så etter halvannet år med intens utredning har veterinærene på Evidensia Oslo Dyresykehus funnet ut at min søte lille Josie har lupus…  Hvorvidt hun har SLE (systemisk) eller DLE ("hudvarianten") har de ikke helt klart å konkludere med, men jeg skal ta henne med til en annen veterinær som skal ha mer kompetanse på området.
Veldig godt å endelig få svar på hva som har feilet jenta mi siden hun var liten, selv om det er en kjip beskjed å få.
Hun står på kortison og responderer veldig bra så langt - bare skrekkelig sulten!

  • Sad 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...

Noen av dere har sikkert fått det med dere allerede, men verdens fineste, morsomste og vakreste Tollerfrøken er ikke mer… ? Hun ble akutt dårlig på kvelden 16. juni i år, og dessverre var det ingenting å gjøre for å redde henne, selv om vi dro rett til veterinær. På ca to timer gikk jeg fra å være hundeeier til å være uten den beste lille røde pelsballen som finnes. Det viste seg at hun hadde en aggressiv type kreft i milten (hemangiosarkom), med spredning til leveren. Denne krefttypen gir ofte ingen symptomer før en av svulstene sprekker, og hunden viser symptomer på indre blødninger (som var tilfellet her). En mager trøst er at jeg fikk følge henne på den siste reisen. 

Det er utrolig trist, og huset er veldig tomt uten alle påfunnene hennes, den søte trampingen hennes når hun ville ha oppmerksomhet, og den evigvarende siklingen når noen åpnet en sjokolade her i huset ❤️

IMG_2549.jpg.3a51373f749bafdd673eb7324321f03d.jpg

IMG_2504.thumb.jpeg.a28df6054cb428d11ffe917a7b071359.jpeg

 

  • Sad 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...