Gå til innhold
Hundesonen.no

Flokkleder er syk...


André

Recommended Posts

Jeg ligger nå hjemme for 4 dagen med feber og forkjølelse. Bikkja virker ikke helt frisk hun heller, og hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg begynt å lure på henne. Hun har aldri opplevd meg syk på noen måter, og nå når jeg er det så gjør hun alt hun kan for å være god med meg.

Sliter meg selv ut av dyna bor å lufte henne, men hun virker ikke lysten på noen tur. Vil hjem igjen med en gang hun har fått gjort sitt, og viser klart at det er inne og i ro vi skal være.

Min forgje hund var hakket verre. Da jeg var syk, var han eeeenda verre.

Det Xena gjør nå er å kneke. Legger hodet i fanget på meg og skal være god. Logrer ikke, noe hun alltid gjør når hun er kosesyk. Bare rolig nærhet, med noen veldig spørrende blikk...

Nå prøver jeg ikke å menneskeliggjøre henne på noen måte, men med den omsorgen hun selv har fått de gangene hun ikke har vært helt i strøk, er det som om hun prøver å gjengjelde dette.

Jeg vet fra før at hun elsker meg over alt på jord, og at hun er av typen som går gjennom flammer for meg, men dette er nesten for mye.

Nå er det bare meg og henne, dessuten så har hun vært babyen min siden hun var 7 uker (er det fortsatt...) så hun må tydeligvis være litt bekymret for meg.

Har hørt at det er så ymse med hvordan hunder reagerer på sykdom og humør, og tror ikke jeg er den eneste som har opplevd det samme.

Likevel litt rart at jeg nå har hund nr. 2 i rekken som er like følsom.

Trodde faktisk ikke at Xena var sånn som dette, men siden jeg ikke har vært mer enn lettere forkjøla siden hun var født så har hun ikke fått vist meg denne siden av seg selv heller.

Kan ikke annet enn å la meg sjarmere enda mer av henne heller nå, for man blir vel ikke akkurat mindre glad i en hund som oppfører seg på denne måten.

Mulig jeg høres helt gal ut som forteller dette, men jeg er nok ikke den eneste her som sitter ned de samme erfaringene.

Noen som føler seg like gal som meg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine hunder har oppført seg slik de gangene jeg har ligget til sengs med migrene. Klart de blir forvirret, når de ser at jeg ikke oppfører meg som jeg pleier. Men selvfølgelig virker det jo veldig søtt, nesten som omsorg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har også opplevd dette. Det verste var den gangen jeg ødela leddbåndet i det ene kneet og havnet på krykker. Hunden fikk kun toaletturer i flere dager. I mellom turene lå jeg stort sett i senga med smerter og forferdelig dårlig samvittighet overfor hunden. Da kunne hunden hoppe opp i sengen, slike meg på det vonde kneet før han la seg ned sammen med meg. Hunden hopper aldri opp i sengen ellers!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tror de fleste hundeeiere har opplevd hunden sin slik. de fleste har tett knyttet bånd med hunden. det dumme med dette når flokkens eier er syk, er at det gjerne kan påvirke hunden negativt. den på en måte tar alt dette "syke og triste og tunge" innpå seg.

merket selv en periode når jeg var litt depremert: hunden forandret seg i personlighet. ble veldig overbeskyttende, brølte til mennesker og dyr for å vise: her er jeg og jeg passer på mor.

med en gang jeg selv ble bedre, tok jeg "kontroll" og alt var tilbake på det normale... merkelige greier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den hørtes kjent ut. Emma kommer også tuslende og gir meg rare blikk når jeg er nedfor i humøret rett og slett.. Og kommer ofte for å ligge på fanget da. Liker å tro at hun veit hun får meg til å føle meg bedre og at hun utnytter det. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine tre er også slik når jeg er syk. Innimellom har jeg kraftige migreneanfall som gjør det totalt umulig å komme seg ut av senga. Da ligger dyra i ro uten å mukke om det så er et helt døgn uten tissepause. Eller slik jeg har hatt det nå det siste halve året med en ødelagt rygg; ligger jeg strekk ut på gulvet så kommer alle tre smygende og legger seg kloss i meg som noen varmeputer :) De er også ivrige etter å bringe meg ting - som sure sokker og tomme doruller.

De senser når et anfall er på vei og blir merkbart roligere og holder seg tettere inntil meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Just me!!
Tja, jeg skulle gjerne hatt litt mer medfølelse fra bikkja når jeg er syk. Men neida, hun er på sitt vante vis. Ikke noe ekstra dulling med meg her i gården. Men så er det jo derfor jeg er terrier-eier.... :rolleyes:

Hehe ja. Jeg får også fred av terrieren min når jeg er syk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Njes.. medfølelse? Hva er det?? :) Tulla bryr seg døyten om jeg er syk, hun gjør som hun alltid har gjort på dager med lite innhold; sover. Men andre ganger kan hun lese tankene mine; som når jeg har tenkt å klippe pels eller klør, dusje eller skrape tannstein, som i dag. Jeg hadde vært ute i hagen og tatt en røyk sammen med Tulla. Vi gikk inn, og akurat da tenkte jeg at jeg skulle skrape tannstein, og vips hadde hunden smygd seg ut av rommet og var på god vei til å gjemme seg, haha!

Når det gjelder sykdom, er det jeg som er verst når det gjelder "medfølelse". Hvis Tulla er dårlig i magen, så blir jeg også uvel, litt kvalm og daff. Og det blir jeg gjerne FØR jeg vet at hun er det.. :( Da jeg var mindre hadde jeg en kanin, og den var syk i foten sin, dvs at den hadde veldig vondt i høyre kne og klarte nesten ikke å hoppe men ro foten etter seg. Etter noen dager fikk jeg også det, og hadde vondt i kneet til flere uker etter at kaninen var avlivet. Merkelig, og absolutt ingen grunn til at jeg skulle ha vondt i kneet mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merker det mye på Aro og Rikke var ekstrem, hun kunne ligge pal med meg 24timer i døgnet om så var og kom å sniffa på pusten min og greier. Har ikke vært så mye syk mens jeg har hatt valpen men er blitt det nå, så merker at hun er utrolig mye roligere enn hun har pleid åvære når jeg har hatt fri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Hmm.. Ja.. Min lurer seg helst bare unna når jeg er trist/deperimrt.. Eller så ser han meg dypt inn i øynene med et spørende blikk.. :) Er så glad i han goe gutten min :P ... Veldig sjeldent jeg er syk faktisk.. Husker ikke sist jeg var sånn skikelig syk.. Blir jo forkjøla og slikt... Men han reagerer ikke noe særlig på det..

Er vell nesten bare når jeg er sint/trist/deperimert på en gang, at han lusker seg litt unna.. Så kommer han etterpå når jeg har roet meg litt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde nettopp et mareritt av en "treningsøkt". Hadde alle favorittingene hans og lommene fulle av snacks. Godt vær og stille og rolig feriestemning. Ede åpnet med å hoppe opp og bite og bjeffe og jukke og være teit. Jeg trodde vi skulle ha en fin økt med den energien der, men da jeg ba om utgangsstilling for TREDJE GANG, så gikk han sakte og satte seg seigt ned. ... Eneste lyspunkt var en fin innkalling da han mens jeg prøvde samle meg vimsete avgårde på egenhånd inn i en luftegård jeg ikke har gitt ham lov til å gå i. Da spratt han opp fra sniffingen og kom løpende inn med en gang. Supert! ..men det var det ENESTE han gjorde riktig på cue. Han dekket hver gang jeg ba om stå. Så dumt på meg når jeg ba om utgangsstilling. La repeatedly fra seg apporten en meter fra meg i forsøk på å innkassere uten å måtte gi den fra seg. Fant plutselig ut at det var kewlere å gå fra front mellom beina mine til utgangsstilling istedenfor å svinge bakparten inn, og gjentok den der flere ganger. Nektet gå fot uten lure i hånden. Den økende frustrasjonen min gjorde ikke ting bedre. Han begynte holde hard rock konsert. Hoppet og bet og jukket. SÅ kom jeg på at han ikke har fått skjønnhetssøvnen sin. Han hadde vært våken fra kl 07 i morges uten å blunde et blunk. Aha! All made sense. Tok ham med meg inn igjen, og det tok ikke engang et minutt før han brøt ut i full raptus og fløy villmann mellom veggene i toddler tantrum. Stoppet plutselig og begynte krafse og grave som en manisk gærning på gulvet, og falt så dønn om, som et slakt, rett i søvn. — Har De forsøkt skru maskinen av og på igjen? 
    • Det er nok definitivt en del av "spøkelsesalderen", men det er også viktig å ta på alvor så man ikke ved uhell forsterker adferden så den blir en uvane.
    • Er hun ikke i den alderen? Jeg har noe liknende problemer selv, også 5 mnd. Bjeffet plutselig på en dame på bussholdeplassen i dag, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis bare sosial bjeffing, som han gjør når han vil noe, men hun ble dessverre ukomfortabel, så måtte fortelle henne at det var vennlig kommunikasjon for å få oppmerksomhet, ikke noen trussel eller advarsel. De høres veldig annerledes ut og serveres mot "inntrengere" på "eget territorium". Kanskje sammenlignbart med hva din gjør? Fordi min er avlet for å vokte, så belønner jeg ham for å være flink gutt og gjøre jobben sin tilfredsstillende når han serverer advarselbjeff på fremmede "inntrengere". Hadde han truet og ikke latt seg avlede hadde jeg kjøpt profesjonell hjelp, men foreløpig er han tilfreds med å få respons på varselet og tar min vurdering av situasjonen som god fisk.  Kjenner du til begrepet sladretrening? 
    • Det er vanskelig å si uten å se hunden. Går dere på noe valpekurs? Isåfall er det et godt sted å spørre. Jeg tenker også at det er veldig viktig med god sosialisering med trygge hunder og folk, og på trygg avstand til "skumle" ting i ulike miljøer generelt, så ikke alt ukjent blir skummelt.
    • Hei! Har en 5 mnd gammel bc valp som knurrer og bjeffer på ting som kommer på avstand, samme om det er kjentsfolk eller fremmede.. hun syntes det er greit når de kommer nærme nok, da vil hun mer enn gjerne hilse og er fornøyd.   idag når faren min kom inn med caps knurret hun og bjeffet her inne, noe hun aldri har gjort før.. noe jeg bør gjøre for å forebygge? hun er dog lett å avbryte enkelte ganger, men mååå liksom bjeffe.. takk for alle svar
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...