Hva ville dere gjort?

[Siri]

For å spinne litt videre på det PO sier, så tror jeg ikke man nødvendigvis KAN være 100 % forberedt på hva man får mellom hendene dersom hunden man har fått kanskje er LITT mer enn en normal hund - samme om man har lest seg blå om rasen og snakket seg hes med oppdrettere og rasekjennere. Jeg tror man må ha opplevd å ha en skarp, voktende hund tidligere om man skal være forberedt på å få noe sånt i hus. Det er ikke nødvendigvis så enkelt å se tegnene tidlig nok slik at man kan sette inn forebyggende tiltak dersom man ikke helt VET hva man skal se etter.

Det slår meg imidlertid i denne diskusjonen at "noen" må være litt uenig med seg selv ? I diskusjoner om såkalte "kamphunder" og dess like messes det om uansvarlige hundeeiere og farlige hunder som man ikke ønsker inn i landet, men her har man altså en hundeeier som faktisk innser at hunden kan ha en litt lavere terskel for å bite både folk og dyr - og som dermed tar konsekvensen av DET - men DET er altså å løpe fra det ansvaret man har påtatt seg... Javel sier jeg.

[KristinR]

Det er lett å tro at man vet hva man går til og så blir det ikke nødvendigvis slik. Jeg visste at jeg fikk en hund fra brukslinjer og skjønte at hun kanskje kom til å trenge litt mer og annen type stimuli enn hanhunden min som er fornøyd med å lukte på blomstene. Likevel har jeg slitt. Hun er en fantastisk hund på veldig mange områder, men har andre ting som gjør at hverdagen er litt tyngre enn jeg hadde trodd den skulle bli.

Likevel så kunne jeg ikke ha tenkt meg å fraskrive meg ansvaret for henne fordi jeg ikke har tid til å ta meg av henne. Det er iallfall i min verden snakk om å prioritere.

Jeg syns og Anette har fått mye slakt i denne diskusjonen. Litt av årsaken er at hun la det frem på begynnelsen av diskusjonen som at hun valgte å prioritere jobben fremfor hundene. Slik ble det iallfall oppfattet tror jeg. Nå viser det seg jo etterhvert at Lyra er så krevende at hun ikke ser noen annen løsning enn å omplassere henne. Jeg vet fortsatt ikke om jeg syns hun gjør det riktige her, men har man tatt seg vann over hodet og ikke ser lys i tunnelen så kan jeg forstå henne.

En litt annen sak er at jeg syns nesten det er skremmende at en Laeken som er nøyaktig slik en laeken skal være ifølge Anette kan være farlig for vanlige folk. Ante ikke at det var så ille. Da har ikke rasen noe å gjøre her i landet, eller i noe annet land for den saks skyld.

Anette har garantert gått veldig mange runder med seg selv og det koster henne nok mye mer enn hva vi får vite her å kvitte seg med rasen hun så lenge har ønsket så syns vi skal godta hennes avgjørelse. Både hund og eier kommer i litt annen kategori enn de fleste omplasseringer på Finn.no.

[akela]

Det som dette viser seg å koke ned til, er jo at dette virker å være altfor mye hund for en eier som ikke var forberedt i praksis - og at den kanskje ville blitt omplassert jobb eller ikke. Det hadde kanskje vært andre svar her inne, uten den første runden med det jeg og flere tydeligvis oppfattet som et forsøk på bortforklaring.

At hunden får det godt, er jo uansett rase/individ etc en SELVFØLGE når man skal omplassere. Om den får det bedre, aner vi ikke - nedover i Europa er det like vanlig å ha hund som "sportshund", oppstallet som en annen hest og som tas ut for trening, enn det er å hund på tildels "vår" måte, som familiemedlem.

Oppdretterne til ene hunden her har mange hunder, de er kennelhunder, og tas jevnlig ut for trening og sykling og, for de unge, miljøtrening. Hundene har det alldeles utmerket, men jeg ville neppe sendt tilbake hunden min dit - ikke etter at den er blitt vant til en langt mer omfattende kontakt. Nå VET ingen hvordan hunden i dette tilfellet vil få det, så det kan jo ikke diskuteres.

Dette minner meg om en annen sak, noe jeg leste på en hjemmeside. Der var det et sterkt engasjert par som kjøpte seg hund, fra tjenestehundlinjer, og gikk enormt positivt til verks. Her skulle valpebiting overses, det skulle gjøres etter boken. De mente etterhvert at den unge hunden, under året, nærmest var et bitemonster - det ble problemkonsultasjoner, mer overseing og avledning, og hunden gikk mer og mer på. Vel, oppdretter ble rimelig grinete... hva hadde de forventet?, hunden ble tatt tilbake, kom til folk som var vant til denslags hund i praksis - og eierne skaffet seg golden retriever istedet og er veldig fornøyd.

Ja, kanskje en slik hund var feil i utgangspunktet - men da er det fair å innrømme det, etter min personlige mening. Også med tanke på "avskrekking" av andre ferske ELLER uerfarne (på ny rase) eiere med teorien om at "jeg klarer alt", "jeg liker utfordringer" etc.

Kanskje det handler om å se litt på seg selv, og hva man faktisk kan få til i praksis, bruke det som er praksis/andre har erfart med rasen, og ikke insistere på å prøve noe nytt etc dersom man ikke helt har forutsetningene. Og hvorfor skulle denne hunden EGENTLIG være så ille? Hvis Terje Østlie mener det er en bra hund, slik det skrives, så vil man gjerne ha gode, mentalt stødige, gode brukshunder her - hvorfor skulle vi ikke kunne ha dem her? Så at denne hunden "må" ut, høres nå litt pussig ut.

Det høres liksom ut som om lakenois er titusen ganger verre enn malinois, og all den tid de dels har maller i stamtavlene så skjønner jeg ikke den voldsomme "forverringen" lakenoisene skal innebære. "Faren" med rasemytologi er at man ser "det verste" i hunden, kanskje det ikke er så ille, kanskje dette ER en knallhund. Men greit... hvis man finner ut at brukshund ikke var så festlig likevel, at det er en masete, kjasete hund å ha frem til man har fått dreisen på dem, og ikke får dreisen på dem, så greit nok. Det er greit med utfordringer, men det må være realisme i det, og har man vært urealistisk, så er det ærlig å innrømme det.

Men SI det da... så hadde vi kanskje spart oss ørten runder rundt.

Når det gjelder hest... så kjenner jeg nå flere jeg, som har hestene til "the bitter end", og hadde et nesten like nært forhold til dem som hund. Og selv om dette ER vanskelig i praksis, så handler det om å se hva slags rytter, hva slags resultater, man selv som rytter har - dersom man er en middelmådig til dårlig rytter, som aldri oppnår noe på grunn av egne kunnskaper, så er det like lite etisk å skaffe seg "nye hesten" etter nye hesten - som det er for "vanlige hundeeiere" å omplassere i hytt og pine, der jeg, slik vi før har snakket om i diskusjoner, ser hvorfor oppdrettere KAN ha nytte av å kunne omrokkere hundeholdet. Samtidig er et par av de beste oppdrettene i et par raser jeg kjenner basert på et lite hundehold der hundene blir lenge i hus, og låner tilbake hunder fra venner/valpekjøpere.

Men som sagt: Det ble SPURT om personlige meninger, det har man fått, og Loke skrev jo sjøl et mye mer balansert og greit innlegg litt uti her enn flere av "forsvarerne". Så noen moralske haranger om hvor slemme man er som ikke melder seg inn i den selvbestaltede støttegruppen faller på sin egen urimelighet.

Og hva er "usaklig" å forholde seg til? Å lese på dagboken til Loke fyller jo på en måte ut bildet som de andre, de som tydeligvis kjenner ekvipasjen, var først til å skrive om - altså at det var problemene med hunden som var en viktig årsak. Det var "støttegruppen" som først trakk frem dette... så kanskje de er de usaklige da?

Det er et tøft valg, men jeg ser hvorfor dette BLE nødvendig - men jeg tror altså at dette kunne vært unngått på flere mulige måter.Til syvende og sist handler jo dette MES T om valg av hunderase, og innsikt i hva en selv har forutsetning for å klare i praksis. Det ER vanskelig å ha "mye hund", det vet jeg, jeg har vært borti min andel, og det krever mye. Men nettopp fordi det har vært mye hund, har det også vært lærerikt - og så er det noe med at jeg jo bevisst kjøpte mye hund, der jeg kunne kjøpt meg en trivelig liten goldentispe... Man får iblant med mer på kjøpet enn man hadde regnet med, eller ting går litt rundt, men denne hunden høres jo faktisk så mye bedre ut (ut fra det jeg har lest) - enn worst case som er blitt nevnt - at det kanskje rett og slett "bare" er en hund med masse guts som kunne trengt mer styring fra starten, som nå er i sin verste ungdomsperiode og som bare er harry for tiden, og ikke noen "farlig biter" som det iblant høres ut som her inne.

Men ok, blir det for mye, så er det en ærlig sak å si det rett ut. Til kjedsomhet kan vi jo gjenta at det er holdningen rundt dette, at det er "så greit" å omplassere hunden når det butter i mot, som både jeg og Lotta vel har vært blant dem som har reagert mot - og da fra mange hold i denne debatten. Dere forsvarer noe som egentlig bare er bare "proffutgaven" av dem som blir "allergiske" mot hannhunder i halvannetårsalderen, eller "reagerer" på hunden rett før ferien, og selv om den er bedre, ja, så handler det om et prinsipp i grunnen som er viktig - å vite hva man går til, og ikke ta på seg for mye.

[belgerac]

Jeg er så glad for at du engasjerer deg så sterkt i dette, Akela. Så skrivefør og kunnskapsrik som du er. Bra du utrettelig står på for å få folk til å tenke litt og kjenne litt på sine egne holdninger til det å skaffe seg hund over evne.

Det er ikke bare i denne diskusjonen at dette er din agenda, liksom… Hadde vel trodd de fleste herinne hadde fått med seg deg nå, og at det ikke er det minste overraskende at du har sterke meninger i denne saken.

Håper bare støttegruppen til Loke (som til dels inkluderer meg) ser budskapet ditt. At dette ikke er noen heksejakt på Loke personlig. Dette handler tross alt om mye mer enn Lokes historie, når det kommer til stykket. Loke er sikkert ikke helt uenig?

Dette handler om folks holdninger, verdier OG selvinnsikt. Og som Lotta påpeker er dette ting som utvikler seg gjennom livet, gjennom egne feil - og andres feil. Tipper Loke ikke går helt uberørt videre i livet uten Lyra. Og at vi andre tar med oss denne historien som en historie vi helst vil unngå selv…

[Guest 2ne]

Jeg føler vel ikke at jeg er i noen "støttegruppe", hverken for Loke eller noen andre (er forøvrig ikke bare sånne merkelapper en liten vri på diskusjonen som var for en stund siden om "den innerste sirkel" og andre konspirasjonsteorier?), jeg har møtt Lyra EN gang jeg, og det var i januar! At jeg har "visst" mer enn det som står skrevet i innleggene her, tror jeg heller ikke - sånn bortsett fra at jeg nå og da leser både bloggen til Annette og innlegg hun skriver her, og derfor ikke hadde på "håpløs eier med snill hund"-briller..

Vel, jo - må innrømme at Annette og jeg har hatt lengre samtaler om hver våre "håpløse" belgergutter - hennes Loke og min Herverket (som forøvrig ble avlivet fordi han ble for mye å håndtere - så slem er jeg, jeg burde muligens omplassert han til mer kompetente folk?) så jeg antok vel at Annette ikke bare "ga opp" fordi jobben var kulere - som det ser ut som man går ut fra her ("kaste seg brått ut i nye diller og kaste den gamle ut")

I første innlegget Annette skreiv, står det f.eks..

Det føles plutselig svært egoistisk å beholde henne, som om jeg sitter på en dyrbar diamant jeg ikke makter å slipe så den kan skinne men heller bare herper. Sånn for å bli litt pompøs. Kort fortalt: jeg er overbevist om at Lyra får det bedre der enn hos meg, der får hun være akkurat den hun er og gjøre det hun er avlet til istedet for å hele tiden bli forsøkt formet til en slags labrador tilpasset min livstil og norske forhold.

Det kommer vel an på hvilke linjer man leser mellom og, ser det ut til - for her leser jeg at Lyra blir litt i overkant hund, samt skarp og krevende i forhold til hva Annette klarer av med/er greit i Norge med sin strenge hundelov, mens tilsynelatende "resten av hundesonen" bare leste at hun liker jobben sin og derfor ikke har tid til Lyra..

[ida]

Helt OT: Hei, jeg har da noen her inne på msn, noen har jeg truffet på sonentreff, noen har jeg mer kontakt med enn andre. Anette har jeg truffet et par ganger og jeg liker henne veldig godt, men når vi diskuterer på hundesonen nullstilles da alt slikt og vi er da vel så ærlige og objektive vi kan. Ellers blir det da bare tull og barnslig alt sammen.

[Symra&Pippin]

Jeg synes ikke Loke (eh... Anette) virker som hun trenger noen støttegruppe. Hun står for meg som en høyst oppegående person. Når endel av oss uttrykker respekt for hennes valg går det på selve saken, tror ikke noen mener at her må det klappes på skulder for enhver pris.

[Terrier]

En ting er å si sin mening, en annen ting er å "skrive bok" om det...

[Therese_]

Jeg har vel skrevet mer enn nok om det å tenke seg om før man skaffer seg en krevende hund for så å foreta nødvendige justeringer i hverdagen for å få det til å fungere, men Lokes innlegg illustrerer nettopp det jeg mener er typisk for hundeinteresserte som på død og liv skal ha seg en fullblods brukshund uten egentlig å ta inn over seg hva dette innebærer. Håper denne tråden får noen fristede sjeler til å tenke seg om et par ganger ekstra før de vurderer en ny hund som skal oppfylle alle drømmer.

Til tross for at Loke (etter hva jeg har skjønt) hadde gjort mye research på rasen hun skulle få, snakket med oppdrettere og kjennere og sikkert lest en hel masse, har hun altså ikke fått med seg at en brukshund trenger MYE aktivisering. Siden dette ikke bare gjelder Loke (er ikke ute etter å henge ut henne spesielt, men hun er tilfeldigvis et glimrende eksempel og har kastet ut ballen selv), og siden få ting irriterer meg mer enn nettopp dette (at flotte hunder blir problemhunder, og endog farlige, i velmenende, men utilstrekkelige hender), er det på sin plass med en presisering.

Hundene var også med i vurderingene når jeg tok jobben, faktisk var en av hovedargumentene mine for å skifte jobb at jeg nå kunne trene hver uke istedet for en kveld annenhver uke som var alt jeg kunne med forrige jobben. I tilegg jobber jeg nå 5 dager i uka istedet for 6. Siden nyttår har hundene som oftest vært på trening 2-3 ganger i uken noe som var en umulighet med min gamle jobb, men får å få til dette må de være med på jobben slik at vi kan kjøre direkte til trening pga reiseveien hjem.

Da hundekjøpet ble planlagt og gjennomført var det altså rom for trening én dag annenhver uke...

Å tro at dette skulle være i nærheten av nok for en hund som er avlet på arbeidskapasitet og motor er jo i beste fall naivt. Selv en bruksavlet hund av andre raser trenger langt mer enn det som er beskrevet her; legg inn prefiks "belger/laeken" og finn 5 feil: 7 dager i en uke minus 2-3 dager trening= 4-5 dager uten trening x 2 belgere=katastrofe!

Jeg er kanskje vel kravstor når jeg forventer at folk som kjøper seg hunder avlet for motor og ekstreme drifter legger opp livet etter hund og trening (ja, det vil si flere timer trening minst 4-5 dager i uka), men et minimumsnivå av aktivisering/trening bør de vel innse at hundene trenger?

Jeg syns du har vært heldig jeg, som har fått en laeken som ikke river ned hele huset eller har fått stereotypier á la rev i bur med det aktiviseringsnivået du har lagt opp til.

Dette har vært en tung avgjørelse men som sagt en avgjørelse jeg (og oppdretterene) har vært forberedt på siden før hun kom. Problemene har uttartet seg anderledes enn jeg hadde forventet da Lyra tross alt ikke er en skrudd eller nervøs hund slik som rasen gjerne sliter med. Jeg var forberedt på å kanskje måtte avlive henne før hun var fyllt ett år (statistisk sett er det veien det går med de fleste norske laekens), ikke å sitte med en flott laekenois tispe som jeg følte var i feil hender.

Jeg er litt nysgjerrig, hva slags hund var det egentlig du forventet?

Hvis du var forberedt på å måtte avlive bikkja før hun var året, burde vel noen bjeller begynt å ringe?

Men du har altså fått en bedre hund enn du hadde planlagt og likevel er hun for mye?

Virker ikke veldig gjennomtenkt likevel denne importen din, altså.

Lyra får det sikkert fint hos den belgiske damen (vet du forresten hvilken klubb hun trener i?), og kanskje du kommer til å kose deg med bare å ha Loke?

[Lotta]

Ok, for å gjøre en lang historie litt kortere: når jeg bestemte meg for å gå til anskaffelse av en brukshund til hadde jeg en middels krevende jobb, korte arbeidsdager og muligheten til å ha med meg hundene inn på jobb. Rett før jeg hentet vesla sa jeg etter mye overtalelse ja til å ta en mer krevende jobb litt lengre unna hjemmet mitt. Jeg visste det kom til å bli en tøff tid i vente, men jeg har ikke vært forberedt på hvor mentalt sliten man blir av å ha en jobb med mye ansvar og høyt tempo og hvor vanskelig det er å gå fra jobb til riktig tid når man er alene i stillingen sin og mange folk er avhengig av at man gjør så godt man kan og ikke minst gjør det man skal i løpet av en dag. Går jeg før jeg er ferdig en dag må jeg ofte jobbe 2-3t overtid den neste for å ikke henge for mye etter. Det finnes ingen andre som kan tre inn i stillingen min så ferie eller sykdom kan jeg bare glemme å drive med i år og det er et konstant mas fra jeg kommer til jeg går (og enkelte dager helt til jeg legger meg om kvelden). Jeg elsker jobben, jeg stortrives!

Men saken er at to ivrige belgere hvor av den ene er en utømmelig og eksplosiv aktivitetsmaskin plutselig kræsjer totalt med arbeidet mitt. Jeg har de med på jobb, men Lyradille er ikke en hund du bare kan la herje løs rundt på parkeringsplassen eller sende hvem som helst for å lufte og leke med slik som Loke er. Jeg legger opp dagen min selv, så de får alltid en times tur i skogen rundt jobb i tilegg til litt trening hvis jeg må jobbe overtid men dette er på ingen måte nok for vesla. Når vi kommer hjem er jeg fullstendig utkjørt, imens hun er helt på topp. All trening må hun selvfølgelig dele med Loke som også krever sitt. Hun er for tiden tydelig understimulert og jeg har ikke kapasitet til å ta meg skikkelig av henne. Hun er ingen lett hund å ha med å gjøre på enkelte punkter men i det store og det hele er hun en helt fantastisk Laekenois med mye kapasitet. En Laekenois skal ikke være en enkel hund.

Jeg har i den siste tiden begynt å innse at jobben ikke kommer til å bli mindre krevende fremover (jeg får mer og mer ansvar etc) og at jeg må velge i mellom Lyra og jobben hvis jeg ikke vil ha en problemhund. Jeg har ikke råd til å si opp jobben min, men jeg er samtidig utrolig glad i monsteret mitt og det har føltes helt feil å i det hele tatt vurdere seriøst å gi henne bort.(selv om jeg har bydd henne bort til de fleste på dårlige dager*ler*) Jeg har hele tiden hatt en åpen dialog med oppdretterene (som er tidenes beste, may I add) om gleder og problemer vi har støtt på og nå til sist vurderingene jeg har gjort meg.

Så i dag ringte oppdretterene og sa at en belgisk dame var svært intressert i å kjøpe Lyra. Dette er ingen hvem som helst, hun er kjent i "laekenverden" for å ha oppnådd gode resultater med hundene sine innen IPO. Hun har 22års erfaring med rasen og har for tiden to hannhunder hun konkurerer med og er på utkikk etter en tispe for å etterhvert begynne oppdrett av IPO/utstillingshunder. Hundene hennes trenes mye hver dag og hun jobber ikke. (Det ligger noen videoer av at hun trener den ene hannhunden sin Arkos i bitearbeide på Youtube btw) I tilegg gjeter hun sauer med hundene på gården sin (laekensheeps faktisk, de finnes! Er man rasefantast så er man rasefantast hehe)og de har store arealer å boltre seg på og være skikkelig Laekens på.

Hun har sett bilder av Lyra på nettsiden min og ble spesiellt fascinert av noen bilder hvor av Lyra som nekter å slippe en kong fordi om jeg prøver å "riste henne av". Jeg ringte etterhvert damen opp og fikk et utrolig godt inntrykk, det føltes som om hun tenker veldig riktig etter mitt hode og som om hun "forsto" hvordan Lyra var på en måte (vanskelig å forklare*ler). Hun er dønn seriøs og har bestemt seg for at hun vil kjøpe Lyra hvis jeg vil selge til henne. Hun har hilst på resten av kullet og elsker at de er temperamentsfulle og intense og hun mener bestemt at Lyra er tispen hun har kikket etter.

Hun er ikke den første som har meldt sin intresse, frøkna ser jo ut til å bli riktig pen og det kryr ikke av vakre laekenoistisper akkurat, men denne damen er først og fremst intressert i en skikkelig arbeidshund og det hele føles plutselig veldig riktig.

Det føles plutselig svært egoistisk å beholde henne, som om jeg sitter på en dyrbar diamant jeg ikke makter å slipe så den kan skinne men heller bare herper. Sånn for å bli litt pompøs. Kort fortalt: jeg er overbevist om at Lyra får det bedre der enn hos meg, der får hun være akkurat den hun er og gjøre det hun er avlet til istedet for å hele tiden bli forsøkt formet til en slags labrador tilpasset min livstil og norske forhold.

Jeg har nå så godt som bestemt meg for å selge henne (selv om jeg ikke tror jeg orker ta penger for henne, jeg er litt sentimentalt skrudd på sånt), men blir svært stresset av at hun i såfall henter henne så tidlig 28 juli (utstilling i sverige hun skal på) Jeg er brått full av betenkninger - jobben er ikke så viktig, vi kan selge huset, Loke trives ikke som alenehund og Lyra er jo så mammadalt etc.. I tilegg er hun den mest sjarmerende slyngelen jeg noensinne har møtt, hun har en personlighet som er helt utrolig og det vil bli forbasket kjedelig her uten all faenskapen og påfunnene hennes. Jeg er fortsatt nyforelsket i nurket og klarer ikke se meg mett på alle ansiktsutrykkene og faktene hennes - i det hele tatt...tøfft valg. (også har jeg folk rundt meg som sannsynligvis aldri vil tilgi meg skikkelig hvis jeg gir henne bort, hun kan å sjamere den vesle frøkna )

Ikke helt sikker på hva jeg vil med dette innlegget, få ut litt frustrasjon sannsynligvis, til sist er det jo bare jeg som kan avgjøre om fremtiden hennes blir i Belgia eller i Norge. Men andres tanker rundt problemstillingen hadde ikke vært å forakte

Det slår meg imidlertid i denne diskusjonen at "noen" må være litt uenig med seg selv ? I diskusjoner om såkalte "kamphunder" og dess like messes det om uansvarlige hundeeiere og farlige hunder som man ikke ønsker inn i landet, men her har man altså en hundeeier som faktisk innser at hunden kan ha en litt lavere terskel for å bite både folk og dyr - og som dermed tar konsekvensen av DET - men DET er altså å løpe fra det ansvaret man har påtatt seg... Javel sier jeg.

Det slår MEG, Siri at du umulig kan ha lest Lokes startinnlegg - så jeg tillater meg å legge det inn på nytt... (Gidder du å vise meg hvor dama sier at hun ikke kan ha den fordi den er farlig?) - og for ordens skyld - farlige hunder omplasserer man ikke, dem avliver man...

[akela]

Jeg ser du tenker nokså likt med meg, Therese, det er veldig gode poenger du har det. Dette minner meg i grunnen om det som ble diskutert under dette med å trene malinois med klikker... der en god del av det iallfall jeg skrev, vel var om å vite hva man gikk til, rasemessig, og verdien av å tilhøre et miljø som KAN denne typen hund, og ikke tro at man skal kunne ta sine nye teorier og nærmest eksperimentere seg frem med en slik type hund - og nå er jo lakenoisen relativt nært beslektet med mallene, ettersom jeg har lest meg til på diverse lakenoisforum.

Det er mulig at eierne der "pynter" på ting, men det står da lite der om hvor ille lakenois er, og hvilke farlige bitere de kan være nær sagt anytime? ENHVER dugelig brukshund, enten det er bruksschäfer, malinois, bruksterv, rottweiler av rette slaget etc er en håndfull, og kan være nokså heftige - men det er da vel ingen som går og hevder at de er avlivningskandidater bare det minste går feil? Det blir veldig dårlig lakenoisreklame, skal man lese det som har vært skrevet her, og samtidig så minner det meg en smule om en slags rasemytologi. Men jeg tar kanskje feil. Er de så ille som det skrives, så høres de jo omtrent ut som noe som burde vært forbudt... og det er jo ikke bra. Men jeg husker en side som den gode Mari en gang henviste til i en tråd med helt annet tema - nemlig amstaff, der amstaffer lå høyt på en liste over gemytttesting, der to andre toppraser med gode resultater var malinois og lakenois. Nå er det mulig at tallmaterialet var lite, men sånn apropos.

Å tro at man vil få en "labrador" som man kan slippe andre folk avgårde med, som kan fly rundt på egenhånd overalt - det burde vel ingen som interesserer seg for brukshund, tro at man får?

Som sagt... det er noe med innsikten i hva en selv må stå på med, som Therese poengterer veldig bra i sitt innlegg. Har vært borti brukskenneler som har ønsket referanser, der noen må "gå god" for at du faktisk kommer til å trene så mye som du tror - fordi du må ha "gjort det før". Skaffer man seg brukshund, så må man vite at det er ut i skogen hver helg - gjerne i en organisert gruppe, og så kortere økter uka gjennom på delmomenter/lydighet.

Med eldstehunden her så var det ut i skogen lørdag og søndag hele dagen, pluss brukslydighet en ukedag - uansett. Det var jo derfor jeg kjøpte en hund som det var mye av, og i disse tidlige årene var det dette som trengtes - og det visste jeg, selv om jeg ikke hadde hatt slik hund før, fordi det var det jeg fikk anbefalt av oppdretter. Man må ha ressurspersoner som man kan trene sammen med, som er vant til "mye hund" og kan si at "ja, dette går roligere for seg etterhvert, men nå må du passe på osv". Å trene alene er ikke det store, da blir det til at man trener mindre - og det vet jeg veldig godt om meg selv iallfall!

Og forøvrig også vite at tiden frem til to år kan være en helvetesperiode UANSETT hunderase. Jeg mener... det er jo folk med svært så fredelige raser som sliter, ifølge det som skrives her inne og andre steder, noe tilsynelatende voldsomt til "de blir voksne". Så klart at en brukshund, med nokså mange ganger mer futt, vil bli ditto mer slitsom - men de blir voksne, de også. Og de som i realiteten vet hva de går til, de klager jo ikke - enten de har kjøpt ene rasen eller den andre. Det er lett å glemme hvor plagsomme valper kan være, uansett rase.

Men som sagt: Det er noe med å se på hvor langt man er kommet med en hund, se hva man orker og har kapasitet til. Kanskje noen - og igjen snakker jeg generelt - har best av å ha en hund, og at "drømmehunden" da pent får vente til den første er død. Det er en "dille" å ha flere hunder, også her inne later det til - hvor alt bare er positivt om dette, og det er som sagt litt pussig hvorfor - at man liksom ikke kan vente, men vil ha "alt"/mye på en gang. Da tenker jeg litt på det Lotta skrev tidligere - at har man valgt én ting, en hund, en rase, så får man kanskje "holde ut" med den til the bitter end, og ikke ville ha en til, en "utfordring" til.

Dette med "utfordringer" er også noe annet. Jeg minner om salukidiskusjonen for de innvidde...

Hvorfor satse på en "utfordring", og ikke heller på et rasevalgt man VET mer vil gå bra? Det er liksom noe spennende i dette, men det er IKKE noe spennende å ha en problemhund... eller en hund som aldri kan gå løs, eller som man sliter med.

Og igjen - jeg ser så mye av det, folk som skaffer seg "for mye hund" også i form av mer "normale" hunderaser, som de som eiere vil slite med, og likevel "må ha det, bare må ha det". DERFOR er dette et "godt case", det er prinsippet/valget/realismen/selvinnsikten som er det viktige, uansett hvilket "nivå" man er på.

Jeg beklager at jeg ikke får sagt det på et par setninger, men sånn er det nå engang. God debatteknikk, Terrier!

[Terrier]

Jeg beklager at jeg ikke får sagt det på et par setninger, men sånn er det nå engang. God debatteknikk, Terrier!

Gjaldt ikke bare deg og hvor langt du skriver, men at det nå har blitt snart syv sider i denne tråden. Jeg syns diskusjonen har begynt å helle over på et stort tema som ikke har noe med startinnleggers problem å gjøre. Hvorfor ikke ta videre diskusjon over i den tråden som omhandler dette på generelt grunnlag?

[akela]

Nei, jeg synes dette er ganske relevant NETTOPP ut fra det som er tittelen på tråden. Å bli en selvbestaltet moderator... hvorfor det egentlig? Skal jeg si det som er blitt så populært å si her i denne tråden, som jeg personlig synes er irrelevant...: Jeg hadde ventet bedre av deg? For er det "galt" at en tråd engasjerer, at det blir mange sider av det? Eller at det blir en bred diskusjon om det, og at nettopp dette er et godt "case" - også fordi trådstarter gjennom måneder har fortalt i detalj, slik at de fleste har fulgt dette? Og hva er irrelevant... og hvorfor... kan du si meg det?

Eller kanskje du IKKE burde gjøre det... for nettopp det ville jo bli helt irrelevant.... <_<

[ida]

Gjaldt ikke bare deg og hvor langt du skriver, men at det nå har blitt snart syv sider i denne tråden. Jeg syns diskusjonen har begynt å helle over på et stort tema som ikke har noe med startinnleggers problem å gjøre. Hvorfor ikke ta videre diskusjon over i den tråden som omhandler dette på generelt grunnlag?

Unnskyld meg, men har du vært mye på sonen i det siste? Her er det jo helt sløvt og en av de få trådene som har noe for seg er denne også kommer du og vil tukle med den . Nei, la nå de som er skriveføre skrive lange og innholdsrike innlegg, slik at vi andre har noe å lese på og fundere litt over her i noen (stort sett) regntunge og late feriedager! :glare:

[Aussieglis]

Helt enig med Ida! Props til de som faktisk engasjerer seg såppass og skriver lange og gode innlegg.

[Meg]

jeg er en av dem som ikke ser problemet med å omplassere en hund når omstendighetene tilsier det. Sørger man for å omplassere den til "de rette personene" som kan tilby hunden et godt liv, ja, så hva er problemet?

INGEN vet hvilke vendinger livet vil ta, mye kan endre seg- og ting blir ikke alltid som man hadde tenkt. Hvis endringene da tilsier at hunden ikke lenger kan være en del av livet, så omplasser den. Kan man ikke ha hund "100 %", er det bedre for begge parter å omplassere.

Jeg er så kynisk at jeg mener at hvis hunden ikke har de egenskapene man i utgpkt var ute etter, skader det ikke å omplassere den til andre, der hunden passer bedre. feks: var det jakthund man ville ha, og hunden viser seg å ikke fungere, så er det nok til det beste for begge om hunden får et nytt hjem. Hva er problemet? Så lenge hunden har det bra, OG det er et MUST... Hunden driter vel i hvem som eier den..

Lykke til med valget, Loke! Stå på!

[Siri]

Jeg er så kynisk at jeg mener at hvis hunden ikke har de egenskapene man i utgpkt var ute etter, skader det ikke å omplassere den til andre, der hunden passer bedre. feks: var det jakthund man ville ha, og hunden viser seg å ikke fungere, så er det nok til det beste for begge om hunden får et nytt hjem. Hva er problemet? Så lenge hunden har det bra, OG det er et MUST... Hunden driter vel i hvem som eier den..

Nå var det vel i grunnen det motsatte som var tilfelle her da - denne hunden HAR tydeligvis de egenskaper rasen skal ha (om jeg har forstått rett - man kan selvsagt spørre seg om det er slike egenskaper man ønsker i en rase, men det blir en annen side av det hele...) - likevel ble det tydeligvis feil i dette tilfelle...

Jeg synes i grunnen Therese og Akela har sagt veldig mye fornuftig om dette med både raser og egenskaper og valg av hund. Jeg tror de aller aller aller fleste her inne som er godt over middels interessert i hund og trening faktisk har mer enn nok hund i normalt avlede familiehunder av ulike raser. Det er kun et fåtall hundefolk som virkelig har behov for turbo-utgaven av en brukshund - vi andre kan godt greie oss fint med de litt mindre motoriserte dyra (det er noe med å se sine egne begrensninger også). Så lenge hundene ikke er nervevrak eller ødelagt av sykdommer, så tror jeg man kan komme langt nok med sine normale hunder i konkurranse.

[Meg]

ehm, men uansett: har man tatt seg vann over hodet, er det en ærlig sak å innrømme det! Blir litt oppgitt over all "hakkinga" jeg!

[PsychoLynx]

Det er jo rart da, at folk med langt langt mindre lønn enn hva Loke har og som jobber like mye, klarer ta seg av og trne sine brukshunder.

Men er vel ikke dermed sagt at de sitter med eget hus og forsørger seg selv...

Og Anette... Det står respekt av avgjørelsen din, selv om jeg også fikk et lite "hva i ******* er det som skjer" , når jeg fikk tips om denne tråden da jeg var på ferie...

Det å innse at en hund faktisk er FOR BRA for en selv, syns jeg er imponerende. Og at den hunden faktisk kan få det bedre et annet sted.

(jeg har tenkt tanken selv bare ang Bridie... at hun burde vært hos noen som hadde utnyttet det potensialet som ligger i henne)

Så, lykke til med å sende vesla fra deg. Og håper du får holdt oss oppdatert om hvordan hu får det.

[molly]

Jeg mener vel egentlig at om en hund er "uønsket" i familien, er det bedre å omplassere den. En hund fortjener å være ønsket og jeg tror vel at det i mange situasjoner blir et litt dårlig forhold om man går rundt å egentlig ikke har lyst å ha hunden, men gjør det fordi det er mest "moralsk"...

Hva jeg mener om disse som omplasserer er jo en helt annen sak, og man skulle jo liksom ønske at alle ville strekke seg litt lenger enn langt for at hunden skulle fungere i det miljøet den lever, men dessverre.....

At det blir gjort i dette tilfellet, synes jeg i grunn er rart, og kanskje litt "verre" enn normalt, da Anette har gjort en så grundig research på forhånd, og visste godt hva hun fikk i hus. Hun burde kanskje kunne forutsett at så "mye hund" ikke lot seg kombinere med en jobb langt unna, med timeantall som overstiger "normalen".

Men på den annen side har hun også gjort en grundig jobb i forbindelse med å finne passende eiere og gir ikke bare bort bikkja til den første og beste som viser interesse (slik mange andre omplasseringer skjer) og det synes jeg hun skal ha honnør for...

[Guest 2ne]

Det jeg syns blir vanskelig i denne tråden, er at det går veldig på person - jeg mener, noen av argumentene her har jo vært "vi forventet mer av deg" og "du burde visst bedre".

Jeg veit ikke om laeken er "verre" enn mallen, det finnes for øyeblikket 5 laekker i landet, hvorav 3 av de er valper (da regner jeg Lyra som valp, hun er 9 mnd nå, er hun ikke?), en er unghund, og bare en er voksen, så sammenligningsgrunnlaget er noe skralt, vil jeg tro. I tillegg er laekken en liten rase som nesten døde ut, som man driver og bygger opp igjen i dag, og da vil jeg tro at det er et ganske stort spenn i hva slags mentalitet man kan få.

Bare for å prøve å være litt mer generell - eller mindre "på Annette" om man vil - så er jeg helt enig i at man burde vite hva man får i hus, at man burde vite at man har tid til det man får i hus, og det har blitt en "motedille" å skulle ha "ordentlig brukshund" selv hos folk som kanskje kunne klart seg med mindre. Bare se hvor mange her inne som ønsker malle? Hvor mange trenger egentlig en bruksavlet malle?

Men, når man da har valgt "feil", og innser at en sånn hund krever litt mer enn man klarer av - enten det bare er for en periode, eller bare ganske enkelt er for mye - så må det da være lov å gjøre om på det FØR det går galt? Og det har ikke noe med at Lyra kan være farlig å gjøre, at man ikke burde ha laekker i landet - jeg overtok en terv for noen år siden som ble for mye for sine første eiere, og som dessverre endte opp med å bite (og derfor avlivet).. En fantastisk hund, syns jeg selv, det er vel ingen hund jeg har hatt jeg har syns har vært bedre enn han mentalt, men det var liksom forseint - eller jeg en for dårlig hundetrener, og det gnager fortsatt, kunne noen annen fått orden på han? Burde jeg latt være å tatt han, og heller overlatt han til noen med mer erfaring med belger (han var min første). Det er sånt man ikke veit, sant? Og jeg kommer aldri til å finne det ut heller, jeg får bare vært lei meg fordi at det ikke funka..

Roter meg litt bort fra temaet her - Herverket var ingen farlig hund, sånn egentlig. De tingene han i utgangspunktet ble omplassert for, ble han bedre på (eller jeg taklet det bedre enn de første eierene?), men det ble liksom overført til andre ting. Han lærte seg tidlig at han fikk bestemme om han knurra eller snappa når han ikke ville, og han var en hund med mange meninger han turte å hevde. Når han da - som 14 mnd gammel pubertetslus - plutselig lærte at sånt ikke funker lenger, så blir neste skrittet å bite - og han beit ikke fordi han var redd eller sint eller noe, han fikk bare ikke vilja si, og det syns han ikke noe om! Hadde han lært fra han var en valp, at han kunne mene "så mye, men ikke mer", så ville han blitt en utrolig morsom hund med masse motor og arbeidslyst (og ja, jeg savner han veldig fortsatt)

Så når er det greit å innse sine begrensninger, når det førstes har blitt sånn at hunden har blitt for mye? Bør man vente til det er for seint? Bør man niholde på en hund fordi at man må leve med de avgjørelsene man har tatt? Jeg syns det står mer respekt av Annette sin avgjørelse, enn av min egen - min drømmehund ble avlivet fordi jeg ikke klarte å "fikse" han.. Det hjalp ikke veldig at jeg syns han var den beste hunden i verden, det hjalp ikke veldig at jeg tok ansvar for det valget jeg hadde tatt..

Har du sett.. Det ble visst personlig og ikke generelt allikevel, gitt..

[akela]

Det er vel kanskje lett å bli så personlig, fordi de fleste her inne fikk med seg side opp og side ned om planlegningen av dette - så det kanskje ble litt "offentlig eie" i utgangspunktet? Jeg ser faren i dette med å skrive "alt" både her inne og i personlige blogger/treningsdagbøker... ofte er det jo det negative, det man sliter med, som man blir opptatt av, og så blir mye fokus på det? Og da blir det kanskje også vanskeligere å snu ting?

Jeg synes honnøren til Loke bør gå til henne for at hun velger å være like åpenhjertig om det nå - da tenker jeg kanskje mest på innlegg nummer to. Det er tøft, tøft, tøft, og jeg synes faktisk det er svært trist at Loke skiller seg av med drømmehunden - for hennes egen skyld, ikke mine prinsippers skyld. Derimot så synes jeg det er trist å se hvordan de som går inn med "full støtte", ser på dette med omplassering - der det nærmest er "klart det bare er å omplassere". Jeg tror ikke hadde jeg likt denslags støtte, jeg, dersom jeg hadde tatt vann over hodet og gjort det utenkelige - å kvitte meg med en hund. For det ER ikke "bare" å omplassere, verken personlig eller rent etisk.

Det er vel også dels dette med begrunnelsene som ble brukt i det opprinnelige innlegget, som flere med meg kanskje har reagert på... mer enn det som rent FAKTISK er resultatet. For meg hadde det vært "mye greiere" dersom man innrømmet at "jepp, jeg valgte feil rase og jeg ønsker ikke å bruke så mye tid som hunden krever av meg, og som jeg ikke hadde vurdert godt nok på forhånd".

Istedet blir denne ni måneder gamle livate valpen nærmest erklært som en potensielt livsfarlig, bitende, voktende, utagerende, mulig "farlig" hund som bør ut av landet til en spesialist - samtidig som Loke skriver at hun godt kunne tenke seg ny av samme rase, og at "ekspertene" sier at denne hunden er en utrolig bra hund mentalt og ingen problemhund p.t., slik jeg leser alt som står om hunden.

Sånn GENERELT og med eksemplets makt, altså for andre, så handler det om hvem bjellen skal henges på... og jeg synes det kanskje nærmest er et litt for dårlig "ettermæle" for rasen/individet, når det handler om en eier som kommer til kort mot en "normal hund" av en bruksrase, og de presumptivt normale egenskapene hunden viser (for en real brukshundavlet hund) fremstilles som så unormale og vanskelige at det ikke går an å ha den her i landet.

Tradisjonelt sett har vel ikke få politifolk/tjenestehundførere funnet seg ypperlige hunder som har vært eid av uerfarne (med denne typen hund) eiere, som ikke har klart å sette grenser og få til dressuren - og som er blitt selvsikre, selvhevdende individer (på bekostning av eieren...). Der første eier oppfatter dem som mareritt og kaller dem "problemhund" (ref. den "unormalt bitende valpen" av bruksschäferrase som jeg nevnte tidligere), så er de ikke det - de kan like gjerne være helt greie hunder som bare trenger mer styring enn vanlige folk skjønner. Det er jo her oppdrettere bør komme inn og følge opp, såvel som at man søker seg til miljøer der de har erfaring med slike hunder? Se på mange brukskenneler, de kjører treningsleire etc for "sine" - og hjelper kjøpere også inn i miljøer der de kan få kyndig bistand.

Så kanskje er det brukshundmennesket i meg som reagerer på at Lyra og lakenoisrasen fremstille som en rase på kanten til å være farlig og unormal og at den trenger ekstrem spesialbehandling? At det blir brukt som begrunnelse for omplasseringen, der det vel dreier seg om andre årsaker.. og ikke hos hunden?

Men når først alt dette er skjedd, så er jo avgjørelsen tatt, men kanskje et poeng er at ANDRE også kan lære litt av det - der de drømmer seg bort om de vanskeligste raser, ofte valgt etter utseende og image, mens man tror "jeg får det nok til". Så lettvint det er blitt å importere eksotiske hunderaser, så er det en utvikling som jeg synes er skummel - fordi oppdrettere i andre land kanskje ikke har samme utgangspunkt for hvem de selger til, eller "kan kodene" nok.

De færreste "vanlige hundeeiere" ønsker vel å skaffe seg en malinois - og oppdretterne er forhåpentligvis også svært strenge på hvem de selger til, også fordi de vet de "kravene" som stilles til norske hunder og hundeeiere idag - med lovgivning såvel som med våre vaner og forventninger (vennlige "labradorer" som kan sendes på lufting med hvermann). Og så er det dette med hvilket miljø man havner i - hva man kan - hva man prøver med av metoder, og hvilken erfaring man har med metodene.

Der kom jo malinoisfolk på banen da det var snakk om for en ny eier å prøve seg frem med klikker på malle, og sa at "dette var ikke lurt" dersom man ikke var dreven, og i den diskusjonen synes jeg det kom frem mye som er relevant nå også - for andre eiere som vurderer raser som svært lett kan bli for mye for mange, selv når de er gode hunder mentalt.

Men hvis man vil sette sluttstrek for denne tråden, så er det greit for meg - jeg har jo ifølge andre sagt altfor mye.

[Meg]

Lykke til med valget, LOKE!

[JailyTina]

Jeg har mange tanker rundt flere av innleggene her, men tror det bare blir rotete og ekstremt OT hvis jeg skal prøve å skrive dem ned så jeg nøyer meg med følgende:

Du har møtt et vanskelig valg, Loke! Syns det er flott at du tenker på Lyras beste (sånn oppfatter hvertfall jeg det) og er villig til det meste for å gi henne et bedre liv. Håper du velger en løsning som fungerer for dere alle. Ikke bare for Lyra, men også for deg, Loke og kattene, for resten av gjengen blir også påvirket av valget ditt på en eller annen måte. Uansett hva du gjør: Lykke til!

[Margrete]

Det er vel kanskje lett å bli så personlig, fordi de fleste her inne fikk med seg side opp og side ned om planlegningen av dette - så det kanskje ble litt "offentlig eie" i utgangspunktet? Jeg ser faren i dette med å skrive "alt" både her inne og i personlige blogger/treningsdagbøker... ofte er det jo det negative, det man sliter med, som man blir opptatt av, og så blir mye fokus på det? Og da blir det kanskje også vanskeligere å snu ting?

Jeg synes honnøren til Loke bør gå til henne for at hun velger å være like åpenhjertig om det nå - da tenker jeg kanskje mest på innlegg nummer to. Det er tøft, tøft, tøft, og jeg synes faktisk det er svært trist at Loke skiller seg av med drømmehunden - for hennes egen skyld, ikke mine prinsippers skyld. Derimot så synes jeg det er trist å se hvordan de som går inn med "full støtte", ser på dette med omplassering - der det nærmest er "klart det bare er å omplassere". Jeg tror ikke hadde jeg likt denslags støtte, jeg, dersom jeg hadde tatt vann over hodet og gjort det utenkelige - å kvitte meg med en hund. For det ER ikke "bare" å omplassere, verken personlig eller rent etisk.

Det er vel også dels dette med begrunnelsene som ble brukt i det opprinnelige innlegget, som flere med meg kanskje har reagert på... mer enn det som rent FAKTISK er resultatet. For meg hadde det vært "mye greiere" dersom man innrømmet at "jepp, jeg valgte feil rase og jeg ønsker ikke å bruke så mye tid som hunden krever av meg, og som jeg ikke hadde vurdert godt nok på forhånd".

Istedet blir denne ni måneder gamle livate valpen nærmest erklært som en potensielt livsfarlig, bitende, voktende, utagerende, mulig "farlig" hund som bør ut av landet til en spesialist - samtidig som Loke skriver at hun godt kunne tenke seg ny av samme rase, og at "ekspertene" sier at denne hunden er en utrolig bra hund mentalt og ingen problemhund p.t., slik jeg leser alt som står om hunden.

Sånn GENERELT og med eksemplets makt, altså for andre, så handler det om hvem bjellen skal henges på... og jeg synes det kanskje nærmest er et litt for dårlig "ettermæle" for rasen/individet, når det handler om en eier som kommer til kort mot en "normal hund" av en bruksrase, og de presumptivt normale egenskapene hunden viser (for en real brukshundavlet hund) fremstilles som så unormale og vanskelige at det ikke går an å ha den her i landet.

Tradisjonelt sett har vel ikke få politifolk/tjenestehundførere funnet seg ypperlige hunder som har vært eid av uerfarne (med denne typen hund) eiere, som ikke har klart å sette grenser og få til dressuren - og som er blitt selvsikre, selvhevdende individer (på bekostning av eieren...). Der første eier oppfatter dem som mareritt og kaller dem "problemhund" (ref. den "unormalt bitende valpen" av bruksschäferrase som jeg nevnte tidligere), så er de ikke det - de kan like gjerne være helt greie hunder som bare trenger mer styring enn vanlige folk skjønner. Det er jo her oppdrettere bør komme inn og følge opp, såvel som at man søker seg til miljøer der de har erfaring med slike hunder? Se på mange brukskenneler, de kjører treningsleire etc for "sine" - og hjelper kjøpere også inn i miljøer der de kan få kyndig bistand.

Så kanskje er det brukshundmennesket i meg som reagerer på at Lyra og lakenoisrasen fremstille som en rase på kanten til å være farlig og unormal og at den trenger ekstrem spesialbehandling? At det blir brukt som begrunnelse for omplasseringen, der det vel dreier seg om andre årsaker.. og ikke hos hunden?

Men når først alt dette er skjedd, så er jo avgjørelsen tatt, men kanskje et poeng er at ANDRE også kan lære litt av det - der de drømmer seg bort om de vanskeligste raser, ofte valgt etter utseende og image, mens man tror "jeg får det nok til". Så lettvint det er blitt å importere eksotiske hunderaser, så er det en utvikling som jeg synes er skummel - fordi oppdrettere i andre land kanskje ikke har samme utgangspunkt for hvem de selger til, eller "kan kodene" nok.

De færreste "vanlige hundeeiere" ønsker vel å skaffe seg en malinois - og oppdretterne er forhåpentligvis også svært strenge på hvem de selger til, også fordi de vet de "kravene" som stilles til norske hunder og hundeeiere idag - med lovgivning såvel som med våre vaner og forventninger (vennlige "labradorer" som kan sendes på lufting med hvermann). Og så er det dette med hvilket miljø man havner i - hva man kan - hva man prøver med av metoder, og hvilken erfaring man har med metodene.

Der kom jo malinoisfolk på banen da det var snakk om for en ny eier å prøve seg frem med klikker på malle, og sa at "dette var ikke lurt" dersom man ikke var dreven, og i den diskusjonen synes jeg det kom frem mye som er relevant nå også - for andre eiere som vurderer raser som svært lett kan bli for mye for mange, selv når de er gode hunder mentalt.

Men hvis man vil sette sluttstrek for denne tråden, så er det greit for meg - jeg har jo ifølge andre sagt altfor mye.

hehe Du kommer deg nå Akela Kjenner jeg deg rett driter du fint i wanneby moddiser.

For nå ser det ut til at jeg klarer å lese det du egentlig mener og da er jeg enig med deg. Det er jo ugunstig for rasen å få ett slikt rykte på seg, og jeg mistenker at det har blitt blåst litt for mye opp i denne sammenhengen. Men som du sier, kanskje i hender som har jobbet seg opp fra normal, medium til ekstrem hund ville dette vært en enklere sak. Og det er jo dette Annette prøver å gjøre. Hun har innsett at hun "hoppet" over leddet M og gikk rett på ekstrem, nå vil hun gi Lyra en sjangs hos noen som både kan rasen og har prøvde M en stund. Og det synes jeg det står respekt av! Det er ikke dermed sagt at omplassering skal tas lett. Tror nok Annette har tenkt på dette en stund før hun la seg i giljotinen her inne

Jeg er vel en av de i støttegruppen til Annette (ikke det at hun trenger det, hun skiller klinten fra hveten fint selv hun). Og jeg kunne helt sikkert kritisert henne for en hel del, for det er mye å ta tak i, men det vet nok hun selv meget vel, og dere har jo vært så vennlige å påpeke det for henne.