Hvordan sier dere fra til hundefolk og mennesker generelt

[Turnip]

Nå om dagen så har jeg fått en privat trener som er til utrolig stor hjelp for meg og Mike, ting går utrolig bra fremover med oss nå. Det er passering vi har sliti mest med og at han ikke liker fremmede folk, han er skeptisk.

Når vi går på tur og ser at det kommer en annen hund, så snur vi, eller går kanskje 30 meter fra dem, alt for at Mike ikke skal utragere. Og dette går veldig fint, mye ros og godbiter og favorittleke kommer frem når han ikke reagerer på det som går forbi.

Men det store men.. Ofte er det folk som står i veien her og prater (naboer og sånt) Og det går helt greit å gå forbi dem, HVIS de står stille, ofte spør de om de kan få hilse på, noen ganger har jeg sagt at han kan få snuse på dere hvis dere setter dere helt ned på huk med ryggen til og ikke beveger dere. Da finner han ut at dette ikke er skummelt og for en positiv opplevelse med dette. Men så plutselig rekker de frem en hånd, og da er det gjort, da bjeffer han og hopper rundt, det værste tilfellet var når han ene mannen bjeffet tilbake til Mike, da var det gjort og han reiste seg da opp og sa at hunden min var sint, jaja, jeg dro Mike bort og med en gang han sluttet å bjeffe så kom godbiten og masse ros.

keg burde slvfølgelig aldri sagt at de skulle få hilse på han, men det er en så positiv opplevelse for han hvis han får snuse på noen mennesker som ikke gjør noe av seg.

Hva sier man da til dem egentlig? De sier "kan jeg hilse på hunden" skal jeg da si, hvis du setter deg på huk med ryggen til og holder hendene intil deg og ikke rører deg og lar han få snuse så er det greit" men det virker jo helt rart å si det til folk. Eller skal jeg bare si nei, og tusle forbi og kanskje gå glipp av en veldig positiv erfaring for Mike, men en som også kan gå dårlig.

Han var forresten med en tur på jobb i dag, og da villa han plutselig hilse på alle, logret med halen og stresset kanskje noe, men ikke noe bjeffing, og han lot de få lov til å klø han på brystet.

Han var også med i en dyrebutikk forid vi skulle kjøpe en ny sele, og der var det flere mennesker og en hund til, men ingen reaksjon, var vel 2 bjeff når det kom nye kunder i butikken, men det var det.

Jeg trenger ingen hund som prisgir fremmede og vil hilse på alle, men vil ha en som kan gå forbi og ikke være redd. Kanskje jeg har formulert dette helt teit men...

På tur så lar jeg sjelden hans hilse på andre hunder som han ikke omgås mye til vanlig, noe fordi han er vanskelig i bånd da det gjelder hilsing, og ser ikke helt poenget med det bare...

Noen råd??

[Betty]

Jeg ville sagt nei, og heller latt han hilse på folk som jeg hadde visst gjør som de får beskjed om. Javisst kan han nok få positive opplevelser med dem, men det kan jo også skje det motsatte når de ikke klarer å gjøre som du sier. Da er det nok lettere for deg om du er sikker på at de følger "retningslinjene" dine, og det er mye større sjanse for en positiv opplevelse for Mike tror jeg.

Selv pleier jeg å si at de kan få hilse hvis de venter til han sitter rolig/oppfører seg rolig, men så sliter vi mer med en overivrig hund (spesielt mot andre hunder) og ikke utagering. Men jeg ville som sagt bare ha sagt nei til de jeg er usikker på kommer til å følge det jeg ser, og ja til de jeg er helt sikre på kommer til å gjøre som sagt (bekjente o.l).

[Terrier]

Da sier du høflig "beklager, men han er ikke trygg på fremmede". Eller sånn som meg (som egentlig ikke har annen unnskyldning enn at jeg ikke gidder å stoppe): "beklager".

Enkelt og greit det.

[Mirai]

"Beklager, vi trener"

"Nei, vi trener så det passer ikke"

Slenger du inn at du trener, så er det mulig folk ikke blir fornærma (noen blir jo veldig lett det).

Eller du kan bare si beklager, eller nei, om du ikke føler for å forklare noe mer.

[Mud]

"Vanlige" folk tar faktisk slike beskjeder langt bedre enn hundefolk etter min erfaring. Jeg har mått bli streng og usakelig et par ganger når jeg hadde tolleren min. Han så jo helt normal og veloppdragen ut frem til det smalt og "verdensmestere" ble straks overbevist om at jeg var en hysterisk eier. Spesiellt mannfolk i 40 års alderen med schæfere kunne være en pain in the ass.

Men stort sett holder det med "nei, h*n liker ikke fremmede"

[Ingvild]

"Nei, hun er så vill og gal" ser derimot ikke til å ha noen effekt, helt til hunden tar et lett, lite tak i hånda på den hun hilser på for å dempe seg selv (labrador? neeeida)........

Jeg sier bare "nei" og gir et surt blikk om de allikevel begynner å hilse. Blir de fornærma av sånt så er det ærlig talt ikke min feil - det må da være måte på hvor nærtagende man skal bli.

[Guest Christine]

Sier som regel:

"nei, ikke nå!" før jeg lunter videre...

[molly]

Da sier du høflig nei, også bruker du heller folkene som er på sonentreff til å gi hunden positive erfaringer...

Det er sjelden voksne spør om å få hilse synes jeg, de bare går rett bort og gjør det om de vil, men barn er som regel flinke til å spørre... Som regel får de og lov til å hilse, da Snorre synes barn er veldig stas, men har lite omgang med de. Men av og til passer det ikke, og av og til møter vi også på barn jeg ikke vil han skal hilse på, og da pleier jeg bare å si at han har dårlig tid, har vært inne i hele dag og må skynde seg ned i skogen for å gå på do... Det funker strålende med barn, men kanskje ikke noe særlig på voksne...

[Peers]

Jeg har samme erfaring som molly, nemlig at barn er flinkere til å spørre enn voksne.

Jeg har en hund som blir usikker i møte med fremmede mennesker, med mindre disse gir han tid til å bli litt kjent på hans egne premisser først. Dersom jeg møter mennesker som viser antydninger til å ruse frem mot han, sier jeg rett og slett at "beklager, dere burde ikke hilse, han blir redd og trekker seg vekk fra dere". De fleste respekterer dette. Dessverre er det noen som driter regelrett i hva jeg sier og maser på han, noe som resulterer i kraftig demping fra hans side, og at han løper skremt til meg. Jeg har f eks noen naboer, med et lite barn, som første gang de møtte han ignorerte mine "advarsler", og lot barnet og seg selv strekke 3 par hender rett mot hodet til Orry. Resultatet var at han løp skremt inn i et hjørne, krøp sammen og var tydelig utilpass. I denne situasjonen sa jeg kraftig i fra at man rett og slett ikke kan gjøre dette på absolutt alle hunder. Heldigvis forstod de dette, og nå er disse personene veldig flinke når de møter oss. De opptrer rolige, "ignorante" og lar Orry hilse på dem først. Nå er han kjempesnill og sosial med disse, fordi de etter hvert lot han bygge opp trygghet med dem, ved å selv kunne bestemme når han ville hilse og bli kost med.

Konklusjonen min er derfor (etter et langt innlegg ) at du rett og slett må være bestemt med folk, og si at de ikke kan hilse på Mike med mindre de følger hans og dine premisser. Om folk ikke kan overholde dette, kan du rett og slette droppe å hilse på dem!

Sonentreff er derfor flotte i slike sammenhenger På torsdag var jo Mike bare snill og søt, fordi folk bare hilste på han når han selv søkte kontakt

[borderen]

Imøte med andre hunder der eieren lar hunden hilse omtrent før de spør:

"ikke hils på hunden min"

"ikke hils, vi trener"

"Hunden min biter" hehe

"Hunden min har løpetid" (året rundt )

"Kall inn den bikkja di da! Vi trener!" (det sier jeg når hunden deres snuer amira i ræva mens vi går fri v/fot...!)

"Jeg vil ikke at hunden min skal hilse"

Til snille barn som spør før de hilser (eller mennesker generelt som spør først):

"Vi trener nå, så du/dere kan hilse etterpå !"

"ikke akurat nå"

Hadde jeg hatt en skeptisk hund i forhold til mennesker hadde jeg:

- Bare godt forbi og pøset på med godbiter til hunden og latet som jeg ikke hørte hva de rundt meg sa.

sagt: "hunden min er redd for mennesker, så vi trener nå"

Hvis det er mennesker uten hund, lar jeg de nesten alltid hilse. Vil at mennesker skal like hunder og hundefolk.

[tuppetroll]

Hvis det er mennesker med hund, og jeg ikke vil at de skal hilse, så funker "de har lus" veldig godt. Ellers lar jeg stortsett alle som oppfører seg pent hilse når jeg har tid. Hvis jeg ikke har tid går jeg bare videre og sier at vi er på vei et sted.

[Symra&Pippin]

Jeg sier bare: "Pass deg, spring! Han er livsfarlig!"

[SusanneL]

Jeg synes det er fint at "vanlige folk" faktisk ennå ikke har blitt så redde hunder at de faktisk vil hilse, jeg.. Så når folk kommer fram og spør pent, så prøver jeg å la de få en positiv opplevelse med hundene. Men nå er jo mine håpløst glade i fremmende, da - så det hjelper jo litt til..

Når jeg hadde en hund som var usikker på fremmende, så sa jeg det så høflig jeg kunne. Beklaget og sa at hunden faktisk ikke vil hilse - og det virket som regel greit, det.

Jeg vil aldri bruke "tilfeldige" fremmende å trene hilsing på, likevel. Hvis man har en hund som er usikker i slike situasjoner er det utrolig viktig at man trener med folk som faktisk tar regi og gjør akkurat som man sier. De må ikke "tenke selv" eller "tro" så alt for mye, liksom..

Ovenfor hundeeiere med løse hunder så har hundene mine fælt mye lus eller kennelhoste.. (Gata's sjukeste hunder... ha ha ha)

Susanne

[ida]

Det er utrolig mange mennesker som skal "kurere" hunden, hvis man sier at den er usikker. Som Loke sier, er gjerne de som anser seg som hundevandte de ivrigste kuratorene. Stønn. Nå sier jeg vel, nei hun vil helst slippe og hvis de kommer med den utstrakte hånda og framoverlente kroppen sin, så går jeg. I grunnen syns jeg folk etter hvert er blitt flinke til å ta et "nei" for et "nei".

Derimot var det rene flashbacket å komme i Frognerpaarken i dag. Vi hadde en kjempefin T - banetur, der vi både trente litt (hva gjør vi ikke for at vofsen ikke skal merke at vi er i en evig tunnel. Tunneler er nemlig grusomt skumle) og hilste på ei jente på 11 år som elsket hunder. Kjærligheten var gjensidig og sålenge vi satt der i samme vogn, er positive menneskeopplevelser bare hyggelig.

Men altså alle løsbikkjene i og rundt parken, med eiere et helt annet sted som ikke gjorde mine til å kalle inn rompesnuserne sine, var ganske irriterende. Nå taklet prinsessa alle de ufine tilnærmelsene med glans, men ved en anledning anmodet jeg en dame om å kalle til seg Fido og spurte ganske surt om hun ikke kunne se at hunden min ikke var interessert i å hilse. Da hadde Fido hatt snuta i baken hennes ganske lenge og hun hadde prøvd å hoppe unna, gjemme seg bak meg og til slutt (etter at eieren hadde ropt på ham noen ganger) glefse et dannet lite "pell deg vekk" glefs. Det var Fibis glefs ut i lufta og ikke eierens innkalling som fikk Fido til å gi opp. Èn ting er å ha hunden løs på Hundesletta. En annen ting er resten av området og så totalt uten kontroll eller respekt for andre. Snøft.

Det kommer i samme klasse som hilserne. Når man har en hund man jobber med, vil man gjerne kunne kontrollere hva hunden blir utsatt for så godt som mulig. Og det er irriterende når faktorer i omgivelsene som burde vært greie å ha kontroll på, som hilsing på folk eller dyr, totalt overlates til tilfeldighetene og dermed blir uforutsigbart for hunden og ikke minst den som forsøker å jobbe med hunden. Egentlig er det da merkelig at det skal være voksne "hundemennesker" som er de vanskeligste å ha kontroll på!

[Lockheed]

Jeg sier som regel "Han får ikke lov å hilse", fortsetter de så sier jeg "Nå får ikke du lov å hilse", om ingenting fungerer blokkerer jeg fysisk med kroppen min, men det er ytterst skjeldent at jeg møter folk som hunden min absolutt ikke skal/kan hilse på, aldri vært borti noen skummel situasjon sånn sett.

[Turnip]

Ok, jeg må bli strengerer på der rett og slett. Men er liksom naboer og sånt jeg går forbi og de vil gjerne slå av en prat. Har noen ganger da sagt at de skal overse Mike da han er usikker, men da blir de usikker også og prøver å få kontakt med han og da er bjeffinga i gang.

Tror jeg bare får la være å prate med folk her jeg, unger kan han ikke hilse på (ikke de som er lavere en 1 meter) for stoler ikke på Mike der, Han er flink med de som er 7-10 år, men mindrem da er jeg skeptisk til han. Redd han skal snappe, samme med mennesker også.. redd han skal snappe etter de hvis de hilser.

Er så rart, for hadde han med på jobben en tur i går, og han har ikke vært der på veldig mange måneder, og han logret og lot folk få hilse på han. Ble det skummelt så gikk han bak meg bare, men ikke noe snapping. Så fornøyd der

[siljestokka]

Min får alltid hilse, viss noen spør . Det er ikke så mange som spør heller . Synes det er bra for hunden og folk/barn .

[ida]

Min får alltid hilse, viss noen spør . Det er ikke så mange som spør heller . Synes det er bra for hunden og folk/barn .

Slik tenkte jeg før også. Nå syns jeg også det er viktig at hunden min kan hilse når det er påkrevet, men like viktig er det at hun kan passere hva som helst og hvem som helst uten å vise noen interesse!

Det er bare det at det hadde vært hyggelig om ikke flexi hundene, løse vimehunder, uhøflige/uforstandige voksne var de som avgjorde når det er betimelig å hilse, men hundefører!

[Bambii88]

"Se å kom deg til h******** unna kjøtern min!"

Slik du beskriver Mike, er som å høre en beskrivelse av min Pirill. Hun går gjerne bort og hilser om folk ikke "kaster seg over" henne for å klappe eller står/sitter å stirrer på henne.

Verste jeg vet er å møte folk som bøyer seg over henne, stirrer på henne og bjeffer tilbake. De synes det er så morsomt og skjønner ikke hvor redd Pirill blir. Jeg er ikke den som er redd for å si i fra, så folk som oppfører seg sånn får høre det!

Jeg pleier å gi folk lov til å "hilse" på Pirill, med mindre de setter seg ned med siden mot Pirill, ser bort og strekker ut en hånd hun kan snuse på UTEN å prøve og klappe henne. Da går det veldig bra og Pirill slapper helt av.

Husker en gang det kom en dame bort til meg og Pirill med et lite barn (på rundt 3 år). Barnet ville hilse på Pirill, men jeg sa nei fordi så små barn pleier (etter min erfaring) å "kaste seg over" små hunder. Mamman begynte å mase på at det gikk bra, men jeg sto på mitt og sa nei fordi hunden min var veldig utrygg osv. Tilslutt sender bare moren jenta bort til Pirill. Jenta, som jeg regnet med, "kaster seg over" Pirill og det hele ender med at Pirill napper etter jenta. Jeg blei så sint at jeg dytta jenta vekk og forklarte, så kontrollert jeg kunne, moren at hunden min var veldig utrygg som sagt. At jeg advarte henne og når de ikke ville høre gikk det som det gikk. Dattera hennes ville mest sannsynlig glemme hele hendelsen etter noen dager, mens hunden min ville ha store problemer med barn etter dette.Var så sint at jeg kokte.

En annen gang møtte jeg en mann som tydeligvis ikke var særlig stabil. Han lurte på om han kunne hilse på Pirill og jeg sa nei. Jeg forklarte at hun var veldig utrygg på fremmede og skulle dermed ikke presses til å hilse. Mannen ble av en eller annen grunn sint fordi han ikke fikk hilse at han løp etter Pirill (som var løs) og prøvde å sparke henne! Jeg var så sint å redd at jeg bare tenkte på en ting å det var å få Pirill vekk. Hadde jeg ikke vært så redd for Pirill ville jeg nok "klikket" på han. Det går ikke ann å oppføre seg slik!

Så de to hendelsene, selvom hun alltid har vært usikker på fremmede, har resultert i en enda større frykt for barn og menner. Hun utragerer så og si alltid på barn og menn etter dette

[Miriam]

Når jeg passer hunder som ikke vil hilse eller ikke "takler" det, så sier jeg "Nei, hunden min er utrygg og blir redd, og hun kan bite.". Rett og slett. Det er jo alltid noen som ikke evner å ta den tydelige beskjeden, og da går jeg videre og leker hunden videre. Det pleier å funke. Men det er jo alltid de som ikke tror meg, og da sier jeg tydelig at "Dette gjør du på eget ansvar og for egen risiko, jeg har sagt at hun er utrygg!". Selv om det ikke er noe som heter "eget ansvar hvis man blir bitt", så pleier det å funke. Jeg har hittil ikke møtt noen som ikke gir seg da.

[henrikke]

sier som sant er : han er redd for barn , så det går ikke.Henrik trenger lang tid på seg før han blir trygg, han viker bare unna rett og slett...