Sjelden eller "vanlig" rase?

[xxx12345]

Jeg valgte ikke rase pga antallet individer i Norge, og siden jeg skal ha en til av samme rase så teller fremdeles rasens egenskaper høyest. Dog synes jeg det er greit å ikke ha en rase jeg ser på hvert gatehjørne for å si det sånn

[Mirai]

Jeg valgte ikke på grunn av sjeldenhet, men fordi jeg falt for rasen. Og idet jeg gikk på snørra, ante jeg ikke noe om antallet av rasen i Norge Men som sagt, jeg trives med at det er en hund ikke alle andre har. Derimot ville jeg ikke hatt den om den ikke passet meg i gemyttet, f. eks om den voktet eller jaget ting. Heldigvis er ulvehunden så stor at jeg ser ikke noen fare for at den skal bli avlet ihjel på grunn av at den blir kjempepopulær, til det er den rett og slett for upraktisk.

akela: For meg er det ikke sånn at hunden blir noe bedre eller jeg føler meg noe bedre enn andre hundeeiere. Jeg syns det er gøy å fortelle og snakke med folk som blir interessert, men som sagt tidligere i innlegget er det viktigere at JEG trives med hunden enn at folk liker å se den på tur Ville vært skeptisk til å hatt en rase som så få hadde at alt ble avlet på uansett. Min rase er det jo 300-350 av i Norge i dag, og heldigvis ikke en alt for ufornuftig avl (selv om det er vel alltid noe man kunne gjort annerledes).

Golden er faktisk vurdert sterkt som hund nummer to her, selv om planene ble satt litt på pause Så får man se hva som skjer med tiden, om det blir en golden eller ei.

[Peers]

Jeg bryr meg lite om sjeldenheten til rasen... Selvfølgelig kan det være moro å bli tittet på, avhørt og "beundret" for å ha en rase få har sett, men jeg setter helt klart hundens egenskaper mye høyere. Har jo en relativt vanlig rase nå, og har ingen problemer med det. Han passer meg i personlighet og egenskaper, og det er helt klart det viktigste Neste hunden blir riktignok en mer sjelden rase, men den er ikke valgt på det grunnlaget.

[Djervekvinnen]

Ja det er liksom min smak å syns om litt sjeldnere hunder. Men jeg ville hatt min rase om det var en av de mest populære også da. Valgte ikke rasen fordi den var "sjelden", men fordi den er vakker og en flott hund osv. Den gang var det få av rasen her i byen, men siden jeg fikk hunden har det blitt flere og flere som har samme rase, og det syns jeg er arti. Ha noe felles å snakke om.

Men når jeg ser på programmer, leser bøker og sånn, så syns jeg det er mer spennende å lese om en sjelden hund enn en vanlig labrador feks. Og de rasene jeg vurderer som neste hund er heller ikke veldig vanlige her i landet. Så det er vel det som appelerer mest..

[nullet]

De fleste som skaffer seg hund, har mange kriterier som en hund skal oppfylle. Jeg tror kanskje jeg har eksepsjonellt lange lister. Og har vel funnet ut at den hunden som fyller alle de kriteriene, ikke finnes...

Ett av kriteriene mine er at rasen ikke finnes på hvert gatehjørne. Riktignok står det som et mindre viktig kriterium, men dog. Jeg trives med å ha en sjelden hund! og kommentarer om blandingsforholdet i hunden synes jeg er helt greit. Jeg får også mange spørsmål om rasen, og stortrives (som de fleste andre) når jeg kan få legge ut om hunden min og rasen generellt. Og jeg tror at jeg har et mye mer bevisst forhold til mine rasers opprinnelse, styrke og svakheter, oppdrettere og linjer enn mange andre hunde-eiere.

Men ved å innrømme at jeg synes det er stas med en sjelden rase, føler jeg at jeg får et stempel som en mindre seriøs hunde-eier, spesiellt av de mer erfarne hundefolkene. Mange sier at når det er så mange raser å velge mellom, hvorfor kan man ikke finne seg en av de mer gjennomprøvde og med et mer kjent funksjonsnivå? Men for å snu hele vinklingen; hadde det ikke vært for at noen tar sjansen på å ta inn de sjeldne rasene, så hadde heller ikke mangfoldet vært her. Nå anser ikke jeg meg selv for noen entusiast som bringer sjeldne raser fremover; ingen av mine hunder har hittil blitt brukt i avl. I så måte er jeg ren og skjær egoist; så lenge jeg synes jeg har det beste, så kan andre "slite" med alt det andre. Men jeg har den dypeste beundring for flinke oppdrettere som driver med sjeldne raser; det krever utrolig mye kunnskap, og gir mye ekstra-arbeid i forhold til oppdrettere av de mer vanlige rasene.

Jeg kunne sikkert ha funnet meg "vanlige hunder", som kanskje hadde tilfredsstilt like mange av mine kriterier. Men hvorfor skulle jeg gjøre det? Mine prioriteringer fungerer kjempefint for meg, og jeg har verdens beste hunder! (Helt *host* objektivt... ) Det finnes fordeler og ulemper med de fleste ting, og hva som veier tyngst og hva som er av mindre betydning er opp til den enkelte. Jeg skal gladelig innrømme at jeg får et ekstra kick når garvede brukshundfolk (som regel med schäfere) sier: "Fy f*^'*, det der burde egentlig ikke gå an" når de ser kooikeren min rundere til en 10er. Og det ekstra "kicket" gjør meg ikke til en mindre seriøs hundefører.

Edit: Jeg ser at ordet kriterium lett kan misforstås. "Ønsker" er et mer passende ord, da det ikke er absolutte krav men gjenstand for avveininger.

[Yodel]

Da jeg fikk min første hund (Basenji) for snart 11 år siden, fantes det under 50 eks. av rasen i Norge, og jeg måtte importrere. Det med sjeldenheten syntes jeg var spennende, men det var desidert ikke et kriterie for anskaffelsen.

I dag har rasen mangedoblet seg i antall, men den har vel fortsatt ingen status som en "vanlig" hund, og det håper jeg at aldri kommer til å skje heller. Basenjien er en spesiell liten hund (det er de som tviler på om den tilhører kategorien hund t.o.m), og passer såvisst ikke i alle hjem.

I utstillingssammenheng ligger gjennomsnittet på rundt 10 vil jeg tro. Selvom antallet ikke er det største er de en populær utstillinghund, som ofte gjør seg bemerket i både gruppe- og BIS finaler.

Selv synes jeg det er morsomt de gangene antallet kommer opp i 30-50 (Kun på de større NKK utstillinger/ spesialen) Det er herlig å studere et mangfold, og snakke med andre raseentusiaster (andre enn de 5-6 man måter på "alle" utstillinger)

Hva fordommer gjelder er desisdert ikke basenjien skånet for dette selvom det ikke er en stor populasjon. "Aggressiv- pøbel- stempelet" henger dessverre urettferdig høyt. (Selvom pøbel-delen av stempelet kan rettferdiggjøres...)

[Red Merle]

Hadde jeg hatt rasehund, hadde jeg vært mer opptatt av at den skulle passe mine behov og livsstil, enn at det skulle være få av den på en utstillig. Hvordan kan man få erafring med en rase det bare er f.eks 4 stykker av i hele Norge?

Fordelen med blandingshund, er jo at det ikke finnes, eller finnes svært få hunder som er identiske..

[Guest Per Olav]

Hvordan kan man få erafring med en rase det bare er f.eks 4 stykker av i hele Norge?

Hvorfor skulle man ikke det?

--

Per Olav

[Guest Belgerpia]

Artig fenomen..... *humre*

Først vil alle ha en skjelden rase, altså - mange vil ha skjelden rase - sånn som ikke alle har - så kommer det ett vettugt svar og vips så er det sånn at man selvsagt velger en rase som passer til en..... *ler*

Jeg blir heller ikke imponert når folk "bragger" av at de har en skjelden rase - jeg synes det er tåpelig å importere rariteter fordi man vi ha noe ingen andre har. Det være seg rasehunder, eller designerhunder som en eller annen amerikaner har funnet ut at man kan gjøre penger på (ref. Klee Kai, Olde English bulldogge og en masse annen drit).

Jeg har null respekt for folk som på død og liv skal ha skjeldenheter, men det er vel ett eller annet med selvbildet til folk som på død og liv på ha disse hundene. Det er vel kanskje ett utslag av at de ikke har økonmi til å kjøpe bil som "penisforlenger" (eller selvtillitsbooster) - folk trenger noe som gjør dem viktige.

Problemene oppstår jo når/om man da får problemer og trenger hjelp - og det er ingen som kan hjelpe.

Ref. en viss omplasseringstråd for litt siden - nå mener ikke jeg at den rasen er så spesiell som man vil ha det til - men eier mener det og da må man få hunden ut av landet for at det skal bli orden på den. For her er det ingen som har kunnskap om rasen.......... Da er det kanskje ikke så stas å ha det som er spesielt lenger......

Å skaffe seg noe skjeldent bare for å vinne på utstilling er jo også tåpelig.

[Tonje]

Fordelen med blandingshund, er jo at det ikke finnes, eller finnes svært få hunder som er identiske..

Det trenger jo slettes ikke være en fordel. Det blir jo litt på samme måte med de som har sjeldne hunder,lite å "sammenligne"med.

[Ninahz]

Henger meg på ? Hvorfor ikke?

[Guest Per Olav]

[--]Først vil alle ha en skjelden rase, altså - mange vil ha skjelden rase - sånn som ikke alle har - så kommer det ett vettugt svar og vips så er det sånn at man selvsagt velger en rase som passer til en..... *ler*[--]

Flir. Da jeg fikk min første terv var det gudhjelpe meg ikke mange av dem hertillands Sånn sett er vel enhver rases sjeldenhet et overgangsfenomen - dersom den har appell i ulike sammenhenger blir det fort flere... Og nei - da jeg valgte terv som neste rase var ikke "sjeldenhet" avgjørende - det har det aldri vært når jeg har kjøpt hund.

--

PO

[akela]

Jeg husker hvordan en rase som fremdeles er sjelden, kom hit til landet. Det ble importert et par stykker til en enkelt oppdretter som ble enerådende i mange år. Dessverre var ikke vedkommende så inne i mentalitet, og kanskje bare reinspikka uheldig med de første avlsdyrene - som naturligvis ble høyt premiert, og satt i avl. Denne rasen fikk et noe frynsete rykte - de kunne utagere eller trekke seg for dommere, var regnet som "vanskelige" etc.

Husker hvor forbløffet jeg ble da jeg traff samme rase i Sverige, hvor man hadde grunnlagt den på litt andre hunder, litt andre importer, litt andre linjer, og... muligens... visst litt mer om gemytt, og forskjellen på det å være "reservert" og på det å være sky og usikker. De første jeg traff der borte, kom rett bort og sa hei, var selvsikre på en helt annen måte, og virket "mye bedre" som hund. Nå ser jeg det retter seg opp her hjemme også.

Men sånn kan det skje - fordi en "ny" rase blir så prisgitt en oppdretter, eller de første hundene som kommer hit. Når man ser på de "nye" og sjeldne rasene som er tatt inn de senere år, så er det vel ofte ganske sjeldne raser på verdensbasis - altså hunder med liten avlsbase, eller raser som er under utvikling og kan vise stor individuell variasjon. De "mest egnede" rasene har vel forlengst nådd Norge og Europa, så de som kommer nå er ofte de som er sjeldnere totalt - og som er mer krevende i den forstand, eller rett og slett er nye motediller.

Og med en slik "ferskhet", kan det godt komme ubehagelige overraskelser for eksempel på gemyttsiden - når man tar hit hunderaser som i hjemlandet skal være atskillig skarpere og mer vaktsomme, for eksempel, enn hva vi forventer her. Kaukasisk ovtsjarka er vel et slikt eksempel på en rase som har det mer "i seg" fremdeles, kontra de andre "bamsehundene" som man kanskje bruker målestokken til - som pyreneer - og "glemmer" at den har hatt atskillige tiår som "selskapshund" og blitt avlet ned en smule i visse deler (det er nok igjen forsåvidt).

Mitt inntrykk at endel av dem som ønsker å "starte en ny rase" her hjemme, kanskje er folk uten så lang fartstid fra annet hundeoppdrett etc, som kunne vært nyttig for dem. Noen synspunkter?

Eller at de er oppgitt over "hvor dårlig alt annet er", og så tar inn sitt eget alternativ basert på "reklame" fra nettsider - som den forvokste "schäfervarianten" jeg traff som var importert fra USA fordi alle andre schäfere var så dårlig (den hadde rekestjert, forøvrig, og utagerte mot andre hunder, så så mye bedre var den nå ikke, og denne "rasen" baserer seg jo på samme avlsbase som vanlige schäfere).

Men jo mer kunnskap man har om hund generelt og oppdrett spesielt, jo bedre kan det jo gå - har jo sett noen GODE eksempler på nye raser som er blitt introdusert også, da

[Guest Per Olav]

[--]Mitt inntrykk at endel av dem som ønsker å "starte en ny rase" her hjemme, kanskje er folk uten så lang fartstid fra annet hundeoppdrett etc, som kunne vært nyttig for dem. Noen synspunkter?[--]

Da jeg fikk mine "nye" raser var ikke oppdrett i tankene mine, - så jeg har ingen synspunkter m h t import og oppdrett av "sjeldenheter". På den andre siden brukte jeg vel sånn omlag ti år på å bli kjent med hunder, eiere og oppdrettere av den rasen jeg har idag.

--

PO

[Gjest]

Bryr meg ikke spesielt mye om rasen jeg har er venlig/uvanlig. Det som er viktig for meg er at

den rasen jeg har valgt passer for meg og mitt bruk.

Likevel sitter jeg igjen med det inntrykket at de rasene som er mest populære gjerne har flere

sykdommer enn de som det er få av p.g.a useriøs avl.

Når det kommer til utstilling er det jo som flest sier, at det er mer stas å bli BIR ut av 70 andre, enn når det er kun 2 som stiller i rasen.

Men likevel, når jeg skulle få sheltie spurte mange hvorfor jeg ville ha en rase som "alle" hadde. Det jeg hadde i bakhodet når jeg skulle velge rase var at det er ofte en grunn til at en rase er sjelden...

[Renate A]

Jeg driver å kikker litt på en rase som er skjelden i Norge som neste hund, men jeg gjør det ikke for at den er skjelden.

Jeg ser egentlig ikke på det som en fordel, men heller en ulempe når det gjelder språkbarrierer med oppdrettere, import osv osv.

Jeg ville iallefall ALDRI skaffet meg en skjelden rase for å være "viktig", få mer oppmerksomhet, vinne "billige" sløyfer på utstilling eller for at folk skal stoppe meg på gaten og spørre meg om rasen, jeg velger den rasen fordi den tiltaler meg og det jeg vil bruke den til

[Jeampi]

Jeg antok i utgangspunktet at man hadde hund fordi man likte oppførsel, atferd og utseendet på den sjøl - uavhengig om det 2 andre mennesker i landet som gjør det samme eller 20.000...

Men det virker som om det er viktig for flere å ha noe SJELDENT - gjør det hunden noe "bedre", eller er det kjekt å kunne briefe med for ANDRE mennesker? Jeg begynner virkelig å lure...

Blir raser "bedre" bare fordi ikke alle andre har dem?

Skjønner ikke hvorfor du tenker det verste med en gang? :glare:

Bare fordi at en gjerne vil ha en rase som ikke "alle" har så skal man briefe? Det er sikkert mange raser som er meget vanlige i norge som hadde passet meg ypperlig, f.eks sheltie hadde sikkert passet meg perfekt mht på agility og utstilling. Men for min del blir rasen for vanlig til at jeg sperrer øynene opp for den. Man har ikke bare EN eneste rase som passer en, tro det eller ei så kan men velge mellom flere raser som vil passe en. For meg så syns jeg det er morro å velge en rase som ikke er så utrolig vanlig, men samtidig passer meg og mitt liv.

[bardmand]

Likevel sitter jeg igjen med det inntrykket at de rasene som er mest populære gjerne har flere

sykdommer enn de som det er få av p.g.a useriøs avl.

Flere individer og en lengre historie vil vel gjerne gi flere rapporter om sykdommer, tenker jeg. Mange sjeldne raser har ikke så lang bakgrunn som renavlede raser, og da er det kanskje ikke så rart at det ikke finnes dokumentasjon på alle sykdommer som eventuelt ligger latent i rasen.

Min rase var forholdsvis sjelden på mine kanter da jeg kjøpte min første hund. I dag er den langt mer vanlig, men vekker likevel oppmerksomhet. Men nå er det vel sånn også at en del hunder virker mer "sjeldne" enn de kanskje statistisk sett er, fordi de skiller seg mer markant fra andre raser enn gjennomsnittet - myndene er vel et typisk eksempel på det. Selv om whippeten er blitt ganske tallrik, virker den mer fremmedartet på folk enn en del andre raser med samme registreringstall (dessuten opptrer whippets som regel i flokk, så antallet eiere er kanskje også lavere enn registreringstallene skulle antyde). Noen av de "store, hvite" gjeterhundene er kanskje svært sjeldne her til lands, men utseendemessig ligger de jo ikke så fjernt fra f.eks. pyreneerhund. "Sjeldenhet" blir dermed også noe subjektivt.

[Nirm]

Kjøper man seg en sjelden rase, så virker det til tider at man må forsvare rasevalget sitt i det uendelige. Og at det er andre årsaker til at man velger en rase som er sjelden, bortsett fra å vinne på utsilling eller ha en hund for oppmerksomhetens skyld, penisforlengelse etc, eksisterer ikke. At man liker egenskapene og utseende til akkurat denne raser, virker som kommer i bakleksa ofte.

Regner med at de fleste av oss velger hund etter egenskaper, ambisjoner, bruksområder, størrelse og utseende. Ikke etter hvor mange som bruker å være påmeldt på utstillinger. Sikkert noen som gjør det, men andre av oss faller for raser som tilfeldigvis ikke er så mange av i landet. Så hvorfor skal man kjøpe seg en annen rase da? Så lenge rasen passer til hundeholdet sitt (her kommer man igjen innpå dette med rett hund, rett rase og rette linjer...), så skal da ikke antallet hunder i landet være avgjørende for om man velger slik eller sånn.

Og dersom man liker nettopp en sjelden rase, og har lyst til å drive oppdrett av den. Hvorfor ikke? Må man ha lang fartstid innen andre raser for å kunne drive oppdrett av en sjelden en? Starte med en rase man ikke har lyst på, bare for å få erfaring?

Edit: Ikke at schäfer og BC er så uvanlige akkurat da, men hadde jo mudi inntil nylig. Bare så den delen er oppklart.

[Havana]

Likevel sitter jeg igjen med det inntrykket at de rasene som er mest populære gjerne har flere

sykdommer enn de som det er få av p.g.a useriøs avl.

Det er kanskje en mellomting mellom skjelden og veldig populær som er det beste for en rase i forhold til helse? Hvis en rase er veldig skjelden vil det gjerne være en forholdsvis liten genpool, og det kan være mye ukjent i forhold til svakheter på rasen. (Men en mindre genpool som er god kan forsåvidt være bedre enn en større som er dårlig.)

Men om rasen blir veldig populær og etterspørselen er stor, vil det sannsynligvis avles på flere hunder enn de som bare er de beste av de beste. Det vil også bli mer "kjøkkenavl" og folk som får kull fordi de syns valper er søte og naboen tilfeldigvis har samme rase.

Havanaisen har økt kraftig i antall de siste årene, men den er fremdeles en sunn rase både mentalt og fysisk. Jeg syns, som sagt, at det er flott at flere får øynene opp for rasen, men jeg håper virkelig at den ikke blir ødelagt av popularitet. Havanaisens "konkurrenter", bichon frisé og cavalier, er jo eksempler på tallrike raser hvor helsen ikke akkurat ligger på topp (?). Nå er det nok ikke bare antallet som utgjør forskjellen i helsestatus her, men jeg antar at det er en viktig faktor. Havanaisen har nå blitt en forholdsvis vanlig rase, og jeg håper at den forblir forholdsvis vanlig og ikke går over til å bli veldig vanlig med de ulemper det kan føre med seg.

[Guest Per Olav]

[--] Hvis en rase er veldig skjelden vil det gjerne være en forholdsvis liten genpool, og det kan være mye ukjent i forhold til svakheter på rasen. (Men en mindre genpool som er god kan forsåvidt være bedre enn en større som er dårlig.)[--]

At en rase er sjelden her betyr vel nødvendigvis ikke at den er sjelden andre steder?

--

PO

[Havana]

At en rase er sjelden her betyr vel nødvendigvis ikke at den er sjelden andre steder?

--

PO

Det er også et godt poeng som jeg hadde tenkt til å ta med, men som forsvant i forbifarten. Takk for påminnelsen Ellers er jo noen raser skjeldne på verdensbasis også. Men om en rase er fåtallig i f.eks Skandinavia, så er det kanskje en viss fare for at disse i større grad vil bli parret med hverandre (selv om man også importerer), enn raser hvor man har mer avlsmateriale tilgjengelig lokalt?

[nullet]

Men sånn kan det skje - fordi en "ny" rase blir så prisgitt en oppdretter, eller de første hundene som kommer hit.

Jeg er enig i at de første hundene som kommer inn setter en slags standard. Og det er et ansvar man kanskje ikke tenker over. Er man uheldig med et individ, så kan man ødelegge mye for rasens rykte. Har man derimot et særdeles godt individ, så kan det skape en urealistisk forventning. Det beste er vel om de første individene er rasetypiske.

Når man ser på de "nye" og sjeldne rasene som er tatt inn de senere år, så er det vel ofte ganske sjeldne raser på verdensbasis - altså hunder med liten avlsbase, eller raser som er under utvikling og kan vise stor individuell variasjon. De "mest egnede" rasene har vel forlengst nådd Norge og Europa, så de som kommer nå er ofte de som er sjeldnere totalt - og som er mer krevende i den forstand, eller rett og slett er nye motediller.

Jeg vet ikke om alle de "mest egnede" er nådd Norge. Min rase er meget sjelden totalt, men jeg synes den passer perfekt til et liv i Norge. Og den kan ikke karakteriseres som "mer krevende i den forstand" eller "motedille". Det finnes faktisk uprøvde og sjeldne raser som absolutt har sin misjon. Min nyeste rase er helt sikkert ikke enestående i så måte.

Mitt inntrykk at endel av dem som ønsker å "starte en ny rase" her hjemme, kanskje er folk uten så lang fartstid fra annet hundeoppdrett etc, som kunne vært nyttig for dem. Noen synspunkter?

For å snakke for meg selv så er jeg vokst opp med hunder (1 rase) og hatt egen hund de siste 29 år. Har hatt 8 individer fordelt på 5 raser. Har vært innom redning, bruks, agility, lydighet og utstilling. MEN oppdretter har jeg aldri vært! Så min begrunnelse for å starte en ny rase er basert på ren og skjær egoisme. Jeg ønsker slett ingen popularitets-ekspolsjon, og er forsåvidt fornøyd med det lave antallet som er i Norge... Men unner selvfølgelig andre som velger rasen bevisst, å få en.

Min oppdretter har hatt og jobbet med hund i 30 år og har drevet oppdrett de siste 20 år. Er instruktør i agility og bruks (trinn 3), er instruktør i lydighet (trinn 2), er agilitydommer og driver for tiden med eksteriørdommer-godkjennelsen. Så at uerfarenhet ligger til grunn for rase-entusiasme, stemmer iallefall ikke i mitt tilfelle.

Eller at de er oppgitt over "hvor dårlig alt annet er", og så tar inn sitt eget alternativ basert på "reklame" fra nettsider -

Ja, en av grunnene til at jeg i første omgang prøvde noe nytt var at jeg syntes min opprinnelig rase var "ødelagt". Og jeg fant ingen naturlig erstatning blant de mer vanlige rasene. Min erfaring er at folk som velger å importere sjeldne raser er mye mer bevisste i sine valg enn den gjennomsnitlige hunde-eier. I motsetning til deg har ikke jeg truffet noen som har valgt rase utfra nettside-reklame. De jeg kjenner har brukt mange år på å studere rasen, reise utenlands for å treffe ulike individer, snakke med mange oppdrettere, og satt seg godt inn i ulike linjer. Jeg vil heller tro at prosentandelen for ubevist rasevalg, er større blandt de som velger raser som er lette å få tak i og hvor ventetiden ikke er så lang.

Men jo mer kunnskap man har om hund generelt og oppdrett spesielt, jo bedre kan det jo gå - har jo sett noen GODE eksempler på nye raser som er blitt introdusert også, da

Håper at min rase kan inkluderes i den kategorien etterhvert

[Yodel]

Flere individer og en lengre historie vil vel gjerne gi flere rapporter om sykdommer, tenker jeg. Mange sjeldne raser har ikke så lang bakgrunn som renavlede raser, og da er det kanskje ikke så rart at det ikke finnes dokumentasjon på alle sykdommer som eventuelt ligger latent i rasen.

Basenjien er en av verdens eldste hunderaser, og er alikvel ikke å betrakte som en tallrik rase. Det samme gjelder flere av myndene. Basenjien er i og for seg en forholdsvist frisk rase, men enkelte problemer har den. Og med tanke på at hele rasens eksisitens utenom det sentrale Afrika i dag er basert på i underkant av 20 importerte individer (i etterkant har det blitt importert inn noen "ny-afrikanere", men disse har ikka hatt allverdens innflytelse enda) er det klart at rasen blir utsatt. Ta gemytt, f.eks. en hund-aggressiv basenji ble lagt i gryten / drept pronto i de afrikanske landsbyene. En av de første importene hadde et noe kvasst gemytt, og når en tanker på at den ligger flere ganger i omtrent alt vi har av stamtavler er det kanskje ikke rart at vi har slitt noe med det. Her ser en betydningen av GODE "oppstartsdyr". Heldigvis er avlsarbeidet på god vei ut av denne trenden.

[Matmor]

Er det så mange som 5 i vår rase på ei utstilling så føler vi at vi har kjempekonkurranse. Ikke spesielt moro å komme på NKK-utstilling og være aleine i rasen, men det må en bare regne med når en har en liten rase.